Denne uka kommer det en spennende rapport fra NKOM – Nasjonal kommunikasjonsmyndighet: Den skal i følge en meddelelse fra Statens strålevern fortelle oss at strålingen vi eksponeres for fra trådløs kommunikasjon i våre omgivelser, har gått ned de siste par årene.

[Både Strålevernet og NKOM har samme dag, 18 dager etter publisering, bedt meg fjerne deres logoer, som jeg hadde plasser her som illustrasjon. Her er deres eposter – med logoer. EF 22.09.2016]

Det store spørsmålet er da:
Hvordan er det mulig at strålingen har gått ned når vi samtidig har hatt en sterk vekst i all mulig trådløs kommunikasjon? Jeg tror jeg vet svaret: Man har målt irrelevante ting på irrelevante måter og droppet relevante ting. – Og man har jobbet med galt måleverktøy. 

Når man måler slik jeg tror man har gjort, vil man lett finne at eksponeringen ikke bare er lav, men at den har gått ned. Selv om trafikken har gått opp, samlet utstrålt energi har gått opp, teknologier som gir sterkere biologiske virkninger har blitt mer dominerende, og den samlede biologiske belastningen har økt.

Om et slikt resultat vil skyldes juks, inkompetanse eller uheldige omstendigheter, aner jeg ikke. Jeg liker å tro at folk gjør så godt de kan utfra de evner og den innsikt de har, men jeg er heller ikke naiv for hvordan budskap kan preges av hva som er opportunt.

Her får du min forklaring, og så kan du sjekke selv når rapporten kommer.

Tillegg 8.9.: Rapporten ble publisert 7.9. Jeg fikk rett på de nesten alle mine sju antakelser nedenfor. Statens strålevern gir – uten å skrive det direkte – inntrykk av at måleresultatene innebærer at  helsebelastningen reduseres. Men det er det ikke dekning for. Det kan godt være tvert om. Dette kommer jeg tilbake til i seinere bloggpost om Statens stråleverns “føre-var-forståelse”.

De siste årene har vi hatt sterk vekst i antall mobile basestasjoner, kommuniserende dingser, WiFi-enheter (nettbrett i skolen, trådløse nett på kafeer og i busser, osv). Utstyr vi ikke tenker over kommuniserer trådløst, som f.eks. informasjonstavler på holdeplasser og prislappene på varehyllene i butikken, har vi også fått mer av. Samtidig har DAB-radio blitt bygd ut, og nødnettet. Nødnettet bygger på det ekstra “sterktstrålende” TETRA-systemet. Så langt snakker vi om udiskutable fakta.

Det fins også en del forskningsartikler som på ulike måter påviser en vekst i helseskader/sykdommer som forskerne forklarer som resultat av økt eksponering for EMF. Men publisert forskning på så ferskt materiale som de siste to år, fins normalt ikke.  (Kilder om utviklingen ellers finner man i Kunnskapsstatus-dokumentet.)

Spørsmålet blir da: Hvordan kan eksponeringen for stråling i omgivelsene måles slik at den går ned?

Jeg tipper at nedgangen er oppnådd ved hjelp av disse to metodene (og kanskje noen fler):

1. I målingene har man ikke tatt med eksponeringen fra brukereutstyret (mobiler, PCer, nettbrett, osv.). Man har  altså ikke målt utfra brukersituasjoner, men utfra hva vi utsettes for når vi ikke bruker trådløst utstyr selv. (Antakelig målte man slik før også, slik at dette ikke er nytt.  Men det gir et urealistisk bilde av situasjonen for reelle brukere ved at eksponeringstallene blir kunstig lave.)
2. Man har brukt en foreldet målemetode, nemlig tidsveid gjennomsnittlig eksponering. Dette er nemlig den metoden som ligger bak dagens grenseverdier. Denne metoden er ikke bare foreldet, men den måler på måter som ikke fanger opp det som er biologisk relevant og hvordan teknologiene har endret seg.

