Fra mobiloperatørene har vi de siste par år fått høre at dersom man engster seg for helseplager fra elektromagnetisk stråling (EMF), bør man være tilhenger av at basestasjonene står tettere, så dekningen blir bedre. F.eks. bruker Telenor Norges dekningssjef Bjørn Amundsen dette argumentet i Asker & Bærum Budstikke nylig.

Påstanden hviler på et enkelt teoretisk resonnement som er fullt av hull. Men siden det brukes så ofte som argument for å overtale skeptiske kommunestyre-representanter, borettslagsstyrer og FAU’er, er det bryet verd å ta alvorlig, og å vise hvorfor det ikke holder.

Argumentet kan summeres opp som følger:

– Mobiltelefonen din er i praksis den sterkeste strålingskilden du utsetter deg for. Den regulerer sendestyrken (effekten) alt etter hvor god dekningen er. Jo bedre dekning er, jo svakere sender den. En basestasjon når deg i praksis bare med promiller av den gjeldende grenseverdien for stråling. Det er derfor ingen grunn til å bekymre seg for strålingen fra basestasjonen. Du bør heller ønske flere basestasjoner i nærheten velkommen: For jo tettere basestasjonene står, jo mindre blir strålingen du utsetter deg for.

– Forøvrig er det nasjonal politikk å bedre den trådløse dekningen, og da er kortere avstand mellom basestasjoner en naturlig følge. Teleselskapene er samfunnets lydige redskap, så ikke bebreid oss for at vi bygger ut! Dessuten er strålingsbekymringen uten hold i vitenskapen: Det fins ikke vitenskapelig holdbart belegg for at stråling under grenseverdiene gir helseskader.

Første del av begrunnelsen virker troverdig, og den virker teknisk sett opplagt fornuftig: En mobil kan for full guffe ha en effekt helt opp mot strålegrensen. Basestasjonen kommer ikke i nærheten med mindre du står nesten helt inntil den. Å få ned effekten på mobilen må jo utvilsomt være lurt. Men som vi skal se, holder det ikke i virkelighetens verden.

Den andre delen dreier seg om teleselskapenes selvstendige ansvar og hva vitenskapen vet. Det er det også viktig å se på.

—

Strålingen først: Tankegangen svikter på en rekke avgjørende punkter som trekker effekten av høy masttetthet i motsatt retning:

1. De som tenker slik forutsetter at gjeldende grenseverdier beskytter mot helseskader. Som bl.a. Amundsen vet, er disse strålegrensene formet kun for å beskytte mot akutte oppvarmingsskader, f.eks. fra en militær radar. Men det fins, som Amundsen også kjenner til, svært omfattende vitenskapelig belegg for andre skadevirkninger ved langt svakere strålestyrker (effekter), både ved kortvarig og langvarig eksponering. Det er utstrakt bekymring blant biologer og medisinere som er spesialister innen dette feltet for de økende helseskadene de finner. Se f.eks. deres appell til FN nylig.
2. Argumentet forutsetter at kortvarig bruk av en sterk strålekilde (mobilen) er mer skadelig enn langvarig eksponering fra en svakere kilde. Det er langt fra sikkert. Det fins fagfolk som hevder – med tydelige begrunnelser – at det motsatte er meget sannsynlig: At kontinuerlig svak stråling kan være verst. (Se f.eks. omtale her.)
   Fordelen ved at mobilen sender svakere, kan derfor være helt irrelevant for deg.
3. Argumentet forutsetter at du bruker mobil. Men den kan du jo velge bort eller trappe ned hvis du bekymrer deg. Det kan du derimot ikke med antennen i nabolaget, som vil bli sterkere der du er, enn en som er lenger vekk. F.eks. kan en skole velge at mobilene skal slås av og deponeres i skoletida. Da blir eksponeringen av elevene mindre om basestasjonen er langt borte.
   Argumentet forutsetter også at mobilen brukes i friluft. Sitter du f.eks. i Bygdøy skoles auditorium eller i din leilighet i en boligblokk, sender mobilen din gjerne med høy styrke fordi der er så mye betong og armering i veggene. Da hjelper det lite om basestasjonen står nærme.

