(PDF-versjon: se sist i bloggposten.)

For noen uker siden var jeg hos en øyenlege som kunne fortelle meg at jeg har fått grå stær på venstre øye. Det ga meg mange interessante tråder å nøste opp:

At noe var i veien hadde jeg skjønt lenge, og jeg trodde det skyldtes en metallsplint fra uforsiktig omgang med vinkelsliper. Men splinten i mitt øye var det ingen leger som fant, så den antakelsen var nok feil. På venstre øye ser jeg ikke lenger klart på noen avstand overhodet, og i sterkt lys blir alt litt tåkete. Altså slik grå stær virker. Det blir vel operasjon om en stund – ekkelt, men unnagjort på et øyeblikk.

En kronikk i Tidsskrift for Den Norske Legeforening viser at antallet personer som opereres for grå stær har økt dramatisk i Norge – fra knapt 3.400 i 1983 til nesten 45.000 i 2003.ⁱ Artikkelen peker på følgende årsaker til at så mange fler opereres:

• nye (billigere og raskere) operasjonsmetoder,
• at operasjonene utføres poliklinisk – dvs. uten sykehusinnleggelse,
• at det er så lav risiko for komplikasjoner,
• at staten har prioritert grå stær-operasjoner, og
• at det har fått vokse fram private klinikker som har tatt unna den økte etterspørselen.

Andre kilder omtaler selvsagt eldrebølgen som en vesentlig årsak til veksten, altså at det blir flere gamle. Jeg er 66, så alderen kan passe, selv om jeg er i yngste laget. Likevel er jeg i sterk tvil om årsakene til veksten i grå stæroperasjoner er godt utredet: For kanskje det også er slik at en større andel av befolkningen får grå stær enn før? Og at jeg er en av dem?

Hvorfor tror jeg det kan være slik? Jo, på grunn av øyenlegen Milton Zaret som døde i 2012, 91 år gammel, noe som bare resulterte i en ørliten innrykket notis fra familien i hans “lokalavis”, The New York Times. Men en større nekrolog står å lese i Microwave Newsⁱⁱ: På slutten av 1950-tallet begynte han å forske på hvordan mikrobølget stråling virker på øynene. Den gang var det radarer som var hovedkilden, og mikrobølgeovnene var såvidt på vei inn. Siden den gang har eksponeringen økt enormt – med rundt 5.000 ganger bare fra 1985 til 2005 i de industrialiserte landene – innendørsⁱⁱⁱ, dvs. før den egentlige eksplosjonen i trådløst brukerutstyr tok til. Zaret påviste at grå stær fra stråling, selv betydelig svakere enn dagens norske (og amerikanske) grenseverdier, har en særpreget utvikling: Den begynner i linseposen. Det er det få andre varianter som gjør. Dersom de matte klumpene først dukker opp der, er EMF (elektromagnetiske felt) derfor en sannsynlig årsak.

Min forskerkollega ved Televerkets forskningsinstitutt tidlig på 1990-tallet, Knut Nordby, var synsspesialist og selv sterkt synshemmet. Han hevdet at en mobiltelefonantenne holdt til øyet ville gjøre linsevesken matt. Jeg husker også han snakket i en kaffepause om risikoen for at spedbarn kunne skades hvis de fikk leke med fars mobiltelefon. Forskningsresultatene var altså kjent, men de angikk ikke oss samfunnsvitere, for slikt tok jo radioteknologene seg av. Og ingen hadde fantasi den gangen til å forestille seg at hver eneste unge mamma skulle trille babyen rundt med en mobil i barnevognas oppbevaringslommer, eller at det skulle dukke opp babycalls basert på DECT-standarden, som jo stråler vel så kraftig. De senderne legger man villig vekk i barnevogna, ved babyens hode, eller henger dem på barnesenga når man går inn til naboen.

Zarets forskningsfunn passer godt med seinere funn, f.eks. av grå stær hos kalver som beiter nær mobilbasestasjoner. Andre har bl.a. funnet økt skadehyppighet på hornhinner, og økt forekomst av kreft i øynene. (Se oversikt over forskningsrapporter om EMF og øyne på den svenske forskningsorienterte interesseorganisasjonen Strålskyddsstiftelsen^iv). Felles for disse funnene er at de er resultater av stråling som er vesentlig svakere enn de grenseverdier som gjelder i Norge.

