NVE strammet nylig inn på adgangen til å søke fritak for «smartmålere». Det skal bli vanskeligere for naboer, familie, arbeidsgivere og andre å ta hensyn til dem som blir akutt syke. Mai Lindegård skriver på siden Våre historier viser hvorfor vi ikke vil ha «smartmålere» blant annet:

– Fastlegen har advart sterkt mot at jeg skulle få installert smartmåler. Nå blir jeg dårlig av naboenes smartmålere. Hva skal jeg gjøre? Jeg vet ikke om jeg orker å bo i hjemmet mitt lenger. Selv sykehjemmene har vel fått slike smartmålere nå. Hva er det for slags vanvittige vedtak som ligger bak dette?
– Hva vil dere, myndigheter, politikere og kraftselskapsledere, anbefale at jeg gjør? Alle blir påvirket av dette,  det gjelder også barna deres.

Mai Lindegård er en av mange tusen som ble syke mot slutten av 1980-tallet da dataskjermene gjorde sitt inntog på kontorene – kjent som den store «skjärmsjukan». Mange tusen ble registrert i de nordiske landene. At det var høye elektromagnetiske felt som var problemet, ikke innbilning, har jeg skrevet om her: Lysstoffrør og selvmord: En sak for Harry Hole? Den gang var famlet de fleste forskerne i blinde, og møtte de syke med mye uforstand. I dag har man kartlagt mye av mekanismene, foretatt blindtester og funnet biomarkører (Belpomme & al 2015).

Historien om «skjärmsjukan» har gått i glemmeboka, og Statens strålevern henger etter i det gamle verdensbildet til teknologene som ikke skjønte hva folk ble syke av. De stoler på konklusjonene til folk de ikke burde stole på. Helsedepartementet følger opp. For man må jo stole på sin fagetat.

NVE, som har prosjektledelsen for «smartmåler»-utrullingen, dytter ansvaret fra seg og over på Statens strålevern. Så i vedtaket tar NVE for gitt at de som blir akutt sjuke av målerne, blir det av noe annet enn elektromagnetiske felt – for eksempel av innbilning. Altså at hele el-overfølsomheten er psykogenetisk – oppstått av psykiske årsaker. Derfor har NVE i sitt vedtak presisert at netteierne ikke ta hensyn til at strålingen fra naboene kan bli like så sterk som den du ville fått fra den måleren du fikk innvilget fritak for. Naboene skal nemlig ikke «fratas retten til å få smartmåler» i egen bolig, selv ikke når de gjerne vil det selv av omtanke for andre. Tenk så hensynsfullt av NVE!

Jeg har klaget over vedtaket. Klagen kan du lese her.

NVE lener seg altså til HODs standpunkt: at akutte reaksjoner fra «så svake» elektromagnetiske felt ikke er mulig. Det er det makelige standpunkt helsedepartementet har inntatt. For det var konklusjonen i det gjeldende policy-dokumentet (FHI-rapport 2012:3) – basert på en syltynn utredning om testing av el-overfølsomme (min omtale her). Jeg tror de skjønner at de forsvarer feil sak. Men endrer man på standpunktet, blir det bølger. For mikrobølget kommunikasjon er blitt viktig infrastruktur og en viktig driver i økonomien. Det bråket vil de unngå.

Begrunnelsen for ikke å utrede strålevernets faglige grunnlag og praksis på nytt – kan du gjette var den var da jeg satt i møte med HODs saksbehandler i vinter? Jo, at det kostet hele 4 millioner å få lagd den forrige rapporten og at det var for tidlig å lage en ny. Stikk den! Rundt 80 øre per innbygger. Hva koster det ikke å ha hundrevis av uføretrygdede som gjerne ville vært i jobb, gående? Og å dele ut tinnitus-, ME- og andre diagnoser som bringer folk inn i passiviteten i årevis, i stedet for å gi dem en løsning?

Les Mai Lindegårds historie selv! Den står ikke alene.

Einar Flydal, 6. juli 2017

Referanser:

Dominique Belpomme / Christine Campagnac / Philippe Irigaray: Reliable disease biomarkers characterizing and identifying electrohypersensitivity and multiple chemical sensitivity as two etiopathogenic aspects of a unique pathological disorder, Reviews on Environmental Health, ISSN (Online) 2191-0308, ISSN (Print) 0048-7554, DOI: https://doi.org/10.1515/reveh-2015-0027, https://www.degruyter.com/view/j/reveh.2015.30.issue-4/reveh-2015-0027/reveh-2015-0027.xml

Alexander, Jan et al.: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, 2012, lastes ned fra http://www.fhi.no/