Våre historier viser hvorfor vi ikke vil ha «smartmålere»

De personlige historiene nedenfor er sendt inn av mine lesere, som har tillatt at jeg publiserer dem. De er gjengitt i sin helhet – kun lettere språklige endringer kan være gjort, og er godkjent av innsenderen. Ingen innsendte historier er refusert per dato.

Historiene viser at det ligger realiteter bak når folk hevder at de får akutte plager av «svake» elektromagnetiske felt. Gjennom dem forstår man lettere hvilket overgrep det er å påtvinge folk døgnkontinuerlig eksponering for mikrobølgesendere i egen eller naboers bolig. Når man leser om de mange blindtestene som innsenderne har vært igjennom, forstår man også at påstandene om at slike reaksjoner har sin rot i psyken, er grovt villedende og åpenbart uberettiget. Disse historiene støtter dermed opp under forskning som viser at slike akutte plager er fysiske realiteter med fysiske årsaker.

Hvor mange av Norges befolkning er i samme båt? Det vet ingen, men alt tyder på at det er en betydelig andel, og at det blir stadig fler. Men, som historiene viser, det tar gjerne mange år å forstå hva som var problemet bak plagene. En grov trendanalyse antyder 50% av befolkningen rundt 2020 (Hallberg & Oberfeld 2006). Andre mer forsiktige anslag tilsier rundt 350.000 personer. Her ser du altså bare toppen av isfjellet.

Disse historiene er viktige, og det er viktig at de blir samlet: De kan analyseres og brukes av forskere og studenter som kildemateriale til å undersøke svært mange problemstillinger. For eksempel: Hvorfor er der en overvekt middelaldrende kvinner? Ett av flere mulige svar finner du i bloggpost 02.07.2017. Forskere/studenter som har spørsmål kan ta kontakt via Hjelp-siden. (Personlig info utleveres ikke uten samtykke.)

Historiene blir mer verdifulle jo flere som sendes inn. Så bidra svært gjerne med din! Dessuten bør du utfordre dem du kjenner til å kaste skammen. Hvis du ønsker, får du være anonym, men jeg må vite hvem du er for å sikre meg at der er realiteter bak hver beretning.

For å legge inn din egen historie, og for å lese mer om dette prosjektet, se HER.

—- o —-

 

Anonym kvinne, 45 år, 11.08.2017:

Jeg jobber med WiFi og har mobiltelefon. Strålingen kjente jeg alltid i kroppen, men ubehaget kunne jeg «holde i sjakk» ved å passe på å slå av utstyret etter bruk. Slik var det før AMS gjorde sitt inntog: Strålingen fra AMS-måleren var vel dråpen som fikk begeret til å flyte over. Nå føles det som om «hodet sitter fast i en stikkontakt».

Vi bodde midt på åkeren uten noen naboer i nærheten. 28. april i år ble så AMS-måler installert i huset. Etter en uke ble jeg rar i kroppen, deretter fikk jeg balanseproblemer og sitringer i hele kroppen. Jeg fikk heller ikke sove ordentlig lenger. Etter noen uker fikk vi husets AMS-måler byttet ut med en vanlig måler. Da ble jeg en del bedre igjen.

Den 1. juli flyttet vi til nærmeste by. Det merket jeg med en gang på kroppen. Nå er jeg svimmel døgnet rundt, også når jeg slår av PC og mobil etter bruk. Her er det jo WiFi overalt, også i huset vi bor i. Og selv om det ikke er noen AMS-måler i huset jeg bor i, er strålingen der fra målerne i nabolaget rundt meg.

Jeg har prøvd en periode å sove under en strålebeskyttende baldakin. Det hjalp kun delvis. Straks jeg «forlot» baldakinen kom svimmelheten tilbake med én gang.

Jeg måtte ta noen grep etter perioden med AMS-måleren i huset: Før kunne jeg sitte og jobbe ved datamaskinen med trådløs mus og trådløst tastatur. Selv nå etter at AMS-måleren er ute av huset igjen, må datamaskinen stå i naborommet og mus og tastatur har jeg skiftet ut med nye med ledning.

 

Anonym kvinne om anonym mann, Østlandet, 08.08.2017:

Jeg er selv el-overfølsom og har sagt nei til AMS-måler («smartmåler») hjemme hos meg selv. Men min kjæreste, som bor i et borettslag, har vi aldri tenkt på som el-overfølsom. Riktignok måtte han for et par år siden slutte å høre på musikk med trådløse hodetelefoner fordi han – etter flere måneders bruk – plutselig begynte å få sterk hodepine av å bruke dem. Men selv mener han at hodepinen sikkert skyldtes at øretelefonene er litt tunge. Han har ellers ikke hatt slike problemer med WiFi – som han selv bruker daglig og som det er mye av i blokka hans. Heller ikke med andre strålekilder.

Han er dessuten en grunnleggende positiv og optimistisk person som sjelden bekymrer seg. Så han bekymret seg selvfølgelig heller ikke for å bli syk av de smartmålerne som ble installert i etasjen hans. Imidlertid gikk det kort tid fra installasjonen av målerne til han nærmest over natten fikk kraftige betennelser flere steder i kroppen samtidig. Han kunne nesten ikke gå, og også den ene armen var svært smertefull. Han har tidligere vært periodevis en del plaget av enkeltbetennelser som kommer og går, men etter en operasjon av et artroseledd for noen år siden, hadde han nå hatt en svært lang god periode. Så dette skjedde virkelig helt ut av løse lufta. Jeg har heller aldri før sett ham få mange og så sterke betennelser forskjellige steder på kroppen helt på likt eller så plutselig.

Behandling med sterke betennelsesdempende medisiner har gjort at han er i bedring nå, men det fjerner symptomet, ikke årsaken. Så jeg, med min egen bakgrunn, er svært urolig for helsa hans og tenker at forverringen kan ha noe å gjøre med AMS-installasjonen. El-overfølsomhet blir av noen forskere beskrevet som en multisystemlidelse, som nettopp er knyttet til økt inflammasjon (betennelse), med blant annet immunsvikt, svakere sykdomsmotstand og lavere energinivå som vanlige virkninger, og ofte akutt. Etter hva jeg har lest og erfart, oppstår plagene gjerne der man fra før har svakheter.

 

Kvinne, 59 år, 06.08.2017:

Jeg har levd – og jobbet – med WiFi, mobiltelefon og strøm rundt meg uten å oppfatte at jeg har hatt problemer med noe av det. Så derfor tenkte jeg at installasjon av smartmåler umulig kunne være noe problem og 27.3.2017 ble måleren installert.

Tidlig morgenen etter våknet jeg med sus i hodet, uro, hjertebank, var nummen i hendene, m.m. Tenkte det kanskje kunne være tilfeldig, ville ikke skylde på måleren med en gang. Det er for «uvitenskapelig» for meg. Så jeg holdt ut et par netter til i senga med samme reaksjoner. Jeg ble bedre på dagen, men fikk hodepine, noe jeg sjelden har.

Så skulle vi noen dager på hytta hvor vi ikke har innlagt strøm. Jeg var spent på om jeg ville ha samme problem der. Her opplevde jeg rolig morgen og ingen hodepine.

Så, første morgenen i senga hjemme igjen var problemene der! De påfølgende nettene la jeg meg helt i andre enden av huset, så langt unna måleren som mulig, selv om dette ble et ganske midlertidig leie med provisorisk seng. Da merket jeg lite til problemene og sov godt.

Så var vi på besøk en helg i et hus uten smartmåler og jeg hadde ingen problemer. Men jeg ble ganske sliten av alt vi gjorde der, og vi kom seint hjem. Jeg orket da ikke den provisoriske sengen, men la meg i den vanlige sengen min. Dagen etter var jeg skikkelig uggen, hjertebank, uro, nummen i hele kroppen, kvalm, hodepine og helt tom for energi. Bare å tenke på noe var utmattende og jeg ble kvalm! Da bestemte jeg meg for at smartmåleren måtte fjernes og at sengen min ikke var brukbar før måleren var fjernet.

Noen dager etter hadde jeg nok overskudd til å ta fatt på prosessen ihht oppskriften til Einar Flydal. Fastlegen min er meget tradisjonell så jeg regnet ikke med særlig hjelp fra ham, men har gått hos en spesialist på grunn av autoimmun- og fordøyelsesproblemer og hadde time hos ham. Han skrev gjerne legeattest og var veldig interessert i problemstillingen. Det var en stor lettelse.

Jeg sendte så inn søknad til nettleverandøren og hørte ingen ting på flere uker, selv om jeg purret. Så fikk jeg mannen min til å ta en telefon – og da svarte de. Han står som abonnent – noe jeg tydelig skrev flere steder i min henvendelse, inkludert abonnentnummer, målernummer etc. men det greide de tydeligvis ikke å få med seg og skjønte ikke hvilken abonnent søknaden gjaldt! Så mitt råd er: Den som står som abonnent må ha kontakten.

Etter at de svarte tok det ca. en uke før en hyggelig fyr kom og avinstallerte smartmålerens kommunikasjonsdel. Han kunne fortelle at det hadde vært mange slike jobber for ham i det siste.

Endelig fikk jeg tilbake sengen min!

Kan nevne at vi har sikringsskap innerst i sokkeletasjen i boligen med betong på alle kanter og jord og stein på tre kanter. Soverommet er også i sokkeletasjen, men plassert ytterst der det er åpent. Jeg vil derfor regne med at senderen i smartmåleren må sende ganske kraftig for å komme ut av «bunkersen», så det blir ekstra stor eksponering i sokkeletasjen hos oss. På den annen side regner jeg med at dette er en ganske vanlig passering av sikringsskap i hus med sokkeletasje, så det er kanskje ikke så uvanlig med kraftig stråling i hus med slike løsninger.

 

Therese Trøen 03.08.2017:Jeg bor i en liten leilighet i en høyblokk i Oslo. Vi fikk brev fra Hafslund/Eltel om tvangsinnstallering av disse AMS smartmålerne før mai i år. Og 19. juni dukket de opp uten forvarsel. De installerte 6 smart målere og 2 antenner i hver eneste etasje. Det vil si 72 smartmålere, og 24 antenner i min ene boligblokk. (Disse blokkene har veldig lavt strømforbruk. Mine strømregninger har alltid vært lave og oversiktelige.) Jeg trenger absolutt ingen smart måler for å «hjelpe miljøet» som de så fint kaller det. Kanskje en enorm bedrift har nytte av overvåkingen disse smartmålerne byr, men jeg vil ikke ha det i mitt personlige private hjem.Den 19. juni på dagtid hadde jeg ingen symptomer eller sykdom eller plager. På kvelden innstallerte Hafslund/eltel smartmålere i min etasje. Mine symptomer kom ett minutt etter installasjonen. Jeg fikk piping i øra, dotter i øra, så begynte stikking, sviing og brenning, som en million nåler som brenner meg og griller meg. Øret, nakken og armen ble numne, og når beinet ble numment så ringte jeg Ullevål Nevrologisk (fordi jeg har MS og tenkte dette kunne være et nytt MS-angrep. Jeg viste det var utløst av de nye smartmålerene, fordi jeg har jo klokkeslettet mine symptomer begynte. Men jeg tenkte det er best å ringe en lege, for jeg har ikke opplevd nummenhet og prikking de siste 8 årene.Jeg fikk beskjed om dra til min fastlege neste morgen. Jeg gikk til legen neste morgen med store plager, sviing, nummenhet,, hodepine, ujevn hjerterytme. Det var veldig ubehagelig, og jeg har aldri hatt noe problemer med hjertet noen gang. Og å føle de urytmiske hjerteslagene var skremmende.

Jeg ble tatt på alvor, og undersøkt i 2 timer. Og min fastlege ringte min nevrolog på Ullevål og begge konkluderte med at dette er ikke et MS-angrep . Det må være en reaksjon på el-overfølsomhet.

Jeg var hjemme en natt til, men neste morgen kjenner symptomene øke og øke, brennende følelse av hjernen min og hele meg. Da rømte jeg ut av Oslo og bodde hos min søster en uke. Alle symptomene roet seg i et nabolag uten smartmålere. Det var behagelig å kjenne symptomene bli svakere.

Jeg var så hjemme igjen et par dager, og alle plager økte. Jeg har bodd frem og tilbake hos min mor, og vært på en hyttetur. Jeg har så og si vært hjemløs denne sommeren.

Min mor har også fått smartmåler innstallert, men hennes blokk er mye lavere enn min, og sikringsskapene er ikke plassert rett utenfor døra til noen leiligheter. Men det er ikke totalt fredelig der heller. På hytta var det så fredelig at etter 3 dager var mine plager borte. Men nå er jeg tilbake i Oslo med hodepine og prikking og sviing.Jeg har forstått at jeg må selge mitt hjem. Men jeg vet ikke hvor jeg kan bo. Jeg må ha mer kontroll over mitt bomiljø. Jeg har ikke lyst på ansvar for et helt hus, jeg har heller ikke bil eller lappen.Jeg føler meg kastet ut av mitt hjem. Det er en veldig slitsom situasjon, og mange i min familie mener jeg innbiller meg disse plagene, eller overdriver. Jeg har ikke overdrevet noenting, jeg prøver å forklare helserisikoen som sikkert alle utsettes for selvom de ikke merker noe i starten. Hvis jeg blir boende i mitt hjem vil jeg jo leve med evige lammelser/nummenhet, sinnsyk hodepine, og brennende følelse. Jeg tenker dette er jo celleskader som skjer hvert sekund nå. Så jeg kan ikke vente på at myndighetene ombestemmer seg, eller avinnstallererer, eller sier unnskyld til innbyggere de skader for å «spare miljøet». Jeg er ikke en strøm-sløser, eller en miljø forurenser. Og jeg blir nå kastet ut av min leilighet for » redde miljøet».Jeg tror kanskje politikere med enorme hus og villaer og varmekabler, og to biler, de kan gjerne tenke på sitt strøm forbruk og miljøutslipp. En høyblokk i OBOS på østkanten har ikke enorme strøm utgifter som må kontrolleres fra øvre hold.

Jeg blir møtt med mye skepsis, men min mor og søster tror på meg, og min lege. De fleste andre latterliggjør meg. Men dette er et så alvorlig tema at jeg må fortelle det høyt.

 

Anonym kvinne, 57 år, 13.07.2017:

Det var ei stor kjenslemessig belastning å verte pålagt å installere «smartmålar» både heime og i fritidsbustaden min, men no vert det ikkje noko av. Her skal eg fortelje kvifor:

Eg har i mange år hatt fysiske plager av elektromagnetisk stråling (EMS). Eg har også autoimmune sjukdomar som bl.a SLE (Lupus). Eg er svært lyssensitiv, bruker filterbriller heile året både inne og ute – SLE-sjukdomen min forverrer seg når eg vert utsatt for UV-strålar. Eg har også store søvnvanskar og har stort behov for demping av blått lys.

Som med ultrafiolette strålar, reagerer kroppen min også på elektromagnetiske strålar frå bl.a WiFi, mobiltelefonar, 4G sendemastar, Bluetooth, dataskjermar for PC, TV og mobilar, ledpærer, sparepærer, «skitten straum», laserprodukt og meir.

Eg har plager som hodepine, kvalme, blir ukonsentrert, får dårlig hukommelse, forvirring, veksling mellom varme- og kuldefornemmelse, ustø gange, smerter i muskler, luftsmerter i mage/tarm, pustebesvær, hurtig puls og hjartebank.

Vi som har SLE har til tider eit karakteristisk «sommerfugl-utslett» i ansiktet. Dette blir hissig når EMS pågår. Det blir også ekstrem kløe i huda på hendene. I tillegg til brenning kjenner eg stikking og prikking, øreverk og press i auga. Spytt- og tårekjertler blir vonde. Nasetipp og lepper prikker og stikker. Plagene varierer i grad og styrke, alt etter kor konsentrert og kor lenge strålinga pågår. Blir EMS-kjeldene fjerna eller eg sjølv fjernar meg, blir plagene reduserte eller forsvinn heilt. Lenge trudde eg dette kun var knytt til Lupus’en, men kroppen reagerer sjølv om den er « rolig» og blodprøvene fine.

Etter at eg har gjort tiltak der eg beskytter meg mot mange av desse strålekjeldene, har EMS-plagene blitt betraktelig redusert og det har også blitt lettare å avsløre kjeldene. Det står igjen ein heilt del. Og å bli heilt fri for plagene er vel utenkelig.

Det var derfor ei stor kjenslemessig belastning å verte pålagt å installere Smartmålar både heime og i fritidsbustaden min. Eg har no fått legeattest og levert to søknader til to ulike netteigarar. Den eine har stoppa installasjonen, den andre har eg enno ikkje høyrt frå.

Eg har ikkje møtt forståelse for EMS-problema mine frå helsevesenet. På grunn av min SLE har eg kontakt med forskjellige profesjonar innan helsevesenet og alle har fått høyre «historia» mi. Ingen tek meg seriøst. Min fastlege er den som kjenner meg best og lengst, han er den som har minst problem med å akseptere at eg kjenner desse plagene. Eg har i perioder gått til samtaler på pyskiatrisk poliklinikk på grunn av depresjon, angst og søvnproblemer. Eg har aldri hatt noko form for psykose. Dei har teke fint hensyn til lysømfintligheten min, dratt ned persienner og slått av spotlys i taket, men aldri noko meir. EMS-plagene var og blei eit «ikke-tema». Ein nevrolog eg var hos, rista på hovudet og vifta med hendene då eg nemde mine EMS-plager. Slik har det vore. Eg har kjent det slik overalt: Dei set det på konto «tidlegare psykiatrisk pasient på faste medisinar» eller at «SLE’en har gått til hodet på henne».

Dette var eit kort utdrag av historia mi.

 

Mai Lindegård, 05.07.2017:

Jeg er diagnostisert som klart el-overfølsom. Fastlegen har advart sterkt mot at jeg skulle få installert smartmåler. Nå blir jeg dårlig av naboenes smartmålere. Hva skal jeg gjøre? Jeg vet ikke om jeg orker å bo i hjemmet mitt lenger. Selv sykehjemmene har vel fått slike smartmålere nå. Hva er det for slags vanvittige vedtak som ligger bak dette?

Her er min historie:

Jeg er en pensjonert kvinne som har arbeidet som sekretær fra 1986 til 2009, i alt vesentlig med datamaskiner/PC. De første årene merket jeg ingen fysiske symptomer, bortsett fra en gradvis svekkelse av synet. Jeg begynte så med briller, som måtte «oppgraderes» jevnlig. Etterhvert begynte jeg å få ringing i ørene og en høyfrekvent lyd i hodet – «summetone» som jeg kalte det, i mangel av et bedre ord. Tinnitus, sa legen.

Problemene tiltok, immunforsvaret ble svekket, noe som endte med en kraftig «influensa» med høy feber – noe som siden viste det seg å være en udiagnostisert munonukleose, eller «kyssesyke» – det ble funnet antistoffer mot EBV-virus. Etter at infeksjonen var noenlunde «overstått», gikk jeg på jobben som vanlig. Det tok ikke lang tid før jeg måtte sykmeldes igjen, og slik fortsatte det i måneder, hvoretter jeg til slutt fikk diagnosen ME (av en professor i infeksjonsmedisin). Jeg tror alt begynte med et svekket immunforsvar.

Jeg måtte nå gå ned i 50% stilling, det var alt jeg klarte. Arbeidet besto som før av skjermarbeid/PC. Jeg fikk svekket balanse, ble ustø, og dessverre hjalp ikke trening, det gjorde vondt verre.

