Hver kveld jeg satte meg til i lesekroken innerst i stua, begynte det å brenne i ansiktet. Det tok en stund før jeg la merke til det. Forståelsen kom bare gradvis – omtrent som da jeg for mange år siden langsomt forsto at jeg fikk hodepine av mine lange mobilsamtaler, men ikke gjorde noe med det. Gikk jeg ut en tur, ble solbrentfølelsen borte på veien. Satte jeg meg til igjen i kroken, kom den tilbake. – Problemet var uventet, og løsningen var enkel:

Hadde det vært hodepine jeg fikk, ville jeg tenkt på å skaffe meg nye lesebriller. Men solbrenthet? Siden jeg bor i rekkehus med tre- og gipsvegger, tenkte jeg det måtte være naboens trådløse ruter (WiFi) som var synderen. Min egen WiFi slo jeg av for et par år siden. Den ble jeg tydelig dårlig av. Vi som har jobbet med tidlige generasjoner dataskjermer er jo spesielt utsatt for slikt. (Se bloggpost 10.4.2017.) Men en samtale med naboen og litt prøving og feiling avklarte at høyfrekvente felt fra WiFi-ruteren hans var neppe problemet: den trådløse ruteren hans sto riktignok rett bak veggen mot min lesekrok. Strålingen ble svakere da han satte en metallskjerm bak og seinere flyttet den bort, men solbrentfølelsen fortsatte.

En dag gikk det et lys opp for meg, bokstavelig talt: en sjekk med et måleapparat for lavfrekvente felt ved ansiktet viste at der jeg satt, var det et elektrisk felt på rundt 160 Volt per meter fra leselampa. Tettere på ledningen fra pæra og hele veien til støpselet i vegguttaket lå det på rundt 1.300 V/m. Er det sterkt? 160 V/m er milelangt under norske grenseverdier, som er på 5.000 V/m. Det burde derfor vært problemfritt hvis de grensene var til å stole på. Men 160 V/m er milelangt over EUROPAEMs anbefaling om maks 10 V/m (ved opphold mer enn fire timer) og den langt strengere anbefalingen om 0,3 V/m for folk som er følsomme for slikt (Belyaev et al 2016). Det hjalp ikke stort å slå av lampa. Kontakten måtte trekkes ut av veggen. Da sank feltet til 2 V/m.

Det var enkelt å teste om lampa var problemet: Satte jeg meg til å lese på dagtid – med kontakten fra lampa trukket ut av veggen – glemte jeg meg fort nok vekk, og så kom jeg på å kjenne etter etter en stund. Det brant ikke. Flere forsøk ga alltid samme resultat: uten lampa koplet til veggen ble det ingen solbrentfølelse. Med lampa koplet til, svei det i ansiktet etter en stund. For å lure meg selv satt jeg der lenge og mange ganger slik at jeg sikret meg at jeg glemte det hele. Det nytter ikke bare å slå av bryteren: spenningen står i ledningen slik det står vanntrykk i et vannrør selv om krana er stengt.

Denne lampa er både kona og jeg glad i. En smekker og i sin tid ganske dyr Luxo-lampe. Hva ble løsningen? Jo, den var ganske enkel og tok meg en halv formiddags jobb:

Jeg skiftet ut ledningen med skjermet kabel, og passet på å kople skjermen og jordledningen sammen med metallet på lampa, som innhyller ledningen i hele lampas lengde. Vips var det elektriske feltet, som målt tett på ledningen nylig var rundt 1.300 V/m, redusert til bare 2 V/m, og kanskje kommer det feltet fra andre steder i rommet. Det sterke feltet var ganske enkelt vekk. Det er vel unødig å si at det var godt å sette seg til igjen med en bok i lesekroken og sitter der – med lyset på – i et par timer. Underveis dukket tanken opp noen ganger: Kjenner jeg noe nå? Nei, ingen solbrentfølelse lenger!

—

Jeg har i løpet av halvannet års tid skiftet kabler i en taklampe, en arbeidslampe og en stålampe, samt skjermet tre lamper som har armatur skrudd fast i taket. Det krevde ganske ulike løsninger, men i alle tilfellene ble resultatet ganske enkelt godt. Det viser både målinger før og etter, og praktisk erfaring. Noen steder i huset gjorde jeg dette i kombinasjon med andre skjermingstiltak, andre steder gjenstår det ting å gjøre – og noen vil vel kanskje aldri bli gjort.