Statens strålevern forteller oss i brosjyrer, på nettsted, i foredrag og i rettssaler at det ikke fins godt nok vitenskapelig grunnlag for å hevde at mikrobølget stråling med disse effektene kan gi helseskader. Men funnene var gode nok for Milton Zaret, og de passet inn i hans store bilde. I 1973 sa han under en høring i Kongressen:

«Det er en klar, foreliggende og stadig økende fare for hele befolkningen i vårt land at den utsettes for stråling fra hele den ikke-ioniserende delen av det elektromagnetiske spekteret. Farene ved dette kan ikke overdrives, for de fleste ikke-ioniserende skadene dukker opp i det skjulte, og blir ikke tydelige før etter årelange latensperioder. Og når de blir tydelige, forstår man sjelden hva de skyldes.» [Min oversettelse]

Funnene var også gode nok for det amerikanske forsvaret, og Zarets uttalelse i Kongressen var i tråd med det som forsvaret alt visste; det er dokumentert gjennom rapporter fra en rekke forskningsprosjekter som det amerikanske forsvaret fikk utført eller fikk oversatt på den tida. Rapportene påviste fysiske skader og andre virkninger av EMF-eksponering godt under det som skal til for å skape akutt oppvarming. (Figur 1 viser to sider fra et eksempel.)

Milton Zaret mistet raskt sine oppdrag både for flyvåpenet, hæren og marinen da han begynte å publisere sin forskning, og det ble gjort en betydelig innsats for diskreditere ham og hans forskningsfunn. Begrunnelsen for slike handlinger var økonomisk og strategisk. Forsvarets tankegang ser vi bl.a. av følgende «executive summary» fra det rådgivende panelet til et felles forskningsprogram for alle tre våpengrener om biologiske virkninger av elektromagnetisk stråling – «the Tri-Service Electro-magnetic Radiation Bioeffects Research Program»^v, datert 11. juni 1975 [mine utdrag, oversettelse og forklaringer]:

«Hovedhensikten med EMF-forskningsprogrammet er å maksimere personellets sikkerhet samtidig som vi sørger for minst mulig operasjonsbegrensninger. I disse trange tider, der alle militære organisasjoner er pålagt å «gjøre mer med mindre», kan ikke Forsvarsministeriet ta seg råd til et program som ville «fjerne enhver risiko» i løpet av kort tid. […] programmet organiseres med tanke på å legge seg på et praktisk nivå mht innsats […] for å løse [de spørsmål som reiser seg] etter prioritet […] Det erkjennes at ved å gå fram slik vil mange enkeltstående rapporter om såkalte «lavnivå bioeffekter» ikke bli tatt opp, og [de problemer disse reiser vil] heller ikke bli løst i nær framtid. [… G]jennom dette programmet vil hver våpengren til ethvert tidspunkt ha tilgang til de beste [praktiske] veiledninger som er tilgjengelige slik at de kan utarbeide og/eller forsvare alt fra uttalelser om miljøpåvirkninger til detaljerte driftsprosedyrer for det EMR-utsendende utstyr de har [dvs. utstyr som sender i radiospekteret, den gang altså radio- og radarutstyr som bruker mikrobølgedelen av radiospekteret].

Det ble da også satt i gang «mot-forskning» mot Milton Zaret, forskning som skulle gjenopprette troen på at det eneste som skaper helseskader, er akutt og kraftig oppvarming. Hans funn ble forsøkt imøtegått, og begge sider hevdet at deres vitenskapelige standpunkt ikke var blitt motbevist. Også dette framgår, med kilder, av nekrologen over Milton Zaret i Microwave News.