Etter dette begynte «tinnitus»-plagen å tilta, men det rare var at når jeg besøkte noen som ikke hadde hverken trådløs telefon eller WiFi i huset og som slo av mobiltelefonen når de var hjemme (de hadde selvfølgelig vanlig fasttelefon – noe jeg også har), hadde jeg ikke tinnitus, og ved turer i skogen var lyden i hodet helt borte. Altså hadde jeg en foreløpig forklaring på hva som utløste min «tinnitus». Denne forklaringen er blitt mer og mer befestet, særlig etter at det ble installert smartmåler hos naboen vegg i vegg i rekkehuset jeg bor i. Jeg fikk fritak, mye på grunn av mitt sikringsskap står plassert i kjøkkenet mitt, drøyt en meter fra der jeg ofte sitter med skrivearbeid/data. Min fastlege var helt klar på at en smartmåler kunne gjøre meg sykere, og han skrev en streng advarsel mot installering av smartmåler hos meg, basert på mine symptomer.

Slik er mine fysiske plager og symptomer:

Som jeg har beskrevet ovenfor, kom symptomene gradvis og er nå så ille til tider at jeg våkner om natten med en slags «el-storm» i hodet, eller «tinnitus» som legen først kalte det. Den høyfrekvente lyden er omtrent som å stå ved siden av en høyspentmast med en lydforsterker i hodet. Når «summetonen» er på sitt verste, blir jeg så desperat at det har hendt jeg har stått opp og surret aluminiumsfolie rundt hodet for å dempe strålingen, noe som selvfølgelig er umulig å sove med. Og jeg blir totalt utmattet etter en stund, knasker sovetabletter og våkner utslitt.

Problemet nå er at min nabo har fått installert en smartmåler, som antakelig mesteparten av rekkehusene i veien jeg bor i. Jeg vet ikke om jeg orker å bo i hjemmet mitt lenger… Og jeg er blitt såpass gammel at det å flytte er en utålelig tanke, det er dyrt og krever så stor arbeidsinnsats at jeg med min ME vet at den prosessen også vil gjøre meg sykere. Jeg føler meg fanget i en felle…. Og hvor skal jeg flytte? Når alle hus og leiligheter etter hvert blir påtvunget disse ikke-så smarte målerne? Sykehjem har vel også snart fått disse målerne, ikke sant?

HVA VIL DERE, MYNDIGHETER, POLITIKERE OG KRAFTSELSKAPSLEDERE, ANBEFALE AT JEG, OG ALLE ANDRE SOM BLIR SYKE AV DISSE MÅLERNE, GJØR FOR Å UNNGÅ STRÅLINGEN SOM GJØR OSS SYKE?

Det er et enormt ansvar dere påtar dere overfor en befolkning som ikke har fått være med på å ta denne beslutningen. Når det gjelder vår helse og sunnhet har dere intet mandat til å påføre oss dette.

Føre-var-prinsippet er vedtatt av FN! Noen vil måtte stå til ansvar for svekket helse i befolkningen før eller siden. Vi som er el-overfølsomme er «kanarifuglene i gruva», men alle vil bli påvirket av dette, mer eller mindre etter hvordan de bor. Det gjelder også barna deres.

 

Roald Orkelbog, 27.06.2017:

Jeg fikk installert smart-måler den 02.06.2017. Den ble plassert én meter fra sengen på soverommet. Jeg fikk hodepine og lurte på om det var «noe som gikk» – altså omgangssyke. Ingen hadde det. Jeg nevnte at jeg hadde fått ny måler. «Da er det grunnen», fikk jeg til svar.Da la jeg meg på stuen i to dager, og da ble jeg bedre, men ikke helt bra. Så la jeg meg inn på «MÅLER-soverommet», og fikk skikkelig vondt igjen. Jeg kontaktet e-verket og sa de skulle ta vekk måleren, men det gikk ikke uten legeattest. «Da skal jeg bombardere dere på Facebook», sa jeg, og det har jeg gjort. Dagen etter kontaktet de meg og nå skal de fjerne «kommunikasjonsdelen» i morgen.

Mann, 51, 20.06.2017:

Jeg har fått legeerklæring på el-overfølsomhet og fritak for «smartmåler», for jeg kan ikke ha en slik trådløs strømmåler i mitt hjem, mine to hus.

Jeg har vært så plaget av øresus at jeg har vært suicidal. Jeg har nesten tatt mitt liv noen ganger. Jeg mistenkte etterhvert at EMS (elektromagnetisk stråling) var årsaken til min øresus og arbeidet med mange tiltak for å fjerne disse strålingskildene. Det hjalp faktisk på. Min øresus er blitt mye lavere etter disse tiltakene.

Derfor er jeg temmelig hysterisk om det skulle bli installert en AMS-måler i mitt hus.

Eksponering for elektromagnetisk stråling (EMS) når jeg er nær (noen meter fra) strålingskilder gir meg en kraftig økt øresus og en del andre symptomer. Etter at jeg har vært eksponert for EMS f. eks. 7-30 minutter, kommer den økte øresusen først ca 17-18 timer etterpå. Det har vært gjennomgående at det tar omtrent 17-18 timer før øresusen øker. Så er øresusen på sitt maksimale ca 25 timer etter eksponeringen. Om jeg unngår mer eksponering, reduseres øresusen gradvis over noen dager ned til grunnivået av min øresus.

For bare et par dager siden arbeidet jeg med et apparat som gav meg en slik kraftig økning i øresusen. Jeg visste først ikke at dette apparatet utstrålte EMS-pulser, men sjekket det etterpå med mitt måleapparat og fikk bekreftet at der var betydelig EMS-stråling.

Apparatet var en slik radiobjelle man setter på sauen for å kunne spore sauen på kartet på PC-en når sauen er på utmarksbeite på fjellet. Jeg fikk utdelt en ny type radiobjelle ( 2 stk) som har en tilleggsfunksjon slik at den utstrålte slike elektromagnetiske pulser ca hvert 8. sekund uansett hvordan bjella er innstilt fra PC-en angående sin hovedpuls. De gamle typene radiobjellene (9 stk) har ikke denne tilleggsstrålingen og utstråler bare en hovedimpuls etter hvordan den er innstilt fra PC-en, nå hver 8. time. Jeg trodde jo først at denne nye typen radiobjelle strålte med samme hyppighet som den gamle typen radiobjelle, men oppdaget forskjellen raskt da jeg rettet måleren mot radiobjella.

Det er også noen andre faktorer enn EMS som påvirker min øresus, men sammenhengen mellom eksponering for EMS og min øresus virker klar for meg. Jeg mener også at jeg reagerer på mobiltelefoner som brukes av folk som er i nærheten av meg. Jeg syns at jeg umiddelbart får en lett varmefølelse i hodet, og er eksponeringen sterk nok og langvarig nok, så kommer økt øresus etter ca 17-18 timer slik som tidligere fortalt.

Jeg har to deltidsjobber. Jeg overtok familiegårdsbruket med sauehold i år 2000 og har jobbet i SSB siden 2001 med hjemmekontor. Det har vært mye arbeid med å få ordnet hjemmekontoret slik at jeg blir eksponert for minst mulig stråling. Jeg har vært heldig og hatt kolleger i SSB som faktisk har vist full forståelse for mine helseplager fra el-overømfintlighet og lagt ting til rette for meg teknologisk for å redusere strålingen på arbeidsplassen. Men jeg har brukt mye tid for å skaffe meg denne aksepten.

Tidligere for noen måneder siden fant jeg informasjon på nettsiden til Nordlandsnett om hvordan man skulle gå frem for å få fritak for installering av AMS-måler. Denne informasjonen virker nå å være fjernet fra nettsiden. Hvorfor ? Informasjonen er ikke så viktig for meg da bedre info finnes andre steder om dette, men det er en prinsippsak.

Anonym mann, 55 år, 19.06.2017:
Jeg er 55 år, utdannet lydtekniker og har arbeidet som det i ca 30 år. Jeg får sterke smerter i hode, ansikt og rygg ved eksponering for høyfrekvent stråling og blir svimmel, kvalm og utmattet. Det er blitt svært vanskelig å delta i samfunnet på lik linje med andre og jeg føler meg i aller høyeste grad handikappet og diskriminert.Jeg har vært eksponert for sterke magnetiske og elektriske felt i arbeidet og har i løpet av de 10 siste årene blitt så overfølsom at jeg nå ikke kan arbeide med dette. Jeg prøvde flere ganger å ta kontakt med Statens Strålevern og opplevde dem som totalt uinteresserte i å høre om mine plager og erfaringer.Problemene startet med eldre type bilderør-dataskjermer (CRT) for ca 15 år siden. Jeg hadde i mange år to store skjermer rett foran meg store deler av arbeidsdagen. Jeg fikk veldig vondt i hodet og måtte etter hvert gå over til projektor. Jeg har selv måttet lære å skjerme meg mot forskjellig type stråling og opplever at samfunnet på ingen måte tar disse plagene på alvor.Legen min har stort sett vært imøtekommende og forståelsesfull, men samtidig vært klar på at han ikke kan bruke el-overfølsomhet som begrunnelse i diagnoser og dialog med NAV osv. fordi det ikke er en godkjent diagnose.Jeg kommer til å søke fritak for smartmåler, men vil ikke kunne besøke min mor eller annen familie i fremtiden, ettersom man bare kan søke fritak for sin egen bolig.

Liv Riktor Lykkenborg, 10.06.2017:

Første gang jeg forsto at jeg var el-overfølsom, var vinteren 1996-67. Jeg hadde fått en vannskade på PC’n min, og av den grunn ble sittende med to maskiner for å flytte data. Dette var viktige ting å få unna denne dagen, så jeg ble antakelig sittende litt for lenge. Plutselig skjedde det noe, jeg ble svimmel og nummen, det flimret i kroppen – og det var som om jeg befant meg i en tåkesky.

Jeg kom på at jeg hadde hørt ett eller annet om «skitten strøm» som kunne oppstå om det var jordingsfeil – og tenkte at det kanskje dreide seg om noe sånt. Jeg ringte en nabo og fikk henne til å komme for å kjenne etter om hun merket det samme, men naboen merket ikke noe. Det endte med at vi tok oss en spasertur ut i skogen like ved, og jeg var ok da jeg kom inn igjen. Men straks jeg gjenopptok arbeidet foran skjermen kom reaksjonene tilbake. I dagene som fulgte var det umulig for meg å arbeide ved PC’n. Situasjonen var fortvilet, for jeg måtte ha ferdig en bok, og jeg løp byen rundt for å få tak i en manuell skrivemaskin – uten hell.

Etter en god stund med blyant og papir som arbeidsredskap, kunne jeg klare 5 – 10 minutter foran PC’n av gangen, og etter hvert øke til bortimot en halvtime. I 2003 flyttet jeg, og kjøpte da trådløs mus og tastatur. Straks jeg tok dette i bruk ble jeg helt «huggær’n», og returnerte til forretningen og fikk byttet til kablet utstyr. Etter hvert innså jeg at jeg måtte over til en stasjonær PC. Denne ble plassert i et kott – med lange kabler fram til en lavtstrålende skjerm inne på kontoret. Dette har hittil gått bra.

Parallelt med det første utbruddet begynte jeg å bli dårlig i flere situasjoner, blant annet når jeg kom inn i større kolonialbutikker. Jeg ble helt satt ut, jeg skalv, hjertet flimret og det ble helt umulig for meg å stå i kø foran kassen. Det var kjæresten min som gjorde meg oppmerksom på hvor jeg hadde stått når jeg fikk disse anfallene, at det nesten utelukkende var når jeg beveget meg i kasseområdet, og i områder med flere frysedisker og godt med lysrør over.

I årenes løp har jeg lært meg å unngå de mest utfordrende situasjonene, og i noen år har jeg tålt litt mer – men etter at folk begynte å anskaffe WiFi i leilighetene rundt meg, har diverse diffuse symptomer kommet tilbake.

Kort tid etter at jeg en kveld for vel tre år siden hadde lagt meg, våknet jeg av flimring i kroppen og kramper i armer og bein. Samtidig hadde jeg følelse av å dovne bort både i hodet og lemmer. Dette gjentok seg flere netter, og førte til skikkelig søvnunderskudd. Jeg tenkte det kanskje var kommet opp en mast nær meg, og ringte en jeg kjente som har kunnskap om stråling. Hun kom og målte, og det tok ikke lang tid før hun konstaterte at min nye nabo i etasjen over hadde en trådløs fasttelefon stasjonert rett over senga mi. Forståelig nok var jeg nervøs for å gå opp og drøfte problemet, men det viste seg at de hadde venner med en el-overfølsom datter. Så saken løste seg. I tillegg kunne de bekrefte at den trådløse telefonen var tatt i bruk nøyaktig på det tidspunktet jeg begynte å reagere.

I ettertid kan jeg huske ganger da jeg har blitt så dødstrett at jeg har hatt problemer med å stå oppreist – uten noen åpenbar grunn. Et av stedene dette skjedde, var der jeg hadde praksis da jeg tok spesiallærerutdannelse på slutten av 70-tallet. Jeg tenkte det kanskje hadde sammenheng med at denne skolen hadde store teppebelagte golv der elevene kunne trene – og at det var en slags reaksjon på statisk elektrisitet. Senere har jeg konstatert at skolen i tillegg er omgitt av master og antenner av ulike slag. Så det er absolutt mulig at flere ting jeg tidligere ikke har hatt noen forklaring på, har hatt sammenheng med el-overfølsomheten.

Det som skremmer meg mest i disse dager, er at smartmetere snart kommer til området der jeg bor – spesielt siden det er det trådløse jeg reagerer sterkest på. Selv har jeg legeattest på at jeg kan slippe, men det hjelper ikke stort når det kommer syv slike målere i oppgangen – og den ene er inntil min stuevegg. I verste fall blir jeg nødt til å flytte, men jeg trives jo på stedet – og som 80-åring er det ikke bare enkelt å sette i gang med en påtvungen flyttesjau. Jeg er forfatter, og ville mye heller bruke den tiden jeg har igjen på å skrive flere bøker.

Siden jeg i årenes løp har foretatt meg mange ting for å eliminere slikt som kan forårsake utslag av el-overfølsomheten, oppleves det svært frustrerende å gang på gang bli påført plager utenfra, og at våre myndigheter åpenbart ikke har noen forståelse for hva vi sliter med. I alle fall hadde det vært smart av dem å innse at dette problemet etter hvert har store muligheter for å bli en kjempeutgift for helsevesenet.

Anonym kvinne, 09.06.2017:

Jeg har konkrete erfaringer med at «smartmåler» gjør meg dårlig. Og dessuten en historie som ville gjort det rart om jeg ikke søkte fritak:

Jeg er 33 år gammel og for sju år siden våknet jeg midt på natten av et slags anfall. Noe bredde seg inni kroppen min og jeg ble redd. jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Dagen etter hadde jeg et slags «belte » rundt hodet og det brant i hodebunnen.

En dag opplevde jeg at halve ansiktet føltes helt lammet og det prikket i hele kroppen. jeg satt da foran dataen med sterk wifi-sender på et lite rom. Vi tenkte selvfølgelig ikke over dette og kontaktet legen. Jeg ble utredet for epilepsi, og tok MR av hodet. Ingenting galt ble funnet. Blodprøver og alt annet var alltid fint. Jeg har alltid vært frisk, men hadde hatt et kort opphold på sykehus noen måneder før og hadde blitt sterkt medisinert for nyrestein. Så kroppen var nok litt preget av det.

Det verste var at kroppen aldri falt til søvn når jeg skulle legge meg og hadde denne følelsen av i kroppen. Den lå alltid på «overflaten» og kroppen jobbet og jobbet. Det var veldig ubehagelig og skremmende, og jeg hadde før heller aldri hatt noe problem med å sove. Jeg kontaktet til slutt en alternativ terapeut jeg tidligere hadde gått til angående matinntolleranse-bioresonans. Hun fant raskt ut at jeg hadde «masse strøm i kroppen». STRØM? jeg hadde ikke hørt om det en gang.

Det var et tydelig mønster at jeg følte meg bedre når jeg var ute i frisk luft, mens så fort jeg kom hjem i stuen kom alle symptomene tilbake. Jeg opplevde et nytt anfall på et teater, der det igjen bredde seg i hele kroppen. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte se hva dette kunne være og vi fikk målt huset vårt. Så skrudde vi av alt av høyfrekvent stråling, men jeg reagerte tydeligvis også på magnetfelt og lavfrkevent strøm, så sikringene ble slått av i de rommene jeg oppholdt meg. Da ble jeg raskt mye bedre – og ikke minst ille igjen så fort jeg oppholdt meg i rom med strøm. Vi testet det ut med blindtester. For et sjokk! Og ikke minst en håpløst lidelse å få i dagens samfunn.

Men det er jo fantastisk at en faktisk er 100 % frisk når en ikke er i strøm! Dermed er det jo ingen tvil om hva dette er, og det er godt å vite hva enn selv kan gjøre:

Det første året ble brukt til store innvesteringer i skjerming, måleapparater osv. Jeg kunne heller ikke gå på besøk til andre uten at de skrudde av ting. Jeg drev egen butikk, men ble sykemeldt. Nå, sju år senere, går dagene mye bedre, men det er ingen tvil om at det er tøft! Det har vært mange samtaler med personer som ikke tror at dette går an, personer som ikke respekterer denne lidelsen men bruker ulike slags pparater jeg reagerer på rett foran meg. Og så den følelsen av å måtte spørre pent om de kan skru av wifi, tv-spill, Bluetooth, osv hver gang jeg kommer, er ikke mye gøy.

Ved å holde meg unna stråling klarer jeg å bygge meg opp litt og tåler i perioder litt mer, men er det mye nok stråling så kjenner jeg det noen ganger med en gang og andre ganger etter en halvtime eller mer. Jeg kjenner også jordstråling godt. Symptomene jeg har da er at jeg kjenner det som en strøm i kroppen, hodet tetter seg (ikke som hodepine, men som at det blir helt «tett»). Lysstoffrør, f.eks., gjør at hodebunnen brenner og jeg føler det som om håret står rett opp (noe det ikke gjør).

Jeg blir også tydelig uvel, rastløs, sløv og ukonsentrert og veldig utmattet og får ME-liknende symptomer. Jeg blir irritabel og får behov for å komme meg vekk.

Jeg er en person som elsker å være der det skjer, på konserter og i store samlinger, på kafeer, på shopping osv. For psyken sin del MÅ jeg oppleve slikt innimellom for å føle at jeg lever. Jeg har de siste årene utviklet en tendens til depresjon og angst, noe jeg aldri i mitt liv skulle tror at jeg skulle få. Det er vel et resultat av å ha noe som ikke blir forstått i samfunnet, og i tillegg ha begrensinger i livet som gjør at jeg ikke føler at jeg får levd livet slik jeg ønsker. Men jeg har fått god hjelp underveis slik at jeg klarer å holde dette i sjakk i perioder. Jeg har stort behov på vinterstid med å komme meg til varmere strøk da vinterstid er verst, synes jeg. Da er vi mye innendørs og jeg får ikke jordet meg like bra da. «Supermat» merker jeg styrker kroppen. og også trening. Men dette går jo da litt mer på psyken for å holde seg sterk oppi dette. Men strøm er strøm. Det er ikke noe jeg kan gjøre for å få meg frisk fra dette virker det som. Det har kommet for å bli, selv om mange terapeuter mener at de har «rettet opp i ubalansene» i kroppen og jeg burde tåle det etter å ha vært hos dem.

