Jeg har skrevet til en del sjefer i slike deler av politikk, forvaltning og næringsliv som har ansvar for mikrobølget stråling og virkningene, og til noen politiske personer som er spesielt opptatt av miljøvirkningene. Jeg har bedt dem med på en “dugnad” – en liten “crowd funding” – ved å hive et symbolsk beløp i potten. For hvilket formål? For at vi skal få lagd en video med intervjuer av en “gullrekke” forskere på dette feltet.

Se brevet TilSjefeneFordiBareDeTør, eller du kan lese det ved å klikke på bildet.

Alle har de råd til å delta på denne lille “dugnaden”, men vil de?

I sin tid som utviklingsminister snakket Erik Solheim ofte om samfunnsansvar (CSR), og at verktøyet for å røske opp i ledere som ikke så sitt samfunnsansvar, eller – vil jeg gjerne føye til – har grodd fast i sine mentale posisjoner og den daglige drift, måtte være “naming and shaming”.

Det er samfunnsansvaret det dreier seg om her. Ansvaret for balanse i informasjonsstrømmen, og for at solid dokumenterte miljøtrusler ikke underkommuniseres fordi de er så vanskelig å håndtere.

Så får vi se hvem som vil gjøre noe praktisk for å stimulere til informasjonsmangfold. Og hvem som i praksis støtter at det eneste som skal høres, er det evige “ingen helsefare er vitenskapelig påvist og der er ingen grunn til å revidere strålegrensene” – trass i “gullrekkas” advarsler.

I min tid i Telenor-konsernet jobbet jeg fem år med utviklingen av den omfattende internasjonale standarden for samfunnsansvar ISO 26000 (norsk versjon: NS-ISO 26000).  Som medlem av den internasjonale næringslivsgruppa i arbeidet, lærte jeg at det både kan være oppriktig vilje og strategisk neglisjering bak samfunnsansvaret – samtidig: Man vil, man vil, men får det ikke til.

Å endre kurs når man ser at man kan være havnet i et blindspor, kan være en uhyre vanskelig prosess. Det er topplederne som må sørge for kurskorrigeringen, for mellomlederne klarer sjelden å gå imot de styringsmål toppen fastsetter. Selv for et slikt småbeløp som her dreier det seg derfor om lederskap, innsikt og mot. Og om å sørge for at samfunnsansvaret ikke bare er veggpryd som hentes fram når man tjener på det selv og det ikke engang krever en kursendring. Perspektivet må være større enn som så både i næringsliv og offentlig forvaltning. Her er det forslitte “bærekraft” fortsatt nøkkelord og rettesnor, både i ISO 26000 og i Grunnlovens §112.

Selvsagt kan det også dreie seg om hva man har igjen på budsjettet, og om hvilke prosjekter man mener kan lykkes. Men mot slike og liknende formaliteter har ledere alltid en løsning.

Det blir spennende å se responsen. Resultatet kommer på rulleteksten, sammen med regnskapet for videoprosjektet. Prosjektet er lavkost. Blir det underdekning er jeg så heldig å ha pensjon fra Telenor…

Einar Flydal, 1.10.2015