Grenseverdiene er satt for å beskytte mot hallusinasjoner og oppvarming. Strålevernet lener seg til “ekspertutredninger” som hevder er at det ikke er nødvendig å beskytte mot noe annet, ettersom andre uheldige virkninger “ikke er påvist med tilstrekkelig vitenskapelig sikkerhet”. Trass i talløse observasjoner siden 1850-tallet som påviser virkninger av dette slaget fra vanlig husholdningsstrøm.

Mitt banale tilfelle deler jeg med stadig fler etter et moderne liv i dårlig skjermede elektromagnetiske felt – ikke minst fra IKT-utstyr. Erfaringene fra USAs forsvar på 1970-tallet (se tabell) viser at noen symptomer kommer straks og blir gjerne verre, mens andre først kommer etter noen års omgang med slike felt. Den gang kalte man det “radioman’s disease” og “radarman’s disease”. Symptomene er de samme som stadig påvises i dag, på ny og på ny, f.eks. i forbindelse med bruk av IKT i skoleverket. Disse tilfellene viser hvor kunnskapsløst og alderstegent grunnlaget for det gjeldende reguleringsregimet er, og hvordan dårlig fastsatte grenseverdier produserer sykelighet.

Men for dem som sitter fast i illusjonsmakeriet fra “ekspertutredningene” som aldri finner grunnlag for strengere grenser, ser bildet ganske motsatt ut: For dem er slike tilfeller som mitt, bevis på hvordan sterk tro kan gi psykosomatiske utslag. Den sterke troen antar de jeg har fordi de begår en sirkelslutning: “Det må jo være denne troen som gir solbrentfølelsen, siden det ikke fins noen annen forklaring – for elektromagnetiske felt kan det jo ikke være siden de er så svake, og langt under grenseverdiene, og de ekspertutredningene vi stoler på, skriver at det ikke er funnet sikre bevis!”

For dem er jeg samtidig et eksempel på hvor skadelig det er å skrive slikt sludder som det jeg serverer: Folk kan jo la seg forlede til å tro på slikt. – Men blindtestene før og etter, måleresultatene, og all forskningen som viser samme resultat, viser at det er de som tar feil og burde gå i tenkeboksen.

En diagnose, et gjenstridig system – men du kan ordne en del selv

Forskningen på feltet kan enhver lege få et inntrykk av ved å titte på referansene til europeiske miljømedisineres organisasjon, EUROPAEM, sine retningslinjer for forebygging, diagnose og behandling av helseproblemer og lidelser knyttet til elektromagnetiske felt (Belyaev 2016).

WHOs sykdomsterminologiske register, ICD, tilbyr følgende diagnose: «R68.8 Ideopatisk miljøintoleranse» for folk som merker slikt som jeg gjør, med tillegget «tillagt elektromagnetiske felt» (Levy & Wannag 2000). Dette betyr på vanlig norsk:

«R68.8 Individuell reaksjon på noe i miljøet, men som verken har en årsak eller en utløsende årsak som WHO anser som klarlagt, men som noen [pasienten, legen eller andre] mener kommer av elektromagnetiske felt».

Så kan man alltids diskutere om det er menneskene som burde få en diagnose for noe som ellers friske celler reagerer på, eller om det er regelverkene som tillater at det lages elektriske systemer som skaper disse reaksjonene, som burde betegnes som syke. At noen mennesker med tiden utvikler større ømfintlighet enn andre, er uansett klart, og godt belagt forskningsmessig (se f.eks. Belyaev 2016 for flere referanser), og man vet til og med mye om hvordan.

Helsesektoren har valgt å følge WHOs langsomme kompromissmaskin for sykdomsdefinisjoner, der lobbygrupper og fagekspertise stadig står mot hverandre. Det er et politisk behagelig og billig valg. El-bransjen har standarder for el-installasjoner som følger av at grenseverdiene for eksponering opprinnelig ble satt for å hindre hallusinasjoner og forbrenningsskader, for så å justeres når forskningen tilsa det. En innstramming vil for eksempel føre til at lamper må lages slik at de ikke har slike helt unødig sterke felt. Det er derfor “ekspertutvalgene” kjemper for å bevare bildet av at forskningen som finner skader, “ikke er sikker nok”.