Vi flyttet til nytt hus for seks år siden, og strømverdiene er veldig fine her. Jeg tåler tv, men klarer fortsatt i perioder ikke å sitte for lenge foran dataen selv om den er kablet. Jeg har også startet virksomheten min i huset her nå, etterat jeg solgte den i byen for fire år siden og ble hjemmeværende i tre år. Det var ikke mye hjelp å få fra NAV til å finne tilrettelagt jobb som ansatt. Det å få seg en jobb med denne «allergien» er ikke lett idag. Så da satte jeg i gang min egen praksis hjemme i huset. Nå har jeg drevet for meg selv her hjemme i ett år og det går stort sett fint, men jeg klarer fortsatt ikke 100% jobb for jeg blir fort utmattet. Strøm i den delen av huset er ikke til å unngå, selv om jeg holder den på avstand, og det er jo ikke til å unngå å måtte bruke mobil og gjøre andre ærender med barn, innkjøp, osv. Så hverdagen blir utfordrende til tider. MEN en lærer seg heldigvis å leve med det, og jeg synes vi har klart å få hverdagen til å virke temmelig normal!

AMS søkte vi tidlig om å få fritak for så det har heldigvis gått bra. men jeg opplevde plutselig før jul å bli dårlig hos bestevenninnnen min selvom de hadde skrudd av «alt». Vi kunne ikke skjønne hva det var. Det gjentok seg hver gang jeg var der, og noen måneder etter kom vi på at de hadde jo fått innstalert AMS-måleren. Jeg kan ikke merke måleren like godt i alle hus, så det kommer kanskje ann på hvor den er plassert i huset? Jeg tåler heldigvis mobiler bedre i dag enn tidligere og kan også være inne på mobildata en kort stund før jeg merker noe og skrur av. Jeg har en mobil som har en lav SAR-verdi og merker det veldig godt hvis jeg er i nærheten av en Iphone, som jo har høye SAR-verdier.

For at plagene skal gå vekk må jeg fysisk vekk fra strålingen, enkelt og greit. Noen ganger blir jeg fin etter noen minutter, andre ganger kan jeg ha det i meg i flere dager, men nå kjenner jeg symptomene så godt at det går aldri så langt at jeg får anfall eller oppholder meg for lenge i det slik at jeg blir for dårlig. Jeg merker ikke bedring av slike dubititter man kan kjøpe og klistre bakpå mobilen, og som skal beskytte meg for de farlige strålene. Jeg har selvfølgelig forsøkt slikt i håpet at dette har kunne være til hjelp. MEN sovepose i skjermende stoff har vært en «livredder» og fått meg til å kunne oppleve verden og klare hotellovernattinger igjen. Her kommer ikke strålingen inn og jeg får sove godt! Strømmen i rommet slår jeg av i tillegg. Jeg bruker denne soveposten også til å legge over meg på fly som et teppe uten at noen omkring syns det er noe rart ved det.

Jeg har heldigvis en lege som har hørt på meg fra dag én, men som ikke har kunnet gjøre noe annet for meg enn å sykemelde meg. Legene vet ikke mye om dette og det er jeg som har sittet og fortalt henne alt. En blir jo ekspert på sine egne sykdommer. Skulle ønske det fantes noen eksperter i helsevesenet som kunne hjulpet en litt bedre, men jeg tror og håper at el-overfølsomhet blir mer anerkjent etterhvert og at vi kan få mer hjelp.

Jeg tror iallefall at det er viktig at alle som er el-overfølsomme står frem slik at folk skjønner at dette er et stort problem.. Det tok noen år før de skjønte at røyking måtte bort fra kafeer osv.. håper de vil innse at «passiv» stråling også er et problem for oss, og at det vil bli endringer i fremtiden. I mellomtiden må vi bare takle ting så godt vi kan! (Og så får vi håpe at vi er heldige vi som kjenner det på kroppen og går bort fra det, og som derfor pga vår «allergi» beskytter barna våre slik at de ikke utvikler noe sykdommer av dette.

Folk lurer på hvorfor det er så mye kreft, utmattelse, hodepine, og søvnløshet blant barn. Jeg skjønner ikke at ikke legene er mer opptatt av finne årsakene.

Tone Fiane Christensen, 06.06.2017:

Pinsen 2003 satt jeg i bilen på vei til en etterlengtet ferie. Jeg snakket med en kollega i mobiltelefon da venstre side av ansikt og hals begynte å stikke og brenne. Ansiktet ble delvis lammet, og jeg måtte skru av mobiltelefonen. Etter denne hendelsen skjedde akkurat det samme hver gang jeg slo på mobiltelefonen.

Livet mitt ble fra nå av, litt etter litt, snudd helt på hodet.

Hva var det som skjedde med meg? Jeg kunne ikke lenger bruke mobiltelefonen uten å få hodeverk, miste konsentrasjon og orienteringsevne. Det tok år før jeg virkelig forstod hva slags situasjon jeg var -og fortsatt er – i. Heldigvis, for det var så langt i fra noen ønskesituasjon.

I starten var jeg fiksert på å finne kreative løsninger for å opprettholde den samme livskvaliteten som før – med arbeidet mitt som betydde så mye for meg, og alle de sosiale aktivitetene jeg var så opptatt av. Fotball og håndball var en stor del av livet mitt, jeg var blant annet trener, og lagleder. Trening i helsestudio var også en viktig del av meg.

Jeg hadde en stor kontaktflate, arrangerte utallige fester og sammenkomster, og deltok i høy grad sosialt med min store vennekrets og familie.

Motvillig måtte jeg etter hvert innse at mitt tidligere innholdsrike liv var over. Jeg begynte å forstå at mine symptomer som hjertebank, nattesvette, store muskel- og skjelettplager, svimmelhet, kvalme, hodepine osv. hadde sammenheng med stråleeksponering.

Jeg hadde jobbet i mange år på barnevernvakt ved ulike politistasjoner. Vanlige redskaper der var politiradio og mobiltelefon. Jeg hadde brukt mobiltelefon døgnet rundt, spesielt i forbindelse med bakvaktsordningen som leder i BUFETAT. Jeg hadde alltid vært tilgjengelig med påslått mobiltelefon klar på nattbordet.

Arbeidet hadde vært mitt liv, og teknologisk utstyr min beste venn. Jeg hadde også drevet med videobasert undervisning, veiledning og terapi. – Altså mange muligheter for å bli eksponert for strålekilder.

Optimismen min om at dette kunne jeg nok fikse på et par uker for det var sikkert løsninger, fungerte ikke. Et par absurde forsøk på å få det til likevel, mislyktes.

Kampen om å beholde jobben nektet jeg å slippe, så jeg sto på i flere år. Sykdom og plager ble en del av min hverdag. I tillegg til alle de kroppslige reaksjonene var det disse underlighetene som jeg ikke forsto: Jeg ble svimmel av å støvsuge, lage mat, være på vaskerommet osv. Noen sa spøkefullt at de hadde hørt om flere «husmødre» som hadde den allergien.

Under en av mine sykemeldingsperioder fikk jeg tilsendt magasinet «Kvinner &Klær». Der fant jeg en artikkel om en dame med samme underlige opplevelser som meg. Det ble et «turning point»: Jeg fikk vite at det fantes flere som hadde de samme plagene som meg og at det fantes en organisasjon for folk med slike plager som jeg hadde. Vi måtte flytte fra boligen vår, for den var det umulig å gjøre noe med på grunn av stråling både fra en radar og fra mobilmaster. Vi flyttet til en leilighet, og jeg installerte skjermingsløsninger i leiligheten og brukte en formue på å forsøke å bli bra. Skjermingsløsningene fungerte bra, men helsen hadde fått en alvorlig knekk.

Den store nedturen var prosessen med sykemelding, arbeidsavklaringspenger, og til slutt etter 8 år – uføretrygd: Jeg ble henvist til utredninger fra NAV uten noen gang å treffe saksbehandleren som henviste meg. Jeg satt i møter med arbeidsgiver og fastlege, mens saksbehandlerne fra NAV glimret med sitt fravær hver eneste gang.

NAV ønsket i utgangspunktet at jeg skulle henvises til psykiater eller til kognitiv terapi, sistnevnte er for øvrig en del av det jeg selv er utdannet til.

Det må nevnes at i 1993 – altså ti år før disse uforklarlige plagene oppsto – fikk jeg langvarig behandling med antibiotika i forbindelse med nevroborreliose etter flåttbitt. I tillegg til utredningene som NAV henviste meg til, tok jeg selv initiativ til en utredning for å kartlegge hvorvidt senvirkninger av dette virket inn på min situasjon. En meget hyggelig professor ved Diakonhjemmets sykehus viste til utenlandske rapporter der mange av senvirkningene etter nevroborreliose som var kartlagt, var sammenfallende med mange av mine symptomer. Norske helsemyndigheter mente at dette ikke var gjeldende for flåtten i Norge. Så da så! Etter en siste utredning ved Institutt for arbeids- og miljømedisin ved Ullevål universitetssykehus fikk jeg diagnosen ME.

Det ville være et stort fremskritt dersom helsevesenet på et tidspunkt fant en mer hensiktsmessig måte å hjelpe oss på, vi som har disse problemene. Det er en uverdig prosess vi må gjennom, og det føles underlig å måtte bortforklare situasjonen med feilaktige diagnoser, for vi er mange som konkret kan knytte problemene våre til ulike typer stråling.

Jeg ble mange ganger både bevisst og ubevisst testet av omgivelsene. Dessverre alltid med sterk hodeverk og andre kjente plager som resultat:

Lenge var det en noe «spooky» opplevelse at jeg kunne sitte på høyre side av sofaen i leiligheten, men ikke på venstre side. Jeg turte knapt å si det høyt til noen. Jeg fant etter hvert ut at grunnen var på den ande siden av veggen – der det er boder. I oppdelingen av bodene er det brukt netting. Der jeg opplevde ubehag manglet nettingen. Nettingen reduserte altså strålingen.

En gang holdt jeg et seminar på hotell. Om morgenen etter en natt på et av hotellets fineste rom, kunne jeg ikke bevege kroppen og hodet mitt holdt på å eksplodere. En kollega fant meg da jeg ikke kom til forelesningen, og tilkalte øyeblikkelig ambulanse. På vei i båre ut av bygningen oppdaget jeg at strømtilførselen til hotellet gikk inn i veggen der mitt rom var. Da jeg stotret fram til ambulansesjåføren det jeg ante var årsak til min kollaps, kunne jeg lese i blikket hans at han vurderte: «Trenger hun vanlig legevakt eller akutt-psykiatrisk hjelp?»

Jeg ble undersøkt i «trommel» (MR) med mistanke om hjerneslag. Ingen leger eller sykepleiere trodde meg i min forklaring om stråleeksponering. Jeg fikk ikke hjelp for plagene. Jeg måtte kontakte min datter som kjørte 25 mil for å hjelpe meg. Veldig sterke smertestillende medisiner måtte til, og sommeren ble preget av sterke synsforstyrrelser, svimmelhet og kvalme.

Med smertelig erfaring opplevde jeg etter hvert at symptomene kom etter eksponering fra både høyfrekvente og lavfrekvente felt: migreneliknende hodepine, svimmelhet, kvalme, synsforstyrrelser, utslett og kløe, noen ganger enda flere plager. Styrken av symptomene hadde sammenheng med mengden og hvor lenge jeg ble utsatt for eksponering: sterkere jo mere og lengre. Det var spesielt vanskelig i begynnelsen, både å forstå og akseptere at det var slik. Oftest kunne det gå flere timer etter eksponeringen før jeg ble dårlig, og symptomene kunne – og kan – vare alt fra noen timer til flere dager og uker.

Alle mulige andre årsaker enn stråling ble trukket inn som forklaringer på opplevelsene mine. Spesielt stressutløst ble en hyppig og populær etikett. Det er jo en forklaring som jo kan brukes om det meste.

Den aller største overraskelsen i denne lange prosessen har likevel vært reaksjonene fra mine omgivelser:

I mitt arbeid har jeg alltid vært fokusert på å respektere og behandle alle mennesker på en god måte. En av mine viktigste ledetråder var å ha tillit til de menneskene jeg møtte, så som venner, kollegaer, og klienter. Å anta at klienter gjerne har god forståelse av sin egen situasjon, var en av mine aller viktigste ledetråder. Slik trodde jeg at andre også ville møte meg.

Min erfaring ble en ganske annen, og det har vært en tøft å ta. Jeg har beholdt min fantastiske, nære familie, og noen få venner. De støtter meg og sørger for at jeg fremdeles orker å lete etter løsninger på nye problemer som stadig dukker opp.

Siden jeg ikke alltid kan oppdage stråling med det samme, har jeg nå med meg et måleappart når jeg går ut. Utenfor hjemmets fire vegger er jeg avhengig av å finne en strålefri lomme som jeg kan oppholde meg i. Alternativt: dra rett hjem! Det er blitt en utfordring i dagens samfunn å finne slike steder eller lommer. Det blir noen korte turer og besøk til venner/familie uten smartmålere eller andre strålekilder.

Jeg har et strålefritt fristed i Spania. Turene dit blir vanskeligere og vanskeligere. Under en skjermende baldakin på fly uten trådløst nettverk har det fungert hittil.

Det har vært en kostbar prosess, både økonomisk og helsemessig å stadig finne løsninger slik at jeg har kunnet beholde en bolig og et slags liv på utsiden. Stadig dukker nye utfordringer opp, nå i det siste: smartmålere!

Da pålegget om smartmålere kom, søkte jeg og fikk fritak for installering i vår leilighet. Det fikk jeg etter at jeg sendte inn legeerklæring. Jeg skjønte etter hvert at den teknologien som HafslundNett bruker, ville medføre store plager for meg dersom de øvrige leilighetene fikk installert målere. Styret i sameiet vårt tok opp saken på sameiermøte, og der ble alle enige om å søke fritak. HafslundNett sa at det ville være helt kurant. Alle sameierne samtykket skriftlig, og papiret ble oversendt HafslundNett slik de krevde. Kommunikasjonen gikk frem og tilbake. Omsider kom det beskjed om at det dessverre var blitt «innstramninger». Ingen fikk vite hva det var som ble strammet inn. Klager til HafslundNett førte ikke frem. Anke ble så sendt til NVE. Siste «purring» til NVE gikk i november 2016, men er fremdeles ikke besvart. I mellomtiden har alle beboerne blitt kontaktet flere ganger av HafslundNett for å avtale dato for installasjon av den nye måleren.

I samtale med HafslundNett fikk vi vite at jeg heller burde flytte på landet. For det er ikke noen menneskerett å bo i en by, fikk vi høre. Men til hvilket «land» burde jeg flytte? Den teknologiske utviklingen har ført til at vårt lille rike snart er teppelagt av 4G, og snart 5G.

Kampen vi må føre mot smartmålerne er enda en strid i den endeløse rekken av kamper som må utkjempes mot de offentlige myndigheter for at vi skal bli tatt på alvor. Det er en kamp mot myndighetene, multinasjonale selskaper og grov uforstand. Jeg og mange andre i samme situasjon utsettes for en krenkelse og for mangel på tillit og forståelse..

Til slutt en liten rapport fra mitt nåværende eksil i Spania:

Sommeren 2016 ble en stor mobilmast satt opp like ved leiligheten vår. Ved målinger i leiligheten fant vi intet utslag, så livet kunne fortsette. Tilbake i Spania våren 2016 var mobilmasten «slått på». Mange av mine symptomer på stråleeksponering slo til for fullt og jeg fryktet det verste: at jeg ikke lenger kunne være der.

Mine spanske naboer skjønte mine utfordringer, og ble bestyrtet. En 87 år gammel nabo startet en underskriftskampanje, og han gikk selv fra dør til dør i gatene. Flere mennesker i byen ønsket slettes ingen mobilmast der, og saken ble tatt helt opp til ordføreren. Resultatet ble befriende, for to uker senere ble hele masten fjernet! Jeg kunne, takket være fantastiske spanske naboer, krype ut av min skjermende baldakin, trekke frisk luft, sitte på terrassen, og bevege meg fritt i leiligheten igjen. Fantastiske naboer! Hvilket mirakel!

Hege Gjedebo Haug, Bærum, 43 år, 05.06.2017:

Jeg har søkt og fått innvilget fritak, begrunnet med min legeerklæring om sensitivitet for stråling («el-overfølsomhet»).

Min familie og jeg ble alle sensitive for stråling i etterkant av sterk muggsoppeksponering. Summen av miljøgifter var nok utslagsgivende her.

I en lengre periode var familiens helse svært redusert, uten at vi visste hva det kom av. Begge barna og min mann slet i en lengre periode med luftveisproblemer. Diagnosene var barneastma, mykoplasma, allergier osv. Vi hadde mange betennelser, irriterte slimhinner og utslett. Skolejenta slet i tillegg med mye vondt i hodet og øynene, var svimmel og kastet opp.

Selv ble jeg ikke alvorlig syk før jeg byttet arbeidssted. Da jeg ikke hadde noen luftveisproblemer så jeg ingen sammenheng med helsen til min familie for øvrig. Men helsen var meget skral, jeg hadde svimmelhetsanfall, var oppblåst, tett i brystet, hadde oppkast, vondt i alle muskler og ledd, betennelser på øyet (hornhinnen), var kald og brennende het om hverandre, med nummenhet og kramper i alle deler av kroppen. Jeg ble etter hvert mer og mer uvel og med uforklarlige stikksmerter om natten og tidvis lammelser i beina. Jeg ble en kort tid sykmeldt høsten 2013, og ble utredet for MS, borrelia, leddgikt osv. Ingen funn.

Min mann gikk grundig til verks for å utrede innemiljøet i vårt hus, da han mente vår helse kunne være relatert til det. Han følte han ble bedre av å være på jobb og ble dårligere når han kom hjem i huset igjen. Selv følte jeg at jeg var like dårlig på jobb som hjemme. Vi bodde i huset 2007 -2014. Selv syntes jeg at hans tro på at problemet lå i huset, var galskap og hypokonderi, men jeg kom litt mer på glid en gang jeg følte hele kroppen kom i høyspenn i det jeg gikk inn i huset etter en frisk alpetur. Vi intensiverte jakten, og det ble funnet muggsopp i tilknytning til vårt soverom. Min mann hadde rett.

Fastlegen min var ikke villig til å se at det var en mulig sammenheng mellom min families helse og muggsoppeksponering. Men jeg fikk en ny fastlege som tok meg på alvor, og som sykemeldte meg 100% fra februar 2014. Han gjorde meg også oppmerksom på høyspentmastens mulige virkning: Vi bodde rett under en kraftig høyspentmast. Han tenkte mest på at muggsopp lever godt under slike forhold. (Fortsatt hadde jeg ikke et snev av innsikt i stråling og sensitivitet og var ikke mottakelig for slike teorier.)

Vi flyttet ut og kvittet oss med absolutt alle eiendeler (da vi reagerte på mykotoksiner som soppen hadde produsert). Vi frisknet til, men var selvsagt ikke helt på topp, og vi tok det som naturlig tidvis å bli slått ut og være i dårlig form. For eksempel skjønte jeg overhodet ingenting da jeg ble dårligere av å flytte inn til en venninne som bodde i en splitter ny ren og pen leilighet på Tjuvholmen (jeg sov ved vinduet – med fri sikt til fra hundrevis av trådløse rutere).