Regnestykket bak argumentet om at økt masttetthet er bra, er altså av flere grunner særdeles tvilsomt, og fungerer først og fremst til å kaste folk blår i øynene. Kan det være at argumentet er farget av at de neste generasjoner trådløs kommunikasjon – som IKT-næringen skal leve av – krever nettopp stadig tettere mellom mastene? For høyere tetthet muliggjør høyere frekvenser, som gir høyere kapasitet og lavere volumpriser, som så fører til mer trådløs kommunikasjon fra stadig flere små terminaler, selv om det skjer med svakere stråling i hvert enkelt samband? Da er det lett å tro at argumentet er godt, mens man glemmer at strålebelastninger er additive: Det er summen av dem som teller. Og summen vokser.

Forøvrig har kanskje Amundsen hentet sin argumentasjon ukritisk fra en nettside hos ICNIRP, der poenget om masttetthet står å lese, helt uten motforestillinger.

—

Stiftelsen ICNIRP gir anbefalinger om grenseverdier basert på at det som skal unngås, er akutt forbrenning. ICNIRP presiserer at statlige og andre aktører selv må sette grenser som ivaretar de øvrige hensyn de mener det er behov for, f.eks. eventuelle skader fra langvarig eksponering og føre-var-politikk, men verken Norge eller IKT-bransjen gjør det:

Statens strålevern bare klipper og limer ICNIRPs forslag til grenseverdier og forvalter dem slik ICNIRP har gitt dem. IKT-bransjen gjør seg ingen egne meninger om saken, og gjør ganske enkelt Strålevernets grenser til sine. Norsk praksis er altså at vi bruker grenseverdier satt for å unngå forbrenningsskader, og ser bort fra enorme mengder forskning som viser at skader oppstår også ved langt svakere stråling. Dette omfatter forskning som ICNIRP-tilknyttede forskere mener indikerer vesentlige helseskader, men etter deres mening ennå ikke er sikkert konstatert.

Poenget med føre-var-prinsippet er å utløse handling selv når noe ikke er fullstendig sikkert. Privat sektor rømmer fra dette ansvaret og skyver det over på myndighetene mens den erklærer seg ansvarsfri fordi den har et samfunnsoppdrag og bare utfører vedtatt politikk. Sammen med lokalforvaltning, miljødepartement og helsedepartement peker de på Statens strålevern, som peker på ICNIRP, som erklærer seg ansvarsfri mens den gir deg et forslag til en strålegrense som hindrer at du blir forbrent – som om det var det saken gjalt.

Slik unnlater myndigheter og IKT-sektoren sammen og hver for seg å ta høyde for EUs føre-var-politikk og til Grunnlovens §112 (føre-var-paragrafen) og til elementære retningslinjer for samfunnsansvar. Det allmenne politiske premisset i Norge om at samfunnet skal være kunnskapsbasert gir de også blaffen i.

Heller ikke bryr de seg om å ta hensyn til Europarådets anmodning om snarest å bringe grenseverdien for slik stråling ned på én titusendel av dagens. I stedet holder de seg med grenseverdier satt for å beskytte mot akutt varmeskade. Som om det var det saken gjalt.

Dette er en mangel på samfunnsansvar som ellers rammes både av etikk og lovparagrafer.

—

Vi er på vei mot en ny tobakkskandale mens vi serveres tøvete salgsargumenter for større strålingsbelastning. En visjon på lag med framtida vil handle om hvordan strålingsbelastningen reduseres, ikke hvordan den bygges opp.

Einar Flydal, 10.07.2015

PS
Denne bloggposten bygger på et leserinnlegg i Asker og Bærum Budstikke, 3.7.2015. Du finner det her: Budstikka03072015-EFlydal-Mindrestrålingavfleremaster.

Du finner flere detaljer om hvordan spillet om strålegrensen foregår i videoen Nye mobilmaster? Hva vet vitenskapen egentlig om helsefaren for barna og for andre? på YouTube. Du finner også mer her på bloggen, f.eks. i bloggposten om «museumsvokterne», og om systemsvikt.

I videoen Electromagnetiske felt, helse og CSR – Hva bransjen bør gjøre nå finner du mine meninger per høsten 2014 om hva bransjen burde satt i gang med.

PDF-versjon av denne bloggposten finner du HER.