Smartmåler-historier

De personlige historiene nedenfor er sendt inn av mine lesere, som har tillatt at jeg publiserer dem. De er gjengitt i sin helhet – kun lette språklige endringer kan være gjort, mens redigering, som er gjort i enkelte tilfeller for å få fram innholdet eller å beskytte kilden, er godkjent av innsenderen. Ingen innsendte historier er refusert per dato. For å legge inn din egen historie, og for å lese mer om dette prosjektet, se HER.

Historiene blir mer verdifulle jo flere som sendes inn. Så bidra svært gjerne med din egen! Det er viktig at helsevirkningene synliggjøres. Hvis du ønsker, får du være anonym.

(For å unngå treg skjerm er historiene delt opp med ca. fem historier per side. Du kan søke i nettleseren din i hver side, og du kan søke i hele bloggen ved å bruke søkefeltet under den hvite menyen.)

Litt forskningsfaglig og helsepolitisk om hvorfor historiene er viktige

Alle seriøse undersøkelser starter med observasjoner og anekdoter for å få et inntrykk av den virkeligheten saken gjelder.

Historiene viser at det ligger realiteter bak når folk hevder at de får akutte plager av «svake» elektromagnetiske felt: De er mange og har systematiske likheter som passer med en lang rekke forskningsfunn omtalt i min blogg om hva folk blir syke av, hva slags symptomer de får og biofysiske mekanismer bak. Symptomene ble i hovedsak kartlagt eksperimentelt som virkninger av elektromagnetiske felt alt fra 1750-tallet (se bloggpost 25.2.2018) og er bekreftet gang på gang. De kan ikke avvises alle som én ved å hevde at de har sin rot i andre medisinske årsaker eller i psyken, slik dagens norske helsepolitikk legger til grunn som et ekko av det synet den bransjenære stiftelsen ICNIRP forfekter.

I mange av historiene fortelles det om praktiske blindtester – situasjoner der symptomer kom uventet og uten at man kunne ane hva som utløste dem, og blir borte når man flytter seg til et annet sted. Men så oppdaget man etterhvert sammenhengen mellom symptomene og eksponering for elektriske felt / stråling, og fikk sammenhengen verifisert i nye praktiske blindtester. Dette støtter dermed opp under all den forskning og de mange kliniske observasjoner som viser at slike akutte plager fra EMF er fysiske realiteter med fysiske årsaker.

Norsk helseforvaltning og offentlige medisinske tilbud baserer seg derimot på at plagene må ha andre årsaker, eventuelt skyldes innbilning, og har derfor kognitiv terapi som eneste tilbud når andre medisinske årsaker ikke blir funnet. At enkelte finner hjelp i metoder andre regner som overtro, er da et naturlig resultat. Noen få av historiene viser hvordan folk drives over i de mest spekulative, minst vitenskapelig underbygde deler av helsesektoren i mangel av adekvate tilbud som kunne vært gitt innen «mainstream» medisin, om bare denne hadde befridd seg fra det underlige dogmet at EMF ikke har biologiske virkninger ved eksponeringer som er for svake til å gi oppvarmingsskader.

Gjennom disse historiene forstår man lettere hvilket overgrep det er å påtvinge folk døgnkontinuerlig eksponering for mikrobølgesendere i egen eller naboers bolig gjennom innføringen av automatisk måleravlesning – AMS («smartmålere»). Helsedirektoratets forsøk på å hindre leger i å angi elektromagnetiske felt som årsak til helseplager eller sykelighet, kommer i et underlig, livsfjernt lys.

Hvor mange av Norges befolkning er i samme båt ved at de reagerer med akutte plager fra elektromagnetiske felt – også når de er svakere enn dagens grenseverdier? Det vet ingen, men alt tyder på at det er en betydelig andel, og at det blir stadig fler. En grov trendanalyse antyder 50% av befolkningen rundt 2020 (Hallberg & Oberfeld 2006). Andre mer forsiktige anslag tilsier rundt 350.000 personer (rundt 6-7%). Her ser du altså bare toppen av isfjellet: Siden symptomene oftest er diffuse – det vil si at de kan ha mange årsaker – er det naturlig at mange har plager de ikke forstår årsaken til. Mellom ulike miljøstressorer/miljøgifter er det også gjerne sterkt samspill. Eksponering for elektromagnetiske felt kan da være en vesentlig del av årsaken, og er uansett en av de miljøgiftene som har økt mest i omgivelsene de siste tiårene.