Så etter en tid ble jeg satt på sporet av at jeg kunne være elektrosensitiv. Jeg ble sint. Først skulle noen fortelle meg at jeg kunne bli syk av et innemiljø, og nå dette vrøvlet om stråling! Jeg sov jo med mobilen og mente jeg hadde det fint ettersom jeg kunne døyve den tidvise rastløsheten og andre ganger sengeliggende tilstanden min med Wordfeud. Jeg hadde faktisk aldri hørt om fenomenet «sensitiv for stråling».

Men akk, andre hadde rett igjen. Smertene i armen forsvant jo merkelig nok når jeg la fra meg mobilen en langhelg. Så var det bare å fortsette elimineringen av det rundt meg som vi reagerte på. Bratt læringskurve. Slitsomt. Dyrt. Urettferdig.

Vi kjøpte ny bolig med god beliggenhet i forhold til stråling og fikk profesjonell hjelp til skjermingstiltak. Nå bor vi skjermet og godt, og er tilnærmet friske. Og barna trives på ny skole (Steinerskolen) uten trådløst. På den gamle skolen deres var det uaktuelt å skru av wifi-ruteren i klasserommet. Selv i gymsalen ville de ikke slå den av.

Veien tilbake til jobb var vanskelig. Jeg måtte ha advokat. Det var møter med NAV, personalavdelingens folk og lege. Jeg ville veldig gjerne tilbake til jobb, så mye som mulig, så raskt som mulig. Jeg var villig til å omplasseres. Underveis hadde jeg prøvd å få holde kontakten – uten at det var blitt imøtekommet. Jeg fikk beskjed fra min leder at jeg aldri ville få mer enn 40% jobb. Da jeg påpekte at jeg er funksjonsdyktig med tilrettelegging, og at de var pliktige å tilrettelegge, fnyste og lo de og sa at «ja, nå kan ikke vi forholde oss til deg og din lege som har en antroposofisk tilnærming».

Men etter mange møter, verneombud og bedriftshelsetjenesten litt på tilbudssiden, ble det vedtatt at jeg skulle få skjermet kontor i et friskt innemiljø. Det forelå også en uttalelse fra lege ved en sykehusavdeling for arbeidsmiljø om at det kunne vise seg å være hensiktsmessig at jeg fikk et skjermet kontor. Legen hadde selv sett mine reaksjoner på bruk av telefon med 4G: Hånden ble umiddelbart blå og iskald ved bruk, og jeg hadde beskrevet smertene som oppstår. At dette skjer, har jeg også fått dokumentert på video.

Mitt gamle kontor ble skrinlagt som arbeidssted da jeg mente luftkvaliteten var for dårlig der og de ikke ville foreta noen målinger: Etter kun korte opphold der merket jeg umiddelbart at jeg ble påvirket. Jeg involverte bedriftshelsetjenesten og verneombud. Etter 2 år, og gjentatte brev og bekreftelse fra kollegaer om at også de hadde plager som kunne være relatert til innemiljøet, ble det omsider gjort en kartlegging. Det ble gjort omfattende funn av muggsopp, og lokalene måtte umiddelbart saneres/renoveres.

Enden på visa er god! Jeg har fått et kontor som er tilrettelagt og jeg er 100% funksjonsdyktig. Jeg har ikke hatt sykefravær siden jeg ble friskmeldt i mars 2015. Min arbeidsgiver og nye sjef samarbeider nå og tilrettelegger etter mine behov.

Langtidsvirkningen på min helse kjenner jeg jo ikke til. Heldigvis viser de prøver jeg har tatt at jeg er frisk. Men jeg har fortsatt noen plager jeg relaterer til at jeg blir utsatt fra stråling. Noen ganger merker jeg det med en gang. Sitter jeg under en trådløs ruter får jeg straks følelse av solbrenthet og «leamus». Jeg kan plutselig få stikksmerter i ansiktet, spesielt ved øre og øyeregion. Andre ganger får jeg ettervirkninger – en slags sum av påvirkning – i form av vondt i muskler og ledd, kan plutselig bli kraftløs, få synsvansker, feber og kramper. Dette er jo ikke nødvendigvis farlig, og jeg godtar at noen plager må man leve med, men kan jeg minimere dem, så gjør jeg selvsagt det.

Heldigvis har plagene vært avtagende. Tidligere var mye helt uutholdelig. Min tidligere tilstand har mange likhetstrekk med slikt jeg leser om i avisreportasjer: barn som lever med uforklarlige smerter og utmattelse. Nå kan jeg foreta meg det meste. Men med forsiktigshetsregler, spesielt for mine barn. Jeg har troen på at vi kan bli helt friske. Men miljøet MÅ også bli friskere.

Eva Bell, 05.06.2017:

Buskerud fylke, hvor vår familie bor, begynte tidlig med utrulling av ”smarte” strømmålere. Så vidt vi forsto, var vi den gang de eneste i kommunen som ba om dispensasjon grunnet el-sensitivitet, noe vi – blidt og hyggelig – ble innvilget via en telefonsamtale med selskapet.

Nå, flere år senere, fikk vi plutselig pålegg om installasjon av digital vannmåler. Etter en del (svært ubehagelig) om og men, ble det innrømmet at dispensasjon var mulig, men kun mot legeattest. Heldigvis fikk vi låst av kjelleren, for på slaget til den avbestilte timen sto montøren her, klar til utskifting…

Legeattest er innhentet, og vi regner med å ha vært heldige denne gangen også. Men fra før har jeg en nesten livslang historie full av ufrivillige blindtester i forbindelse med EMF.

Den danske legen Henrik Isager, spesialist på ”multisystemsykdommer” mener i sin bok Blinde Pletter (fra 2011) at svake elektromagnetiske felt må ha ”en finger med i spillet” når det gjelder de fleste slike tilstander. I boken nevner han også forskning som viser en overvekt av skader i hals-/nakkeområdet hos hans type pasienter, og sannsynliggjør at slike skader – i siste instans – kan føre til økt trykk og skade på blod/hjernebarrieren. Noe som også gjelder f.eks. for smittsom hjernehinnebetennelse.

Begge disse fenomenene utgjør en markant del av min barndoms historie, som i tillegg omfatter syv års botid tett inntil en høyspent kraftgate. Området rett under ledningene ble ironisk nok nabolagets favorittlekeplass, hvor barna var velkommen til å holde buskaset nede; bygde hytter og spikket fløyter. Om vinteren var mastene godt opplyst, slik at vi kunne leke ute helt til leggetid, akkompagnert av den ”koselige” summingen…

For meg la disse årene grunnlaget for et liv fylt av ”uforklarlige” plager, dyptgående virussykdommer, mye medisiner og langvarige utmattelsesperioder. Selvsagt fantes ingen annen løsning enn å ”ta seg sammen”, også da jeg utviklet ”besvimelsestendenser” i kontakt med støvsugere, elektriske komfyrer, symaskiner og strykejern. Slik ble jeg ”mester” i denne disiplinen; karre seg opp, ”bli frisk”, for så å bli akutt syk igjen. Man var jo bare svak, og måtte selv ta ansvaret!

Etter endelig å få avdekket en alvorlig, ”fastlåst” nakkeskade som godt voksen, ble tilstanden tatt litt mer på alvor. Det ble ME-diagnose og snakk om ”kollagenose” (en genetisk bindevevssvakhet som innebar et ”åpent” og dårlig støttende bindevev). Likevel ble jeg aldri ”syk nok” til å få undersøkt vevet (slik jeg ønsket og ba om). Derfor har jeg fremdeles ingen klare svar på hvilke underliggende faktorer som sendte meg stadig videre inn i el-sensitiviteten. (Tenk om det hadde vært noe man kunne styrket og ”reparert” på veien!)

Selv etter at flere leger aksepterte og diagnostiserte tilstanden som EHS (jeg foretrekker denne betegnelsen fremfor ”el-overfølsomhet”) tok det mange smertefulle år før jeg forsto hvor hasardiøst det er å prøve å tåle noe man faktisk ikke tåler. For eksempel tok det tid å akseptere at et lårhalsbrudd som ga meg en innoperert titanprotese ga meg en kraftig ”antenne” i kroppen. Sånt hørtes altfor vidløftig ut!

Helt til det siste har jeg prøvd å tåle, når tilstrekkelig skjerming syntes umulig å oppnå. Resultatet er invalidiserende skader som omfatter så mange symptomer at det enkleste er å kalle det en generell svekkelse/altfor tidlig aldring. (Store søvnforstyrrelser, nedsatt syn, og sviende, tørre øyne, elendig fordøyelse, fibromyalgi/artritt, svimmelhet/ustøhet, hjerterytmeproblemer, utmattelse, muskelsvekkelse, indre ”skjelving”/dårlig finmotorikk, kløe/sviende hudområder, betennelsestilstander/”tannverk” og svak korttidshukommelse – i tillegg til ”standardreaksjonene” på hver ny ufrivillig blindtest. ”Smertekrampene” får jeg like mye av lavfrekvent, som av høyfrekvent stråling. Først nylig har vi greid å skjerme huset tålelig bra, men forholdene utenfor forandrer seg hele tiden (jfr. f.eks. smart-målerne). Jeg kan ikke lenger gå ut av huset, og må gå tilsløret med skjermende tekstiler selv innendørs. Selv huset er nå tilsløret av stoffer og netting. Hva og hvordan blir det neste?

Siden storfamiliens liv foregår her, og ikke kan flyttes til en usikker tilværelse i ødemarken, er jeg dømt til innesperring – praktisk talt i et Faraday’s bur. Alder og helsetilstand utelukker at jeg kunne klare meg alene. Heldigvis bor vi i flere hus, slik at de andre i familien kan leve tilnærmet normalt med hensyn til bruk av elektrisitet og kablet internett.

Nå har jeg nådd pensjonsalder. Etter et liv som relativt oppegående, livsglad, reiselysten og med in-boksen full av kreative prosjekter kjennes det mildt sagt surrealistisk å ha blitt en merkelig ”kjerring” som naboene gjør narr av, en som ikke en gang kan oppsøke lege eller tannlege eller annet som kunne hjulpet litt. Men sammenlignet med yngre og enslige EHS-ofre føler jeg meg jo heldig. Innesperring kan jeg takle, at helsetilstanden stort sett hindrer meg i å arbeide, kjennes verre.

Anonym kvinne, 31.5.2017:

Jeg er en pensjonert sykepleier på 70 år. Første gang jeg merket min el-overfølsomhet var etter vi begynte med data på jobb. Vaktrommet ble plutselig fullt av elektriske «duppeditter». Vi gikk med mobiltelefon i lomma på grunn av trygghetsalarmer og legevakt-kontakt. Nattvaktene ble mer anstrengende da det ble montert lys i korridorene som ikke lot seg skru av. Jeg følte en form for ubehag som jeg aldri hadde kjent før. Etter flere år med nattevakt fikk jeg brystkreft som ble behandlet med operasjon med påfølgende 30 strålebehandlinger. I ettertid har jeg vært til røntgen hvert år og følt ubehag. Da jeg nevnte for kirurgen at jeg trodde jeg var blitt el-overfølsom, sa han at «den strålingen du har fått er i kroppen din og vil fortsatt være der», så det holdt han ikke for usannsynlig.

Når jeg blir utsatt for elektromagnetisk stråling blir jeg uvel og får hjertebank, hodepine og stramme nakkemuskler, og smerter i knærne, hvor jeg har en begynnende artrose. Etter WiFi og 4G kjenner jeg veldig ubehag, og jeg gir alle besøkende beskjed om å slå av mobilen. Dette er ikke så populært blant våre fem barnebarn.

Da vi fikk brev om smartmålere fant jeg opplysninger hos FELO om fritagelse og fikk en bekreftelse av vikar for fastlegen som jeg så sendte til Agder Energi og fikk slippe slik måler.

Jeg leste også en rapport på FELOs nettsider om økte helseplager på grunn av kombinasjonen av EMF-eksponering, gull og amalgam. Jeg fikk fjernet tre gullkroner og det jeg hadde av amalgam i munnen nå nylig, og jeg synes det har lettet litt på plagene.

Jeg er så heldig som har en mann som har skjermet det elektriske anlegget. Så lenge han kan passe på at dette virker, har jeg det godt hjemme i vårt lille tømmerhus i utkanten av et byggefelt.

Vi har også likt å reise utenlands med fly, men etter de siste to scanningene på Gardermoen ble jeg så uvel at reiselysten er borte.

Anonym kvinne, 30.5.2017:

Jeg er 53 år og dritlei av å være el-overfølsom! Men enda mer dritlei av bli latterliggjort av en mengde mennesker som ikke har peiling på hva de uttaler seg om! Hvem er dere der ute som kan være så sikre i deres uttalelser om at det de el-overfølsomme merker, ikke kan være reelt, eller i alle fall ikke kan skyldes elektromagnetiske felt? Dere forstår ikke hva dere påfører folk av skade og elendighet gjennom en slik arroganse!

Min historie starter ca år 2000. Jeg studerte fjerde året på Juridisk fakultet i Oslo samtidig som jeg jobbet deltid på et advokatkontor på Aker brygge. Før jeg startet jusstudier, hadde jeg økonomi- og markedsføring m.m. fra høyskole og flere års arbeidserfaring innen disse fagene. Og la det være klinkende klart: Jeg elsket å være i arbeid! Jeg elsket å være student! Og jobbtilbudene fra tidligere arbeidsgivere sto i kø!

Men så var det disse helseplagene som meldte seg, da: hudutslett, leddsmerter, håravfall, matintoleranse, kronisk blødning, hodepine døgnet rundt, svimmelhet, kvalme, «en følelse av bomull i hodet». You name it! Legene så at jeg var syk, men de forsto ikke hva det kunne være. Flere av dem antok det var leddgikt.

Vel… Den dagen jeg fikk ny mobiltelefon av min mann og armen som holdt i telefonen dovnet fra finger til skulder, skjønte jeg fremdeles ikke at der var en sammenheng mellom elektromagnetisk stråling og mine helseplager. En dag jeg handlet på Vinterbrosenteret og jeg tilfeldigvis passerte en liten skranke der en ung mann sto og solgte mobiltelefoner, henvendte jeg meg til ham om min «slappe» arm. Han så ikke det minste overrasket ut over min beskrivelse. Tvertimot: «Du har sikkert fått sånn derre strømallergi», sa han. Hva?! Det hadde jeg aldri hørt om, og ikke ville jeg høre om det heller. Jeg «dro ned rullgardinen» og gikk videre.

Så reiste jeg på ferie til Paris med min sønn. Planen var å være borte en uke. Det ble to dager. Jeg ble fryktelig dårlig, og kjøpte den dyreste flybilletten noensinne for å kunne reise raskt hjem igjen. Jeg forsto da at jeg måtte prøve å finne ut hva «strømallergi» var for noe. Jeg fant det på nettet. Og jeg fant Sissel Halmøy. Lucky me! Tusen takk, Sissel! Hun kom hjem til vår enebolig og konstaterte at det både her og der var kraftige felt. El-sanering ble satt iverk, og livet ble med ett mye bedre – men også enda verre: det var tøft å innse konsekvensene for en selv, mann og to barn! For en smerte det var!

Nei, dette skulle handle om «smartmeter»! Jeg hopper derfor over ca 10 år av mitt liv som el-overfølsom. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om det livet, men det blir for tøft. Jeg orker ikke å kjenne mer på de følelsene jeg hadde i de årene.

I 2012 kjøpte vi enebolig på Hvaler. Den var helt nybygget og ikke helt ferdig da vi var på visninger. Selvfølgelig utførte vi flere målinger både innvendig og utvendig, både lav- og høyfrekvent. Alt så flott ut! Da vi overtok og jeg skulle ha min første natt der, fikk jeg en vanvittig intens hodepine. Jeg hadde naturligvis skrudd av hovedsikringen om natten, slik jeg alltid gjorde i alle boliger, men likevel. Jeg kjente igjen smerten som symptom på stråling. Jeg forsto bare ikke hvor den kom fra, for det hadde jo ikke vært utslag på måleapparatene mine.

Jeg husker det som om det var i går! Plutselig kl 4 om natten kom jeg på at det faktisk var noe som het «automatisk strømmåler» – jeg hadde bare ikke tenkt på det som et tema i dette huset! Da vi var på visning i huset og målte felt og stråling, var det kun byggestrøm tilkoblet, og ikke smartmåler. Derfor fikk vi ingen utslag, og jeg ble ikke dårlig før vi faktisk flyttet inn. For en idiot jeg hadde vært! Jeg tok en ny titt i sikringsskapet, og ja! Der var den, den «smarte» måleren! Kl 07.00 sto jeg utenfor kraftleverandøren og la frem min fortvilelse. Kl 10.00 var skiten fjernet! Og den samme hodepinen kom aldri tilbake i det huset!

Jeg har skjønt i ettertid at netteieren som dekker Hvaler kommune var en av de aller første som innførte smartmålere, og kommunen er den dag i dag svært aktiv når det gjelder innføring av alt som har med trådløse nettverk å gjøre. Det er som om det er om å gjøre å være tøffest i klassen på den fronten – uten å sjekke skikkelig hva man egentlig begir seg ut på.

Hos våre naboer i eneboligen ved siden av oss på Hvaler skjedde omtrent samme sak: De hadde bodd i huset noen år allerede. Deres soverom lå vegg i vegg med garasjen. De lå med hodene nært inntil den veggen, og på andre siden var den automatiske strømmåleren plassert. Fruen i huset var plaget med diverse helseplager. Hun tok kontakt med kraftleverandøren og fikk måleren fjernet. Deretter følte hun seg mye bedre! For henne var det heller ikke noen tvil om at det var strømmåleren som hadde forårsaket hennes plager.

De første årene etter at jeg konstaterte at jeg var el-overfølsom, var jeg så naiv i mitt menneskesyn at jeg tok det for gitt at jeg ville møte støtte og forståelse – og nysgjerrighet. Jeg informerte alle, ville spre budskapet om de potensielle helsefarene, åpnet opp og delte alle mine tanker. Jeg antok folk ville være interessert – for sin egen del, for sine barns del. At de ville bli glade for å bli opplyst. At de ville føle med meg. At de ville støtte meg. At de ville tro på meg – tro på meg når jeg sa at jeg VISSTE at det var strålingen som påførte meg disse plagene. Hvor feil jeg kunne ta! Det var ikke slik.

Nå er jeg tyst. Jeg orker ikke mer dritt. Jeg tror ikke lenger på det gode i menneskene. Nærmeste familie, venner, kolleger, politikere, leger, ingeniører: Nei, de er ikke interessert overhodet! Det er et ikke-tema rundt middagsbordet! Mobiltelefoner smugles inn påslått for å teste meg. En mor som aldri slår sin mobiltelefon av, en bror som rett ut sier at han tror jeg har plager, men at jeg innbiller meg at det kommer fra stråling og at det heller er psykisk, venner som ikke vil snakke om temaet, nettrollene som tømmer galle…

Årene har gått. Jeg har måttet flytte x antall ganger. Jeg er ikke den jeg en gang var. Jeg er klokere, snillere og mer ydmyk. Det er så mye vi mennesker ikke vet – ikke forstår!