Når man måler slik, vil man – på grunn av en rekke detaljer som vi kommer til seinere – kunne finne at eksponeringen ikke bare er lav, men at den har gått ned de siste årene. Til tross for den enorme eksponeringsveksten som må ha foregått i de egenskapene som er biologisk relevante. Men, som sagt, mer om det lenger nede.

Gjeldende grenseverdier – arven fra ICNIRP

Som du sikkert har fått med deg, er dagens grenseverdier fastsatt av den private stiftelsen ICNIRP, som er sterkt preget av sine bånd til næringsliv og til tradisjonelle strålefysikk-miljøer. Der var det lenge alminnelig antatt at ikke-ioniserende stråling ikke kunne påvirke noe fysisk annet enn ved å lage varme.

Grenseneverdiene ble laget for å sikre at man ikke skades av lavfrekvente felt (ELF) i form av lyd-hallusinasjoner, eller av høyfrekvent stråling (radiofrekvent, RF) ved å bli utsatt for akutt oppvarming – definert som en økning på 1 grad Celcius i løpet av seks minutter. Normale brukssituasjoner bør ikke overskride disse verdiene i følge strålevernforskriften og de ulike andre forskrifter som følger av den innen produktansvar, arbeidstilsyn, HMS, osv.

(I parentes tar vi med at målinger likevel viser at disse grensene god kan overskrides, for eksempel når man bruker nettbrett og bærbare PCer med strømforsyningen tilkoplet og nær kroppen,  og når man  bruker induksjonstopper i feil avstand eller med feildimensjonerte kokekar.

Når man holder mobiltelefonen inntil kroppen kan man komme tett opptil – og kanskje overskride – grenseverdiene i “fokuspunkter” inne i kroppen (se figur 1).)

Tabellene viser gapet mellom hva man måler, og burde måle

Se på de to tabellene i Figur 2 før vi går løs på detaljene. Der ser du uten videre hvor stort gapet er mellom grenseverdier som skal beskytte mot akutt oppvarming, og grenseverdier som skal beskytte mot det forskerne finner av andre helseskader fra elektromagnetiske felt.

Øverst viser begge tabellene grenseverdiene fra ICNIRP – for lavfrekvente elektriske felt (ELF) i venstre tabell, og for høyfrekvente felt, altså radiofrekvente (RF), i høyre tabell. Tallene er henholdsvis 5000 til venstre, og 10.000.000 til høyre.

Det er disse grenseverdiene – målt i henholdsvis Volt per meter og mikroWatt per kvadratmeter – som Statens strålevern og NKOM sammenlikner sine målinger med, og dermed formodentlig også denne gangen. Mikrobølget trådløs kommunikasjon tilhører RF-området, men begge tabellene er interessante.

Underste del i de to tabellene viser de anbefalte maksimumsverdiene som anbefales av de nye “Retningslinjer for forebygging, diagnose og behandling av EMF-tilknyttede helseproblemer og lidelser” fra EUROPAEM, den europeiske foreningen for miljømedisinere. Vi ser med en gang at tallene er enormt mye lavere.

Grenseverdiene som angis av EUROPAEMs nye retningslinjer, er basert på omfattende forskning over mange år og i all verdens internasjonale forskningsmiljøer på faktiske helsevirkninger som kommer ved svakere eksponering enn ICNIRPs grenseverdier – og ofte først etter lang tids eksponering. De fyller dermed ut der hvor ICNIRPs retningslinjer spiller ballen over til nasjonale myndigheter, arbeidsgivere og andre og forteller dem at det som ikke er akutte varmeskader, det må de andre ta seg av å sette grenser for. Forfatterne bak EUROPAEMs retningslinjer tilhører det internasjonale elitelaget. De er uavhengige av næringslivet, og flere av dem har topposisjoner som rådgivere i offentlig forvaltning, der de sloss for sine synspunkter i møter med næringslivets lobbygrupper og finansministerienes synspunkter. Ingen av dem er knyttet til ICNIRP.

