Ny avsløring av svindel i WHOs gjennomgang av stråleforskningen

Einar Flydal

Prof. Meike Mevissen, Sveits

WHOs store prosjekt som skulle gjennomgå forskningen for å forme WHOs standpunkt om helsefaren fra radiobølger, ble manipulert slik at svaret skulle bli «ingen sammenheng påvist».

Metoden som WHO anviste, har mange fellestrekk med den som ligger til grunn for FHIs nye rapport med samme konklusjon:

Man velger bort solid forskning som finner skader ved svak stråling, fremhever usikre funn og forskning som ikke finner noen skader, og regner gjennomsnitt av «hummer og kanari» før man trekker konklusjonen: «ingen sikre funn av skade, og derfor intet grunnlag for strengere grenser». 

Det amerikanske nettstedet Microwave News har fulgt WHOs arbeid i mange år og og strålevernet i mange tiår. Det publiserte 28. januar artikkelen som du finner her på norsk. Professor Meike Mevissen, ansvarlig for en av WHOs tolv studier, intervjues og forteller om hvordan WHO forsøkte å presse henne til å forske slik at stråleskadene skulle forsvinne, både fra forskningsmaterialet og fra konklusjonen.

Kritikken som Meike Mevissen retter mot WHO, og som støttes av andre forskere, er sammenfallende med kritikk som jeg selv og andre i årevis har rettet mot FHI og Strålevernet: de jukser for å få de svarene de ønsker.

Eller for å si det mer akademisk: WHO – og FHI – benytter uegnede forskningsmetoder som blant annet gir skjevt utvalg, snur bevisbyrden på hodet, innebærer urimelige beviskrav og gir forskerne skylapper. Derfor trekker WHOs studier – og FHIs gjennomgang som i stort baserer seg på disse – korrekt nok sine slutninger om at «ingen skade er påvist», men gjør det på aldeles sviktende grunnlag.

Men det gjorde altså ikke Meike Mevissen og hennes forskningsteam. De sto på sitt, fikk sin forskning gjennomført, fant sikre skadevirkninger og fikk rapporten publisert. – Så nå forsøker WHO å diskreditere resultatet…

Det er selvsagt tragisk at strålevernet – både i WHO og her hjemme på bjerget – har utviklet seg til en forsvarer av en fossil fagtradisjon som tjener bransjeinteresser framfor befolkningen. I en tid der trådløshet og «fullelektrifisering» er løsenordet for det meste av miljøproblemer, kunne vi trengt noe bedre. Det en stor klagesak for EU-kommisjonen og i USA er det utredninger på gang med ambisjoner om mindre slagside og FCC, USAs motstykke til norske Nkom, er pålagt ved dom å redegjøre for hvorfor man der i gården ikke tar hensyn til funnene i de siste ti års forskning.

Så får vi se hva som kommer ut av det. Underveis er det som å leve med i en krim…

 

Einar Flydal, den 6. februar 2026

PDF-versjon: EFlydal-20260206-Ny-avsloring-av-svindel-i-WHOs-gjennomgang-av-straleforskningen.pdf

“WHO fortalte oss stadig hvordan vi skulle forske”

– Et sjeldent innblikk bak WHOs forskningsgjennomgang av radiobølget stråling og virkninger på dyr

(Originalens tittel: “They Kept Telling Us What To Do”. Microwave News, 28. januar 2026. Sist oppdatert 1. februar 2026.)

Verdens helseorganisasjon (WHO) har forsøkt å manipulere sin langvarige undersøkelse av risiko for kreft fra radiofrekvent stråling (RF), hevder en fremtredende sveitsisk toksikolog.

Meike Mevissen, som fikk i oppdrag av WHO å lede en systematisk gjennomgang om RF og kreft hos dyr for seks år siden, anklager nå WHO for at forskningsteamet hennes stadig måtte forsvare seg mot innblanding.

“De prøvde å fortelle oss hvordan vi skulle gjøre arbeidet vårt,” fortalte hun i et intervju med Infosperber, en sveitsisk nyhetstjeneste på nett, publisert i midten av januar.

“Helse undersøkelsen er svært politisk,” fortalte hun Pascal Sigg, en frilansreporter som jobber for Infosperber. “Vi blir hele tiden møtt med den holdningen at det ikke kan finnes noen helserisiko.”

Mevissen er professor ved Universitetet i Bern og leder for fakultetet for veterinærfarmakologi og toksikologi. Hun har brukt mesteparten av sin profesjonelle karriere på å studere elektromagnetisk stråling og kreft hos laboratoriedyr —både fra RF og strømfrekvenser.

