Vindene blåser rundt “strålevernet” om dagen:

Forskerne finner stadig vekk at folk blir syke av eksponering som vårt “Strålevern” (DSA) hevder man ikke kan bli syk av.  Altså er ikke ICNIRPs “grenseverdier” brukbare. Så enkelt er det jo, for disse funnene holder vann etter rimelige standarder!

At «grenseverdiene» ikke holder, sier også James C. Lin, ICNIRP-medlem i mange år og en veteran innen USAs forskning på EMF og biologiske virkninger. Han har nettopp skrevet i IEEE Magazine, et av bladene til USAs mektige ingeniørforening, der han er medlem. Det er i IEEEs mange komiteer de fleste tekniske standardene for trådløs kommunikasjon i realiteten bankes igjennom.

I artikkelen “Science, Politics and Groupthink” gir Lin ICNIRP en elegant og diplomatisk upper cut, med smak av Covid-19. Den går nå verden rundt.

Her får du mitt uhyre knappe sammendrag:

James C. Lin formulerer seg så indirekte, antydende og billedlig at et knapt resymé blir ganske stusselig i formen. Du får lese originalen hvis du vil nyte hans intellektuelle fektekunst. Hans poenger er som følger, slik jeg her gjengir den mer direkte, mindre høflig, men med samme innhold, så vidt jeg kan se:

Covid-19-pandemien ble (spesielt i USA) forsøkt benektet og dekket til av politisk ledelse (les Donald T) og degraderte raskt til de mest absurde konspirasjonsteorier. Pandemien ble forsterket av forsøkene på å benekte at den var virkelig.

At politikken griper inn og forsøker å styre folks virkelighetsforståelse, er ikke nytt. Det skjer særlig når vitenskapelige funn ryster den herskende politiske orden, forklarer Lin, med to-tre avstikkere til forskningshistorien. Men bør politikken gripe inn og tvinge gjennom sitt verdensbilde når god forskning forteller noe annet? Lin mener åpenbart at svaret er «Nei».

Men det er nettopp det som skjer på strålevernområdet, viser han, og peker på kreftforskningen og ICNIRP. For den ene store og godt utførte studien etter den andre påviser rimelig klart at det er sammenheng mellom eksponering for mikrobølger og kreft:

• WHOs IARC-klassifisering av radiobølger som “fareklasse 2B, mulig kreftfremkallende for mennesker” i 2011, ble gjort på bakgrunn av epidemiologiske studier som ikke er perfekte, men rimelig sikre.
• NTP-studien, en enorm amerikansk rotte- og musestudie, viste tydelig at eksponering for mobilstråling ga typiske svulster, og den ble av et stort ekspertpanel bedømt som en god, klar og tydelig studie, med klare resultater.
• Ramazzini-studien rett etterpå, også med en masse mus og godt gjennomført, viste det samme, med all rimelig tydelighet.

Flere studier kunne vært nevnt. Alle “forstår tegninga”. Men hva gjør så den tyske stiftelsen som Lin nedlatende kaller “en privat opprettet gruppering av selvutnevnte medlemmer” – altså ICNIRP (The International Commission for Non-Ionizing Radiation Protection) som han selv var medlem av i mange år? Jo, de lager sine egne livsfjerne retningslinjer som om det skulle være oppvarming som gir den påviste kreftrisikoen – og forsvarer den med at noen mus jo ble oppvarmet 1 grad Celsius! Og så gir de seg til å kverulere om detaljer her og der i disse åpenbart velgjorte studiene – som om disse detaljene skulle være av betydning!

Dessuten har “denne gjengen”, skriver han, en åpenbar hang til å basere sine slutninger på forskningen som ikke finner skader, i stedet for på den vel utførte forskningen som gjør det. Og det holder jo ikke.

Dette er politikk-utøvelse, ikke vitenskap, er den konklusjonen som leseren må tolke som Lins budskap. Det er irrasjonelt, og det er helsefarlig, forkynner han.

Under de gitte omstendigheter og på bakgrunn av de foreliggende solide vitenskapelige, men ikke endelige funn, er det i følge Lin bare én rimelig konklusjon å trekke: at man børe følge ALARA-prinsippet.  – at strålingen bør holdes “As Low As Reasonably Achievable” – så lavt som med rimelighet oppnåelig.

—

Så langt Lin. ALARA-prinsippet finner vi også i den norske strålevernloven, men den norske strålevernforskriften forteller oss at det er unødvendig å følge ALARA-prinsippet for utstyr med “de svakeste strålenivåene”, dvs. som ligger under ICNIRPs retningslinjer for å unngå oppvarming…

Her er det altså lagt inn en slags byråkratisk finte som setter ALARA-prinsippet ut av kraft for hele det området som Lin adresserer – den strålingen som er for lite intens til at den gir oppvarmingsskader. Her står vi altså overfor nettopp den type spill – nærmest et slags puslespill – som utøves skrittvis og med kløkt i byråkratienes irrganger – en politikkutøvelse bak politikernes rygg, slik jeg skrev om nylig (bloggpost 07.04.2021).

For i §6 heter det nemlig at ICNIRPs retningslinjer gjelder der ikke annet gjelder:

“Der det ikke finnes nasjonale retningslinjer og grenseverdier innen optisk stråling og elektromagnetiske felt er sist oppdatert versjon av Guideline on limited exposure to Non-Ionizing Radiation fra den Internasjonale kommisjonen for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling (ICNIRP) veiledende for hva god praksis tilsier.”