Jeg bor nå på fjellet. Det går bra. Det er ensomt. Jeg savner arbeidslivet, kolleger, vennemiddager, dansen, treningskveldene… Men, jeg er også veldig, veldig heldig. Jeg har en fantastisk mann og en praktfull sønn, og et bittelite knippe venner igjen der ute som er der for meg alltid – selv om milene er mange og lange mellom oss. Jeg har bøkene – de greier jeg ikke å lese ferdig før jeg blåser lysene ut for godt! Og så har jeg disse folkene som tar den støyten som vi andre burde ha tatt for å skape mer forståelse for hva dette dreier seg om, men som jeg og andre ikke er sterke nok til å ta selv. Jeg er så heldig! Jeg har det bra.

I am counting my blessings!

Erik Dalgaard (30.5.2017):

Jeg har søkt om fritak for smartmåler i bygget der jeg har bodd i 8 år. Mine naboer har levert samtykkeerklæringer om at de ikke ønsker smartmålere av hensyn til min el-overfølsomhet. Jeg har fått innvilget fritak, men saksbehandlingen av om mine naboer får fritak er per dato ikke fullført.

Mine symptomer oppsto i 2004 da jeg begynte i ny jobb: I bygget hvor jeg arbeidet som vaktmester, var det montert en basestasjon for mobil og antenne midt i personalets oppholdsavdeling, og den sendte ut radiofrekvent stråling døgnet rundt.

Mine symptomer, som først var anfallsvis, ble etter hvert permanente når jeg arbeidet i eller rundt bygget. Det var hjerteproblemer, pusteproblemer, smerter i brystet, smerter i muskler og ledd, utslett over hele kroppen, en fornemmelse av «å ha maur under huden» på deler av kroppen, synsforstyrrelse, neseblod, hodepine og utmattelse. Hvis jeg arbeidet andre steder, var jeg mindre plaget. Når jeg hadde legetimer var problemene som regel blitt borte fordi jeg da hadde vært fraværende, og altså ikke var i miljøet som gjorde meg syk.

Det var først i 2007 jeg satte symptomene i sammenheng med elektro-magnetisk stråling etter å ha sett Sissel Halmøy snakke om stråling fra antenner på nyhetene på TV2.

Etter 2007 var jeg stort sett sykemeldt inntil jeg i 2011 ble 100 % uføretrygdet. Siden da har jeg forsøkt å unngå strålekilder og skjermer meg ganske grundig. Noen av symptomene forsvinner helt når jeg er i et tilnærmet strålefritt miljø. Det gjelder dessverre ikke hjerteflimmer og hjertesvikt, for slikt blir en kronisk og permanent lidelse hvis man går med det over tid.

Jeg har følgende diagnoser fra spesialisthelsetjenesten: R68.8 El-overfølsomhet. Z58.4 Eksposisjon for stråling. R06.3 Periodisk respirasjon ( Cheyne-Stokes respirasjon). I48.2 Kronisk hjerteflimmer. Alle disse kroniske lidelser varierer i intensitet i forhold til hvor flink jeg er til å unngå elektromagnetisk stråling.

Jeg har ikke på noen tidspunkt i den langvarige medisinske utredningen fått tilbud om kognitiv terapi.

Elise Martens (29.5.2017):

Jeg hadde bodd 1,5 år i leiligheten rett ved jernbanen i øverste etasje, med utsikt rett ut til jernbanen og havnen og havet. Utsikten var praktfull og jeg stortrivdes, men det var før jeg begynte å forstå at noe var galt. Det første jeg merket var at nattesøvnen min ble forstyrret. Før hadde jeg alltid sovet godt. Nå våknet jeg etter tre timer og fikk ikke sove igjen. Jeg kjente også på en type prikking/brusing i hodet, og hadde det best når jeg satt på gulvet inne i hjørnet av rommet. Dette førte selvfølgelig til masse stress og helsen ble generelt verre. Intuisjonen min fortalte meg at noe var veldig galt.

Jeg fikk hjelp etterhvert. Med kostbart måleutstyr kartla en måleekspert leiligheten og jeg fikk en grundig utredet rapport. Svaret var at jeg ikke kunne beskytte meg der grunnet de høye verdiene av lavfrekvente elektromagnetiske stråler fra jernbanen. Rapporten viste også at det var en blanding av stråler, både lavfrekvente og høyfrekvente, som forstyrret hverandre: Man kunne ikke engang snakke uforstyrret i mobiltelefonen fordi det var masse forstyrrelser på linjen.

Uten å være klar over det hadde jeg en stor mobilmast rett utenfor vinduet mitt (20 meter unna). Der hadde jeg sittet og jobbet i lengre økter, opptil 10 timer per dag foran min Mac i lengre tid uten pause. Jeg oppdaget at mobilmastene var malt i samme farge som tårnet de satt på, så de var vanskelig å oppdage. Da jeg gikk inn på finnsenderen.no som akkurat var satt i drift, skjønte jeg hvor de var og hvordan de så ut.

Da hadde jeg ikke annet valg enn å flytte igjen, og jeg fant en ny leilighet i nærheten. Dette var i en 2. etasje, så jeg tenkte jeg kunne være trygg. Her var ingen registrerbar høyfrekvent stråling, bare litt utslag fra naboens wifi i etasjen over.

Da jeg kom tilbake fra et utenlandsopphold to år senere, var det plassert nye mobilmaster på taket av høyhuset som er nærmeste nabo, og én til på et lavtliggende bygg bare 20 meter unna i samme høyde. Dette var gjort uten nabovarsel.

Da utførte jeg alt jeg kunne gjøre av skjermingstiltak mot det høyfrekvente i leiligheten. Jeg skiftet ut glassene i alle vinduene til glass med et skjermende metall-lag. (Jeg fikk vite at Barcode-bygg i Oslo hadde problemer med dårlig dekning innendørs på grunn av slikt belegg, så da måtte det jo virke!)  Jeg malte alle vegger ut mot mastene to ganger med grafittmaling som ble jordet, og malte så lys farge oppå det igjen. Dette har redusert verdiene til det halve inne.

Nå slipper jeg heldigvis unna lavfrekvent stråling, men jeg er skikkelig forbanna på eierne av mobilmastene. At de får lov til å sette opp mobilmaster inntil fire meter fra husveggen din, uten å gi deg nabovarsel! Det gjør at man føler seg som fritt vilt.

Av praktiske grunner og belastningen med forflytning blir jeg der jeg er inntil videre. Jeg har heldigvis andre steder jeg kan være i perioder som er mer strålefrie. Jeg holder meg unna sentrum og steder med wifi, og jeg tar sjelden kollektivtransport. Uten strålebeskyttende sjal kan slike omgivelser bli meget belastende.

Jeg har fått fritak for smartmeter/ AMS måler og var tidlig ute der. Nå prøver jeg å bearbeide mine naboer. I går sendte jeg ut en mail til naboene i huset med forskjellige aktuelle lenker med informasjon om at «smartmeter» ikke er smart. Jeg vet ikke om hvordan det blir mottatt, men tenkte det var verdt et forsøk. Det er slitsomt å måtte gå rundt og overtale folk. Jeg har nevnt noe for noen få naboer, men de er oftest uvitende, har lite eller ingen informasjon, eller ingen interesse for temaet i det hele tatt.

Jeanette Ohrem Stamper (29.05.2017):

Jeg har vært el-overfølsom siden 2013, og kjemisk overfølsom (MCS) siden 2007. Jeg ble akutt el-overfølsom da jeg fikk min første smartmobiltelefon. Da kjente jeg brenning i hendene av å surfe på nettet med wifi med den, og jeg ble svimmel etter hver mobilsamtale. Når jeg blir eksponert for trådløse nettverk, brenner huden og jeg blir ganske svimmel og ør. Bluetooth merker jeg på en annen måte: den får jeg hodepine av.

Hvis jeg går på butikken og handler, kan jeg kjenne brenning i huden av strålingen og jeg blir svimmel og ør. Det samme når jeg sitter ved datamaskinen eller i en bil med vifta påslått. Jeg blir fullstendig ør og døsig etterpå.

Jeg er følsom for både lav og høyfrekvent. Jeg reagerer f eks også på hårfønere og besvimer omtrent hvis jeg har en leselampe på ved siden av meg. Jeg har el-sanert huset og skjermet vegger mot naboenes trådløse nettverk, og jeg har innstallert fasttelefon for lenge siden. Jeg bruker aldri mobil hvis det ikke er nødvendig.

Hvordan kan jeg være så sikker på at det er elektromagnetiske felt og stråling jeg reagerer på? Jo, her er flere eksempler på at jeg har vært utsatt for ufrivillige blindtester:

  1. Det hadde akkurat blitt plassert en ny 4G-antenne på mobilmasten som står noen hundre meter fra huset mitt uten at jeg visste det. Jeg våknet hver dag svimmel og skjønte ingenting før jeg målte, og da målte det mye i veggen mot mobilmasten: det målte fra 100 til 200 mikrowatt per kvadratmeter på soverommet mitt (0,2000 på Cornet-apparatet). Jeg ringte Telenor og fikk bekreftet at de hadde satt på noe 4G eller et eller annet sånt nytt. Jeg malte da veggen med skjermende maling og hang opp en skjermende gardin på vinduet mitt, og dermed målte det kun 20 mikrowatt (0,020 på apparatet). Jeg gledet meg da til å få sove bra den natten. Men slik ble det ikke, da jeg våknet var jeg kjempesvimmel og dårlig. Jeg skjønte jo ingenting, men så oppdaget jeg at samboeren ved en feiltagelse hadde slått sikringen på på soverommet og leselampen var koblet i kontakten som jeg sov med hodet ved siden av. Det sto altså et elektrisk felt på rett ved hodet. Neste natt var kontakten trukket ut, og da sov jeg bra. Så den natten jeg altså forventet at alt skulle bli bra på grunn av den skjermende malingen, ble det ikke slik fordi leselampen var koblet til – hvilket jeg ikke visste.
  2. Så var det møtet på skolen, med to lærere. Jeg sa på forhånd fra at de måtte slå av mobildata og wifi på mobilene sine slik at jeg kunne prate uten øreproppene. Jeg valgte da å stole på dem da de kom inn og målte ikke med apparatet mitt. Etter et kvarter ble jeg svimmel og rød i ansiktet. Jeg sa: «Her MÅ det være noe som står på, for jeg blir dårlig». Nei, det var ikke det, sa de. Jeg tok frem apparatet og det målte skyhøyt. Jeg gikk nærme en av lærerene og bort til mobilen med apparatet. Han hadde da ikke slått av mobildata slik han lovet. På en måte var det utrolig deilig å få vise at jeg faktisk ble syk av strålingen, selv om jeg var dårlig i mange timer etterpå.
  3. Flere ganger har mobildata eller wifi stått på på mobilen til min samboer uten at jeg har visst det. Så sier jeg fra at det brenner i huden, og når vi sjekker mobilen hans, ligger den nede i gangen og han har glemt å slå av mobildata.
  4. Jeg satt oppe i stua å så på TV. (TVen står langt unna meg med skittenstrømfilter, jording, osv). Jeg ble kjempesvimmel og lurte på hva i all verden dette var. Jeg gikk ned for å spørre barna mine om de hadde slått på en mobil. Nei, det hadde de ikke, men de hadde koblet inn en Nintendo eller XBox med WiFi på!

Jeg har sikkert flere eksempler, men kommer ikke på dem i farta.

Etter at jeg har fortalt alt dette er det vel ganske unødvendig å skrive at jeg har søkt om fritak fra «smartmåler», med legeattest ….

Men det er en enkel greie som hjelper meg underlig bra: helt enkle, ganske vanlige ørepropper av det slaget man kan kjøpe på f.eks. JULA for 39,90 (EAR UltraFit, Art. nr: 906233). Det var en annen el-overfølsom som tipset meg om å prøve slike. Det trodde jeg selvsagt bare var noe tull, men jeg hadde prøvd alt mulig annet tøys: steiner, krystaller og you name it – uten virkning, så hvorfor ikke prøve når prisen var så lav? Jeg er ingen person som er lett å lure med placebo-effekter. Men øreproppene som jeg ikke trodde på, hjalp meg med en gang. De hindrer meg i å bli svimmel, uten at jeg vet hvorfor. Kanskje demper disse plastproppene elektromagnetiske felt akkurat tilstrekkelig, og akkurat på dette stedet der hodeskallen ikke demper strålingen? (Jeg har selvsagt sjekket ut at det ikke er lyder som plager meg.)

Uansett er jeg evig takknemlig for det tipset: I dag kan jeg ferdes ute, gå i butikken, på foreldremøter og bruke leselampe og datamaskinen og hårtørreren. Det kan svi i huden, men jeg blir ikke så ør. Så øreproppene har jeg med meg overalt. At folk syns det er underlig, må jeg bare bite i meg.

Sissel Halmøy, 28.5.2017:

Jeg har for flere år siden fått legeattest på at jeg er eloverfølsom og har selvfølgelig søkt fritak fra smartmåler. Jeg vet jo at denne typen stråling gjør meg syk, det har jeg lang erfaring med..

Men det er en utfordring at andre har slike målere – både for meg og for de andre:

Min mor på 84 år har søkt fritak for at jeg skal kunne være hos henne i lengre perioder når hun trenger hjelp. Det ble ikke innvilget, for da måtte det være hun selv som var eloverfølsom, eller så måtte hun få legeattest på at hun var avhengig av hjelp fra meg. Slike begrenseninger på hvordan vi skal leve våre liv, blir ganske urimelige!

Det er vel grunn til å tro at min mor vil trenge mer og mer hjelp fra meg i årene som kommer. Det er sendt søknad til NVE, men den ble ikke behandlet i tide. HafslundNett brydde seg ikke om å vente, men skiftet ut måleren hennes. Å få reversert dette, er enda vanskeligere.

Min sønn har også søkt fritak, med meg som argument: jeg må jo få komme på besøk til dem. De har nettopp pusset opp et hus. Der har de tatt hensyn til meg om min el-overfølsomhet – med vannvarme, kablet nett og telefon. Han kunne få et unntak, mente Hafslund, men måtte da belage seg på økte kostnader. Hva betyr dette? Er det bare et forbehold eller å oppfatte som press? Hvorfor skulle det bli dyrere uten smartmåler? Min datter, som heller ikke har trådløst nett hjemme, fikk til svar at det kun er de som «eier sikringsskapet», altså som eier boligen, som kan få unntak.

Disse historiene er sendt NVE for noen måneder siden, men det har ikke kommet noen svar enda. Til tross for flere purringer.

Min egen historie om hvordan jeg ble syk, er som følger:

I 1983 flyttet jeg inn i nytt kontor i nytt bygg. Vi var fire friske, unge mennesker som delte kontor. Jeg jobbet med programmering av raketter og trivdes veldig godt i jobben. Jeg var akkurat tilbake etter min andre svangerskapspermisjon og hadde også en aktiv toåring.

Det kommende året ble slitsomt. Jeg fikk hodepine som ikke slapp taket, ble svimmel og uvel. Plagene tiltok og ingen forstod hvorfor. Noen mente at det var stress og for mye for meg med karriere og to små barn, men jeg stresset ikke mer enn andre småbarnsforeldre, og forstod ikke at dét kunne være årsaken. De tre andre på kontoret slet også med alvorlige helseproblemer.

En dag i 1985 kollapset jeg totalt på jobben og endte på overvåkningen på Ullevål sykehus, med kramper i hele kroppen. Jeg tilbrakte de neste to ukene der. Krampene avtok, og jeg ble utskrevet med diagnosen ”virus på hjernen”.

Etter tre måneder var jeg frisk nok til å dra på jobben igjen, og jeg gledet meg til arbeidet mitt og til å treffe kollegene igjen. Etter kort tid på kontoret kjente jeg hodepinen komme tilbake. Det var som en jernklo som dro seg til i nakken. Da forstod jeg at det var noe på kontoret som gjorde meg syk. Med hjelp fra kolleger fant vi ut at det var en transformator under kontoret vårt.

Nærmere undersøkelser viste at det var en stor transformator for hele industribygget, og at det var en høyspentkabel inn til transformatoren rett under min arbeidsplass. At elektomagnetiske felt skulle framkalle slike reaksjoner, var helt nytt og uventet for oss alle, men jeg skjønte da at dette var årsaken til plagene mine. Det skjønte også min sjef, som var elektroingeniør: interferens, at et elektrisk system påvirker et annet, er en dagligdags ting for en fagmann.

Jeg fikk nytt kontor, og vårt gamle kontor ble omgjort til røykerom. Jeg fikk tak i et måleapparat og fikk etter hvert erfaring med hva som gjorde meg syk, og hvordan jeg kunne unngå det. Det var en bratt læringskurve og det kostet en del kroner å tilpasse bolig og arbeidsplass.

Når jeg holdt meg unna utstyr jeg ikke tålte, var jeg frisk, og jeg tålte både karriere og aktive barn. Det jeg ikke tålte, var varmekabler, komfyr, støvsuger, strykejern, tog, T-bane, elektriske apparater, lysstoffrør, transformatorer og høyspentledninger.

I sju år var jeg leder i Foreningen for eloverfølsomme, FELO. Der er det mange hundre andre mennesker som har gjort liknende erfaringer. I de siste årene er det spesielt overdoser fra trådløst utstyr som har gitt overfølsomhet. Det kan være en lang mobilsamtale, en bolig nær en mobilmast eller en trådløs fasttelefon på nattbordet. Det kan også være en mobilmast i skolegården eller en trådløs sender i klasserommet. For dem som ikke tåler slik stråling, er hverdagen vanskelig, for det er nesten umulig å unngå denne typen stråling i dag. Noen er så syke at de må bo «ute i skogen», langt vekk fra alle strålekilder. Jeg har hjulpet flere slike «stråleflyktninger» med å finne et sted å bo, men det er ikke lett.

Det er dessverre stor mangel på kunnskap om eloverfølsomhet hos leger og i helsevesenet for øvrig. Fremdeles i 2017 mener norske myndigheter at det er kognitiv terapi som er det beste tilbud til sånne som oss: For eksempel, hvis jeg sitter foran et lysstoffrør litt lenger for hver dag, så vil jeg ikke bli så “redd” for lysstoffrøret, er tankegangen. Det blir som å si til folk som ikke tåler gluten, at de skal spise litt mer brød hver dag, slik at de blir mindre redde for brødet.

Jeg er utdannet sivilingeniør og har derfor en viss faglig bakgrunn for å forstå elektromagnetisme. Dessverre får legestudenter ingen undervisning i elektromagnetisme med mindre de spesialiserer seg i arbeidsmedisin – og selv da er de knapt innom temaet.

Jeg har nå 32 års praksis som eloverfølsom. Jeg føler et ansvar for å bidra til at andre slipper å få de samme plager som jeg har fått, eller mer alvorlige sykdommer. Spesielt føler jeg et ansvar overfor barna våre.

Tove Kvernvik, 25.5.2017:

Jeg ønsker å dele min historie om hvordan det er å leve som eloverfølsom, og hvordan jeg fant det ut.

Jeg er en dame på 54 år som for seks år siden fant ut at jeg var eloverfølsom. Da hadde jeg vært dårlig i ca 10 år.

Mine helseplager startet med at jeg gradvis ikke tålte den maten jeg vanligvis spiste. Jeg hadde konstant luft i magen, og den var stram som et trommeskinn. jeg var ofte sliten, og var mye svimmel og kvalm. Jeg jobbet som bioingeniør på et laboratorium. Av og til fikk jeg små utslett på kroppen. De klødde noe helt forferdelig. Øynene mine var røde og såre, og muskler og ledd var stive og vonde. Jeg ble tungpustet og mistet stemmen veldig ofte. Det var som å gå med influensa nesten hver dag.

