Historien til en tysk radio-entusiast i verneklær

Ulrich Weiner er en tysker som startet tidlig som radioamatør og entusiast – med etter hvert opptil 15 antenner på biltaket når han kjørte rundt og testet. Alt som 20-åring hadde han bygget opp en betydelig bedrift innen salg av alt mulig trådløst – og endte selv opp som «stråleflyktning» i en campingvogn i skogen på de få flekkene i Tyskland der dekningen fortsatt er minimal.

Hans historie gir et innblikk i en tilværelse som er vanskelig å forestille seg for oss som er så heldige at vi hittil ikke er rammet av belastningene fra dagens mikrobølger, men fort kan bli det.

Ulrich Weiner forteller historien selv. Jeg har oversatt den til norsk, med god hjelp fra ChatGPT og den halve artium’en jeg tok på et tysk gymnas for snart to mannsaldre siden forut for full artium i Norge. (Lenkene i teksten viser til tyske tekster på Ulrich Weiners egen blogg.)

En samling norske beretninger fra el-overfølsomme kan du finne her: https://einarflydal.com/smartmaler-historier/

Også i Norge er det flere som leter etter strålingsfrie soner der de kan slå seg ned. Seinest i morges fikk jeg en telefon fra en tysker som håper det kan finnes en slik sone i Norge, slik det gjør i enkelte andre land. Det var ikke første gang. Noe å tenke på i forbindelse med norsk naturforvaltning? Så kan jo insektene forvaltes samtidig…

 

Einar Flydal, den 22. oktober 2024

PDF-versjon: 20241022-EFlydal-Historien-til-en-tysk-radio-entusiast-i-verneklaer.pdf

 

Mitt liv med radioteknologi

av Ulrich Weiner (original: https://ul-we.de/uber-mich/)

Mitt liv med radioteknologi begynte da jeg var omtrent ti år gammel, da jeg kjøpte to «walkie-talkies» for mine første sparepenger. Muligheten til å kommunisere trådløst fascinerte meg så sterkt at jeg begynte å spare til en enhet med lengre rekkevidde. Da jeg var tolv, fikk jeg min første radiosender med en rekkevidde på omtrent 30 km. Men også dette føltes raskt utilstrekkelig. En bekjent fortalte meg at man kunne ta en prøve for å bli amatørradiooperatør hos den daværende Bundespost (nå Bundesnetzagentur). Etter å ha bestått prøven fikk man tillatelse til å kommunisere over hele verden via radio. Beslutningen min var klar, men jeg måtte vente til jeg ble 14 år, som var minimumsalderen den gang. I mellomtiden brukte jeg tiden på å samle erfaring innen radioteknologi og elektronikk. Dette ble særlig tydelig da jeg bygget om sykkelen min. Da tiden var inne, besto jeg prøven på første forsøk.

Fra da av hadde jeg en «amatørradiolisens» og kunne i teorien kommunisere over hele verden via radio. Men det nødvendige utstyret for dette var for dyrt for meg, så jeg begynte å spare penger igjen. For å fremskynde prosessen tok jeg på meg forskjellige jobber. Jeg fikk også muligheten til å installere biltelefoner ved siden av skolen. Dette likte jeg godt, og jeg kom stadig i kontakt med de nyeste modellene mobiltelefoner. Det var raskt klart at dette var mitt felt, og som 16-åring begynte jeg på utdanning innen kommunikasjonselektronikk med spesialisering i radioteknologi. I mitt siste læreår søkte jeg om handelsbrev og startet mitt eget firma som 18-åring. Jeg begynte med å selge mobiltelefoner og så de første håndholdte mobilene, og senere ISDN-telefonanlegg. Etterspørselen var stor, og virksomheten vokste raskt. Da jeg var 20 år gammel, hadde selskapet omtrent 20 ansatte. Jeg var mye ute hos kundene, og brukte biltelefoner og mobilen intensivt. Bilen min fikk raskt kallenavnet «Pinnsvinet», fordi den hadde mellom syv og 15 antenner på taket, avhengig av hva jeg testet. Kallenavnet var passende, for jeg hadde installert alt som var teknisk mulig på den tiden, herunder en faksmaskin og en mobil internettilkobling. Selv om internettforbindelsen var veldig langsom etter dagens standarder, var det ikke så viktig da, siden det meste av kommunikasjonen gikk via faks og telefon. Jeg bekymret meg aldri for helsevirkningene fra radioteknologi, for jeg tenkte at hvis det virkelig var farlig, ville det vært forbudt. Da de digitale D-nettene ble introdusert, advarte noen leger og teknikere i mitt nærmiljø. De sa: «Pass deg for den digitale radioteknologien, for det fins ingen vitenskapelige bevis for at det er ufarlig!» Disse advarslene hørte jeg flere ganger, men tok dem ikke alvorlig, og fortsatte å bruke mobilen som vanlig uten å la det tynge meg.

