Fortsatt arbeider vi med å fordøye og forstå dommen i Halden, der de 10 saksøkerne som nektet installasjon av AMS-måler av helsegrunner, gikk på tap og saksomkostninger.

I stedet for anerkjent forskning ble en rekke løse og sterkt misvisende påstander lagt til grunn for rettens dom, slik Else Nordhagens analyse nøkternt demonstrerer i bloggposten 9.6.2021.

Hvordan kan slikt skje i en rettsstat? 

Saksøkernes advokat, Hugo P. Matre, har sendt saksøkerne sin beskrivelse av dommen. Den finner du her.

Advokat Matres beskrivelse kan du laste ned HER. Og den er fullt gjengitt nedenfor. Du vil se at adv. Matre er sterkt kritisk til at retten har unnlatt å vurdere helsespørsmålet, som jo var saksøkernes hovedanliggende, mens den samtidig ensidig har lagt til grunn en ubegrenset tillit til de formelle institusjoner som norsk strålevern (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) baserer seg på, og på DSAs fagvitnes meget løse påstander, som Else Nordhagen plukket fra hverandre i notatet du kan lese i gårsdagens bloggpost (bloggpost 09.06.2021).

Dette bringer oss stadig nærmere spørsmålet om dommen vil bli anket…

 

Einar Flydal, den 10. juni 2021

 

Til saksøkerne i Halden-saken

1. Dom fra Søndre Østfold tingrett

Søndre Østfold tingrett avsa 7. juni 2021 dom i sak om AMS-målerne. Sakens to hovedspørsmål var:

• Hovedkravet fra saksøkerne: Kan nettselskapene stenge strømmen til abonnenter som nekter installasjon av AMS-måler, og/eller ikke vil akseptere måler uten kommunikasjonsenhet pga. skitten strøm?
• Motkravet fra Elvia: Kan nettselskap kreve tilgang til strømmåler for avlesning, vedlikehold og utskifting av måler?

Tingretten kom dessverre til at Elvia kan stenge strømmen til abonnenter som motsetter seg AMS-måler uten å ha fått fritak. Det samme gjelder personer med fritak som ikke ønsker måler uten kommunikasjonsenhet av hensyn til skitten strøm.

Videre kom tingretten til at Elvia ikke kan kreve tilgang til strømmåleren. Møre og Romsdal tingrett kom i juni 2021 til motsatt resultat. Moldegruppen har ikke avgjort om de vil anke.

2. Ufullstendige domspremisser

Dommen i Søndre Østfold tingrett er skuffende av flere grunner. En hovedgrunn er at tingretten ikke har tatt stilling til om det er helsefare forbundet stråling fra målerne eller skitten strøm. Retten skriver følgende om hvorvidt saksøkernes påstand om helsefare er åpenbart grunnløs (som er lovens vilkår for å nekte installasjon av AMS-måler) på s. 14-15:

«Det er ved denne vurderingen ikke opp til retten å vurdere om det faktisk er slik at stråling fra AMS-målere påfører, eller er egnet til å påføre, strømkunder helsefare.»  

Det er korrekt at retten ikke trenger å vurdere i hvilket omfang det er helsefare, men retten må ta stilling til om det kan være helsefare for å kunne avgjøre om saksøkernes innsigelser er åpenbart grunnløse. Tingretten har ved avgrensningen av hva retten behandler unnlatt å ta stilling til sakens hovedspørsmål. Istedenfor inneholder domspremissene gjengivelser fra de sakkyndige vitner, før retten konkluderer med at:

«Retten finner at når autoritative organisasjoner, med ansvar for folkehelsen, nøysomt beskriver helserisikoen ved EMF, som igjen underbygges av vitnemålene til to fremtredende og krediterte forskere på området, må innsigelsene fra saksøkerne anses for å være åpenbart grunnløse.«

Rettssaken er således avgjort ut fra hvem tingretten valgte å stole på – tilsynelatende uten en egen vurdering av de fagkyndige bevisene som ble presentert for retten. Det skjer på tross av at retten siterer vitnet fra DSA, Klæboe, sin forklaring om at biologisk effekt av lavfrekvent EMF ikke kan utelukkes, jf. dommen s. 17.

Dommen er oppsiktsvekkende ved at den underkjenner alle de fem fagvitnene på saksøkernes side uten at det fremgår av domspremissene at retten gjør sin egen vurdering av de medisinsk-biologiske spørsmål vitnene forklarte seg om. Istedenfor bygger retten avgjørelsen fullt og helt på tillit til nettselskapets vitner og institusjoner de referer til. Denne tilnærmingen er særlig oppsiktsvekkende i lys av sakens bevistema. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og Folkehelseinstituttet som nettselskapets sakkyndige viste til, bygger sin praksis på at skadevirkninger fra AMS-målere ikke er tilstrekkelig bevist. Men stenging av strømabonnent krever at innsigelsene fra abonnentene – som i dommen får aksept for at de opplever plager ved kontakt med strålekilder, se pkt. 3 nedenfor – er åpenbart grunnløse. Det innebærer at nettselskap må bevise at strålingen ikke gir skadevirkninger for å kunne stenge strømmen. Elvia måtte således føre bevis for at strålingen ikke er helsefarlig for å vinne frem i tingretten. Slik bevisføring krever at retten tar stilling til om det kan være helsefare forbundet ved strålingen. Men tingretten valgte altså å ikke gå inn i bevisføringen om helsefare. Istedenfor ble avgjørelsen basert på at retten uttrykte tillitt til Elvias sakkyndige og organisasjonene de viste til.