Mens i §2 heter det at mobiler, WiFi-rutere, og alt annet som sender svakere enn “ICNIRPs grenseverdier” – her kalt “svake ikke-ioniserende strålekilder” – er fritatt:

“Forskriften gjelder ikke for … e) bruk av forbrukerartikler som inneholder svake ikke-ioniserende strålekilder, med mindre disse er omfattet av § 4 bokstav w.”

Og hva er så omfattet av §4 bokstav w? Jo, bare det som bryter ICNIRPs retningslinjer (feilaktig kalt “grenseverdier” i forskriften):

“w) Sterk ikke-ioniserende strålekilde: strålekilde som ved eksponering av personer kan føre til at anbefalte grenseverdier fastsatt i Guidelines on limited exposure to Non-Ionizing Radiation fra den Internasjonale kommisjonen for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling (ICNIRP), overskrides.”

I merknadene til §6 (om eksponering av mennesker), står det dessuten i forskriften at kortvarig overskridelse av “ICNIRPs grenseverdier” er OK. Det er altså bare mer langvarig overskridelse som er underlagt forskriften:

“I enkelte situasjoner vil grenseverdiene i retningslinjene fra den internasjonale kommisjonen for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling (ICNIRP) overskrides. For allmennheten er dette kun akseptabelt for kortvarig eksponering, for eksempel ved passering under kraftledninger.”

Det slås til og med fast i forskriften at forskningen som Lin og ekspertene han ellers viser til, mener er “god latin”, må være aldeles uholdbar. For, står det i merknadenes kommentar til forskriftens §5:

“Det er ikke kjent at eksponering for stråling lavere enn relevante grenseverdier representerer noen helserisiko, men eksponeringen skal likevel reduseres dersom god praksis innen det aktuelle området tilsier dette.”

og “relevante grenseverdier”, det er jo de som følger av ICNIRPs retningslinjer for å beskytte mot oppvarmingsskader, og å følge dem er “god praksis”, som vi jo så over i §6. 

Denne finten ble bygget inn etter at den såkalte “FHI-rapporten” kom i 2013 (FHI 2012:3). For der ble den forberedt og legitimert gjennom rapportens konklusjoner, som blant annet sa at det ikke var behov for tiltak for “svake strålekilder”. Så besto da også utvalget bak rapporten av et flertall ICNIRP-medlemmer og likedan tenkende.

Det er nettopp denne typen politisk spill James C. Lin advarer mot.

—

ALARA-prinsippet er forøvrig et skummelt prinsipp, fordi det setter hensikten med strålingen i førersetet: Strålingen skal gjøres så svak som praktisk mulig uten å skade formålet den brukes til. Om formålet er legitimt, er stråledosen underordnet, kan det i verste fall bety.

Men det er en annen side ved Lins konklusjon som opptar meg mer. Jeg har derfor skrevet til Lin og spurt om han egentlig mener at ALARA-prinsippet er det som bør gjelde:

ALARA-prinsippet er riktignok godt innarbeidet i strålevernet, og er uten tvil nyttig for å beskytte mot oppvarmingsskader. Men dette prinsippet er uttrykk for den tanken at det er intensiteten – oppvarmingsevnen – i strålingen som teller for risikoen. Forskningen på pulsers biologiske påvirkningsevne viser derimot at deres påvirkningskraft ikke er avhengig av deres intensitet: Påvirkningskraften kan være stor selv når pulsenes intensitet er svært svak. Det er problemet med værsyke, og med f.eks. AMS-målere og med “skitten strøm” fra sparepærer og elektronikk, som enkelte reagerer ganske akutt på.

Som eksempel la jeg ved en artikkel om målinger av de uhyre svake værpulsene (Eichmeier, Baumer & Sönning 1994) som jeg har skrevet om flere ganger (se f.eks. Flydal 2018, s. 99 ff), og som er sterke nok til å endre kollagenets gjennomtrengelighet og utløse epileptiske anfall. De inngår i vår biologiske tilpasning, men forstyrrer biologien når de kommer til alle tider fra moderne radiokommunikasjon (eller for den saks skyld i skitten strøm, (Flydal, Einar og Nordhagen, Else: Smartmålerne, skitten strøm, pulser og helsa 2021)).

Kanskje, har jeg foreslått høflig overfor Lin, burde det hete “As Little As Reasonably Achievable” – så lite som med rimelighet oppnåelig?

Jeg er spent på om jeg får et svar…

 

Einar Flydal, 16. april 2021

PDF-versjon: EFlydal-20210416-En-diplomatisk-stjernesmell-med-smak-av-Covid-19.pdf

Referanser

Advokatfirmaet Erling Grimstad AS og Einar Flydal: Smartmålerne, jussen og helsa, Z-forlag, 2018, (69+207 sider), Lastes ned gratis HER.

Alexander, Jan et al.: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, 2012, lastes ned fra http://www.fhi.no/

Eichmeier, J., Baumer, H., Sönning, W.: Frequency spectra of atmospherics over the North Atlantic, Naturwissenschaften 81 (81-83), 1994, https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2021/04/Frequency-spectra-of-Atmospherics-over-north-atlantic.pdf

Flydal, Einar og Nordhagen, Else: Smartmålerne, skitten strøm, pulser og helsa, Foreningen for EMF-reform, 2021 (285 sider) (Bestilles som trykt bok HER. Lastes ned gratis HER.)

Forskrift om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften), https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-16-1659

Lin, J. C. “Science, Politics, and Groupthink [Health Matters],” i IEEE Microwave Magazine, vol. 22, no. 5, pp. 24-26, May 2021, doi: 10.1109/MMM.2021.3056975. https://ieeexplore.ieee.org/document/9393739