Hennes systematiske gjennomgang av dyrekreft er en av 12 forskningsgjennomgangene om mulige bivirkninger fra RF som ble bestilt av WHOs Emilie van Deventer, lederen for strålings- og helseenheten i Genève. Til sammen vil de bli brukt til å utarbeide en sammendragsrapport, kjent som et Environmental Health Criteria (EHC)-dokument. Utredningen er utformet for å være WHOs offisielle standpunkt om hvor forskningen på RF står.

EHC blir skrevet av en midlertidig nedsatt gruppe på 21-medlemmer, opprettet av van Deventer for tre år siden og ledet av Hajo Zeeb, en epidemiolog ved Leibniz-instituttet i Bremen, Tyskland. (Her er en kort historie om RF EHC.)

Van Deventer har kjørt prosjektet bak lukkede dører, uten offentlig å avsløre hvordan teamene for hver gjennomgang og ad hoc-utvalget ble valgt —eller hvordan de gjør arbeidet sitt. Alt er blitt holdt hemmelig.

Nå kaster Mevissen et lys på noe av det som har foregått i kulissene.

Insisterte på metaanalyse

Alle de systematiske forskningsgjennomgangene —unntatt én— omfatter en metaanalyse, en kvantitativ teknikk som brukes til å slå sammen studier som ligner hverandre for så å trekke en oppsummerende konklusjon. En metaanalyse kan være hensiktsmessig når studiene er tilstrekkelig like, men er ikke anbefalt dersom de har ulik design eller er av varierende kvalitet.

Den eneste av de systematiske gjennomgangene som ikke inneholder en metaanalyse er Mevissens. Det var “ikke rimelig å gjøre på grunn av heterogeniteten i studiemetoder, forklarte” teamet hennes i sin publiserte artikkel. De forskjellige dyrestudiene —det var 52 i alt — var for forskjellige til å kombineres, mente de.

Men WHO fortsatte å insistere på at de skulle foreta en metaanalyse. Mevissen sa til Sigg:

“WHOs ekspert med ansvar for systematiske oversikter… ønsket å overta metaanalysen av studiene som skulle vurderes. Han ønsket til og med å velge ut for oss hvilke studier som var kvalifiserte for evaluering. Men nettopp dette var et av våre sentrale bidrag. Vi måtte hele tiden forsvare oss, selv om vi hadde samlet verdens ledende eksperter innen dette temaet.”

Mevissens åtte medlemmer store forskningsteam omfatter Kurt Straif, den tidligere lederen for seksjonen for IARCs monografier i Lyon [IARC: WHOs kreftforskningsinstitutt, O.a.], og Andrew Wood fra Swinburne University of Technology i Melbourne, som også fungerer som vitenskapelig ekspert i ICNIRP.

Mevissen fortsatte med å forklare:

“Kort fortalt ønsket WHO at vi skulle samle alle de utvalgte studiene og deretter finne gjennomsnittet. Imidlertid er det forskjellige studiedesign, som omhandler forskjellige dyrearter og kjønn —noe som er kjent for å gi ulike resultater. Derfor bør man ikke bruke en metodikk som ikke tar hensyn til dette. En systematisk tilnærming er bra, men man bør ikke glemme slike viktige funn fra eksperimentell kreftforskning og toksikologi.”

Mevissen navnga ikke eksperten som utøvet presset på vegne av WHO; hun beskrev ham bare som en som aldri hadde jobbet med dyrestudier.Men i et påfølgende intervju med Mikrowave News, viste Mevissen til Jos Verbeek, en lege ved Amsterdam Medisinske Senter og medlem av Zeebs utvalg.

“Verbeek koordinerte arbeidet med RFs systematiske oversikter og ønsket at alle skulle bli så ensartede som mulig, uavhengig av vitenskapen bak,“ sa hun til meg. Verbeek fungerte som en av redaktørene av et spesialnummer av Environment International, tidsskriftet der alle forskningsgjennomgangene er blitt publisert.

Jeg spurte Verbeek hvorfor han så sterkt ønsket en metaanalyse til tross for Mevissens innvendinger. Han svarte at svaret hans måtte begrenses fordi WHOs møter om de systematiske gjennomgangene er konfidensielle. Men han fortsatte med å legge fram sin egen mening:

“For hver av de systematiske gjennomgangene, så sant de omfatter minst to tilstrekkelig like studier, bør konklusjoner fortrinnsvis trekkes gjennom en metaanalyse og angis i form av en samlet [beregnet, O.a.] effektstørrelse. Det er ingen grunn til at dette ikke skulle gjelde dyrestudier.”