Kampanjene lyktes, Milton Zaret ble nærmest overdøvet, men vitenskapshistorien har likevel gitt Milton Zaret rett, slik han hele tida har hatt blant en del framtredende forskere på feltet: Forsknings­resultatene er overveldende, og de kan ikke forklares av de dogmer som ligger bak våre strålegrenser – troen på at ikke-ioniserende stråling er for svak til å ha biologisk effekt og tesen om at det bare er akutt oppvarming som er sikkert påvist som skadeårsak fra slik stråling. Zarets forskningsresultater, som framstår som så urimelige for tilhengerne av den gamle lære, kan derimot enkelt forklares av den nye biologiske forståelsen som viser at både grå stær og en rekke andre lidelser kan oppstå fra oksidativt stress, at oksidativt stress skapes på cellenivå av for mye kalsiuminntak i cellene, og at EMF fra eksterne kilder kan åpne celleveggenes kalsiumkanaler selv ved effekter langt under dagens vestlige grenseverdier.

Denne mekanismen er nå gjennomdokumentert – sist nå i 2015 av en forskningsgjennomgang av de ett hundre nyeste eksperimentene for å teste ut om der er sammenheng mellom EMF og oksidativt stress^vi: Forsøkene er gjort med celler i petriskåler, på dyr og planter, og på mennesker. Av de hundre er det kun sju som ikke finner en slik signifikant sammenheng – altså virkninger i form av oksidativt stress ved EMF-effekter (altså styrkegrader) vesentlig svakere enn de norske strålegrensene. De sju finner ikke noen sammenheng, hvilket etter normale vitenskapelige kriterier betyr at de ikke er å regne med. Det er de andre 93 som teller – med mindre de alle sammen skulle vise seg å være offer for feilmålinger, slurv i laboratoriet, juks eller fanteri.

Du kan selv bedømme sannsynligheten for at alle de 93 skulle ta feil. De 93 eksperimentene styrker hver for seg og sammen de epidemiologiske og teoretiske funn som en rekke andre forskere alt tidligere har gjort, og som Martin Pall oppsummerer i mitt intervju med ham og i sitt foredrag på Litteraturhuset høsten 2014. Stort lenger i retning av bevis kommer man ikke i empiriske vitenskaper.

Institusjonene som setter grenseverdiene i Vesten – stiftelsen ICNIRP, WHOs EMF-avdeling og de nasjonale strålevernkontorene – har ikke tatt den nye virkeligheten inn over seg ennå: Deres skadeforståelse og vitenskapssyn var tilpasset et praktisk behov for å drive forsvaret videre under den kalde krigen, men det har nå falt fra hverandre fordi det ikke kan forklare det forskerne finner, mens nyere innsikt i biomedisin gir oss troverdige forklaringer. Det ligger i paradigmeskiftenes natur at disse institusjonene ganske enkelt har store fordøyelsesproblemer for tida. Statens stråleverns formalpregede forsvar av de gjeldende strålegrensene inngår i dette bildet, likeså Helsedepartementets klamring til Statens strålevern med sitt «Det er ikke vitenskapelig påvist…». Dette utsagnet framstår som et patetisk «Klippe! Klippe!» – en lekse man en gang lærte seg utenat og bant seg stadig sterkere til.

–

Jeg må visst en tur til øyenlegen igjen og spørre om hvor min grå stær først tittet fram: Var det i linseposen, eller var det i selve linsen? Uansett svar blir operasjonen den samme, men det blir ikke mitt syn på sakene.

Dessuten lurer jeg på følgende:

Det amerikanske forsvaret og det amerikanske næringslivet har, etter hva jeg kan forstå, ført en langt tøffere linje for å forsvare sin EMF-baserte kjerneteknologi enn europeerne har for vane, med direkte svindel og bløff og dokumentert forskningsjuks. (Se f.eks. denne svindelhistorien.) Mine egne forsvarsvenner har ingen tro på at noen hos oss med vitende og vilje ville gå inn for å beskytte en teknologi som forskningen lenge har vist flerdobler risikoen for alvorlige sykdommer, og selv har jeg tilgode å kjenne noen slike fra næringslivet. Jeg antar at de – som jeg selv – ganske enkelt ikke visst bedre – fordi våre forskningsmiljøer tok det gamle verdensbildet for god fisk, og ikke gjennomskuet forsvarets spill. Tilgjengelig kunnskap i de kretser tilsa da at slike skader ikke kunne oppstå fra ikke-ioniserende stråling med mindre denne var sterk nok til å skape akutt varmeøkning. For å beskytte mot slikt, var det stort sett nok å hindre personell i å komme tett på master og foran radarer.