Det ble mye legebesøk, og mange innleggelser på sykehus, uten at de klarte å finne ut hva det var.

Jeg hanglet meg igjennom hverdagen på halv maskin. En dag måtte jeg akutt inn på sykehuset med mine såre øyne. Der fikk jeg beskjed om at jeg hadde regnbuehinnebetennelse. Det ble kortisonbehandling, men betennelsen ville ikke forsvinne. Jeg fikk beskjed om at betennelsen var kronisk, og at jeg måtte gå på medisiner daglig for dette. Jeg fikk også etterhvert diagnosen kronisk sarkoidose og ble uføretrygdet. Sarkoidose er en sykdom som kan ramme mange organer, men først og fremst lungene. Knuteliknende betennelser finnes spredt. (Se NHI.NO.) Nå kunne jeg ta det med ro og ta vare på helsen min.

Men den ble ikke bedre.

Til slutt mistet jeg søvnen min. Det var som jeg ikke klarte å slå av bryteren om natta. Kroppen var sliten, men hodet ville ikke roe seg ned. Denne tilstanden varte i tre måneder. Legen min ville gi meg beroligende og diverse vanedannende medisiner, som jeg ikke ønsket å ta. Jeg som hele livet hadde vært så frisk før det plutselig snudde.

Jeg klarte liksom ikke å roe ned kroppen min. Det mauret og prikket i hele meg.

Jeg husker jeg spurte mannen min om han hadde noen gode råd for at min helse skulle bli bedre. Mannen min fortalte at han visste om en dame som måtte skru av det trådløse nettet om natta for å få sove. Lite kunne jeg om denne teknologien, men vi ble enige om å prøve.

Det var starten på veien som skulle gi meg livet tilbake:

Alt det trådløse ble skrudd av, og det var som om julefreden senket seg i vårt hus. Det ble liksom så stille. Det er vanskelig å forklare, men denne natta sov jeg fire timer for første gang på lenge. Det var som et mirakel. Vi ble interessert i å finne noe kunnskap om trådløs teknologi, og om det kunne gi helseplager. Vi søkte på nettet og fant FELO (Foreningen for eloverfølsomme). Det skulle vise seg og være det lureste jeg noengang hadde gjort. Det var som jeg fant den siste brikken i puslespillet mitt. Jeg fikk tilsendt informasjon om eloverfølsomhet og dens symptomer. Det jeg leste stemte veldig med mine plager og symptomer. Vi fjernet alt trådløs i huset og kjøpte oss måleapparater. Min nattesøvn ble bedre og bedre, og mine øyne ble plutselig friske av betennelsen. Etter seks år med med regnbuehinnebetennelse kunne jeg slutte med kortisonbehandlingen. Jeg fikk av og til noen små tilbakefall, men da hadde jeg oppholdt meg i et miljø med mye stråling. Min helse ble mye bedre, men jeg slet forsatt med stive muskler og ledd og dårlig fordøyelse.

Etter og ha lest oss opp og fått gode råd fra likesinnede, FEO og Folkets Strålevern om det å være eloverfølsom, begynte vi å renovere strømnettet i huset. Vi skiftet alle våre strømledninger til PR-kabler (skjermede kabler for åpen installasjon), og bryterne til 2-pols brytere slik at strømkretsene ble fullstendig «døde» når de ble slått av.

Helsen min ble straks bedre. Muskelsmertene ble nesten borte og jeg fikk tilbake min energi. Jeg fikk også tilbake konsentrasjonen og husken min. Jeg begynte etterhvert å tåle mere mat, og lufta i magen forsvant. Det var nesten ikke til å tro.

Jeg hadde heldigvis en lege som trodde på meg da jeg fortalte om hvilke tiltak vi hadde gjort hjemme. Han kunne følge meg opp og se at våre tiltak virket. Han mente det var flere med slike plager, men at det ikke fantes noen diagnose på eloverfølsomhet.

Vi kontaktet også Statens strålevern om våre opplevelser, men de sa at det var helt umulig å bli dårlig av denne teknologien. Vi ble ikke tatt seriøst. De trodde rett og slett ikke på min historie.

Min utfordring videre ble hvor jeg kunne gå uten å bli syk: Hver gang jeg gikk i butikker, på kjøpesenter, offentlige kontorer, sykehus, eller på besøk til familie og venner fikk jeg tilbake de samme plagene.

Den trådløse teknologien ble bygget ut mere og mere med høyere stråleverdier og flere frekvenser. Dette merket jeg godt på kroppen når jeg var ute i det offentlige rom. Jeg hadde heldigvis lite stråling rundt huset der jeg bodde. Det førte også med seg mye ensomhet. Når jeg snakket om mine plager, forsvant mange av mine venner. Det var som jeg ikke lenger var den samme personen. De så på meg som en raring.

Jeg og min mann leste forskning som fantes på dette området, og det var ikke lite. Med min helseerfaring, fagbakgrunn og de forskningsartiklene vi fant, var jeg aldri i tvil om at årsaken var å finne i eksponering for elektromagnetiske felt og ditto stråling.

Kroppen min nå er blitt sterkere, og jeg tåler nå å utsettes for litt stråling fra omgivelsene. Men blir det for mye, sier den ifra. Jeg bruker ikke mobil, men kommuniserer fra en kablet datamaskin og IP-telefon (kablet). Kunnskapen vi har skaffet oss, gir oss muligheter til å finne løsninger som er bra for min helse.

Med økende strålekilder, er vi frarøvet vår frihet til å ferdes ute i samfunnet uten å bli syke. Det er brudd på menneskerettighetene, slik jeg forstår det. Mine tanker og medfølelse går til andre eloverfølsomme verden over.

Forresten, jeg glemte å nevne at jeg nå har fått installert en gammeldags analog strømmåler i huset. Vi hadde fra før fått installert en digital måler som overførte forbruket via kabel. Å gå tilbake til en analog strømmåler ble gjort for å minimere «skitten strøm» i ledningsnettet. Jeg har også vært gjennom mange blindtester: Det som stadig gikk igjen, var at den trådløse ruteren – som vi hadde slått av slik at det trådløse ikke skulle virke, slo seg på av seg selv. [Antakelig ble den startet om fra bredbånds-leverandøren, slik som omtalt i bloggposten 24.2.2017. EF] Når det skjedde, ble jeg bestandig syk med dårlig søvn, utmattethet og vondt i muskler og ledd. Da brukte mannen min å sjekke ruteren, og det stemte hver gang.

Anonym, 25.5.2017:

1. Mine plager knyttet til el-overfølsomhet (EHS) har vært preget av kraftig hodepine/migrene, svimmelhet, tåkehode og konsentrasjonsproblemer. Noen ganger føles det som en nål inn i hodet når jeg er i nærheten av mobil/trådløse nettverk, andre ganger som en hammer. Fra lav-frekvent blir jeg generelt uvel og veldig trøtt. Jeg har hatt utfordringene iallefall i 10 år, men jeg har ikke helt tidfestet det, da jeg også hadde mange plager knyttet til mat-intoleranse, og trodde plagene jeg hadde kom fra mat. Men jeg skjønner nå at de kom fra EHS. Jeg har jobbet mye med å tåle mer belastning fra EMF for å kunne leve et mer normalt liv, prøve meg ut i arbeid m.m. Jeg har gradvis blitt sterkere, så jeg tåler nå langt mer enn tidligere. En endring i min bedringsprosess er at jeg nå noen ganger ikke merker eksponering så akutt som tidligere, og at symptomene kan komme i ettertid. Det er fint, men også ubehaglig hvis jeg våkner med migrene etter en dag hvor jeg har trodd belastningen har vært innenfor min tålegrense.

2. Med dette som utgangspunkt ønsker jeg selvfølgelig ikke å ha en trådløs smartmåler i hus, hverken for meg sjøl eller min barn.

3. Jeg har mange erfaringer med hvor jeg har trodd man har tatt hensyn til mine utfordringer, men hvor det allikevel har stått på en ruter/mobil eller annet på et lurt sted. Og så har jeg blitt syk i etterkant. Det er mer regelen enn unntaket dessverre. Eller jeg våkner om morran og skjønner med en gang at strømnettet ikke har vært slått av om natta, noe det skal være.

4. Hvor lang tid det tar før plagene opphører, kommer an på mengde belastning og hvor god form jeg er i i utgangspunktet. I perioder tåler jeg mindre belastninger av ulike årsaker (eks om vinteren hvor man er mye inne, og dermed får større lavfrekvent bakgrunnsbelastning). Hvis jeg virkelig har fått skikkelig migrene, tar det ofte hele dagen eller mer før jeg er bra igjen. Hvis jeg ikke er helt utslått kan jeg letter komme meg ut i skauen og med en gåtur bli raskt bedre.

Målet med den behandling jeg har fått over flere år er at jeg ikke skal bli så syk av belastning, og raskere frisk, og jeg har gradvis blitt bedre. Etter lettere belastninger kan det noen ganger være nok nå å «lufte hodet litt» ute.

Min utfordring er at jeg må bruke livet mitt til å prøve ut hva jeg tåler. Jeg er så lei av å ikke kunne være en del av det normale samfunnet. Jeg har derfor de siste to årene vært så heldig å bilitt så frisk at jeg har jobbet og prøvd ut min arbeidsevne på en arbeidsplass, fra 30 % til nå nesten 60 %. Der kan jeg tilpasse meg miljøet utfra dagsform og egen vurdering. Ca 2 timer per dag midt på dagen er som regel utendørs. Det er for meg hevet over enhver tvil at det har vært nyttig at jeg har kunnet regulere min arbeidsinnsats selv utfra opplevd helse. Dermed har jeg kunnet prøve ut hvor mye jeg tåler, og også erfare at jeg tåler mere enn før. Og dermed trenger jeg ikke å være så redd for å bli syk, som jeg faktisk ble før. For min erfaring var at jeg ble skikkelig dårlig gang på gang. Med dette mener jeg ikke at el-sensitiviteten er psykisk, men at jeg fikk en psykisk merbelastning i form av redsel for å bli syk, som kunne forsterke el-sensitiviteten og opplevelsen av trivsel/evne til å slappe av.

5. Reaksjoner i helsevesenet har vært variert. Jeg har fått legeerklæringer som bekrefter el-sensitivitet generelt, og spesifikt som mulig årsak til migrene, og at jeg dermed bør være forsiktig med belastning. Selv om de færreste spesialister jeg har vært hos, har stor innsikt, så har de en forståelse av vitenskapens historie – en forståelse av at det er mange ting man ennå ikke har oversikt over. Hos NAV er det derimot verre, og tross flere legeerklæringer ble jeg for noen år siden av fylkesoverlegen vurdert som følger: «Ingen redusert arbeidsevne grunnet medisinsk sykdom» eller noe i den gata, med trussel om opphør av NAV-stønad, og at jeg burde komme meg i arbeid eller gå på sosialen. Nå skjedde ikke dette heldigvis, og jeg fikk videre NAV-stønad og etterhvert arbeidsutprøving etterhvert som jeg ble bedre. Nyeste uttalelse fra NAV knyttet til min arbeidsevne, er ikke at jeg har redusert arbeidsevne pga el-sensitivitet, men at man kan «forstå jeg hadde en sårbarhet og redusert arbeidsevne pga belastninger tidligere i livet».

Hva slags grunnlag har NAV for å mene dette?! Realiteten er jo at jeg kunne levd helt fint og hatt 100 % arbeidsevne med de livsbelastningene hvis jeg ikke hadde vært el-sensitiv. Den uttalelsen fra NAV vil likefullt hjelpe meg til å få en liten økonomisk grunnmur til å klare meg – selv om den gir en ganske feil beskrivelse av problemene.

6. Jeg har ikke fått installert ny smartmåler (har søknad om fritak inne hos e-verket nå). Jeg har en gammel måler som sender én gang per døgn via strømnettet. Det er ikke ideelt, men jeg lot meg overbevise at siden den sendte kun én gang per døgn, så lot jeg det gå. Om det er den eller andre kilder jeg har her hjemme som gir belastning, vet jeg ikke.

Jeg velger å prøve så godt jeg kan å fokusere på mulighetene jeg har, da utfordringene kan være overveldende sett i perspektiv til andre i min krets som kan velge i større grad på øverste hylle av hva de vil. Jeg er superglad for at jeg ikke blir så syk lenger, at jeg kan tåle en belastning f.eks å skive på pc, merke ubehaget i hodet slik jeg gjør nå, og vite at jeg ikke får migrene av denne belastninger, slik jeg gjorde før…… Jeg gjør ting som jeg vet ikke er best for meg, men jeg ønsker å leve et så normalt liv som mulig. OG i skauen er jeg fri, og hodet oppleves akkurat så levende og fritt som før jeg ble el-sensitiv.

HURRA!

Kristin Aamlid, 25.5.2017:

Når strålingen fra trådløse nett når en viss styrkegrad så har jeg fått hjerteflimmer. Hvordan fant jeg ut dette? Siden hjerteflimmer er så ubehagelig så utsatte jeg meg ikke med vilje for sterk eksponering. Og dermed er det vanskelig å bevise at det f.eks. er wi-fi som er årsaken. Og nocebo-effekten må også tas med i betraktningen. Men det var flere ganger jeg trodde at jeg var i et «strålefritt» miljø og fikk reaksjoner. Først i ettertid fant jeg ut at jeg allikevel var blitt eksponert for stråling. Her er to fortellinger som jeg synes er ganske overbevisende:

Jeg fikk hjerteflimmer for snart 20 år siden. Ikke så ofte til å begynne med – bare noen ganger i året. Hvordan jeg merker at jeg har hjerteflimmer? Vel, hos meg er det som å ha en traktor i brystet. Det dunker hardt, uregelmessig og hurtig og er meget ubehagelig.

På begynnelsen av 2000-tallet merket jeg at jeg hadde veldig få anfall av hjerteflimmer når jeg oppholdt meg i India. Hva var det som var forskjellen på å være i Norge og India? Ferie, sa folk. Jeg begynte å jakte på hva som kunne være forskjellen og etterhvert fikk jeg en mistanke om at trådløst nett kunne være årsaken. Det ble nemlig installert wi-fi i resepsjonen i gjestehuset der jeg bodde og anfallene ble hyppigere. Jeg flyttet til baksiden av huset og da ble jeg bedre. Det kunne jo naturligvis være tilfeldig eller ha andre årsaker, men flere besøk viste at jeg hadde det mye bedre langt unna wi-fien i resepsjonen (det var tykke murvegger mellom resepsjonen og meg). Det var ikke wifi andre steder i nærheten.

Beviset fikk jeg noen år senere da jeg enda en gang bodde i det samme huset og hadde det samme rommet på baksiden. Nå ble jeg skikkelig dårlig etter bare en natt. Da gikk jeg på oppdagelsesferd og fant en ny wi-fi-sender rett utenfor rommet mitt! Aha! Der var synderen!

Den andre fortellingen min handler om en hyttetur med gode venner i Rauland som hadde fått trådløst nett samme sommer. Nettet var nokså langt unna soverommet mitt: På motsatt yttervegg i stua. Jeg spurte pent om de kunne slå av ruteren om natten og det gjorde de. Klokken halv-fem våknet jeg liggende «over» madrassen, dirrende i hele kroppen og med kraftig hjerteflimmer. Hva var dette for noe da? Jeg brukte da ikke å våkne på denne tiden. Jeg sto opp og fant husets herre sittende på kontoret og på internett! Ruteren var slått på igjen, og strålingen fra hans maskin gjorde sin virkning på min kropp og mitt hjerte!

Neste natt slo de også av nettet og det samme skjedde. Også da ble jeg vekket av den samme «traktoren» i brystet og dirringen i kroppen rundt halv fem på morgenen. Men denne gangen visste jeg at dette kunne skje, og så gjorde det det.

Hva gjorde jeg så? Jeg spurte pent om de kunne slå av det trådløse nettet og bruke kabel til maskinen. Og så gjorde de det og neste natt våknet jeg ikke før det var morgen.

Plagene ble etterhvert verre og verre og jeg kunne ha hjerteflimmer i 8-14 timer flere ganger i uken. For to år siden gjennomgikk jeg ablasjon (avbrenning av nervetråder i hjertet) mot hjerteflimmer og det var vellykket. Dessverre bor jeg i leilighet, så jeg klarer ikke å unngå naboenes nett. Jeg merker at hjertet slår hardere hjemme enn når jeg er i et strålefritt miljø. Jeg kommer til å søke om fritak for AMS-målere da jeg er engstelig for at forhøyet eksponering kan utløse hjerteflimmer igjen. Jeg er for gammel til å få ny ablasjon, og det burde jo heller ikke være måten å løse slike problemer på.

Vibeke Almås Myhre, 23. mai 2017:

Jeg er el-overfølsom og var i noen år ekstremt utmattet og bodde på hytta ved havet, langt fra folk og mobilmaster.

Etter møysommelig opptrening, el-sanering i hus og hytte, og immunterapi med naturmedisin, har jeg sakte vendt tilbake til hus og deltidsjobb. Jeg kan kun bruke kablet nett, og har fått tilpasset «strålingsvennlig» arbeidsplass og hjem.

Når jeg blir utsatt for trådløs stråling, slår dette ut i nervesystemet med dirring og konstant spente muskler i kroppen. Jeg går jevnlig til manuellterapeut som hjelper meg å holde muskelspenningene nede på et levelig nivå. I tillegg går jeg på yoga og «treningssenter» ute i skogen for å tøye ut spenninger.

Summa summarum klarer jeg hverdagen på dette nivået, men ytterligere stråling vil lett slå meg i bakken igjen. Det har jeg flere erfaringer med. Jeg er derfor livredd for å bli fanget i nytt «strålefelt» uten å kunne rømme fra det til hytta engang. Der har vi jo også strømmåler.

Jeg har sendt søknad om fritak fra smartmåler til kraftsselskapet både i hjemkommune og hyttekommune, og håper inderlig å bli hørt.

Hilde Aalling Syvertsen, 12. mai 2017:

Jeg har nettopp mottatt brev fra Hafslund Nett om skifte av vår strømmåler til en automatisk utgave. Hvorfor vil du forstå av denne historien:

Legeerklæring viser at er jeg el-overfølsom og blir syk av elektromagnetisk stråling, både lavfrekvent og høyfrekvent, selv ved nivåer som ligger langt under de tillatte grenseverdier i Norge. Jeg må derfor ta mange hensyn i hverdagen for å holde meg frisk.

Jeg kjente lite til dette begrepet «el-overfølsomhet» inntil 2006. Det året ble jeg som bygningsingeniør engasjert til å lede rehabiliteringen av et større ombyggingsprosjekt sentralt i Oslo. Etter 2-3 uker hadde jeg og min kollega, som startet samtidig, så ubehagelige og skremmende helseplager at vi begynte å undersøke hva som kunne være galt. Det dreide seg for min del bl.a. om kraftig hjerteklapp hele døgnet, svimmelhet, hodepine, utmattelse, og gradvis forverret bloduttredelse på det ene øyet, som etter hvert også ble svært smertefullt.

Vi flyttet ut av dette byggekontoret og jeg satte i gang ulike undersøkelser. Jeg oppdaget transformatorstasjonen til Hafslund Nett som lå rett under våre kontorer, og da jeg ble hjulpet inn i rommet så jeg at strømtilførselen var på oversiden. Avstanden fra kraftige kabler opp til våre kontorplasser var dermed kort. Norconsult ble tilkalt for å måle de elektromagnetiske feltene. Det viste seg å være 16 microtesla ved bordhøyde der vi satt, og 69 ved gulv. Dette i kontrast til anbefaling fra Statens Strålevern om å holde seg under 0,4 microTesla (mT).