Tabellene fra EUROPAEM skiller mellom anbefalte maksimumsgrenser for dag og for natt. Det er fordi vi bruker natta til å reparere skader på DNA og annet som skjer i løpet av dagen. Den prosessen, samt nattesøvn, vet man fra en rekke undersøkelser forstyrres av EMF-eksponering, og det bør den ikke. Og så vet man, fra en rekke kliniske erfaringer og fra tester (også dobbeltblindtester) at enkelte er ekstra vare (“el-overfølsomme”). Derfor angir EUROPAEM egne eksponeringsverdier som ekstra ømfintlige bør holde seg under.

Du ser i venstre tabell at EUROPAEMs retningslinjer angir maksimalgrenser for ELF som bare er på brøkdeler av ICNIRP-grensen som Statens strålevern holder seg til: Mens Statens strålevern holder seg til femtusen Volt per meter, anbefaler EUROPAEM 10Volt per meter på dagtid og 1Volt per meter om natten. Og bare  0,3 for spesielt følsomme. Gapet er altså enormt.

Du ser i høyre tabell at EUROPAEMs retningslinjer for radiofrekvente felt (RF) gir ulike maks-anbefalinger for ulike mikrobølgede kommunikasjonssystemer – fra FM til DAB-radio, og fra GSM via 3G (UMTS) til LTE (5G) og WiFi: De ligger fra en tusendel til én hundremilliontedel av ICNIRPs grenseverdi.

Hvorfor er gapene så enorme? Og hvorfor angir EUROPAEMs retningslinjer ulike maksimumsverdier for ulike kommunikasjonssystemer? Det skal vi se på under, men vi må ta det steg for steg, for dette er komplisert materie.

Følsomheten for EMF ble vilt undervurdert i 1998

Når det gjelder hvordan EMF kan påvirke levende liv, har forskningen de siste årene samlet seg om én enkelt hovedforklaring som de andre forklaringene man har, kan samles under: Selv uhyre svake variasjoner i de elektriske spenningene utenfor og innenfor de enkelte cellevegger kan åpne kalsiumkanaler i celleveggene. Det fører til høyere kalsiumnivå i cellene. Dersom dette skjer over lengre tid, kan det føre til kroniske celleinflammasjoner.

At celleinflammasjoner kan få så ulike følger som DNA-brudd, hjerterytmeforstyrrelser og nervetråddegenerasjon er ikke omstridt – men gammelt nytt. Men kalsiumkanaler hos mennesker var knapt nok oppdaget da ICNIRP laget sine grenseverdier. Årsakskjeden EMF > kalsiumkanaler > celleinflammasjon var ikke ennå etablert, men en hypotese. Nå kan de ulike forklaringene på hvordan EMF skaper helseskade, samles under én hovedmekanisme, nemlig at de alle henger sammen med at kalsiumkanalene åpnes (Pall 2015, s. 111, tabell 1).

Kalsiumkanalene følsomhet for spenningsvariasjoner har vist seg å være svært mye større enn man trodde da ICNIRP laget sine grenseverdier. Nå er følsomheten beregnet teoretisk (Panagopoulos 2000). Den gang grenseverdiene ble formet, tok man feil av cellers følsomhet med en faktor på rundt 7,2 millioner (Pall 2015, s. 103). Dermed er det ikke så urimelig at man ser skader som dagens grenseverdier ikke fanger opp.

ICNIRPs grenseverdier er ganske enkelt utdaterte hva gjelder synet på hva som skal til for å påvirke biologien. Det som skal måles, er ikke akutt oppvarming dersom målet er helsevern. Strålevernet bommer på hva som skal måles.

