Jeg har bodd ett år bak Jernteppet, i et diktatur. Det var i 1966-7. Jeg gikk i avgangsklasse på videregående i Bukarest. Både vi utlendinger og alle andre ble holdt under oppsyn. Etter videre utdanning fikk nesten halvparten av mine klassekamerater jobb i den statlige sensuren. De var språkmektige og trengte jo jobb. Vi måtte bryte kontakten, for de ble jo overvåket. På en reportasjetur dit i 1969, året jeg tok artium i Norge, ble jeg intervjuet om rumensk musikk i Romanias avis “Adevărul“, motsvarigheten til Sovjets “Pravda” (“Sannheten”). Det jeg hadde sagt, kunne jeg ikke kjenne igjen da det kom på trykk, for det var tilpasset den politiske linjen som avisa skulle formidle. Derfor reagerer jeg…