Saksøkerne forstod på forhånd at det ville bli vanskelig for tingretten å vurdere de tekniske og medisinsk-biologiske spørsmålene. Juridisk metode er kort og godt ikke egnet for slike vurderinger. Saksøkerne krevde derfor at retten skulle settes med fagkyndige meddommere og advarte tingretten mot akkurat denne situasjonen i forkant. Retten avviste imidlertid kravet om å styrke retten med fagkyndige meddommere. Utfallet ble at tingretten har avsagt dom basert på at retten velger side i konflikten uten å gå inn i de faglige diskusjonene som var grunnlaget for søksmålet. Derved har saksøkerne bare i begrenset grad fått prøvd sakens hovedtema, dvs. om strålingen er helsefarlig slik at det kan kreves fritak.

Det er også andre deler av domspremissene som viser begrenset forståelse for hva saken gjelder. På s. 12 skriver tingretten:

«Elvia anførte også at saksøkerne har blitt tilbudt alternative løsninger, som for eksempel strømmåler uten sender …«

Utsagnet gjentas på s. 19. Retten begår her en grunnleggende feil. Saken er fremmet nettopp fordi Elvia ikke tilbyr strømmåler uten sender. Feilen gjør det uklart hva retten har lagt til grunn at saken handlet om. De tekniske og medisinske spørsmålene saken gjelder er i alle fall ufullstendig behandlet ut fra hvordan saksanlegget av lagt opp. Illustrerende i så måte er at dommen mangler en vurdering av de ulike metodevalgene som de fagkyndige redegjorde for, herunder forskjellen mellom fysikk og medisinsk-biologisk forskning som gir helt ulike svar på om det er helsefare forbundet dem strålingen fra AMS-målerne. Dette er valg som er avgjørende for hvilke vitenskapelige funn som gjøres når skadevirkningen av stråling undersøkes.

Det er flere svakheter i den faktiske fremstillingen som kunne vært fremhevet. Det sentrale er uansett at tingretten ikke har vurdert det faglige grunnlaget for søksmålet på en måte som samsvarer med sakanlegget, men kun valgt å stole på myndighetene. Det er svært skuffende når saksøkerne har nedlagt et stort arbeid med å tilrettelegge for at retten skulle kunne gjøre en vurdering av det tekniske og biologiske grunnlaget for søksmålet. Det faktiske utdraget på ca. 3.300 sider er lite synlig i domspremissene.

3. Noen lyspunkter

Det er noen lyspunkter i avgjørelsen. På s. 3 i dommen skriver tingretten:

«Det er uomtvistet at samtlige saksøkere opplever plager ved kontakt med strålekilder, og at dette kan knyttes til el-overfølsomhet.«

Utsagnet fremstår som en anerkjennelse av helseplager ved el-overfølsomhet, men betydningen svekkes selvsagt av at retten ikke vil la denne erkjennelsen medføre at saksøkerne kan kreve fritak for installasjon av AMS-målere.

Videre slutter tingretten seg til Sivilombudsmannens kritikk av Helsedirektoratets instruks om at fastleger ikke skal gis helseattester, men uten at retten lar det få virkning for domsutfallet, dommen s. 13.

Saksøkerne ble frikjent for sakskostnadene til Energi Norge. I tillegg ble sakskostnadene til Elvia redusert med 25 %. Elvia fikk likevel tilkjent et meget høyt beløp i sakskostnader, på samlet kr 776.784. Det er uheldig at sakskostnadene er så høye. Det har sammenheng med at saksdokumentene som nevnt utgjorde ca 3.300 sider og at saken involverte syv sakkyndige presentasjoner. Nettopp det at de sakkyndige utredningene var så grundige, gjør det ekstra frustrerende at tingretten ikke i større grad forholder seg til dem.

4. Veien videre

Innholdet i tingrettsdommen er så ufullstendig at det er grunn til å anke. Men de høye sakskostnadene medfører at ankespørsmålet må vurderes i lys av om det er mulig å få til en ansvarlig finansieringsordning for ankebehandlingen.

Ankefrist er én måned. På grunn av rettsferien i sommer blir fristen skjøvet til 30. august.

 

Bergen, 9. juli 2021

Med vennlig hilsen

Hugo P. Matre