Strålevernet bommer også på hvordan det skal måles

Gjennomsnittlig eksponering av en miljøfaktor over tid, altså tidsveid gjennomsnittsbelastning, er standard målemetode innen toksikologi. Og det gir sikkert ofte mening. Men enhver forstår at bruk av målemetoden forutsetter at gjennomsnittsbelastningen da må være en relevant indikasjon på det du vil måle. Gjennomsnittsbelastningen er relevant hvis du for eksempel vil ha vann til å koke på en kokeplate: Om plata står på 1000 Watt 50% av tida eller på 500 Watt 100% av tida, og om plata står på kontinuerlig eller bare står på i korte tidsintervaller med tilsvarende større effekt, blir oppvarmingen praktisk talt den samme.

I andre sammenhenger er målemetoden komplett irrelevant, og direkte skadelig: Det tidsveide gjennomsnittet av spenningen på et elektrisk gjerde er på to-tre Volt. Tallet skjuler at spenningen jevnlig kommer opp i topper på tusen Volt som bare varer i et tiendels sekund. Men det er disse toppene som gjør vondt – og eventuelt kan skade. Enhver forstår at det ville være tåpelig å fastsette maks eksponeringsverdi for elektriske gjerder utfra gjennomsnittsbelastningen de gir når man holder fast på dem i seks minutter. For det er de plutselige belastningstoppene – pulsene – som gjør vondt eller kan skade. Det tidsveide gjennomsnittet (2-3 Volt) er irrelevant.

Og slik er det også med kalsiumkanalene: De påvirkes av (ørsmå) spenningsvariasjoner. Den tidsveide gjennomsnittsbelastningen fanger ikke opp dette. Men det er dette målet som grenseverdiene er grunnlagt på, og som NKOM ganske sikkert har målt etter.

Hvor uegnet gjennomsnittsbelastningen over seks minutter er for å vurdere helserisikoen fra WiFi i skolen, har jeg beskrevet i mer detalj HER. Det samme kan sies om DECT-systemer, som også er med i høyre tabell i Figur 2:

Hvis man måler DECT-systemer (trådløs fasttelefon) utfra gjennomsnittseffekten, gir den 10.000 mikroWatt effekt selv om den sender en puls 100 ganger per sekund som er på 250.000 mikroWatt. Det er pulsingen vi tar skade av, ikke “tomrommene” imellom dem. For det er pulsingen som skaper spenningsvariasjonene i cellemembranene.

Pulsing, “skurer” og “frekvenshopping” – et mangedimensjonalt rom

Overgangen vi har sett fra analoge til digitale kommunikasjonssystemer, og fra tidlige til nyere digitale kommunikasjonsformer, har ført til stadig mer pulsing, og til stadig mer intense “skurer”. GPRS (2,5G), WiFi og DAB bruker pulser i langt større grad enn sine forgjengere. Derfor er de mer biologisk aktive, noe mange overfølsomme har merket. Og derfor angir EUROPAEMs retningslinjer en maksgrense på én tidel av GSM.

I tillegg kommer at med de nye teknologiene (3G, 4G/LTE) har man tatt i bruk systemer som sender parallelt i flere frekvenser og hopper fra frekvens til frekvens (“spredt spektrum”). Hvis man da bare måler på den dominerende frekvensen, får man for lave eksponeringstall, og det vil jeg gjette på at NKOM har gjort. Den egentlige eksponeringen er da høyere.

Skal man fange opp eksponeringen, må man måle parallelt på alle frekvenser. Og man må selvsagt ikke bruke tidsveid gjennomsnittseffekt. Istedet bør man i det minste summere opp den samlede RF-energien fra hver sendeenhet så man får et bilde av utsendt energimengde. Men siden også det vil bli meget mangelfullt, ettersom virkningen av pulsene ikke kommer med, trengs det også måling av toppverdiene, hvor sterke de er, hvilken hyppighet de har, og hvilke overtoner som skapes.