Dette fungerte fint i mange år, helt til jeg en dag begynte å merke at jeg hadde store konsentrasjonsproblemer etter hvert mobiltelefonsamtale. Jeg ville først ikke innrømme det for meg selv, men startet egne tester. Jeg lot være å bruke mobilen i flere dager for å se om det hadde noen sammenheng med konsentrasjonen min. Til min overraskelse kunne jeg konsentrere meg mye bedre de dagene jeg ikke brukte mobilen. Etter flere uker med testing måtte jeg innse at det var en klar sammenheng. Jeg bestemte meg for å omstrukturere bedriften slik at vi kunne arbeide uten mobiltelefoner. Dette gikk veldig bra, og vi klarte ikke bare å redusere bruken av mobiltelefoner til null, men også øke produktiviteten og omsetningen.

Dessverre spredte mobiltelefonene seg raskt, og det ble stadig flere antennemaster. Jeg begynte å oppleve fenomenet «passiv telefonering»: Hver gang noen rundt meg brukte en mobiltelefon, fikk jeg de samme symptomene som når jeg selv snakket i mobilen. Jeg lærte meg å unngå dette så godt jeg kunne. I begynnelsen var det enkelt, siden det ofte ikke var mobildekning inne i bygninger, men etter hvert som nettverket ble bygd ut, ble det vanskeligere. Jeg fikk også problemer når jeg befant meg nær senderanlegg. I 2002 kulminerte dette i at jeg fikk en kollaps på Frankfurt flyplass. Jeg fikk plutselig synsforstyrrelser, talevansker og hjerterytmeforstyrrelser mens jeg hentet bagasjen. Jeg ble fraktet til sykehus, hvor dette ble dokumentert. Årsaken var den høye mikrobølgebelastningen fra de mange senderanleggene på flyplassen. Det ble klart at jeg ikke kunne fortsette å leve som før. Etter at jeg var blitt utskrevet fra sykehuset men ikke hadde klart å komme meg hjemme, våget jeg meg til å prøve noe annet: Nærmest helt tappet for krefter klarte jeg å kjøre langt ut i skogen og der – midt uti i skogen – overnattet jeg i bilen i flere dager. Det var ganske kummerlig. Jeg sov i baksetet. Til min forbauselse ble jeg raskt bedre. Etter to dager i skogen følte jeg meg frisk nok til å dra tilbake på jobb den tredje dagen.

Om kvelden tok jeg med meg alle de måleapparatene som var ledige fra firmaet ut i skogen. Faktisk var det ingen mobildekning, ingen TV-signaler og bare et svakt radiosignal. Siden jeg i utgangspunktet ikke ville tro at noen radiosystemer kunne ha en slik innvirkning på kroppen min, gjentok jeg denne typen tester flere ganger.

Saken ble stadig klarere: Digital, pulsmodulert radioteknologi ikke er forenlig med biologiske systemer, hva enten vi snakker om mennesker, dyr eller planter. Jeg begynte å lese meg opp og fant mange studier som støttet dette. Etter hvert møtte jeg flere andre som også var rammet.  I begynnelsen var det først og fremst teknikere, ingeniører og radiooperatører. Etter hvert møtte jeg også flere personer som ikke hadde teknisk bakgrunn. Alle hadde de dette felles: De bodde nær sendere eller hadde selv sendere i huset uten å vite om det, for eksempel trådløs fasttelefon av typen DECT eller Wi-Fi.

For å spre informasjon om dette begynte jeg å holde offentlige foredrag for å advare den intetanende befolkningen.

For å sette en stopper for at kreftene mine stadig ble mindre, bestemte jeg meg for å kjøpe en campingvogn og leve i de få områdene i Tyskland som ikke har radiodekning. Ved at jeg slik kunne komme meg, gjorde dette det mulig for meg i alle fall midlertidig å dra tilbake til «strålingsområdene». I tillegg bruker jeg en strålebeskyttelsesdrakt når jeg drar til disse områdene. Men på grunn av den raske utbyggingen av nettverkene og at min lidelse ble verre, måtte jeg gi opp å drive bedriften min. Jeg måtte si opp alle ansatte og legge ned virksomheten. Det jeg trenger for å overleve, får jeg i gave fra folk.

Til tross for alt dette, er det viktig for meg å fortsette mitt frivillige arbeid. Jeg brenner spesielt for å informere barn og ungdom om risikoene ved denne teknologien, siden det er de som bruker den mest, og blir stadig sykere av den, gjerne uten å forstå at det kommer fra de kjære mobil- eller smarttelefonene deres. Det meste av kreftene mine går med til opplysningsarbeid i skoler. Dernest er jeg engasjert i kampen for å bevare de siste områdene uten mobildekning, slik at de som er rammet, kan få leve et verdig liv der. I tillegg ville mange kunne fortsette å jobbe i jobben sin hvis de kunne flyttet dit i tide. Dette vil også gjøre byrden som ligger på mange med syke familiemedlemmer lettere å bære for alle. For å takle denne oppgaven og plassere den på flere skuldre, var jeg med på å grunnlegge organisasjonen «Unverstrahltes-Land e.V.«. Der fins det stadig flere mennesker sammen, både de som er rammet og de som vil unngå skader fra denne teknologien. All hjelp og støtte er velkommen. …

Ulrich Weiner

---