Disse historiene er viktige, og det er viktig at de blir samlet, selv om de ikke er verifiserte og ikke representerer noe statistisk tilfeldig utvalg: De kan analyseres og brukes av forskere og studenter til heurestikk (finne egnede klassifiseringer og problemstillinger) eller som kildemateriale i kvalitative/semistatistiske undersøkelsesmetoder. For eksempel: Middelaldrende kvinner er overrepresentert. Hvorfor? Noen mulige svar finner du i bloggpost 02.07.2017. Hva slags symptomer opptrer? Er de i tråd med faglitteraturen på feltet? Hvordan støter de an mot Strålevernets begrepsverden? Er der historier som inneholder blindtester?

Har du spørsmål om bruk av materialet, kan du ta kontakt via Hjelp-siden. Personnavn og epostadresser bak alle (anonymiserte) tekster er oppbevart, men utleveres ikke uten samtykke.

—- o —-

145. NN, praktiserende lege, 14.06.2019:
[tilføyelser gjort av EF]

Jeg hadde aldri problemer med hjertet, før jeg flyttet til Norge i 1981. I 1982 kjøpte jeg min første PC og måtte bytte ut monitoren med den første flatskjermen jeg fikk fra Finland, for å stoppe brenning i ansiktet. [Dette er et typisk symptom som er godt kjent fra «den store skjärmsjukan», se bloggposter 30.04.2019 og 10.04.2017]

Jeg kjørte mye legevakt, spesielt før jeg kunne åpne egen praksis i 1983. Da trengte jeg en mobiltelefon. Den var svær og veide 2 kilo. Mens jeg snakket i den under en utrykning, opplevde jeg for første gang å få paroksysmal tachykardi [plutselige unormal hjerterytme som vanligvis forårsaket av uvanlige elektriske baner i atriene]. Det gikk fort over etter noen slag på sternum [brystbenet] og jeg forklarte det med stress i forbindelsen med at jeg nettopp hadde fått dramatiske opplysninger om at jeg måtte hjelpe en passasjer som lå innklemt under sin bil.

Imidlertid gjentok det seg under mange utrykninger, med mindre stressende beskjeder. Når jeg byttet til en mindre Motorola-telefon med liten antenne man måtte trekke ut, opplevde jeg også at øret ble kokende varmt. Det hjalp å bytte til en nyere mobil.

Fortsatt var arytmiene [hjerterytmeforstyrrelsene] til å leve med, siden de gikk over etter få sekunder til minutter.

Vi flyttet til Oslo i 1996 og etter flyttingen forverret arytmiene seg tydelig. Jeg så ikke sammenhengen med en sterk høyspentledning som gikk 30 meter i luftlinje fra leiligheten og mine anfall. En dag besøkte jeg en venn i London og mens jeg ringte til ham for å finne inngangen til leiligheten hans, fikk jeg et alvorlig anfall og falt sammen på gaten, 100 meter fra boligblokken hans. Det var pinlig da folk samlet seg rund meg og ville tilkalle ambulansen. Da oppsøkte jeg min fastlege og ba om en utredning. Flere EKG’er var normale, selv en belastnings-EKG. Derfor kunne han ikke hjelpe meg.

Jeg fant ut at jeg hadde det mye bedre – aldri et anfall, og sov også mye bedre – når jeg opphold meg på hytta i Sør-Norge eller senere på torpet i de svenske skoger, selv når jeg jobbet hardt der med å slå gress med ljå og felle tre på våre 140 mål skog. Jeg skjønte fremdeles ikke at det kunne ha å gjøre med at vi ikke hadde WiFi, høyspentmaster, PC eller mobilsignal der, selv om jeg hadde flere (kvinnelige) pasienter som reagerte tydelig på EMF. To av dem fikk til og med epileptiske anfall.

Men en gang fikk jeg et arytmi-anfall i Sverige: Da var jeg på et kurs hvor alle satt med hver sin laptop i et lite rom. Etter at det ikke hadde gått over, selv etter 6 timer med risting, ble kurslederen redd og kjørte meg til sykehuset hvor jeg fikk en konvertering [elektrisk støt for å «nullstille» hjerterytmen]. Etter denne opplevelsen bestilte fastlegen endelig time hos hjertespesialist. – Lang ventetid. – Jeg fikk flere anfall, 1-3 ganger per uke, som ikke lot seg stroppe med slag eller ro. Jeg var flere ganger innlagt på akutten ved Ullevål sykehus, men de vegret seg for å gjennomføre konvertering før det hadde gått 24 timer. Det ble mange forferdelige timer og alle mente at jeg måtte vente på spesialisttime.