Det fins sikkert en hel mengde andre ulikheter som jeg heller ikke kan stort om. Noen frekvenser, eller deres harmoniske overtoner (Ja, akkurat som i musikklæren!) treffer for eksempel egentoner. For eksempel til kalium, som er 16 Hz. Dermed kan det oppstå resonans, som noen forskere mener kan ødelegge cellevegger (Goldworthy 2012), skape fokuspunkter for utvikling av kreft (Hallberg 2016), eller ha andre forstyrrende virkninger. Også polariseringsretning av strålene ut fra mastene ser ut til å ha en virkning (Hallberg 2016).

Bare de faktorene som er nevnt over er nok til å skape en svært stor, mangedimensjonal tabell over mulige kombinasjoner. Hvert kommunikasjonssystem har sin kombinasjon av disse parametrene, der de ulike faktorer kanskje motvirker hverandre, kanskje forsterker eller skifter om å spille sammen eller mot hverandre.

Om dette ikke skulle være nok, må alle disse tekniske kombinasjonene ses opp mot vår biologi, som er så kompleks at selv en enkelt celle rommer kjemiske prosesser og koder av ufattelige proporsjoner. Og da har vi fortsatt bare holdt oss på cellenivå, og ikke engang vurdert om et elektrisk informasjonssystem som menneskekroppen også kan utsettes for interferens (påvirkning) på mer overordnet nivå fra andre elektriske systemer, slik alle andre elektriske systemer jo kan. (Tilbakepek: Historien om Albert Szent-Gyorgyi, mannen som fant C-vitaminet).

Nye målemetoder som ikke lurer oss alle, trengs

De målemetodene myndighetene og stiftelsen ICNIRP bruker, og som jeg antar også er brukt denne gangen, har ikke fulgt med, hverken på kunnskapsutviklingen eller på den teknologiske utviklingen. Gjennomsnittseksponering over seks minutter gir ingen fornuftig bedømmelse av om kalsiumkanaler åpnes og lukkes – annet enn svært, svært indirekte: Når gjennomsnittet blir tilstrekkelig svakt, er kanskje selv de sterkeste toppene også svake.

Konsekvensene av fortsatt å måle gjennomsnittseffekter er alvorlige, og mer alvorlige enn før. Målemetoden frambringer tall som fører oss bak lyset. Antakelig fører målemetoden også Statens strålevern og NKOM bak lyset, for jeg gjetter på at de ikke har den tverrfaglige kompetansen og/eller kapasiteten som skal til for å gjennomskue svakhetene i målemetodene de bruker. Dialoger jeg har hatt med konsulenter som måler for Telenor ute i borettslag har vist meg klart at heller ikke de forstår hvor villedende målene deres faktisk er: De bare sammenholder med grenseverdiene, og regner med at da er alt forsvarlig gjort. Det biologiske jo er ikke deres sak.

Selvsagt blir også helsevesenet ført på ville veier av slike målemetoder. For helsepersonalet slike målinger det aldeles uforståelig hvorfor noen folk er så redde for mobilstrålingen og klager over at den bare blir verre – mens Strålevernet og NKOM – landets øverste faglige myndigheter – hevder at strålingen tvert om blir svakere og mindre helseskadelig.

Å lage nye målemetoder er neppe noen enkel oppgave. Det trengs beskrivelsesmåter og målemetoder som i dag ikke er i bruk når man skal måle eksponering, når man skal definere grenseverdier, når man skal definere tekniske krav til utstyr, og når man skal kontrollere om utstyr holder seg innenfor de nivå som er akseptable. Her er det rom for nytenkning og for entreprenørskap, og man må tenke både lokalt og globalt.

At disse nye og bedre målemetodene ikke foreligger, er ingen grunn til å benytte de gamle, og markedsføre måleresultatene som om de var meningsfylte og som om alt er under kontroll. Da bør man heller si: “Sorry, men vi har ingen klær på!”