Etter lengre dialog med Hafslund Nett ble vi tilkjent en sum til å isolere vårt kontor mot strålingen. Dette hjalp dessverre ikke ift min helse som allerede var blitt påvirket, og etter det har vært ganske varierende. Når jeg klarer å sørge for at det er lite elektromagnetisk stråling der jeg oppholder meg, er jeg frisk. Det har imidlertid vært mange episoder gjennom disse årene, både privat og i jobber jeg har hatt, der jeg for sent har oppdaget nye kilder til stråling og derfor har blitt dårlig. For ca. tre år siden sa jeg opp min siste jobb og har det nå mye bedre på mitt hjemmekontor, for her er jeg beskyttet mot det jeg ikke tåler.

På denne bakgrunn har jeg søkt om å beholde dagens strømmåler. Jeg har også bedt Hafslund Nett om en bekreftelse på at jeg aldri skal bli påtvunget noen ny kilde til elektromagnetisk stråling fra Hafslund Nett i form av AMS eller annet utstyr, da jeg mener det jeg har vært utsatt for bør inspirere selskapet til å ta best mulig vare på meg som tidligere har fått så betydelig redusert helse pga av selskapets installasjoner.

Jeg har hørt at Hafslund Nett har rundt 5.000 transformatorstasjoner i Oslo-området. Av disse skal 2.000 være inne i boliger og kontorbygg. Det kan altså være en del flere som er i samme situasjon som jeg og min kollega havnet i – men uten å forstå årsaken.

Anonym kvinne, 1.5.2017:

Jeg bor i Østlandsområdet og velger å være anonym ettersom jeg også skriver om helseproblemene til andre i min omgangskrets.

Jeg har søkt fritak fra «smart» strømmåler med legeattest. Jeg blir dårlig av strålingen fra trådløs teknologi, og det forverrer også andre kroniske helseproblemer jeg sliter med.Jeg ble uføretrygdet i en alder da jeg skulle hatt over 25 gode år igjen i arbeidslivet. El-overfølsomhet på toppen av andre helseproblemer (som sannsynligvis også er relatert til samme problematikk), er årsak til at jeg i dag er blitt erklært 100 % ufør: Jeg har prøvd «alt» for å klore meg fast i arbeidslivet, og forsøkte lenge å få til å i det minste jobbe deltid, men måtte til slutt slenge inn håndkle ettersom trådløs teknologi gjorde sitt inntog på alle områder i arbeidslivet. Selv reisen til og fra jobb med offentlig transport – med smarttelefoner på alle kanter – ble en stor påkjenning. Å jobbe selv bare noen timer førte etter hvert alt for ofte til at jeg ble syk i dagevis etterpå. Jeg har også pådratt meg en autoimmun stoffskiftelidelse, som etter hva jeg forstår kan skyldes strålingen fra basestasjonen jeg vokste opp rett ved: enten som en direkte effekt av strålingen fordi skjoldbruskkjertelen som regulerer stoffskiftet er spesielt sårbar for stråling – eller mer indirekte pga. søvnproblemer gjennom hele oppveksten, som jeg i dag mener også skyldtes stråling fra basestasjonen. Søvnproblemer har vist seg å være en vanlig reaksjon på langtidseksponering for slik stråling. Denne og flere andre negative helsevirkninger hos mennesker som bor i nære master og basestasjoner, er beskrevet i flere publiserte studier. Det ante jeg ikke før ganske nylig.

Jeg eier ikke boligen jeg bor i, men leier av slektninger som er forståelsesfulle nok til å ikke insistere på «smartmåler» så lenge jeg bor der. De har også installert kablet nett i hele huset, siden jeg blir syk av WiFi (avhengig av hvor langt unna ruteren er, hvor sterk den er o.l.).

Det største problemet mitt er likevel at huset jeg bor i nå skal selges i løpet av neste år, og da må jeg ut på det vanlige leiemarkedet. Allerede før de «smarte» AMS-målerne ble innført, begynte det å bli en utfordring å finne leiligheter eller hybler der stråleforholdene er moderate nok til at jeg kan bo og sove der uten å bli syk. Med «smartmålere» installert i alle hus og i de fleste hytter, sier det seg selv at det blir svært vanskelig å finne et nytt hjem for en el-overfølsom person med lav inntekt. Hvor mange utleiere vil være villige til å bytte ut AMS-måleren med en analog måler for å leie ut til en el-overfølsom person? Og hva blir situasjonen når de «smarte» vannmålerne også rulles ut?

Vanlige symptomer jeg får ved for mye mikrobølgestråling (fra for eksempel mobiltelefoner, nære master/basestasjoner, trådløse DECT-telefoner, WiFi, AMS-målere osv) er: influensafølelse i kroppen, sterk utmattelse (i verste fall med muskelsvakhet og dårligere balanse), trykk i hodet/hodepine og «hjernetåke». Når eksponeringen er svært langvarig og/eller kontinuerlig, utvikler jeg også sterke søvnproblemer og etter hvert depresjon. De to siste symptomene opplevde jeg allerede i oppveksten og som ung voksen da jeg bodde rett ved en basestasjon – mye av tiden uten å vite om det (men jeg har i ettertid sjekket og fått bekreftet at basestasjonen var i der under hele min oppvekst). De samme problemene meldte seg i en periode flere år senere da jeg leide leilighet nesten øverst etasjene i en blokk med mobilmaster festet til husveggen på samme side som soverommet mitt og med flere master på taket. Jeg visste absolutt ingenting om at eksponering for slikt kan gi sånne problemer. I så fall hadde jeg aldri flyttet inn i et hus med mobilmaster på veggen, eller blitt boende rett ved en basestasjon. Dette var altså ikke psykosomatiske problemer forårsaket av «stråleangst». Lenge skjønte jeg slett ikke hvorfor jeg følte meg så dårlig og ikke fikk sove, eller hvorfor jeg uventet frisknet til – og fikk nattesøvnen tilbake – når jeg overnattet andre steder en stund, og ikke minst da praktiske forhold heldigvis gjorde at jeg måtte flytte.

Først for noen få å siden lærte jeg at alle disse helseproblemene faktisk er velkjente symptomer på el-overfølsomhet, og at de overveiende skyldes at eksponering for «svake» elektromagnetiske felt og mikrobølgestråling over tid kan forårsake skader på sentralnervesystemet. Slike skader på nervesystemet – og slike symptomer som følge av dem – har faktisk blitt påvist i mange vitenskapelige studier helt fra 1970-tallet, mens årsaksmekanismene ikke alltid har vært kjent. Noen individer er mer sårbare enn andre. Selv hadde jeg en god periode på flere år da jeg bodde langt fra master og basestasjoner, men jeg fikk mer problemer med el-overfølsomhetssymptomer etterhvert som bruken av trådløse nettverk spredde seg til alle offentlige bygg, arbeidsplasser og nesten alle private hjem. Jeg ble altså utsatt for en mengde ubedte «blindtester». Mobiltelefon har jeg alltid brukt minst mulig, siden det gir meg hodepine og ubehag å snakke i dem.     Smartmålerne til HafslundNett sender ut korte og svært intense mikrobølgepulser 70-90 ganger i minuttet hele døgnet, forteller de som har målt denne strålingen. Strålestyrken er dessuten langt høyere enn det mange europeiske miljømedisinere anbefaler. Dette er naturligvis ikke bra for el-overfølsomme. Over tid utgjør denne kontinuerlige eksponeringen en helserisiko også for andre, skal man tro mye av forskningen. Så jeg er lettet over å slippe å få en slik måler i huset. Likevel lurer jeg jo på hvordan det vil bli når alle naboene i husene rundt meg får disse målerne – og med nettverket av tilknyttede antenner. Jeg krysser fingrene og håper på at siden jeg bor i et murhus, vil det gi beskyttelse nok, siden mur i hvert fall gir noe skjerming.

Men ikke minst lurer jeg veldig på hvor jeg skal bo når dette huset er solgt, nå som «smarte» strømmålere (og etterhvert «smarte» vannmålere) rulles ut over hele landet – og samtidig som stadig flere smarte dingser (komfyrvakter, «smarte» seriekoblede brannalarmer, etc.) blir påbudt eller vanlig standard i nye hus, og trådløs kommunikasjon hele tida blir valgt til slikt som godt kunne vært kablet. I dag ser det kort sagt ut som jeg kommer til å måtte forlate den byen jeg har bodd i hele mitt liv, og hvor jeg har kjæreste, familie og sosialt nettverk, og at løsningen for meg blir av typen uthus, campingvogn eller liknende langt fra tettbebyggelse, siden jeg ikke har råd til dyre skjermingstiltak. Jeg blir altså en «stråleflyktning», som mange andre mennesker i Europa og USA allerede er. Mange er i en vanskeligere situasjon enn meg, men også jeg fortviler over hvor vanskelig det er blitt å leve i et samfunn der skadevirkninger av strålingen fra trådløs teknologi totalt fornektes.

Sannsynligvis har jeg vært el-overfølsom siden barndommen. Jeg vokste opp i en hyggelig treroms leilighet i øverste etasje i et sameie som lå relativt nærme en av landets tidligste basestasjoner for mobiltelefoni. På den tiden var det ingen som snakket om at slik stråling kunne være farlig, og basestasjonen var ikke noe vi var opptatt av. Heller ingen av oss knyttet mine store søvnproblemer – som varte gjennom hele barndommen og så lenge vi bodde der – til strålingen. Heller ikke den tunge depresjonen jeg utviklet da jeg var tidlig i tenårene – til tross for at jeg hadde gode venner, sunne fritidsinteresser og var flink på skolen. Vi flyttet noen år til et annet sted i byen, og både søvnproblemene og depresjonen ga seg – men kom igjen da vi flyttet tilbake. Familien forsto likevel ikke at det kunne ha noe med bostedet å gjøre. Enda mindre tenkte vi på stråling.     Selv ikke da dette mønsteret gjentok seg flere ganger når jeg flyttet ut i perioder pga. ungdomsutveksling og studier o.l. og så flyttet hjem innimellom og ble dårlig, skjønte jeg årsaken. Da jeg studerte hadde jeg leiligheten alene uten resten av familien, og bodde der sammen med venninner. Jeg var dårlig, og en av venninnene begynte også å slite med liknende problemer mens hun bodde der. Nylig fortalte moren min at også hun slet med å sove all den tiden hun bodde i den leiligheten.

Der er mange studier som viser at mennesker som bor nære mobilmaster og basestasjoner er sykere enn de som bor lengre unna. I ettertid har jeg reflektert over hvor mange i nabolaget rundt basestasjonen som jeg vet også slet med alvorlige søvnproblemer – samt andre helseproblemer – til tross for at det var et stille, rolig og pent nabolag med mange ressurssterke og unge mennesker. I tillegg var det noen som fikk kreft, noen fikk problemer med stoffskiftet, depresjon, angst, noen fikk alt for tidlige fødsler og der var ett tilfelle av uforklarlig spedbarnsdød. Om dette helt eller delvis skyldtes strålingen er det umulig å si, men det ville stemme med funn i en god del forskning. Den familien jeg kjente som bodde aller nærmest basestasjonen hadde en sønn som var urolig og aggressiv, hyperaktiv og svært søvnløs. Han ble langsomt betydelig bedre etter at familien flyttet, men ble visstnok seinere tidlig ufør pga. kroniske helseproblemer. I dag kjenner jeg kun en person som bor i området. Hun har soverommet sitt rett mot basestasjonen (som fortsatt er der). Hun er en sterk og robust person, men hun lider av søvnproblemer.

Jeg har forresten forsøkt kognitiv terapi, som jeg ser blir nevnt i et annet innlegg. Min erfaring er at det ikke fungerer mot el-overfølsomhet i det hele tatt, selv om det fungerer glimrende mot angst og uro. Det som derimot virker, er avstand til strålekilden, skjerming av den, eller at den blir fjernet.

Jeg har satt meg godt inn i forskningen. Det finnes svært mye forskning som viser at eksponeringen for stråling fra mobiltelefoner og annen trådløs teknologi over tid kan gi et vidt spekter av ulike helseproblemer, samt skader på celler og DNA. Denne typen stråling er også kategorisert av WHO/IARC som «mulig kreftfremkallende» i klasse 2B, samme kategori som DDT og bly, og det er flere eksperter som argumenterer for en enda strengere klassifisering. Søvnproblemer, hodepine, depresjon, konsentrasjonsproblemer, utviklingsforstyrrelser, autoimmune lidelser, stoffskifteproblemer er økende hos barn og unge i dag. Altså nettopp slike problemer som jeg har erfart hos meg selv og i mine omgivelser.

Da skulle det bare mangle at jeg skulle utsette meg for en måler som står og sender oftere enn hvert sekund! Jeg synes det er fryktelig trist at de fleste barn og voksne i Norge nå skal pådyttes en slik unødvendig helserisiko.

Øyvind Hausberg, 5.4.2017:

Eg har fulgt med på opplysningene som kommer om smartmålere og wifi og stråling. Eg har startet med å kable det jeg har av utstyr som skal være på nett. Eg hadde vært en del innendørs på grunn av helsen og dårlig vær og merket at eg ble tung og merkelig i hodet. Eg merket at det var noe som ikke stemte. Eg har skikkelig ventilasjon i huset som tilfører frisk luft. Eg har også en måler som viser luftkvalitet inne. Den viser at det er god luft hos meg. Så noe annet måtte det være.
Så bestemte eg meg for å stenge av wifi, siden eg ikke trenger det trådløse lokalnettet særlig. De aller fleste har jo trådløst bredbånd for datatrafikk fra mobiloperatøren, og nå blir jo også den trafikkmengden du betaler for, men ikke har brukt opp, overført fra måned til måned.
Eg satt en kveld og jobbet med å finne ut hvordan eg skulle få stengt av wifi’en. Eg stilte inn forskjellig, men fikk det ikke til. Eg snakket på telefonen med en kjenning som er spesialist på slikt, men det var vanskelig for han å svare siden han ikke så skjermbildet der man konfigurerer ruteren. Han foreslo at eg skulle re-sette wifi-ruteren. Eg bestemte at det skulle eg gjøre neste dag. Da eg våknet dagen etter, kjente eg med en gang at noe var annerledes. Eg var ikke tung i hodet og trøtt. Eg sto opp og ordnet meg. Når eg skal inn på PC’en, ser eg med en gang at ruteren ikke sender trådløst, og at bare kablet nett virker.
Eg synes dette viser godt hva som var mitt problem. Eg har ikke søkt om fritak for ny måler, men kommer til å gjøre det – og da på bakgrunn av egen erfaring og all info’en som nå er kommet angående smartmålere.

Rita Sund Kornberg, 31.03.2017:

Mine plager startet for ca. 6 år siden. Vi flyttet inn i nybygd hus med mange nye elektriske installasjoner. Dette var en del av en to-mannsbolig. Det første jeg merket var at søvnen forsvant, så fulgte hodepine, en følelse av konstant influensa med vonde ledd. Deretter kom brenning og svie i huden. Jeg ble bedre ved å besøke min datter i ett gammelt hus ute på landet og slik greide jeg å finne ut hva plagene kom av.

Vi så oss nødt til å flytte til en eldre enebolig og holder nå på å gjøre den så sikker som mulig for meg. Her samarbeider vi med elektriker som vet om mine plager og med EMF-Consult som kommer med råd til oss. Jeg søkte fritak for AMS-måler. Vår elektriker presset på og har nå installert gammel måler, noe jeg er veldig takknemlig for. Vår økonomi er rasert, men livet går videre. Jeg forteller alle om mine plager og de fleste møter meg med forståelse og forundring og slår mobilen sin av eller på flymodus. Min fastlege hører på hva jeg sier, men vet ikke helt hva han skal tro om plagene.

En liten historie til slutt, vi skal i familiebesøk i slutten av mai og trenger derfor overnatting i Gran kommune utenfor Oslo. Der fikk jeg kontakt med Sanner hotell som kunne hjelpe meg. De har et lite hus / hotellrom de kaller «Jomfruburet». Der kunne vi koble ut wifi. Samtidig fikk jeg en god anledning til å fortelle om hvilke plager trådløst nett gir. Mine største problemer er når jeg trenger time på sykehus.

Monica, Akershus, 31.03.2017:

Jeg har reagert på elektromagnetisk stråling i over 20 år, men for bare noen år tilbake da mobiltelefoner og wi-fi ikke var så utbredt, hadde jeg ingen problemer med å unngå de strålekildene som var i mine omgivelser. På den tiden handlet det egentlig bare om å fjerne seg noen meter fra strålekilden, så var problemet løst.

I dag er alt helt annerledes fordi mikrobølgestrålingen strekker seg over så store områder, ofte flere kilometer. Da blir det umulig for meg å holde stor nok avstand. Strålingen er dessuten overalt i dagens samfunn slik at jeg blir mye plaget av dette i hverdagen.

Jeg får hodepine, konsentrasjonsproblemer og «hjernetåke» når jeg blir utsatt for stråling. Jeg blir tappet for energi og overskudd. Men så snart jeg kommer i strålefrie omgivelser, får jeg kreftene tilbake og fungerer akkurat slik som alle andre. Det var også årsaken til at familien kjøpte en liten hytte for noen år siden, nettopp for at jeg skulle få mulighet til å være i strålefrie omgivelser hvor jeg kunne hente meg inn og få et pusterom fra all strålingen jeg ble så plaget av.

Etter en stunds leting fant jeg og min sønn, som dengang var 11 år, den perfekte hytta i ganske så strålefrie omgivelser. Hytta ligger et godt stykke inni skogen ved et lite tjern i et hyttefelt bestående av kun seks andre hytter.

Hele familien gledet seg over dette funnet. Vi brukte en god del penger på oppussing og en fullstendig utskifting av det elektriske anlegget og sikringsskapet – nettopp for å isolere alle kabler og gjøre feltene fra dem så svake som som mulig. Dette ble utført av et elektrikerselskap som har spesialkunnskap om slikt.

Hytta har frem til nå fungert som familiens fristed. Jeg har også, i perioder hvor jeg føler meg ekstra dårlig, kunnet reise ut og oppholde meg der i flere dager for å komme til hektene. Vi trodde hele tiden at AMS-installasjon ikke kom til å berøre oss, ettersom alle hyttene har et forholdsvis lavt strømforbruk.

NVE har uttalt i utarbeidelsen av forskriftene at hvis man har et lite og forutsigbart forbruk så ville de ikke kreve noen AMS installasjon. Men det skulle vise seg at strømselskapet ikke tolket reglene på samme måte. I september i 2016 fikk vi alle beskjed om at det nå skulle installeres AMS på alle våre hytter.

Jeg begynte derfor å undersøke hva slags strømmålere som skulle installeres og hvor mye stråling som disse ville avgi. Jeg fikk mange ulike svar på mine henvendelser, men jeg slo meg til ro med de opplysningene som ble gitt fra Statens Strålevern om at disse målerne kan sammenliknes med en mobiltelefon som kun sender én gang i døgnet. Derfor tenkte jeg at det ikke skulle bli noe problem for meg om naboene mine fikk installert sine målere, og jeg selv søkte om fritak. Det er tross alt en god del meter avstand mellom hyttene, og naboene benytter mobiltelefonen sin når de er på hytta uten at jeg er blitt plaget av det.