I en redaksjonell kommentar i spesialutgaven av tidsskriftet trekker Verbeek og de andre redaktørene, inkludert Zeeb og van Deventer, fram Mevissens team og omtaler at deres analyse “avviker fra protokollen”. Om syntesen deres er “gyldig,” advarer de, “gjenstår å se.” (Et utdrag av det de skrev fins i note 2.)

En lignende kritikk er utformet —i krassere form — i et brev til redaktøren av tidsskriftet av fra gruppe ledet av Ken Karipidis, en australsk tjenestemann innen strålevernet som fungerer som nestleder i ICNIRP. (Karipidis ledet WHOs gjennomgang av studier på mennesker, en studie som har vært kritisert som svært mangelfull; mer om det på et øyeblikk.)

Karipidis sitt brev førte på sin side til et tilsvar fra Mevissen, som blant annet skrev:

“Karipidis m fl.. ser ut til å lide av den oppfatning at alle bioassays [en analysemetode, o.a.] som foretas på dyr for å avgjøre om kreft kan oppstå hos dyr har samme verdi, uavhengig av design og toksikologisk mål, om du brukes til å bestemme risikoen for kreft hos mennesker. Dette er rett og slett ikke sant.”

Innsatsen er høy

Mevissens anmeldelse er den eneste av et dusin WHO RF systematiske oversikter som erklærer at den finner en klar kobling til kreft. Noen av de andre peker på usikre risikoer, men hennes gjennomgang av forskningen på dyr skiller seg ut. Her er Mevissens endelige konklusjon på slutten av den 45 sider lange gjennomgangen av forskningen:

“Funnene i denne systematiske oversikten tilsier at det foreligger belegg for at RF EMF-eksponering øker forekomsten av kreft hos forsøksdyr.”

Dette strider mot de synspunktene som ICNIRP og WHOs EMF-program lenge har holdt fast ved. De har alltid hevdet at det ikke er noen langsiktige helsevirkningerfra RF-stråling bortsett fra ved oppvarming, og har ettertrykkelig hevdet at det ikke fins noen plausibel kreftrisiko. Faktisk har ICNIRP utrykkelig forkastet de to viktigste dyrestudiene —NTP og Ramazzini — som lite overbevisende.

Men det står enda mer på spill enn å utfordre ICNIRPs og WHOs termiske dogme. I 2019, etter publiseringen av NTP- og Ramazzini-studienes resultater ble  IARC rådet til å se på ny  på sin klassifisering av RF-stråling med tanke på en skjerping av RF til en sannsynlig kreftrisiko. Denne anbefalingen ble gjentatt i 2024.

Elisabete Weiderpass, direktøren for IARC, har så langt takket nei til å planlegge en ny slik evaluering. For tre år siden satset hun sjetongene sine på det japansk-koreanske RF–dyreprosjektet, kjent som NTP Lite. Det så ut til at hun satset på at det ville gi negativt svar og legge saken død. Det var et dårlig veddemål.

Tidligere denne måneden ble disse resultatene endelig publisert — flere år forsinket — og som forventet støtter ingen av dem noen kopling til kreft. Men NTP Lite har et troverdighetsproblem. Prosjektet gikk ikke etter planen og det fins mange ubesvarte spørsmål om utformingen og hva som gikk galt.

Hvordan få de svar du ønsker

“Jeg vet én ting om dyrestudier, ” sa Mevissen i sitt internvu med Infosperber, “Du kan utforme dem på en slik måte at du ikke finner noe ved å lage statistisk støy som skjuler relevante virkninger,” og la til “Hvis det var krevet at jeg skulle utføre det slik, ville jeg ikke engang bry meg med å begynne på studien.”

Ironisk nok tilbyr en av de andre av WHO RF systematiske oversikter et lærebokeksempel på nettopp det som bekymret Mevissen. Det er Ken Karipidis sin gjennomgang av studier på mennesker. Hans forskerteam konkluderte med at de epidemiologiske studiene ikke viser noen kreftrisiko, basert på en metaanalyse. Men de trikset med kortstokken ved å ta med en velkjent gjenganger —den danske kohortstudien, som utgir seg for å ikke påvise noen kobling til kreft. Verbeek, van Deventer og de andre så bort fra det faktum at IARC —som selv er en del av WHO— har ansett den danske kohortstudien for å være meningsløs på grunn av dens designfeil. På deres vakt klarte Karipidis også å «vaske bort» risikoen for hjernesvulst som ble funnet i Interphone- og Hardell-studiene, de samme som hadde ledet IARC til å utpeke RF som mulig kreftfremkallende for mennesker i 2011 (mer her.)

