I dag, fredag den 13. juni, beslutter det norske stortinget å godta EUs fjerde energimarkedspakke.

Denne dagen kommer til å bli stående som en av de dagene da stortinget solgte ut arvesølvet, og samtidig – under dekke av fine ord om miljøvern, klimastrategi og behov for å være solidarisk med Europa i en vanskelig tid – erklærte krig mot naturen og mot grunnlaget for måten vi lever og bor på:

Billig strøm har vært nøkkelen for norsk industrireising i mer enn 100 år og en viktig nøkkel til vår konkurransedyktighet selv om vi ligger i utkanten av Europa. Bosetningen i vårt land er basert på billig strøm – både i smelteverk og på gårder og i møbelindustrien.

Strøm og strømnett er infrastruktur. Infrastruktur er grunnlaget for landets velferd og bør sjelden markedsbaseres, for da ødelegges velferdsgevinsten ganske lett. Dette er barnelærdom blant samfunnsøkonomer.

Gjennom ACER forsøker EU å skape et grenseløst kraftmarked basert på fri konkurranse mellom produsentene. De medlemsstatene som har mye å tape på det, gjør det de kan for å sabotere det – fordi de vet at kontroll over kraften er nøkkelen for nasjonal økonomi. Men EU-kommisjonen er ikke underlagt noen form for demokratisk kontroll. Stortingsflertallet, med AP og Høyre i front, er «mer katolske enn paven», og først og fremst opptatt av EU-tilpasning – som et rent ideologisk bestemt mål de selv har sloss for – mot folkemeningen.

Jeg satt ved et par anledninger for mange år siden i stortingets bakrom og skrev replikker for stortingsrepresentanter og ble forundret både over hvor lite informert diskusjonene var og hvordan store saker ble gjort om til små spørsmål og pakket inn i noen høyverdige prinsipper som man kunne mobilisere for anledningen.

EUs politikk kommer til å bli forundringspakker når det går opp for politikerne hva de har besluttet og hvordan de har bundet opp norsk energipolitikk for lang tid framover – til gavn for bunnlinjen i strømselskapene, men til skade for verdiskapningen i Norge. Og beslutningen vil bli forsvart med at «vi skal selv bestemme neste trinn» – selv om de vet at beslutningen i dag bestemmer hva de skal bestemme når neste pakke kommer fra EU-kommisjonen. Dette spillet har jeg etter hvert sett inn i en rekke ganger. Det gjør handlefriheten som EØS-medlemskapet skulle gi, til en illusjon.

Med ACER og energimarkedspakkene vil vi i Norge bli presset til helt meningsløse tiltak for energieffektivisering som passer på kontinentet, men ikke i et land basert på vannkraft. Og vi vil bli drevet til utbygging av havvind og landvind som ødelegger miljøet, i stedet for f.eks. å dele ut jordvarmeanlegg og varmepumper som ville gitt like store energigevinster – uten store miljøødeleggelser. For slike prosjekter vil ikke kraftselskapene tjene penger på.

Vi er alle, fra elefanter til mygg og virus, avhengige av vår klodes elektriske miljø. Med tilslutning til ACER og den fjerde energimarkedspakken vil vi helt unødig bli drevet lenger inn i «fullelektrifisering» som strategi for «det grønne skiftet», som i realiteten blir mer og mer grått jo mer man analyserer hva det innebærer. 

Det er på tide å stikke fingeren i jorda og finne ut hvordan politikken i det norske stortinget kan endres. Det trengs et større linjeskifte.

 

Einar Flydal, den 13. juni 2025