Den 23.1.2010 satt jeg i leiligheten vår, med høyspentmastene utenfor og foran min laptop. Da fikk jeg et hjerneslag med total hemiparese [lammelse] på venstre side. Jeg kom meg ganske fort etter behandlingen, og etter bare 2 måneder til fikk jeg time hos kardiolog, som satt meg på Marevan og bestilte time til ablasjon [avbrenning av en elektrisk ledningsvei i hjertet for å redusere hjerterytmeforstyrrelser]. – Ventetiden minst et år! – Under mine rehabiliteringsopphold måtte jeg ofte avbryte treningen på grunn av disse arytmiene. Endelig, etter bare 6 måneder fikk jeg en avbestilt time på Rikshospitalet. En forferdelig operasjon uten narkose!

Det hjalp i bare 2 timer før mine paroksysmale tachykardier var tilbake, med puls opp i 200 og som kunne vare over 24 timer. Jeg fikk også mindre hodeskader etter flere besvimelser. – Jeg ble satt på ventelisten for en ny ablasjon.

Mens jeg ventet, fikk jeg tilbud av professor Vera Steijskal i Stockholm, om å ta hennes MELISA-blodprøve, for å finne ut om jeg kunne reagere på metaller. Hun mente at jeg hadde et så sunt levesett at det ikke passet med å få slag «bare 60 år gammel». Hun fant ut at jeg hadde tydelige reaksjoner mot nikkel og palladium i mine 7 gullkroner og mot kvikksølv, som tannlegen må ha glemt under en krone da jeg byttet ut alt amalgam i 1980, altså før jeg flyttet til Norge. Siden jeg ikke hadde penger til det, etter lang sykemelding, søkte jeg om støtte hos NAV, som forlangte en allergitest på Rikshospitalet. Den slo ikke ut, så jeg måtte ta opp et lån.

Professor Steijskal hadde rett: Da tannlegen løftet ut den siste gullkronen fra tannen, bare 5 cm fra min arteria carotis [den ene halsarterien], der man hadde funnet rester av en trombe [levring] som hadde løsnet og forårsaket hjerneslaget, fant han en sort rest av en amalgamfylt tann. Han måtte ta på seg vernemasken og jeg fikk arytmier igjen, mens jeg satt i stolen.

Den andre ablasjonen, hvor professor Anfinsen brant opp nesten alle nervebaner i hjertet, slik at det ikke skulle være noen mulighet lenger til å få atrieflimmer, ble gjort april 2013.

Jeg brukte flere midler til å lede ut rester av amalgam og begynte å skjønne at jeg kunne reagere på EMF. Jeg fikk målt leiligheten vår, som ligger i et område der det finnes mange mobilmaster og TETRA-nett. Jeg kvittet meg med trådløs DECT-telefon og kjøpte skjermende sølvstoff-gardiner til soverommet. Men jeg brukte fortsatt Bluetooth til trådløst tastatur og til mus. Jeg begynte å skive på en bok i januar 2015 og satt timevis hver dag foran PC. Jeg opplevde angst og søvnproblemer, og i desember 2015 var det så ille at jeg flyktet til en liten fjellby i Nord-Vietnam med veldig lite EMF. Der hadde jeg det utmerket og gruet meg nesten til å komme hjem etter jul.

I dag reagerer ikke hjertet lenger med takyarytmi, men med ES [ekstraslag]. Ellers er det urinblæra som reagerer med irritasjon, hvis jeg bærer mobiltelefonen i beltet og hvis søvnen som blir forstyrret av EMF. Bluetooth har jeg selvfølgelig kvittet meg med og WiFi er slått av om natten.

 

142. Dan Kanihelpyuu, 31.05.2019:

I perioden 2017-2018 da det var installert AMS-måler hjemme hos meg, hadde jeg 2 ganger ambulansen hos meg, for hjerteproblemer. Jeg var også hos hjertespesialist som ikke fant noe som helst feil med hjertet, da var jeg jo var ute av huset mitt, og langt ifra min AMS-måler (som hadde helt sinnsyk med stråling).

Min datter på 10 år ble i samme periode plaget med mystiske hudutslett over hele kroppen. Legen(e) kunne ikke finne ut hva årsaken kunne være (heller ikke etter prøvetakninger).

Måleren ble fjernet for nøyaktig 1 år siden, og vi har ikke hatt noen av disse plagene mer! Jeg er 100% sikker på at måleren var årsaken.