Mevissen får støtte

Tilføyelser 1. februar 2026:

To medlemmer av RF-forskningsmiljøet har gitt sin støtte til Meike Mevissen og teamets beslutning om ikke å gjøre en metaanalyse av dyrestudiene.

I et brev publisert av Environment International, skriver Igor Belyaev og Suleyman Dasdag:

“En stadig større ansamling eksperimentelle og mekanistiske bevis peker i retning av at metaanalyse kanskje ikke er hensiktsmessig for RF-EMF-eksponeringer, og da særlig ikke ved ikke-termiske intensiteter [dvs. når det ikke påvises relevant oppvarming] og under forhold der biologiske responser avhenger av [andre] spesifikke eksponeringsparametere i stedet for absorbert energi alene.”

De konkluderer: “[K]vantitativ sammenslåing på tvers av svært heterogene RF-EMF dyrekreftstudier vil neppe gi et meningsfullt sammendrag av kreftfremkallende fare.”

Belyaev er leder for den radiobiologiske avdelingen ved det biomedisinske forskningssenteret i Bratislava, Slovakia; Dasdag er ved det medisinske fakultetet ved Istanbul Medeniyet University i Tyrkia. Begge er kommissjonsmedlemmer i ICBE-EMF, som ble etablert som en motvekt til ICNIRP i 2022.

Noter

  1. Mevissen har tidligere erfaring med den alltid tilstedeværende politiske dimensjonen ved elektromagnetisk helseforskning. På 1990-tallet mens hun fortsatt var hovedfagsstudent i Wolfgang Løschers lab ved Universitetet for veterinærmedisin i Hannover, Tyskland, kjørte Mevissen en serie dyrestudier som viste at elektromagnetiske felt (EMF) ved elektrisitetsnettets frekvenser spiller en rolle i utviklingen av brystkreft. Dette funnet, som var i strid med det rådende dogmet —slik det også er i dag, ble avvist av en høytstående tjenestemann ved USAs National Institute of Environmental Health Sciences (NIEHS), som drev et forskningsprogram på flere millioner bestilt av Kongressen om kraftnettets EMF. Den tjenestemannen, Gary Boorman, førte en kampanje med skitne triks for å diskreditere dette arbeidet. Til slutt ga NIEHS Løscher og Mevissen en formell unnskyldning. (Mer her.) Mevissen var medlem av IARC-ekspertpanelene som vurderte kreftrisikoen både ved slike EMF og fra RF —i henholdsvis 2001 og 2011.
  2. I redaktørenes innledning til samlingen av systematiske oversikter i Environment International, tok Verbeek sammen med blant andre Zeeb og van Deventer avstand fra Mevissen-studiens funn:

“Til tross for [mange] hindringer, forble teamene forpliktet til, og lyktes i stor grad i, å levere omfattende systematiske oversikter av høy kvalitet. Et bemerkelsesverdig unntak var den systematiske oversikten over virkningen av RF EMF på kreft hos forsøksdyr, som skilte seg ut på grunn av bruken av en annen sammenfatningsmetode. Forfatterne konkluderte med at det var en virkning av RF EMF hvis to studier viste statistisk signifikante resultater, uten å ta hensyn til ikke-funn i andre studier. Denne tilnærmingen avvek fra protokollen, som hadde angitt bruk av relativ risiko som den primære sammenfatningsmetoden. Til tross for omfattende diskusjoner med redaktører og fagfellevurderere, konkluderte de med at det forelå svært sikre belegg for innvirkning på kreft. Hvorvidt denne metoden viser seg å være gyldig –og om alternative sammenfatningstilnærminger vil gi den samme konklusjonen, gjenstår å se. “

  1. I fjor avviste det tyske forbundskontoret for strålevern (BfS) konklusjonene fra den systematiske gjennomgangen av Mevissen. Mer her. BfS er den klart største sponsoren av ICNIRP, som har spilt en overdimensjonert rolle i utarbeidelsen av WHOs RF-gjennomganger. I sitt intervju med Infosperber, trakk Mevissen trakk frem kritikken fra BfS, og viste til den som et eksempel på en gruppe som “stadig avviser alt.” Hun sa: “Forbundskontoret vil at vitenskapen skal påstå at det ikke fins noen virkninger.”
  2. En rekke av WHOs RF-gjennomganger har blitt møtt med gjennomgripende kritikk. Mikrowave News har fulgt dette prosjektet i årevis; her er noen lenker: