“El-overfølsomhet” er en merkelig ting. Hva de el-overfølsomme plages av, varierer sterkt fra land til land, som om man har med moter å gjøre. Betegnelsen ble laget for noe man trodde var rent psykisk betinget, men den troen er så godt som forlatt, for tung forskning og “fakta på bakken” viser noe annet. Eller er det ikke slik? Antallet som selv mener at de er el-overfølsomme, vokser bratt – med enda langt fler som bekymrer seg for mulige virkninger av elektromagnetiske felt (EMF). Så hva er det egentlig vi har med å gjøre?

Til grunn for norsk helsepolitikk ligger den oppfatning at de akutte plagene som “el-overfølsomme” har, må komme av noe annet enn EMF. Strålevernet støtter seg her til en rekke eksperimenter som viser at folk som mener at de er el-overfølsomme, slett ikke merker strålingen bedre enn andre når de blir testet, og at nocebo-effekter betyr mye for reaksjonen, ja kanskje er hele forklaringen.

Hva skal man tro om dette? Min forståelse er at dette handler om politikk og marked. Og om at strålevernets organisasjoner – ICNIRP, WHOs The International EMF-Project og kretsen rundt dem – sitter i en fastlåst forsvarsposisjon innerst i en faglig blindvei. Det tvinger dem til å konstruere forestillinger om “el-overfølsomhet” som undersøkelsesmetodene de bruker, hjelper dem til å tro på. Det er detaljene som gjør dette virkelig interessant:

(Vil du helst slippe å lese 10 sider på skjerm? PDF-versjon finner du HER.)

Strålevernets syn på el-overfølsomhet baserer seg på en rekke utredninger og anbefalinger. (I Norge er det særlig FHI 2012:3, som igjen bygger på en rekke andre.) Et fellestrekk ved utredningene er at en del nøkkelpersoner går igjen (egen bloggpost, kommer), og at disse står på samme generelle standpunkt som WHOs The International EMF Project og ICNIRP. Disse to organisasjonene samt EMF-næringen og deres følgere støtter hverandre i å verne om den følgende triadens sirkulære logikk:

• det termiske paradigmet – dogmet om at skade fra EMF ikke kan skje ved annet enn oppvarming,
• grenseverdier for maks eksponering som er satt ut fra dette dogmet, og
• forskningsgjennomganger, som aldri finner noen årsaker som utfordrer grenseverdiene og det termiske paradigmet, og derfor underbygger dem.

I praksis er alle i denne leiren nå enige om at “el-overfølsomme” reagerer på “noe”, men også om at dette “noe” ikke er EMF. For forskernes utredninger viser klart at

• symptomene er ikke spesifikke, men generelle, og kan ha andre årsaker
• de “el-overfølsomme” utpeker ganske ulike slags EMF som årsak til sine symptomer
• reaksjonene er ikke like: noen får hodepine, andre får utslett, osv.
• reaksjonene er ikke konsekvente: i de fleste blindtester tar de “el-overfølsomme” ofte feil
• når tester gjentas, får man ikke samme resultater
• det er utført så få tester som er gode med hensyn til utvalgsstørrelser og andre krav ved statistisk metode at man ikke har grunnlag til å konkludere i noen retning
• det mangler forklaringer om årsaker som kan ligge bak.

Det virker derfor ikke urimelig at de konkluderer som de gjør: “Vi finner ikke at der er noen sammenheng.” Derfra går de så gjerne videre i sine forskningsartikler og utredninger (f.eks. (Oftedal 2006, Rubin et al 2011) på hva som da kan være årsakene til symptomene og til de rammedes overbevisning om at det er EMF-eksponering de blir dårlige av. Forskernes svar blir da slik man kan vente: “Det må være andre grunner enn EMF, og hvis der ikke er noen fysiske, så må de være psykiske.” På dette grunnlaget er helsepolitikken i mange land blitt formet slik som i Norge, gjennom en utredning som presiserer at man skal (FHI 2012:3) ta imot pasienten med forståelse, behandle med respekt, og tilby kognitiv terapi dersom man ikke finner andre årsaker til symptomene.

Forøvrig anbefalte også en arbeidsgruppe under The International EMF Project at man skulle avvise at EMF kan være årsaken, både for å inngyte en smule realisme i hodet på den innbilt “el-overfølsomme”, og for å demme opp for en slags “el-overfølsomhetsepidemi” som den man hadde i Sverige på 1980-90-tallet (WHO 2005): Gud og hvermann kunne jo komme til ganske uberettiget å hekte sine uspesifikke symptomer på EMF, og det ville ødelegge for velferdsutviklingen.

The International EMF Project ble i navnet skapt for å bygge opp internasjonalt strålevern for EMF. Men i gavnet synes den først og fremst nå å være en markedsfører av det foreldede strålevern som ga rom for dagens “elektrotåke”. Her skapes rammer for fortsatt vekst og global konkurranse. Hvis det ble akseptert at “el-overfølsomhet” faktisk hadde sin årsak i EMF, ville det virket forstyrrende inn.

Fra “finner ikke” til “finner at ikke…”

Men vent litt! Her skjedde det visst en virkelighetsforskyvning på veien:

Det forskerne først konkluderte med, var at de ikke fant noen sammenheng. Og at det ikke var gode nok studier til at det statistiske grunnlaget for konklusjoner var bra nok. Det som ble forståelsen i neste ledd, var at “forskerne fant at det ikke var noen sammenheng“, altså at “el-overfølsomhet” ikke kunne skyldes EMF. Det er en ganske annen påstand. enn at de ikke fant noe. Her strekkes fellen lengre enn den rekker.

Denne omtolkningen av budskapet skjer alt hos forskerne selv:

Ta for eksempel Gunnhild Oftedals utredning for Helsedepartementet i 2006: “El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg” (Oftedal 2006). Den var en viktig brikke for norsk helsepolitikk for EMF-området (FHI 2012:3). Oftedal har forsket på mulige helsevirkninger av mobiler og andre kilder til EMF siden jeg jobbet i Teledirektoratet på 1980-tallet, og meg bekjent aldri funnet andre virkninger enn litt oppvarming fra batteriet på (nå historiske) NMT-mobiler. Jeg husker at Teledirektoratets informasjonstjeneste utla funnet som at “Forsker finner at der ikke er noen helsefare”. Det var selvsagt en feiltolkning av at forskeren skrev at hun ikke hadde funnet noen helsefare. – Djevelen ligger i detaljene…

I utredningen fra 2006 refererer Oftedal til at “forskningsresultater ikke har kunnet påvise at el-overfølsomhet skyldes elektromagnetiske felt”, og at det dermed ikke er grunnlag for å hevde at el-overfølsomhet skyldes EMF-eksponering. At man heller ikke har noen påvist mekanisme, er ikke et motbevis, understreker hun, men det underbygger tvilen.

Siden hun altså ikke finner hold for at de selvdefinert “el-overfølsomme” kan plages av EMF, går Oftedal gjennom en rekke andre mulige årsaker til plagene deres – fra støv og syn via psykososiale forhold til ulike psykiske og andre sykdomstilstander og lidelser. Hun finner at også her er statistikken for svakt til å konkludere. Så ender hun med å spekulere om forventingseffektenes rolle: For eksempel, nevner hun, kan frykten for de nye datamaskinene forklare hvorfor så mange ble syke da de første skjermarbeidsplassene kom på 1980-tallet. Tilsvarende, tenker hun, vil forventninger om å bli syk fordi det er så mye prat om helserisiko fra EMF, gjøre at flere opplever seg som el-overfølsomme.

Slik glir hun gradvis over fra å fastslå at testene ikke er egnet til å trekke konklusjoner – hvilket betyr at der ikke er grunnlag for å ane hva som ligger bak el-overfølsomhet – til å rimeliggjøre en rent psykisk forklaring bak el-overfølsomhet siden man ikke har funnet en sammenheng. Og dernest anbefaler utredningen hennes at når man ikke finner andre årsaker, da kan det beste for pasienten være å lære seg teknikker for å leve med problemet – det vil si tilbud om kognitiv terapi, noe som forøvrig ikke har vist seg å fungere noe særlig godt: i en norsk spørreundersøkelse oppgir 2% at kognitiv terapi har vært nyttig, mot over 90% som finner skjerming mot EMF nyttig (Solberg & Tilset 2010, og Lidmark 2008).

Glemt er det nå at den dårlige statistikken gjorde at man ikke kunne trekke konklusjoner. Nå er det i praksis konkludert – med at el-overfølsomhet er en psykisk sak.

Dersom Oftedal hadde tatt for gitt at EMF var årsaken, ville hun ikke jaktet på andre årsaker, men på forklaringer på hvorfor statistikken var så dårlig at der bare var få positive funn. Og da kunne hun spekulert i motsatt retning og funnet mange gode grunner for å la konklusjonen skli den veien – altså mot at de positive sammenhengene antakelig var de holdbare. Men slik skal selvsagt ikke en konklusjon tillates å skli ut. Uansett retning er det et tegn på at konklusjonen kan være forutinntatt.

Dette blir ikke akkurat bedre av at konklusjonen i neste omgang er strukket ytterligere, slik at denne skjevheten er blitt forsterket som folkehelsepolitikk: Kunnskapsutvikling fungerer jo slik at i neste omgang blir en slik utreding del av det nye kunnskapsgrunnlaget, og blir tatt med som belegg i nye ekspertutredninger. Dermed kan den fort tas til inntekt for en forvridd virkelighetsbeskrivelse der det nå er godtgjort at EMF ikke er årsak til “el-overfølsomhet”.

Der er talløse eksempler på hvordan denne virkelighetsomskrivningen starter hos forskerne selv i kretsen rundt ICNIRP og WHOs The International EMF Project, og så forsterkes av mediefolket.

Forført av egen forskningsmetode og dogmer?

Hvorfor fortegner forskerne bildet på denne måten? Jeg liker å tro på at folk har hederlige motiver. Jeg holder derfor en knapp på at en viktig årsak uansett er at forskerne forføres av for stor tro på sin egen forskningsmetode: deres virkelighetsbilde kan lett skapes av metoden når de leter med de verktøy og på de steder som metoden deres innbyr til. Noen små eksempler vil forklare hva jeg mener:

Da jeg var i tenårene, brukte alle ingeniører regnestav til sine beregninger. Det var en stående vits at spurte du en ingeniør “Hvor mye er tre ganger tre?”, så grep han til regnestaven, skjøv litt på midtstykket, og svarte: “Omtrent ni.”