141. Cathrine Høst, 10.06.2019:

Vi fikk smartstrømåler installert i huset i midten av september 2016. Jeg tenkte ikke noe mer på det, annet enn at «de vet vel hva de gjør». Den høsten og vinteren var jeg fryktelig sliten og hadde mange nye, svært ubehagelige plager. Det hjalp ikke å hvile og redusere gjøremålene til et minimum. Jeg våknet helt utslitt om morgenen også, helt ulikt meg. Plagene var: press og vondt i hodet, piping i ørene, nummenhet i hele kroppen, prikking i hele kroppen og i ansiktet, og jeg var svimmel, kvalm, snublete, slepphendt, hadde hjerterytmeforstyrrelser, konsentrasjonsvansker, var glemsk, hadde mangel på koordinering syn/hånd.

Jeg hadde også pustevansker og opplevde at jeg ikke fikk nok oksygen. Det var akkurat som om cellene i kroppen holdt på å bli kvalt. Yngstemann, som bodde hjemme enda, spurte flere ganger den høsten og vinteren: » Hvorfor sukker du så mye, mamma? «Det er akkurat som om jeg ikke får puste ordentlig», var mitt svar.

Jeg er sjelden syk, spiser mye frukt og grønt og nøtter, har aldri røkt, drikker sjelden alkohol, er mye ute på tur i skog og mark med bikkjene og elsker hagearbeid.

Til å begynne med tenkte jeg at alle disse nye uforklarlige og svært plagsomme plagene ville gå over. Etter et halvt år begynte jeg å bli ordentlig bekymret. Men så kom jeg tilfeldigvis over et innlegg på Facebook om en som hadde fått deaktivert senderen på sin nye strøm-måler og at hennes uforklarlige plager dermed ble blitt borte.

Jeg fulgte lenken til einarflydal.com og leste og leste. Der fant jeg listen med alle mine nye og svært ubehagelige plager og «oppskriften» på hvordan få senderen koblet fra strøm-måleren. Legetime ble bestilt og 14 dagers venting gikk i sneglefart. For legen la jeg fram symptomene og min mistanke om årsaken (mikrobølget stråling). Legen gikk i forsvar. Jeg svarte at denne strålingen er noe nytt som har kommet inn i mitt liv samtidig som alle de nye og uforklarlige plagene dukket opp, og at jeg ikke kan ha det slik. Da må jeg bytte fastlege. Hun gikk tilslutt med på å skrive en legeattest til Agder Energi Nett om at jeg mente at mine plager skyldtes den nye strømmåleren. (Jeg skiftet fastlege likevel.)

Søknad, med alle dokumenter ble sendt, og etter endel purringer ble senderdelen deaktivert våren 2017.

De nye, uforklarlige plagene mine forsvant. Det var bare hjerterytmen som ikke ble helt ok ennå. Og om jeg er på besøk hos noen nå, kommer symptomene tilbake etter en stund. Det er veldig leit, for nå er det ikke greit å besøke andre lenger. Jeg unngår det. Og jeg blir sorgfull av å tenke på alle som lever tett på sine sendere og alt trådløst og ikke vet eller forstår hvor lite greit det er.

Jeg vil gi Statens Strålevern ( nå DSA) stryk-karakter for ikke å ha satt seg inn i uavhengig forskning på skadene mikrobølget stråling forårsaker på alt levende, og for at de ikke har kommet med advarsler. De har et svært stort ansvar for det som nå skjer.

Jeg vil også gi regjering og storting stryk-karakter for ikke å høre på advarsler om mikrobølget stråling og for ikke å bruke Grunnlovens paragraf 112 om føre-var-prinsippet på skader på helse og miljø. 5G er også mikrobølget stråling, samme grunnteknologi som brukes i ikke-dødelige våpen, og uavhengig forskning som viser skader på alt levende finnes. Det er for meg helt umulig å forstå at ikke bremseklossene ble satt på øyeblikkelig da det ble oppdaget hvordan mikrobølget stråling virker på alt levende.

Jeg har fulgt bloggen din i to år nå og takker inderlig for den jobben du gjør. Jeg har lært masse, deler og deler på Facebook, til politiske partier, pressen, ulike organisasjoner og til de jeg kommer i snakk med på min vei. Hjerterytmen er fin igjen. Dessuten oppdaget jeg at da jeg slo av gulvvarmen på badet (stort bad), forsvant hjerte-uregelmessighetene og pulsøkningen jeg fikk i stillesittende modus. Jeg håper at det snart også vil bli mulig å få skiftet ut strømmåleren til en som ikke lager «skitten strøm».

Jeg er nå blitt medlem i FELO, Folkets Strålevern og Norges Miljøvernforbund. Og jeg er blitt klassifisert som EMF-engstelig av helsevesenet ettersom jeg har sendt inn innspill til den nye folkehelsemeldingen.