Men det skulle vise seg at resultatet etter installasjonen ble svært anderledes enn jeg hadde antatt. Etter at alle nabohyttene hadd fått installert sine AMS-målere, foretok jeg målinger med mine måleapparater inni hytta og på tomta. Da oppdaget jeg til min store skuffelse at stråleverdiene hadde skutt i været. Jeg målte over 1.000 µW/m² på terrassen, og jeg kunne avlese en kontinuerlig strøm mikrobølget stråling som slår ut i ulik styrke. Jeg forsto raskt utfra strålingsnivået at jeg fra nå av ikke lenger ville kunne klare å oppholde meg der. Mitt eneste fristed var nå blitt revet fra meg, jeg kunne ikke annet enn å gråte over å ha mistet alt jeg har strevd for å skape for meg og min familie.

Det har nå gått seks måneder, og jeg har vært i stadig dialog med ansvarlig leder for el-verket der ute, uten at man har klart å komme til noen praktisk løsning på problemet. Familien har vært der ute flere ganger, men jeg har ikke kunnet være med på grunn av den sterke strålingen. Dette er bare veldig trist, og det ser ut som det ikke er noen annen løsning enn å selge hytta. Det oppleves dessuten som fullstendig unødvendig at de små hyttene som blir brukt til sporadiske helgeturer skal ha strømavlesere som sender radiosignaler 70-90 ganger i minuttet. Det er også trist at det ikke skal være mulig å komme til en minnelig ordning i denne saken.

Solveig Lading, 30.03.2017:

Jeg har fått fritak, men jeg vet ikke hvor lenge det vil være tilstrekkelig før jeg blir tvunget til å flytte igjen:

Jeg har jobbet som lærer, veileder, skrevet lærebok m.m. og vært ansatt i Oslo skolen siden 1981 til jeg ble syk den 28. januar 2011. Da skjedde det noe med kroppen min som ble verre dag for dag: musklene «hoppet», det presset bak øynene, jeg fikk tåkete syn, hjertet flimret, jeg følte brenning i huden, ble svimmel, søvnen ble fraværende og det oppsto et enormt stress/uro i kroppen. I det hele tatt ble det fullstendig uutholdelig. Jeg klarte ikke å få hverken smerter eller ubehag bort, uansett hva jeg gjorde. Det ble bare verre og verre. Jeg løp til diverse leger i panikk, prøvde å forklare, men legene skjønte ingenting. I løpet av to måneder var jeg hos diverse spesialister, men ingen kunne hjelpe meg. Smertene og ubehaget eskalerte til det ubeskrivelige.

Jeg oppdaget etterhvert, til min store forbauselse, at jeg hadde store forverringer i nærheten av diverse strålekilder. Jeg ble blant annet tett i halsen når jeg snakket i mobil, fikk sus i hodet og ører, bindevevet ble liksom «for lite», og brenningen i huden tiltok. I det hele tatt var det helt grusomt.Var bare de elektromagnetiske feltene lave nok, holdt også symptomene seg svake.

Utviklingen av smertene og ubehaget førte dermed til at jeg måtte holde meg unna strålekilder, leve isolert, slutte i jobben, selge mitt hjem i Oslo gjennom 40 år, finne meg nytt sted å bo, et småbruk langt fra folk, hvor jeg måtte tilpasse strøm og diverse annet for å holde meg på «beina». Jeg hadde enorme kostnader som jeg hverken har fått støtte eller hjelp til. Jeg måtte også fjerne amalgam i tennene[*], og sitter i dag med et lån på nesten en million på grunn av hele denne omstillingen!

På småbruket oppholdt jeg meg dag ut og dag inn til høsten 2014. Da var jeg blitt bedre, solgte småbruket og kjøpte etter mye leting leilighet i Oslo på nytt. Den har jeg skjermet for tusenvis av kroner slik at jeg kan bo i den. Dermed er jeg i nærheten av min datter, øvrige familie og nettverk. Ubeskrivelig godt etter lang tid i isolasjon!Jeg har erfart at å leve i et strålefritt miljø har styrket meg enormt, og etter å ha mistet mitt hjem, jobb, alle mine aktiviteter, sosialt liv, sparepenger og arv er det ubeskrivelig godt igjen å ha et sted å sove som jeg føler er trygt og godt!

Jeg er derfor svært bekymret for smartmålerne som skal installeres i alle boliger og offentlige institusjoner. Personlig har jeg fått fritak, det får man ved å framvise legeattest på el-sensitivitet. Men hva med virkningen fra nye målere hos alle naboer i gården min? De vil øke stråleverdiene i min leilighet slik at jeg kanskje ikke kan bo her heller. At jeg har fått fritak, har derfor liten verdi for meg.

Hafslund viser liten forståelse for problemet og det gjør også våre helsemyndigheter. De mangler totalt kunnskap om fenomenet og gir manglende og uriktige opplysninger om strømmålerne. Det virker som om avgjørelsen om installering er tatt på helt feil grunnlag.

HafslundNett bør på ny vurdere hvilke type strømmålere som installeres og hvordan el-sensitive kan bli tatt hensyn til! Her må det vises bedre skjønn. Det er mange som blir berørt av dette, også barn. Vi jages simpelthen på «flukt». Kan politikere overse dette? Hvor blir den offentlige debatten av?

Myndighetene viser gjerne til evalueringsrapporten som ble utarbeidet i 2012 i regi av Folkehelseinstituttet (FHI 2012:3), hvor det konkluderes med at det ikke er helseproblemer knyttet til dagens stråleverdier. To forskere som kom med en motrapport, blir ikke tatt hensyn til. Videre viser Statens Strålevern og helsesektoren til dagens grenseverdier som de mener vi alle skal tåle, men reaksjonene følger ikke dagens grenseverdier. Vi reagerer på langt lavere eksponeringer, og det gjelder for oss som for andre allergikere: Det vi ikke tåler må vi holde oss unna!

Leger og andre i helsesektoren kan heller ikke hjelpe oss, da problemet ties ned og de ikke har kunnskap og kompetanse om dette. Jeg vil påpeke at jeg etterhvert har gjort ALT som står i min makt, også «kognitiv terapi»: Pasienter som er el-overfølsomme blir henvist til kognitiv terapi når legene gir opp å finne andre årsaker. Slik terapi kan selvsagt gjøre en bedre i stand til å mestre smerter og en vanskelig hverdag, men kan ikke ta bort smertene og ubehaget. Så jeg er fortsatt like el-sensitiv. Det som hjelper, er ganske enkelt skjerming og avstand, men slike tiltak er sjelden mulig med smartmålere på alle kanter.

Hvor kan jeg bo dersom jeg må ut av mitt hjem igjen? Hvem er det som har ansvar for sånne som meg? Jeg ber og håper inderlig at installeringen av smartmålere stoppes til myndighetene får satt seg bedre inn i helsefarene! Vi som merker dem, kjenner godt til dem allerede.

*[Kommentar fra EF: For forskning som viser at mikrobølger utløser kvikksølv fra amalgam, se bloggposten «WiFi + amalgam = ingen god miks», 28.07.2017]

Marie Haug, 30.03.2017:

Jeg fikk installert smartmåler 9. 12.16. Vi fikk ingen informasjon i forkant og jeg tenkte ikke noe videre over hvorfor vi skulle ha ny måler. I løpet av jul/nyttår og ut i januar fikk jeg tilbake eksem som jeg har holdt bra i sjakk med kosthold i lang tid. Jeg synes jeg ble «fjern», altså at jeg glemte fort og ikke var helt til stede. Nattesøvnen ble dårlig og jeg våknet ofte med hodepine, noe jeg aldri har vært plaget av tidligere. Min datter på 8 år fikk mer eksem enn vanlig og klødde seg ofte til blods. Hun begynte også å klage over vondt i hodet og svimmelhet. Hun måtte være hjemme fra skolen ved noen anledninger på grunn av dette. Jeg undret meg hvorfor alt dette skjedde. I tillegg har jeg en sønn på 10 som ble veldig oppfarende og hissig – ganske ulikt ham.
I begynnelsen av februar så jeg et innlegg på Facebook der en venn hadde delt en artikkel i Varingen om at smarte målere gir skadelig stråling. Jeg begynte å lese og skjønte etter hvert at mine/våre plager kunne relatere seg til denne måleren. Det stemte akkurat i tid og jeg hadde ingen annen forklaring. Jeg oppsøkte derfor lege for å få legeattest. Legen hadde ikke vært borti tilsvarende før og heller ikke selv fått installert slik måler, men syntes det var rart at nettselskapet uten videre kunne «invadere privatlivets infrastruktur på denne måten». Jeg sendte mail med legeattest til nettselskapet der jeg ba om å få installert den gamle måleren igjen. Dette ble gjort nå i mars etter en purring. Jeg merker at eksemet er på vei tilbake og jeg sover bedre om natten. Har ikke vondt i hodet heller. Datteren min har ikke klaget over svimmelhet siden og min sønn har blitt roligere. Atmosfæren i huset har generelt blitt «lettere».

Grete, Sørlandet, 25.03.2017:

Beskjeden kom på SMS i slutten av oktober om utskifting av måler. Kraftverkets mann kom i starten av november og installerte. Så gikk det ikke lange tiden før jeg kjente kraftig stikking i venstre side av bakhodet, nesten mot midten, med press på begge tinninger. Jeg fortalte dette til mine venner som fra før vet at jeg ikke bruker mobil mer enn høyst nødvendig – og da med høyttaler på – for å minske strålingen mot tinningen / øret. Jeg åpner min mobil bare noen ganger i døgnet på grunn av stikking i tinning som gjør meg så uvel. Jeg reagerer på samme måte på WiFi og bruker i stedet bredbåndskabel. Jeg vet at jeg har hatt høy el-følsomhet alt fra jeg var liten. Da kunne jeg ikke være i nærheten av trafoer og høyspentledninger.

Jeg sende inn min søknad til kraftverket Agder Sør den 12.03.17 med min historie og helseattest, men det har ennå ikke dukket opp noe svar. Svaret bør komme snart, for jeg bor med smartmåleren 6 m i fra meg med åpen gang, så jeg kan sitte og se på den fra min sofa. Leieboeren under har den like under min sofa, så hit kommer det stråling fra flere retninger.

For å prøve å bedre min helse så jeg meg tvunget til å reise bort for 14 dager til en bekjent som ikke har fått måler installert. Presset på tinningene og den store strålingen i bakhodet ga seg noe mot slutten av mitt besøk.

Nå er det blitt 25.03.17 og det har forverret seg med neseblod og slimete hals med blod i spyttet. Jeg har og et svakt hjerte etter mange infarkter. Tilstanden forverrer seg med strålingen og jeg sover mye for tiden. Livet er kraftig forringet.

Jeg føler meg totalt fanget i hjemmet og trenger å få byttet måleren fort!
Hvordan kan jeg få fortgang i dette?

Jeg er KJEMPEFORTVILET over min grusomme situasjon som fange i eget hjem.

Einar Flydal, 25.03.2017:

Jeg har søkt om – og fått innvilget – fritak begrunnet med el-overfølsomhet og generell økt helsebelastning fra «smartmåler». Siden jeg oppfordrer andre til å skrive sin historie, får jeg også ta min egen medisin. Her er min historie:

Jeg reagerer en del ganger på trådløst med (mer eller mindre lett) hodepine. Jeg har vært gjennom utrolig mange blindtester i praksis før jeg var sikker på at det var slik. Jeg trodde f.eks. at hodepinen kom av dårlige briller og mye skjermarbeid, så jeg har skiftet briller i ett sett. Kanskje var det også slik, men reaksjonen på trådløst går nok langt tilbake, for jeg har merket at jeg ble ør i hodet av mye mobilbruk helt siden min første mobil rundt 1993. Jeg har «bodd i mobilen» i mange år, med mobilen som viktig arbeidsverktøy i jobben og brukte den mye privat, men jeg tok nok ikke forbindelsen til hodepinen inn over meg før for 6 -7 år siden. Entydig bevis på at jeg reagerer på mikrobølget stråling fikk jeg da jeg fikk et ildrødt venstre kinn en kveld jeg satt tett på naboens trådløse basshøyttaler – uten å vite om at den sto der. Jeg merker det også godt når jeg passerer tett på sterke sendere f.eks. i kjøpesentere der de jo er usynlig plassert. Det føles nesten som om noen kaster et teppe over meg. Noen ganger der det er ekstra sterke felt, merker jeg det på hjerteslag. Jeg har kontrollmålt på en del slike steder etterpå for å sjekke ut at reaksjonen kan ha en konkret årsak i EMF, og altså ikke var tilfeldig. Virkningen gir seg raskt når jeg kommer på avstand.

Jeg reagerer også tydelig på lavfrekvente elektriske felt – med sviing i huden, eventuelt også med noe som lettest kan beskrives som «frost i knoklene» – fra venstre skulder og nedover armen og siden. Det kan skje når jeg er nær elektriske felt fra vanlig husholdningsstrøm, lamper, maskiner, osv. og denne reaksjonen tror jeg er temmelig ny. Jeg merket det første gang for et par år siden da jeg flyttet kontorplassen min hjemme fra et rom til et annet. Plutselig sved det i kroppen og det stakk i fingrene fra tastaturet. Da var det bare å få målt, og dernest foreta en større «el-opprydding» i det nye kontorrommet, og etterhvert i et par andre rom i huset. Når jeg f. eks. setter meg nær en vanlig stålampe, begynner det å brenne i kroppen etter få minutter. Det opphører etter maks en halvtime når jeg går ut, til en del et sted i huset uten sterke felt, eller setter en (jordet) metallduk imellom meg og kilden. (Blindtestet flere ganger.)

At jeg ville merket en «smartmåler» umiddelbart, vet jeg jo ikke, for jeg har ikke prøvd. At en slik måler derimot ville bidratt til mer «elektrotåke» hjemme og i nærmiljøet, og dermed bidratt til en større helsebelastning, er derimot opplagt. Det er grunn god nok til å unngå den – selv om det ikke lar seg gjøre å påvise akkurat hvor stor denne ekstra belastningen ville være på kort eller lang sikt. Det er jo heller ikke påkrevet å påvise. Derfor søkte jeg selvsagt om fritak.

Dessuten er økt helserisiko fra en slik måler i seg selv rikelig sannsynliggjort i og med at strålingen ligger over de erfarings- og forskningsbaserte retningsgivende maks-verdiene som ble publisert av EUROPAEM i 2016, og f. eks. de anbefalinger som er gitt av tyske bygningsbiologer tidligere. Det er også i seg selv grunnlag godt nok til å begrunne at en «smartmåler» påfører meg og resten av husstanden (og naboene) en «vesentlig dokumentert ulempe», som er fritakskravet fra NVEs side.

Min fastlege avviser ikke mine påstander, men gir uttrykk for at dette kan han ikke noe om. Han skrev en attest som bare refererer hva jeg hevder om mine akutte reaksjoner, og at han ikke kan overprøve min påstand. Jeg la også ved en mer utførlig attest fra en annen lege med mer kunnskap om slikt. Søknaden ble godkjent uten videre.

—–

Pål Andre Berntsen, 24.03.2017:

Jeg fikk brev fra HafslundNett sin samarbeidspartner i begynnelsen av desember om at jeg ville få installert Smart Måler den 12. desember 2016 om det passet. Jeg tok kontakt med selskapet og ba om at de kunne kansellere timen for å installere AMS-måler hos meg da jeg hadde legeattest som beskrev at jeg var el-overfølsom.

Damen sa hyggelig at da sletter jeg timen og gir beskjed videre til HafslundNett at vi ikke installerer dette hos dere. Jeg sendte da, som jeg fikk beskjed om, en epost til HafslundNett der jeg ba om fritak grunnet legeattest om at jeg hadde plager med wifi, mobil og generell stråling. Etter mye rot frem og tilbake fikk jeg fritak og det ble aldri montert noen AMS-måler hos meg.

Problemet var at den 12 desember 2016 ble jeg dårlig med stikking i hodet og urolighet i kroppen som jeg kan føle ved høyt blodtrykk – noe jeg tar medisiner for skal være på et gunstig nivå. Det føltes ikke bra nå. Jeg sjekket med mobil om det kunne være noen wifi-nett som hadde kommet hos naboer, men der var ingen synlige nett som jeg ikke kjente fra før. Flere dager gikk i uken og problemene ble bare verre. Dårlig nattesøvn og ubehag gjorde at jeg tok kontakt med naboen, da vi har en vertikaltdelt tomannsbolig som er speilvendt. Som jeg fryktet hadde naboen fått installert AMS-måler den 12. desember. Jeg spurte naboen om de kunne på vegne av meg ta kontakt med HafslundNett for å få fjernet strålingsmodulen, slik at jeg ikke ville ha disse plagene, men de fikk ingen medhold hos HafslundNett: De måtte ha legeattest selv, og kunne ikke få fritak på vegne av meg, var beskjeden.

Jeg har satt advokat på saken. NVE drøyer og drøyer med å fatte et vedtak, og jeg har stadig mer problem, da jeg er stort sett hjemme. Jeg har eget firma som jeg prøver å jobbe opp til et levebrød. Men det er ikke enkelt når jeg lever i en boble av ubehag og føler meg maktesløs, siden NVE og HafslundNett ikke bryr seg.

Jeg har kjøpt diverse produkter for å prøve å bedre helsen, men da jeg oppholder meg 90% av døgnet hjemme blir det liten mulighet til å hente seg inn igjen. Har reist bort noen dager og en uke, og etter kort tid har jeg vært helt frisk. Når jeg kommer hjem blir jeg dårlig igjen etter kun noen timer.

Min datter på 2 1/2 år går i NY barnehage og jeg leverte skjema om ikke samtykke til wifi med repeatere på alle avdelinger og fikk svar fra Sørum Kommune at de fulgte Statens Stråleverns retningslinjer og at det var ikke bevist noen fare ved å være eksponert for wifi hele dagen. De kunne derfor ikke etterkomme mitt krav om kablet nettverk der. Det bekymrer meg.

Så tiden går og familielivet blir en utfordring. Jobb og generell livskvalitet blir gradvis dårligere på grunn av regler man får tredd over hodet av noen som ikke skjønner konsekvensene det har for flere og flere mennesker.

—–

Anders Emil Ånonsen, 17. 03.2017: 

Jeg har hatt mye problemer etter at smartmåleren kom i hus i starten av november 2016. Mye vondt i hodet med kløe og svie. Dette problemet har jeg hatt siden 10. november da jeg kom tilbake etter noe fravær, og måleren var skiftet ut. Dette resulterte i flere besøk hos lege, og jeg har tatt 2 kortisonsprøyter med mellomrom. Jeg har fått min livskvalitet redusert. At Agder Energi har vært og gjort noe som de sier gjør at den ikke kommuniserer, er ikke nok. Håper derfor at de snart bytter ut denne måleren med den jeg hadde før. Netteieren er i følge skriv fra NVE pliktig til det. Jeg har i tillegg tinnitus på grunn av hørselsskade. Den ble forverret straks smartmåleren kom. Jeg sover også dårligere om natta. Jeg er blitt psykisk sliten og det første jeg tenker på når jeg våkner, er: Kommer de og bytter måler i dag? Jeg leverte inn legeerklæring som sa at på grunn av min helsetilstand måtte den byttes ut. Legeerklæringen ble levert 13.2. Men de har fortsatt ikke byttet den ut. Håper det snart skjer!