Vitsen dreide seg om at han ble forført av verktøyet han brukte og avhengig av å bruke det for å forstå virkeligheten. Og verktøyet ga ham en bestemt type svar: omtrentlige. Historien er altså en variant av utsagnet “for en hammer ser alt ut som en spiker”. Virkelighetsbildet skapes av verktøyet man bruker.

Sosialantropologen Fredrik Barth serverte gjerne følgende historie fra sitt feltarbeid i Sørsudan en gang tidlig på 1960-tallet: En dag dukket det opp to forskere fra FAO – FNs matvareorganisasjon. De kartla ernæringssituasjonen i området, og var sterkt forundret. For etter deres kalkyler over produksjonen, var den altfor lav til å unngå underernæring. Det viste seg at siden folk var muslimer, intervjuet de mannen i husholdningene, og spurte om hva han hadde lagret av hirse. Det de ikke visste, men som Barth hadde sett gjennom sin mer åpne metode, var at mann og kone hadde separate lagre. FAO-forskerne fikk bare vite om halvparten av produksjonen.

Denne historien dreier seg om at statistikere alltid på forhånd må gjøre forutsetninger om hva som er relevant å undersøke, og hva som er relevante bakgrunnsvariabler. Når denne kunnskapen svikter, blir svarene feil. Når man er for sikker på – eller avhengig av – at verktøyet vil gi rett virkelighetsbilde, trekker man lett feil slutninger, og stoler på dem likevel fordi tanken preges av verktøyet og premissene. Mange statistikere vet da også godt hvordan statistikk skaper virkelighetsforståelsen, og at statistikk først og fremst er verktøy for å avbilde verden slik vi alt har funnet ut at den er på andre måter:

Som assistent for en erfaren statistiker skulle jeg for mange år siden lage en indeksering av verdens land med hensyn på en samfunnsegenskap. Hva slags formel for indeksen skulle jeg bruke? Beskjeden jeg fikk var: “Velg den du vil, men sørg for at Frankrike kommer øverst!”

Den episoden glemmer jeg aldri – men kravet var nok ikke så urimelig, og lærte meg litt om politikk forkledd som fag: God statistikk må gi god gjengivelse av “fakta på bakken”. Og virkeligheten vet vi ofte godt hvordan ser ut. Den er heller ikke alltid politisk nøytral. Stemmer ikke statistikken med hvordan vi via andre metoder har fått sikker kunnskap om virkeligheten, er det grunn til å tro at det er statistikkens feil, ikke faktaene. Så dersom data er for dårlige til å tegne et rimelig pålitelig bilde via statistikk, får vi skru ned troen på statistisk metodes overlegenhet, og stole på andre metoder til vi eventuelt har et bedre grunnlag.

Dogmer er ubegrunnede trossetninger. Alle trossystemer har noen slike. Og man kan bekrefte dem med sirkelslutninger. Så de hører ikke hjemme i forskning. Men i forsvaret av det termiske paradigmet støter jeg på dem stadig vekk, særlig ved at man bruker utsagn som at “strålingen er jo langt under grenseverdiene” til å begrunne at det derfor ikke kan være noen helserisiko i et dokument som skal undersøke om stråling under grenseverdiene kan innebære noen helserisiko. (Man finner slike eksempler i FHI 2012:3.)

Det er altså grunn til å være OBS på om forskerne

• gjør en sjekk mot “fakta på bakken” med kunnskap fra andre forskningsmetoder
• sklir over fra “finner ikke sammenheng” til “finner at det ikke er sammenheng”
• bruker det termiske paradigmet og grenseverdiene som premiss, og
• blir fanget i det virkelighetsbildet som skapes av egen metode, av forfatternes egen faghistorie, eller fremmes av oppdragsgiverens interesser.

For da er det grunn til skepsis. Og det er det her: Forskerne leverer det svaret som passer med det termiske paradigmet, og alle muligheter for at noen reagerer ved eksponeringer under grenseverdiene er avvist – gjennom en bevisførsel som først og fremst sier at man ikke har grunnlag for å vite noe.

Hadde de tillatt seg å tenke utenfor den termiske boksen, burde forskernes alarmklokker ringe av at funnene var så lite stødige, for det bærer gjerne bud om at metoder, måleverktøy, forståelsen av hva som er relevante faktorer ikke er i orden. De gjør det et stykke på vei, men så ser de ut til å unngå slike kilder som ville utfordret det termiske paradigmet mest, og så finner de grunner til å avvise resten.

Flere utredninger er innklaget i EU-systemet for slik selektiv kildebruk og liknende uetterretteligheter. (Se for eksempel for SCEHNIR: Strålskyddsstiftelsen 2014; for EESC: European Ombudsman 2016.) Selv den kommende utredningen om el-overfølsomhet fra det vel ansette franske statlige forskningsinstituttet ANSES – Agence nationale de sécurité sanitaire de l’alimentation, de l’environnement et du travail – som nettopp har vært ute på høring (ANSES 2016), ser ut til å lide av samme svakhet, og sentrale forskere har meldt at de ikke vil bidra.