Ulike grenser for ulike systemer – og føre-var for alle

Det er selvsagt på grunn av kompleksiteten at EUROPAEMs retningslinjer kommer med det de kaller føre-var-baserte maksimumsverdier: forskningen på dette feltet er ikke udiskutabel. Det kan den heller ikke bli hvis den skal være interessant, for slikt kan ikke ferdigforskes før neste teknologigenerasjon er kommet.

Ingen kan derfor kategorisk fastslå hva som er rette grenseverdier å sette for de ulike hverdagseksponeringene – heller ikke Statens strålevern. Der har de hverken den tekniske eller den medisinske kompetansen. Heller ikke NKOM, som slett ikke har den medisinske eller biofysiske kompetansen, men forholder seg til måleteknikk.

Grenseverdier må derfor baseres på føre-var-prinsippet – før mange er rammet. Det kan begrunnes med kunnskap om de generelle mekanismene, og med ICNIRPs egne retningslinjer. Det er nettopp det EUROPAEM-retningslinjene gjør. Noe annet ville da også være etisk forkastelig, miljøpolitisk uakseptabelt, og i strid med EU-lovgivning, norsk lovgivning (Gr.l. § 112), og enhver rimelig fortolkning av samfunnsansvar, slik det er nedfelt i for eksempel ISO-26000, Standard for organisasjoners samfunnsansvar.

Hva kommer NKOM-rapporten til å vise?

Jeg er ganske sikker på hva vi vil få se når rapporten fra NKOM kommer:

1. Strålingseksponeringen er målt uten at man har tatt med eksponeringen fra personlig brukerutstyr.
2. Man har brukt ICNIRPs grenseverdier som referanse for målingene.
3. Man har målt eksponering i form av tidsveide gjennomsnitt.
4. Man har målt bare på dominerende frekvenser, ikke på samlet utstrålt radiofrekvent energi.
5. Man har ikke kartlagt topp-effekter eller hvor ofte disse forekommer.
6. Man har ikke forsøkt å relatere frekvensene til resonans-problematikk.
7. Man har ikke sett på mulige virkninger av polarisering eller polariseringsretning

Når man måler slik, vil man kunne finne at eksponeringen ikke bare er lav, men at den har gått ned de siste årene. Det kan man få som resultat selv om trafikken har gått opp, samlet utstrålt energi har gått opp, teknologier som gir sterke biologiske virkninger har blitt mer dominerende, og den samlede biologiske belastningen etter all sannsynlighet har gått opp.

Da forstår vi at det er målemetoden og troen på den som er det store, dramatiske folkehelseproblemet.

Det skal bli spennende å se rapporten!

 

Einar Flydal, den 5.9.2016

PDF-versjon: EFlydal-Strålinggåttned04092016

 

REFERANSER:

Goldsworthy, Andrew: The biological effects of weak electromagnetic fields, March 2012, notat, http://www.radiationresearch.org/pdfs/goldsworthy_bio_weak_em_07.pdf

Hallberg, Örjan, Cancer versus FM radio polarization types, European Journal of Cancer Prevention, July 2016 – Volume 25 – Issue 4 – p 357–360, doi: 10.1097/CEJ.0000000000000224, http://journals.lww.com/eurjcancerprev/Abstract/2016/07000/Cancer_versus_FM_radio_polarization_types.15.aspxhttp://journals.lww.com/eurjcancerprev/Abstract/2016/07000/Cancer_versus_FM_radio_polarization_types.15.aspx

Pall, Martin L: Scientific evidence contradicts findings and assumptions of Canadian Safety Panel 6: microwaves act through voltage-gated calcium channel activation to induce biological impacts at non-thermal levels, supporting a paradigm shift for microwave/lower frequency electromagnetic field action, Reviews on Environmental Health, April 2015, http://www.degruyter.com

Panagopoulos DJ, Messini N, Karabarbounis A, Philippetis AL, Margaritis LH (2000) A mechanism for action of oscillating electric fields on cells. Biochem. Biophys Res Commun 272: 634–640.