Selvsagt er fugleforskere – ornitologer – nå blitt opptatt av fugledøden. Er fugleinfluensa hele forklaringen? Hvordan skal de gå fram for å sjekke om mikrobølgene har skylda? Noen spør meg om hva man skal se etter.
Å kartlegge virkninger av miljøgifter er vanskelig. Her får du litt generell kunnskap om hvorfor det er så komplisert, og litt om forskningsmetoder og om kriterier og kilder man kan bruke for å få svar på årsakene til fugledøden.Les mer “Dør fuglene av mikrobølger? Hvordan kan man sjekke det?”→
Straks gårsdagens bloggpost og fugledøden og fugleinfluensa var lagt ut, fikk jeg kommentarer fra oppmerksomme lesere. Et par hadde festet seg ved at radarsystemet i Vardø nettopp er oppgradert. En annen ved at krykkjene, som er særlig utsatt, er sultne og at det mangler lodde i sjøen.
De to forklaringene utelukker slett ikke hverandre. Kanskje har vi her to av nøklene til hvorfor fugledøden nylig rammet Finnmark så ekstra kraftig, og hvorfor ikke måkene bare blir influensa-syke og deretter friske igjen?
Her broderer jeg først og fremst videre på den ene hypotesen: at elektromagnetiske felt gir en vesentlig forklaring på fugledøden. Det fins god støtte for det både i litteraturen om virkninger på viltlivet fra elektromagnetiske felt, og fra litteraturen om hvordan radarer virker inn på militært personell …Les mer “Har oppdateringen av radaren i Vardø utløst fugledød?”→
ELM-2084 Multi Mission Radar, en typisk radar-type brukt i Israel
Nå foreligger det en ny forskningsrapport fra israelske forskere som viser at risikoen for å få kreft bare få år etter tjeneste ved radaranlegg er mange ganger så høy som i befolkningen ellers. Data er samlet inn i flere land av ulike forskergrupper over mange år og analysert med ulike metoder.
De ulike undersøkelsene gir nesten like resultater, med høy statistisk pålitelighet – til tross for at eksponeringen av personellet ligger under anbefalte maksimumsverdier og dermed er definert som “svak”. Det holder altså ikke å bruke slike grenseverdier. Men det gjør strålevernet her i Norden.
Er energien fra sveipestrålen til en flyplassradar 22 kilometer unna sterk nok til å bevege på smådyr? Ja, det ser du her på videoen:
I sin egen hage så filmmannen og forskeren John Nash Ott (1909 – 2000) at bladlusene på appelsintreet hoppet i takt. De hoppet endatil med faste intervaller. Han oppdaget etterhvert at tida mellom to hopp tilsvarte nøyaktig rotoasjonshastigheten på flyradaren som nylig var blitt installert på den nye flyplassen 22 kilometer unna. Han filmet det selvsagt, og la på sin kommentar.
Vi kan gå ut fra at dyrene blir plaget av slikt. At dette skjer, er derfor enda et bevis på at grenseverdiene for mikrobølget stråling er satt feil: de er for romslige for levende liv.
Høstens valgkamp foregår uten at elektrotåka er tema. Det fins intet Miljødepartement som taler insektenes, plantenes, pattedyrenes og froskenes sak. Statens strålevern gjentar bare det gamle mantra: «ingen tilstrekkelig sikkert påvist helserisiko», og trådløsselskapene forteller oss at de «holder seg innenfor myndighetenes krav» – som er for veike.
I denne serien summerer jeg forskningsfunn om miljøskader fra mikrobølget stråling – av den typen vi sprer omkring oss fra mobilmaster, WiFi, «smarte» målere, og etterhvert «tingenes internett». (Forrige post finner du her.)
Sjekk selv om du syns funnene er «sikre nok». Og del gjerne med venner og uvenner, lokalavisa, rådmenn, politikere og miljøvernere – og med han som skal installere «smartmåler» i sikringsskapet ditt!
Selvsagt er fugleforskere – ornitologer – nå blitt opptatt av fugledøden. Er fugleinfluensa hele forklaringen? Hvordan skal de gå fram for å sjekke om mikrobølgene har skylda? Noen spør meg om hva man skal se etter. 