Slikt bærer bud om en forblindende trofasthet til dogmene. I stedet burde de sjekket hva man vet fra annet hold, fra andre kilder og med andre metoder om “fakta på bakken” – om symptomene og deres forklaringsmuligheter.

“Fakta på bakken”

Det fins en omfattende vitenskapelig fagtradisjon der akutte symptomer fra eksponering av EMF er selvsagt og allment faglig akseptert. Der er el-overfølsomhet nærmest en triviell sannhet, med diagnostikk og terapi som er godt forstått og begrunnet (Belyaev & al 2016). En slik ekstra følsomhet er i denne kunnskapstradisjonen bare et spesialtilfelle – en ekstra kraftig ømfintlighet – for eksponeringer som har biologiske virkninger hos alle. Og det fins brukbart gode nevrologiske forklaringer på hvordan slik overømfintlighet kan oppstå (gjennom forhøyet kalsiumnivå og LTP, se Pall 2015, og omtale i bloggpost 21.10.2016).

Det burde dermed ikke være behov for å føre noe ytterligere belegg for at slike virkninger er kjent og medisinsk akseptert i vide kretser. Men i norsk kontekst, der helsepolitikken tar som utgangspunkt at el-overfølsomhet ikke skyldes EMF-eksponering, er det nødvendig. Jeg gjør et sveip og starter med det anekdotiske, det vil si det som har lavest status i det vitenskapelige bevisførselshierarki, men gir størst informasjonsbredde og alltid er grunnlaget for å bygge ny kunnskap:

Enhver som har opplevd en el-overfølsom på nært hold over lengre tid, får sine konvensjoner utfordret og må ut på en lang “reise” i jakten på alle mulige årsaksforklaringer – fra kjemikalier, depresjoner, via kosthold til ren og skjær innbilning:

Jeg har reist rundt med en sterkt el-overfølsom i bil gjennom ukjente områder i Europa i en måned. Da opplever man stadige dobbelt-blind-situasjoner, det vil si testsituasjoner der ingen av oss kunne vite at eksponering ville skje. For eksempel at det står en mobilmast ute i skogen et sted der man satte seg ned for å raste. Så ser man de rent fysiske og psykiske virkningene komme i form av blodskutte øyne og tankesperre – før man visste om masten. Deretter trekker man fram måleutstyret, og får eksponeringen bekreftet – i etterkant. Jeg måtte gradvis og motvillig endre oppfatning fra sterk skepsis til nølende aksept.

De som selv definerer seg som el-overfølsomme, har gjerne brukt år med små hverdagsforsøk på å forstå hva årsaken til deres plager er. De har vært gjennom forsøk som er mindre kontrollerte enn de man kan gjøre i et laboratorium, men langt mer mangfoldige, hyppigere og skrittvis “innsirklende”. Ofte også mindre forutinntatt. Jeg har nå etterhvert truffet en del slike personer og hørt – eller også sett inn i – deres historier. De sitter stort sett på langt større medisinsk ekspertise på feltet enn de har møtt i helsevesenet.

En dokumentasjon og analyse av dette forløpet (Dieudonné 2016) er nå blitt et kronargument for at el-overfølsomhet ikke kan skyldes nocebo: symptomene begynner vanligvis svært lenge før man begynner å forbinde dem med EMF, og veien fram dit er lang og preget av eksperimentering. Når forbindelsen først er etablert, kan nocebo spille en rolle, som kan forklare noen av de forvirrende testresultatene.

“A theory is right as far as it works.” Mange i helsesektoren har erfaring med at pasienter holder seg friske så lenge de ikke eksponeres for de elektromagnetiske feltene de mener de blir syke av – hva enten de kaller seg el-overfølsomme eller ikke. Kartlegging viser at det er den overlegent mest effektive terapien. (Solberg, L.A. og Tilset, B.G. (2010). Eloverfølsomhet i Norge: Rapport fra spørreundersøkelse 2007-2008) Så langt skjerming mot EMF er effektiv terapi, så langt er EMF-eksponering en effektiv forklaring – inntil noen påviser at terapier mot noe ganske annet er mer effektivt.

For detaljerte enkeltbeskrivelser av reaksjoner knyttet til EMF-eksponering er det særlig to som gir et overveldende inntrykk, i alle fall på meg:

Granlund-Lind & Lind (2002) er en samling på over 400 egenbeskrivelser fra da den store “skärmsjukan” brøt ut på 1980-tallet, særlig i Norden, USA og Canada. Jeg husker den godt: Televerket satte inn helsepersonell og teknikere for å forsøke å finne årsaken til hudreaksjoner i Telegrafbygningen i Bergen. Boka er spesielt interessant på grunn av antallet og detaljrikdommen, også med hensyn til forskernes og helsesektorens uforstandige håndtering og forutinntatte holdninger til “skärmsjukans” årsaker. Frykt for datamaskinene som årsak? Glem det! På Ericssons utviklingsavdeling ble 30 EDB- og radioingeniører syke. De var neppe redde for datamaskiner.

Også i dette materialet dukker det uforvarende opp en rekke blindtester, og en mengde eksempler på at skjerming mot EMF hjelper. “Skärmsjukan” førte da også til TCO-standarden for lavtstrålende skjermer som kom i vanlig bruk verden over, og førte til at “skjermepidemien” stilnet av.

Både slike anekdotiske observasjoner og mer analyserende materiale er “fakta på bakken” som konkurrerende teorier må evne å forklare, eller påvise vesentlige feil ved. Eller så må de komme opp med bedre forklaringer, det vil si forklaringer som passer bedre til fakta på bakken, eller i det minste passer like godt og er enklere.

Crumpler (2014) er en mer tunglest, selvbiografisk, meget detaljert og analyserende skildring av eget og hele familiens sykdomsforløp, de mest vanvittige møter med et uforstandig helsevesen, og forfatterens egen mangeårige jakt på hjelp, årsaker og biologiske forklaringer. Den er spesielt interessant på grunn av detaljert empiri – også i form av en rekke uforvarende blindtester. Den har også distanserte, faglig detaljerte gjennomganger av hypoteser om cellebiologiske og nevrologiske forklaringer samt koplinger til MCS (multippel kjemisk allergi), der Crumpler selv har bidratt internasjonalt. For koplingen mot MCS er spesielt interessant: Rundt 40% av de som definerer seg som el-overfølsomme, har også MCS (de Luca et al 2014). Det styrker hypotesen om LTP – innlæring på nervetråd-nivå (se over).

Til disse enkeltobservasjonene og egenfortellingene kommer en del litteraturstudier og -samlinger av forskningsbaserte belegg for at slike symptomer som beskrives som el-overfølsomhet, faktisk er resultat av EMF-eksponering. Ett av de mest omfattende og overbevisende jeg kjenner til, er fra den “grå” litteraturen – altså ikke fra fagfellevurderte tidsskrifter:

Barnelegen Erica Mallery-Blythes omfattende kildesamling med kommentarer (Mallery-Blythe 2014) gir meget omfattende oppsummeringer litteratur som påviser akutte biologiske virkninger av EMF-eksponering. Materialet er meget omfattende og fremkommet ved hjelp av så mange ulike metodiske tilnærminger. Å hevde at symptomer som forklares som “el-overfølsomhet”, ikke skulle kunne ha EMF-eksponering som mulig årsak, er en tung oppgave mot et slikt materiale.

Der fins stabler med forskning som dokumenterer alle slags akutte virkninger ved eksponering for EMF godt under grenseverdiene, ikke bare på el-overfølsommes hodepiner og andre smerter etter ti minutters eksponering for mobiltelefoni i dobbeltblinde forsøk (McCarty & al 2011), men selv på fostres hjerteslag i mors liv (Rezk et al 2008), altså helt uten nocebo-effekter. Vanlig er også søvnforstyrrelser, stress og trøtthet hos de el-overfølsomme (Hagstrøm & al 2013).

I sin bok om biologiske reaksjoner på mikrobølger omtaler den danske biologen Kim Horsevad de tre foregående og et hundretalls andre slike funn med spesiell relevans for el-overfølsomhet (Horsevad 2015). Forskningsrapportene påviser de nevnte og en rekke andre symptomer som forbindes med el-overfølsomhet, og viser at EMF langt under grenseverdiene også gir virkninger på planter, fugler, musefostre og encellede vesener.

Til dette kommer etterhvert godt etablerte årsaksforklaringer som redegjør for alle hovedtrinn fra alarmreaksjoner i huden og videre inn mot nevrologien, for åpning av blod-hjernebarrieren, og for åpninger av cellevegger med tilhørende kalsium-innstrømming. Og når dette forbindes med hyppigere signalering i nervecellene (metastudie av Pall 2015), og med derpå følgende tillært overfølsomhet i nervesystemet gjennom LTP, har vi en helhetlig forklaring som kan passe godt sammen med de mange mer eller mindre spekulative hypotesene på hva el-overfølsomhet kan komme av, og som vi finner pent listet opp i den kommende ANSES-utredningen. (Her har jeg føyet dem til bakerst for spesielt interesserte.)

Årsaksforklaringene som gis i de sistnevnte studiene – og flere til – kan knytes an til “værsyke”, som er en kjent og veldokumentert medisinsk reaksjon, og som har påvist sammenheng med ekstra lavfrekvente EMF fra værsystemer – helt nede i området 1 – 30 Hz, frekvenser så lave at de ikke testes for (Sönning 2013, omtalt i bloggpost 11.11.2016). Disse frekvensene gjenfinnes som “overlagrede frekvenser” i mikrobølget stråling og “skitten strøm”, og kan dermed forklare både akutte og mer langsiktige biologiske virkninger av eksponering.

Det er også påvist andre mekanismer, men vi får begrense oss.

Disse forklaringene kan testes på vanlig vitenskapelig vis – gjennom sin prediksjonsevne, det vil si evne til å utlede resultater som kan kontrolleres mot faktiske forhold:

Det har vært spådd en økning i lidelser knyttet til forhøyet kalsium-influks – bl.a. hjertearytmier og plutselig hjertestans, søvnproblemer, hodepiner, ME, MS, Parkinson, Alzheimers og andre nevropsykiatriske lidelser – i kjølvannet av innføring av 3G, 4G og 5G, WiFi og mer “skitten strøm”. Samsvar mellom eksponeringsvekst og økte forekomster (insidens) av slike lidelser er påpekt av en rekke kilder, f eks. (Adlkofer 2009, sitert i bloggpost 14.9.2016). (Selvsagt uten at det betyr at EMF-eksponering skulle være absolutt eneste årsak. I miljømedisin er cocktaileffekter det normale.)