Nå er min gamle sjef fra Telenor, Jon Fredrik Baksaas, blitt pensjonist, men sitter fortsatt som leder av GSMA, en gang den internasjonale interesseorganisasjonen for GSM-bransjen, men nå egentlig for hele mobilbransjen. Han har en lang karriere bak seg som leder av et selskap der samfunnsansvaret har vært en hovedpillar, og der samfunnsnytten av mobilkommunikasjon alltid har vært en viktig motivasjonskilde – for Baksaas såvel som for meg og svært mange andre. Men nå er det overdokumentert – straks vi aksepterer at det termiske paradigmet har falt – at denne bransjen både med gårsdagens og dagens teknologier har dratt med seg en risikovekst i allmenn sykelighet. Det kan vi se som en slags moderniseringens pris vi uforvarende kom til å betale – i stedet for å gi utviklingen en annen teknologisk plattform.^vii Dette gjelder kjerneteknologien, og kundene såvel som ansatte: Arbeidsmiljøet der ute i Telenors flotte bygg på Fornebu er fortsatt ansett som et trådløshetens mønsterbruk. Dagens forskning gir oss et ganske annet bilde. Noen undersøkelse som kartlegger EMF-skader blant kontoransatte er neppe gjort siden skjermbrukerundersøkelsene på 1980-tallet, og i følge Zaret vil mistanken til EMF neppe bli vakt, heller ikke om man skulle støte på overhyppighet av grå stær.

Jeg tør håpe på at Jon Fredrik Baksaas griper fatt i dette i sin pensjonistjobb. Han har evne til å lytte, evne til å beslutte, og evne til å sette i gang. Og han vil fort se de samfunnsmessige implikasjonene. Han finner da også tallrike generelle grunner for å ta tak i saken ved å slå opp i ISO 26000, den internasjonale standarden for organisasjoners utøvelse av samfunnsansvar. Som ansatt i konsernstaben ledet jeg Norges bidrag i utviklingen av den – for Telenors regning. Nå kan han bruke denne verdensstandarden som brekkstang.

Hvor bør Fredrik, som han heter i Telenor, sette i støtet?

• ICNIRP, stiftelsen som anbefaler grenseverdier, må gis et nytt vitenskapelig fundament som anerkjenner biomedisinernes forskning i stedet for kun å sloss mot denne forskningens resultater fordi den angriper ICNIRPs grunnvoll. (For utdyping av påstanden, se her.) GSMA har makt til å endre dette.
• WHOs avdeling «The EMF project» gjør et viktig og ryddig internasjonalt arbeid med å få på plass grenseverdier og offentlige strålevern, men arbeider på grunnlag av ICNIRPs grenseverdier, og i tett samarbeid med ICNIRP. Dette båndet må løsnes. Som viktig finansiør av WHOs arbeid med EMF har GSMA makt til å endre dette.
• GSMAs eiere, dvs. de store mobiloperatørene og utstyrsprodusentene, trenger opplæring. De må bygge opp egen kompetanse, for dette feltet kan de ganske enkelt ingenting om. De forholder seg bare til statlige organers stråleverdier, som disse henter fra ICNIRP. GSMAs eiere har makt til å endre dette, og må gjøre det hvis de skal ta sitt samfunnsansvar alvorlig.
• Forskning for å finne alternative teknologier bør stimuleres. Noe foregår. Det er plass til mer. GSMA kan påvirke dette.

Fredrik, her har du fått en utfordring som er minst like stor og viktig som den du har bak seg! Den enorme suksessen mobilbransjen har hatt, gjør oppgaven desto vanskeligere. Men denne oppgaven vil du bli husket for mye lenger!

Einar Flydal, 01.08.2015

For PDF-versjon: Trykk her: EFlydal-Min grå stær Zarets død og Baksaas-v07082015.

Fotnoter: