Smartmåler-historier

De personlige historiene nedenfor er sendt inn av mine lesere, som har tillatt at jeg publiserer dem. De er gjengitt i sin helhet – kun lettere språklige endringer kan være gjort, og er godkjent av innsenderen. Ingen innsendte historier er refusert per dato. For å legge inn din egen historie, og for å lese mer om dette prosjektet, se HER.

Historiene viser at det ligger realiteter bak når folk hevder at de får akutte plager av «svake» elektromagnetiske felt: De er mange og har systematiske likheter. Og de passer med en lang rekke forskningsrapporter omtalt i min blogg om hva folk blir syke av, hva slags symptomer de får, og biofysiske mekanismer bak. Symptomene ble i hovedsak kartlagt eksperimentelt som virkninger av elektromagnetiske felt alt på 1700-tallet (se bloggpost 25.2.2018). De kan ikke avvises alle som én ved å hevde at de har sin rot i psyken.

I mange av historiene fortelles det om praktiske blindtester – situasjoner der reaksjoner kom uventet, og uten at man kunne ane hva som var årsaken, og blir borte når årsaken blir borte. Og så oppdaget man etterhvert sammenhengen og fikk den verifisert i nye praktiske blindtester. Disse historiene støtter dermed opp under forskning som viser at slike akutte plager er fysiske realiteter med fysiske årsaker.

Gjennom disse historiene forstår man lettere hvilket overgrep det er å påtvinge folk døgnkontinuerlig eksponering for mikrobølgesendere i egen eller naboers bolig gjennom innføringen av automatisk måleravlesning – AMS («smartmålere»).

Hvor mange av Norges befolkning er i samme båt? Det vet ingen, men alt tyder på at det er en betydelig andel, og at det blir stadig fler. En grov trendanalyse antyder 50% av befolkningen rundt 2020 (Hallberg & Oberfeld 2006). Andre mer forsiktige anslag tilsier rundt 350.000 personer. Her ser du altså antakelig bare toppen av isfjellet. Mange har plager de ikke forstår årsaken til, og EMF-eksponering kan da være en vesentlig del av årsaken.

Disse historiene er viktige, og det er viktig at de blir samlet: De kan analyseres og brukes av forskere og studenter som kildemateriale til mange problemstillinger. For eksempel: Er der en overvekt middelaldrende kvinner, og i tilfelle hvorfor? Noen mulige svar finner du i bloggpost 02.07.2017. Forskere/studenter som har spørsmål kan ta kontakt via Hjelp-siden. (Personlig info utleveres ikke uten samtykke.)

Historiene blir mer verdifulle jo flere som sendes inn. Så bidra svært gjerne med din! Dessuten bør du utfordre dem du kjenner til å kaste skammen. Hvis du ønsker, får du være anonym, men jeg må vite hvem du er for å sikre meg at der er reelle personer bak hver beretning, selv om jeg ikke kan verifisere historiene.

(For å unngå treg PC er tekstene delt opp i sider, med ca. fem historier per side. Du kan søke i nettleseren din i hver side, og du kan søke i hele bloggen ved å bruke søkefeltet under menyen til venstre.)

—- o —-

 

76. Frøydis Johansen, 21.03.2018:

Jeg ble el-overfølsom i 1994 i månedsskiftet mai/juni, i løpet av 1 uke. Da var jeg 55 år. I september kunne jeg ikke klare å bo hjemme lenger og via brakke i skogen havnet jeg tilslutt i telt, i november, på Einarsneset,  et plante- og dyrefredningsområde i Farsund kommune. Der var det strålefritt der teltet sto. Jeg følte meg frisk og sov godt. Men det var kummerlig uten oppvarming og dårlig vær. Etter fire uker flyttet jeg inn i en hytte i en annen skog. Etter et døgn i hytta hadde jeg fått store reaksjoner på stråling. Jeg lette litt for å finne ut hva det kom av, og så da en mast som stakk opp bak skogen. Jeg flyttet hjem igjen etter å ha bodd der i to måneder.

Jeg ble sykere og sykere og etter to måneder hadde jeg fått utviklet store plager: Hjerteproblemer – i lange perioder hadde hjerte bare 30 slag i minuttet. Det var lange anfall av hikke, mange ganger i løpet av dagen. Hodepine som bare øket og kaldsvette som også økte i styrke. Dessuten sov jeg ikke lenger om natten. Da bar det ut i teltet igjen. 

Jeg var enormt lettet over å komme meg vekk fra strålingen. Jeg lå rett ut en hel uke for å komme meg. Det som skjedde med plagene var: Hikken og hjerteproblemene forsvant momentant. Hodepinen varte en uke. Kaldsvetten var så intens at jeg var klissvåt og klærne var våte. Det var ingen vits å skifte til det andre settet med ullundertøy som jeg hadde utstyrt meg med. Og heldigvis sov jeg som en stein om natta. Jeg ble i teltet til påske da jeg endelig fikk hjelp til å komme meg til en hytte i strålefritt område. Flyktningetilværelsen min varte i tre år, med flytting sju ganger.

I 1999 i mai flyttet jeg inn i nytt hus tegnet av en datter som er arkitekt. Selve strømnettet i huset tegnet jeg selv og det fungerer helt etter planen.

Jeg hadde store planer med alt jeg skulle gjøre og hygge meg med i mitt nye herlige lille hus. Men sånn gikk det ikke. Det jeg ikke hadde vært klar over, var at naboenes mobiler, som det ble flere og flere av, strålte så sterkt at det trengte inn i huset mitt. Det ble et mareritt. Jeg har fått skjermet huset mot vest og øst, men ikke mot syd. Mot nord er det en park, heldigvis. Strålingen fra syd har ødelagt for meg i alle år siden. Jeg fikk dempet problemet ved rett og slett å sette opp en «barrikade» i stuen med massivt tre, 40 cm tykk, foran en betongmur på 21 cm tykkelse. Bak den har jeg sittet i alle år siden når jeg ikke måtte gjøre husarbeid m.m.

Jeg har mange interesser og det har vært viktig for meg å holde på med noe for å distansere meg fra de voldsomme plagene. Jeg har fungert som et levende måleapparat: jeg kunne lokalisere strålekildene fort og dermed fjerne meg derfra når det var mulig.

Den første legen jeg konsulterte sommeren -94 sa: »Det er innbilning» . Etter mye om og men fikk jeg sykemelding. Uføretrygd fikk jeg uten problemer. Det er er vel lettere å få på små steder. Dessuten hadde jeg jobbet i Den kommunale musikkskole og i en liten kirke hver tredje uke. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk uføretrygd så lett uten forsinkelser. Kanskje det hadde med å gjøre at lokalavisen kontaktet meg tre ganger det første året og laget gode seriøse reportasjer. Først sommeren -94 hjemme hos meg. Så da jeg lå i telt på vinteren, og på ny ved påsketider -95 i den neste hytta jeg bodde i. Men legen var nødt til å bruke diagnosen PARANOID PSYKOSE, siden el-overfølsomhet ikke er akseptert. Tenk å få en slik attest!

Det første året som «el-allergiker» var jeg rasende over å bli avvist av helsevesenet. Det har aldri vært hjelp å få derfra i disse 24 årene. Legen hadde jo ikke «lov» til å hjelpe slike som meg.

Det er tragisk når politikere ikke tenker selv, men må ha rådgivere som blir de egentlige som bestemmer, I vårt tilfelle Statens Strålevern som i alle år har gitt alvorlig feilinformasjon. Innerst inne er jeg fremdeles rasende og det driver meg til å holde ut.

De to månedene jeg bodde i hytta ved skogen med masten bak, fikk jeg nye svakheter som gjorde livet mer tungvint: jeg ble hyperoverfølsom for statiske felt og jeg fikk MCS – multippel kjemisk overfølsomhet. Det betyr at jeg lett reagerte på syntetisk produkter, metall, plast, spesielt nylon, skumgummi osv. Det samme gjaldt for klær og sko. Støpejern var ganske bra. Jeg har vedovn i støpejern. I en lang periode hadde jeg bare én gummistøveltype jeg kunne bruke – Viking seilerstøvler som jeg da brukte sommer som vinter, sol og regn. Men så ble gummien blandet med syntetisk stoff og støvlene ble ubrukelig for meg. Jeg fant en helsesandaltype «Scholl» som jeg nå bruker. Høst 2016 arvet jeg Ugg-støvletter fra et barnebarn som skulle få seg nye. De tålte jeg. Det var deilig å være skikkelig god og varm på føttene om vinteren.

Klær fant jeg også etter hvert: «Nøstebarn» postordre med fin katalog: stillongs, trøyer, sokker osv. i ull eller ull/silke. Klær i natur-tekstiler hos Gudrun Sjøden postordre med prøvetid på 1 måned og billig returporto. Ellers så strikker jeg i ullgarn som var spunnet på gammeldags måte i Skjøllingstad spinneri ved Mandal. De har avsluttet den produksjonen, men jeg fikk hamstret meg et lite lager garn. Laken, dynetrekk og putevar som er laget i tilstrekkelig rent materiale, sliter jeg fortsatt med å finne.

Smartmåleren

Jeg søkte selvsagt om fritak for smartmåler da den tid kom. Det fikk jeg. Men jeg prøvde først uten legeerklæring. Vi skal altså bruke en diagnose som HOD ikke godkjenner! Det er jo «helt hull i hodet»!? Jeg truet e-verket med at alternativet var å bo uten strøm, noe jeg hadde «praktisert» under mitt treårige flyktningeliv. Men uansett om jeg hadde strøm i boligen eller ikke, så ville de komme og montere måleren. Da måtte jeg jo bare kapitulere. Den er montert uten sender.

Hvordan jeg ble el-overfølsom

I en tid der myndighetene hevder at el-overfølsomhet ikke fins, må jeg fortelle om hvordan jeg ble el-overfølsom:

I 1992 tiltrådte jeg en kombinert musikkstilling på Fedje nordvest for Bergen. Alt arbeide unntagen i kirken foregikk på skolen. Der gikk høyspentlinjen ca. 8 m parallelt med langsiden av bygget. På det høyeste punkt på denne nokså flate øya lå trafikksentralen med en radar. Den regulerte skipstrafikken i et stort område. Etter første skoleår hadde diffuse plager begynt å komme, en etter en. Først svakheter i knærne og øyne: Jeg var hjemme i Farsund på sommerferie og da forsvant det etter 2-3 uker. Da jeg var tilbake på Fedje, begynte jeg å øve på et keyboard (elektrisk piano) som jeg hadde øvd mye på før ferien. Keyboardet sto på stativ. Kne og øyeplager kom tilbake. Knærne var jo rett under keyboardet. Jeg skaffet meg et brukt piano i stedet.

Andre skoleår dukket det ene etter det andre av diffuse plager opp: Før jul var det TVer som ble et problem. Jeg hadde ikke TV selv, så det skjedde ikke så ofte. Holdt jeg ekstra stor avstand og ut til siden, så gikk det bra. På nyåret ble det PC-opplæring som jeg kuttet ut straks, og lysrør og kopimaskin som jeg ikke lenger tålte.

Så i månedsskiftet mai-juni var begeret fult. Det tok en uke fra jeg tålte «alt» og i slutten av uka tålte jeg «ingenting». Jeg klarte med nød og neppe å komme meg hjem til Farsund med flyttebilen.

Jeg hadde fått alternativ behandling som gjorde at jeg kunne komme tilbake til «sivilisasjonen». I 1995 ble jeg tipset om en Randi Hvidtsten i Nedenes som man sa kunne hjelpe el-overfølsomme. I løpet av -95-96 hadde jeg flere turer med privatbil dit og bodde fire dager om gangen på anbefalt campingplass utenfor sesongen – med behandling hver dag. Jeg ble bedre, og vinteren 96-97 klarte jeg å komme meg til den behandlingen som forsker Iver Mysterud hadde anbefalt: biofysikalsk allergiterapi med Biocum-computer: etter at jeg fikk en leserartikkel inn i VG da jeg lå i teltet, fikk jeg brev fra Iver Mysterud. Han sendte meg også noen bokanmeldelser, bl.a. av «Elektromagnetismen og Livet» av Wilhelm Schjelderup. Den var lærerik.

Jeg har hele tiden helt fra første stund klar over hva jeg feiler og jeg har stadig fått bekreftet at jeg hadde rett. Bicon-behandlingen varte i 4 1/2 måned til bedringen stoppet opp. Men da hadde jeg kommet langt på bedringens vei. Det er likevel veldig langt igjen.
Det er to personer som jeg må nevne. Den ene er min venninne som besøkte meg hver dag etter jobb. Da jeg lå i telt første gang, kom hun med kaffe og kaffemat, avis og posten min og det ble skikkelig hyggelig. Andre gang i teltet hadde hun også med seg middag. Etter teltlivet kom hun hver dag til hytta. (Jeg hadde helt fra begynnelsen avtalt med matvarebutikken jeg brukte om å levere proviant en gang i uken der bilveien sluttet.) Den andre: el-overfølsomme Guri Johnsen Mehallio som jeg ble pennevenn med. Hun skrev veldig oppmuntrende brev til meg.