Uten de forklaringene som baserer seg på at eksponeringer langt under grenseverdiene faktisk har biologisk skadelige virkninger, er disse økningene å anse som uforklarte eller forklart gjennom ulike enkeltårsaker. Når det fins en en samlende og enklere forklaring, velger vitenskapen denne.

På toppen av den “syretesten” som ligger i prediksjonsevnen, kommer biomedisinsk spesiallitteratur om el-overfølsomhet som jeg ikke skal begi meg for langt inn i. Men det bør nevnes at det arbeides med å finne fram til biologiske indikasjoner: Belpomme & al (2015) og flere andre som har funnet biomarkører som kan indikere el-overfølsomhet, omtales i (Horsevad 2015).

I miljømedisinske retningslinjer er det derfor bare naturlig at EMF er med som mulig miljøfaktor som trekkes inn i diagnostikk og terapi, hva enten man snakker “el-overfølsomhet” eller ikke (EUROPAEM 2012, oversatt i bloggpost 20.1.2016). Egne retningslinjer for diagnostikk og terapi – med skjema for diagnostikk og forslag grenseverdier for ulike eksponeringsformer (2G, 3G, 4G, TETRA, WiFi m.m.) tilpasset disse teknologienes egenarter er også utarbeidet av EUROPAEM – den europeiske organisasjon for miljømedisin (Belyaev & al 2016). Disse nye retningslinjene tok utgangspunkt i den østerrikske legeforenings retningslinjer som lenge har sirkulert, men gir nå en omfattende innføring, historisk bakgrunn og en omfattende bibliografi.

—

Det hører med til bildet at alt som er beskrevet i dette avsnittet, er “fakta på bakken” og omhandler publiserte, fagfellevurderte forskningsresultater som bestrider det termiske paradigmet. Begge kan ikke være rett samtidig. Derfor er dette kildestoff som av kretsen rundt ICNIRP og WHOs The International EMF Project enten ikke nevnes, eller kritiseres for å være for svakt fundert, eller så i beste fall omtales som “interessante hypoteser som trenger mer forskning for å kunne avklares”.

Disse forskningsfunnene og disse “fakta på bakken” forteller oss at grenseverdiene ikke verner mot helserisiko fra den moderne hverdagsstrålingen, men lar effektene spres bredt utover. De forteller oss også at forskningsevalueringene som skal sikre kunnskapsbasert helsevesen, ikke fungerer, men bygger opp et vrengebilde som må til for å understøtte det termiske paradigmet.

Denne strategien for å demme opp mot utfordrende, men mer virkelighetsnær kunnskap, er ganske enkelt ikke troverdig.

Verdien av filibustertaktikk

Mennesket reagerer straks på de minste høyfrekvente impulser, alt fra 0,1 mikroWatt per kvadratmeter. Alt ved det nivået kan man konstatere at menneskets hjerneceller endrer kalsium-transporten. I genteknologien brukes svakere mikrobølger til å endre celler.

Dr.-Ing. Georg Bahmeier, Bundeswehruniversität, 1992

Det termiske paradigmet har gitt oss en grenseverdi på 10.000.000 mikroWatt per kvadratmeter (for vanlig GSM 1800). Enhver kan forstå at det strider mot sunn fornuft å avvise ethvert forskningsfunn og alle “fakta på bakken” som indikerer at dette nivået bør ned. For slik forurensning er det helsevesenets og miljømyndighetenes jobb å stanse.

Enhver som har jobbet med strategi i næringslivet vet at verdien i dag av å kunne få utsatt en kostnad 10-15 år fram i tid er svært stor. Det kan for eksempel dreie seg om å slippe en teknologiomlegging, eller – enda verre – å måtte skjære bort inntekter på grunn av offentlige restriksjoner. Og femten års tid tar det fort å få forsket fram en avklaring av langtidsvirkninger. Det er derfor uhyre verdifullt for dem som har basert sin forretning på dagens grenseverdier, å ha en forskergruppe der som stadig argumenterer for at “forskningen er ikke god nok”, og at “mer forskning trengs”. Også for politikere kan det være fordelaktig å overlate vanskelige saker til nestemann. Det fungerer som filibustertaktikk, eller som når store selskaper setter en liten hær av advokater i gang mot en statsforvaltning for å forpurre et vedtak. Da kan ethvert vedtak utsettes så lenge som helst, helt til staten velger å tilpasse seg. (En kjent teknikk som hverken offer eller gjerningsmann vil innrømme.)

Konsekvensene av dette filibuster-spillet er tragisk for en stigende del av befolkningen, om de kaller seg el-overfølsomme eller ikke, og hva enten de selv forbinder sine plager med EMF eller ikke:

De får ikke et relevant tilbud fra helsevesenet. Vanlig samfunnsdeltagelse, deltagelse i skole, utdanning og/eller yrkesliv blir forhindret eller sterkt begrenset. Deres sosiale liv blir innskrenket, f.eks. ved at det blir vanskelig å omgås venner og følge opp barn og barnebarn på normal måte. Noen drives også fra sine hjem på grunn av eksponering fra master eller naboer, og det skjer at ekteskap og familierelasjoner går i stykker. I tillegg stigmatiseres de ved at helsemyndigheter og strålevern går ut fra at det nok helst er psykiske årsaker til deres fysiske lidelser.

Det er ikke akseptabel forvaltning.

 

Einar Flydal, 23. november 2016

 

PDF-versjon her: eflydal-20161123-hva-er-galt-med-ehs-vurderingene

PS. Skjønte du ikke hva det kommer av at el-overfølsomme har ulike plager i ulike land?

Svaret er enkelt: sykdomstilordningen er basert på egendefinisjon, altså at folk selv oppgir at de mener at EMF-eksponering er årsaken. Det betyr at hvilke symptomer de hekter diagnosen på, varierer med hva slags informasjon som gis: I land der det snakkes mye om at folk nær mobilmaster oftere har hodepine, men lite snakk om f.eks. hjerterytmeforstyrrelser og søvnløshet som følge av EMF-eksponering, vil flere av de som får hodepine av EMF-eksponering finne årsaken og gi seg selv denne diagnosen, mens det blir underrekruttering fra dem som har hjerterytmeforstyrrelser og søvnløshet. De vil lete etter årsaken andre steder, eller gi seg med at det ikke har noen forklaring. Og så blir det omvendt andre steder.

Dette betyr ikke at det hele er subjektivt, men at bedre informasjon hadde gitt et jevnere bilde – og ganske sikkert flere el-overfølsomme uten at det behøver å bety mer nocebo.
DS.

Referanser

Adlkofer, Franz: The Endorsement of Safety by the German Mobile Telecommunication Research Programme (DMF) Regarding the Health Risks of Mobile Phone Radiation Is Based Rather on Wishful Thinking than Facts, i HOW SUSCEPTIBLE ARE GENES TO MOBILE PHONE RADIATION? State of the Research – Endorsements of Safety and Controversies – Self-Help Recommendations, 2009, ISBN 978-3-9812598-1-0, http://www.icems.eu/docs/howsusceptiblearegenes.pdf

ANSES, Hypersensibilité électromagnétique ou intolérance environnementale idiopathique attribuée aux champs électromagnétiques, rapport pré-définitif, 2016: (tidsbegrenset lenke til høringsversjon: https://www.anses.fr/fr/system/files/Consultation_AP_2011SA0150_EHS.pdf

Belpomme, D., C. Campagnac, and P. Irigaray. 2015. “Reliable disease biomarkers characterizing and identifying electrohypersensitivity and multiple chemical sensitivity as two etiopathogenic aspects of a unique pathological disorder.” Reviews on Environmental Health 30 (4):251-271. doi:10.1515/reveh-2015-0027.

Belyaev I et al., EUROPAEM EMF Guideline 2016 for the prevention, diagnosis and treatment of EMF-related health problems and illnesses, DOI 10.1515/reveh-2016-0011, lastes ned fra https://www.degruyter.com/view/j/reveh.2016.31.issue-3/reveh-2016-0011/reveh-2016-0011.xml?rskey=BFhF0Q&result=1

Crumpler, Diana: Prostituting Science – The Psychologisation of MCS, CFS and EHS for Political Gain, Inkling Australia, 2014

De Luca, C., J. Chung Sheun Thai, D. Raskovic, E. Cesareo, D. Caccamo, A. Trukhanov, and L. Korkina. 2014. “Metabolic and genetic screening of electromagnetic hypersensitive subjects as a feasible tool for diagnostics and intervention.” Mediators of Inflammation 2014. doi: 10.1155/2014/924184.

Dieudonné, M. 2016. “Does electromagnetic hypersensitivity originate from nocebo responses? Indications from a qualitative study.” Bioelectromagnetics 37 (1):14-24. doi: 10.1002/bem.21937.

EUROPAEM 2012. Diagnostik umweltausgelöster Multisystemerkrankungen aus Sicht der Klinischen Umweltmedizin, http://europaem.eu

European Ombudsman, Recommendation of the European Ombudsman concerning the alleged failure by the European Economic and Social Committee to ensure that a member declared all relevant interests (inquiry into complaints 500/2015/ PHP, 561/2015/ PHP, 570/2015/ PHP, 577/2015/ PHP, 619/2015/ PHP, 635/2015/ PHP and 650/2015/ PHP), 2016 http://www.ombudsman.europa.eu/cases/recommendation.faces/en/71366/html.bookmark

FHI-rapport 2012:3: Alexander, Jan et al.: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, 2012, lastes ned fra http://www.fhi.no/

Granlund-Lind, Rigmor & Lind, John: Svart på vitt, Röster och vittnesmål om elöverkänslighet. Sala 2002. 224 s. Engelsk utgave: Granlund-Lind, Rigmor & Lind, John: Black on White.Voices and Witnesses about Electrohypersensitivity. The Swedish experience. 2005. Mimers Brunn Kunskapsförlaget.

Hagström, M., J. Auranen, and R. Ekman. 2013. “Electromagnetic hypersensitive Finns: Symptoms, perceived sources and treatments, a questionnaire study.” Pathophysiology 20 (2):117-122. doi: 10.1016/j.pathophys.2013.02.001.

Hallberg, Örjan og Oberfeld, Gerd: Letter to the Editor: Will We All Become Electrosensitive?, Electromagnetic Biology and Medicine, 25: 189–191, 2006.

McCarty, D. E., S. Carrubba, A. L. Chesson, C. Frilot, E. Gonzalez-Toledo, and A. A. Marino. 2011. “Electromagnetic hypersensitivity: Evidence for a novel neurological syndrome.” International Journal of Neuroscience 121 (12):670-676. doi: 10.3109/00207454.2011.608139.

Mallery-Blythe, Erica: Electromagnetic Hypersensitivity, A Summary, December 2014, WORKING DRAFT Version 1, kan lastes fra http://www.iemfa.org/wp-content/pdf/Mallery-Blythe-v1-EESC.pdf

Oftedal, Gunnhild: “El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg”, utredning på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avd. for teknologi, 2006

Pall ML. Microwave frequency electromagnetic fields (EMFs) produce widespread neuropsychiatric effects including depression, Journal of Chemical Neuroanatomy, 2015 http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0891061815000599

Rezk AY, Abdulqawi K, Mustafa RM, Abo El-Azm TM, Al-Inany H, Fetal and neonatal responses following maternal exposure to mobile phones. med./bio, Saudi Med J 2008; 29 (2): 218-223

Rubin, GJ, Hillert, L, Nieto-Hernandez, R, van Rongen, E, Oftedal, G: “Do People With Idiopathic Environmental Intoleralnce Attributed to Electromagnetic Fields Display Physiological Effects When Exposed to Electromagnetic Fields? A Systematic Review of Provocation Studies”, Wiley, 2011

Solberg, L.A. og Tilset, B.G. (2010). Eloverfølsomhet i Norge: Rapport fra spørreundersøkelse 2007-2008

Sönning, Walter: Wetterfühligkeit‘ und Elektrosensibilität, Forschungsberichte zur Wirkung elektromagnetischer Felder, Kompetenzinitiative e. V., 2013, http://kompetenzinitiative.net/KIT/KIT/wetterfuehligkeit-elektrosensibilitaet/

Strålskyddsstiftelsen, Comments on the SCENIHR preliminary opinion on ‘Potential health effects of exposure to electromagnetic fields (EMF) approved at the 4th plenary of 12 December 20132014, brev datert 16. april 2014,

http://ec.europa.eu/health/scientific_committees/emerging/docs/emf_1.pdf

Lidmark, Ann-Marie: Är de verkligen sjuka? Beskrivning av elöverkänsliga och tandvårdsskadade i samhället (HET-prosjektet, Slutrapport), Elöverkänsligas Riksförbund, 2008, http://www.hetprojektet.info/rapporter/Slutrapport_Ar_de_verkligen_sjuka.pdf

WHO. Working group report of WHO International Seminar and Working Group meeting on EMF Hypersensitivity 25-27 October 2004, Prague, Czech Republic. 2005. URL: http://www.who.int/peh-emf/meetings/hypersensitivity_prague2004/en/index1.html

 

ANSES-utredningens foreløpige hypoteseliste:

Dette er en liste over årsaksforklaringer som er lansert om el-overfølsomhet. De forutsetter ikke nødvendigvis EMF-eksponering overhodet. Mange av dem kan være mulige grunner til at EMF kan påvirke eller måter EMF kan virke på, men bare noen få av dem tilbyr en mulig forklaring på hva som er særegent, altså hvorfor el-overfølsomhet ikke oppleves av alle mennesker, men bare av noen. For eksempel er forklaringen “kronisk oksidativt stress” et velkjent fenomen som kan ha mange effekter som ikke er akutte og kan utløses også av mange andre miljøfaktorer enn EMF, og de kan ramme i ulik grad. ANSES-utredningen diskuterer det vitenskapelige belegget for hver av hypotesene i lista.

Herfra er teksten hentet fra (ANSES foreløpig versjon 2016), i min oversettelse:

• Et magnetisme-ømfintlig område i mennesket?
• Lavere persepsjonsterskel i huden?
• En biologisk forskjell eller fysiologiske endringer?
• Kronisk oksidativt stress?
• Kjemisk forgiftning (tungmetaller, etc.)?
• En disponert genotype eller fenotype?
• Autoimmune fenomener og kronisk pro-inflammatorisk tilstand?
• Dysfunksjon i det autonome nervesystemet?
• Åpning av blod-hjerne-barrieren?
• Forstyrrelser i produksjonen av nevrotransmittere?
• Et eget område som gjør dem ømfintlige for migrene?
• Dysfunksjon i den elektriske aktiviteten og/eller hjernens stoffskifte?
• Feilregulering av søvn/våken-syklusen (eller av det circadiske system)?
• Forstyrrelse av de kognitive funksjoner?
• Psykosomatiske årsaker?
• Andre miljøpåvirkninger (kjemiske produkter, pestisider, osv.) som forsterkes av RF eller av en “cocktaileffekt”?