Svindelen med melkesubsidiene i 1972

1972 var det året jeg ble 23. Jeg studerte, og jeg interesserte meg i grunnen fint lite for spørsmålet om norsk EU-medlemskap som skulle til folkeavstemning samme år. Jeg hadde i grunnen stor tillit til at de folkevalgte traff gode og rasjonelle beslutninger, til at regjeringen lydig omsatte Stortingets vedtak til praktisk politikk, og at embetsverket lojalt fulgte opp regjeringens ønsker – også i Utenriksdepartementet, som hadde styringen med forhandlingene med EU (den gang EEC, eller EØF: det europeiske økonomiske fellesskap).

Men alt i januar det året fikk den tiltroen et skudd for baugen. For da ble jeg personlig involvert «melkesubsidiesaken». Saken havnet på familiens kjøkkenbord da min far ble kontaktet av noen studenter som mente at UD måtte ha gjort en oversettelsestabbe. De følgende åtte-ni månedene ble jeg heltidsengasjert som «ghostwriter» og «melkefilolog»: Jeg skrev om min fars faglige utlegninger til mer forståelig norsk, før han skrev dem halvveis tilbake for at de skulle bli strengt faglig korrekte, før jeg rettet på ny, osv.

Etterhvert ble vi – de andre studentene og jeg – en gjeng som stadig boret oss dypere ned i materien og knyttet forbindelser med fagfolk ved flere universiteter, og med journalister og politikere i flere land. Og vi oppdaget at vi hadde vært ganske troskyldige: Det var ingen tabbe, men bevisst svindel for å dekke over et forhandlingsresultat som ikke tilfredsstilte Stortingets minimumskrav.

Det lærte jeg mye av: Forvaltningen driver ikke bare med iverksettelse av regjeringens politikk, men arbeider også med å legitimere den overfor Stortinget og overfor befolkningen – og med å gi politikken det innhold som forvaltningen selv mener er rett når regjering og/eller Stortinget ikke oppfører seg slik forvaltningen mener er best. Om det er sånn eller slik i en konkret sak, kan du ikke vite på forhånd. Det må du selv finne ut.

Vår graving førte til mer enn 500 avisartikler i norsk presse, flere kabinettspørsmål på Stortinget, og en gnagende mistillit til forhandlingsresultatet. Og til at landbruksminister Thorstein Treholt, som antakelig ganske uforskyldt hadde havnet i en forferdelig klemme ved å bli ført bak lyset av UD, ble møtt med mistro og vemmelige spørsmål i ethvert møte han kom til. Saken bidro også uten tvil til at folkeavstemningsresultatet ble som det ble.

Historien gjentar seg aldri eksakt, men der er alltid mye å lære. For eksempel verdien av å ikke gi seg når man ser at «øvrigheta» faktisk tar feil, og slett ikke alltid er utstyrt med den forstand vi tar for gitt at Varherre har utstyrt den med.

Her får du Historien om melkesubsidiene, slik jeg skrev den ned sommeren 1972 (i samarbeid med Sigve Erland, Jon Frode Blichfeldt, og Svein Erik Søland). Da jeg skannet det lille heftet og la det ut på nett et sted i 2010, føyde jeg til et lite forord, som du vil se.

Værsågod – og håper det fortsatt er interessant underholdning! Klikk HER.

Einar Flydal, 10.9.2016

PS. 

Det er skrevet mange akademiske analyser av saken seinere. En rekke av dem er referert i Svein Østerud: «Fra tolkningsstrid til meningspleie – Offentlighetens forvandling i norsk EU-debatt 1972 – 1994», Nytt norsk tidsskrift, 1/1997.

«Melkefilologenes» arkiv ble avlevert Riksarkivet for noen år siden.