Og slik lar vårt samfunn det være fordi Strålevernets kompetanse er outsourcet til disse suspekte “ekspertutvalgene” (bloggpost 20.1.2017) – og kanskje fordi det er for omfattende å gjøre noe med slike tekniske standarder, med alle de konsekvenser det ville ha, for eksempel for internasjonal vareflyt, for trådløsbransjen, for helsevesenet og ikke minst for prestisjen til de fagfolkene som har forsvart de foreldede grenseverdiene.

For deg er det viktigste at på en del områder kan du fikse problemet selv ganske enkelt når myndighetene svikter. Praktiske tips for skjerming av lamper følger nedenfor.

Einar Flydal, 25. april 2017

Referanser

Belyaev I et al., EUROPAEM EMF Guideline 2016 for the prevention, diagnosis and treatment of EMF-related health problems and illnesses, DOI 10.1515/reveh-2016-0011, lastes ned fra https://www.degruyter.com/view/j/reveh.2016.31.issue-3/reveh-2016-0011/reveh-2016-0011.xml?rskey=BFhF0Q&result=1

Levy, Finn & Wannag, Axel (red.): The Nordic Adaptation of Classification of Occupationally Related Disorders (Diseases and Symptoms) to ICD-10, Nordic Council of Ministers, 2000, lastes ned fra http://media.wix.com/ugd/86579e_95ad26d185144c0a94b057a86dc3a1c8.pdf

Praktiske tips for skjerming av lamper

Har du mistanke om at du selv reagerer på elektriske felt fra lamper, så husk å sette deg litt ut fra veggen hvis du skal teste det. I vegger går det gjerne uskjermede ledninger, og de kan forkludre testen.

Er du ingen handyman eller -woman, og har et fjernt forhold til å kople ledninger og slikt, så la det heller være. Finn da heller noen til å hjelpe deg. Strøm kan være farlig, særlig når den kommer på avveie. Alt som beskrives her, er fullt lovlig å gjøre selv.

Du må ha jordet veggkontakt for å få glede av skjermingen, og selvsagt et jordet støpsel (stikkontakt). En skjermet kabel har tre ledere: brun, blå og gul-grønn, omviklet med en syltynn aluminiumsfolie og en tynn, uisolert metalltråd som er i berøring med alu-folien, som er skjermen). Jordingskabelen koples til jord i støpselet sammen med den uisolerte metalltråden. I lampe-enden av ledningen koples jordingskabelen til lampens metalldeler sammen med den uisolerte metalltråden. Hvor god skjermingen blir, avhenger av hvordan lampa er formet, så her må du bruke din kreativitet. Jeg har f.eks. god erfaring med å legge inn kyllingnetting i en kuppel og jorde nettingen.

Du bør vite at du ikke har jordingsfeil i huset. Har du det, kan skjermen, og dermed metalldeler av lampa, bli strømførende. Du kan altså få støt. Har du ikke sjekket huset for jordingsfeil, bør du uansett få gjort det av en elektriker.

Hvordan får man tak i skjermet kabel? Det nytter ikke å spørre et vanlig elektrikerfirma eller en lampeforretning. Det eneste de tilbyr av skjermet kabel, er installasjonskabel, og den er stiv og passer til faste installasjoner langs vegger og tak. En myk skjermet kabel til lamper får du hos EMF-Consult (se lenker til produktene under), kanskje også hos andre firmaer som har spesialisert seg på beskyttelse mot elektromagnetiske felt.

Vær OBS på at en skjermet kabel er tykkere enn en vanlig to-leder, så det kan være vanskelig å få kabelen gjennom trange åpninger i lampa. Vil du ha bryter på ledningen, trenger du en to-polig bryter, dvs. en bryter som bryter både blå og brun ledning samtidig, som du kan kjøpe samme sted.

Dimmere er fy-fy fordi de lager høyfrekvent støy på nettet. Men noen ganger må man gjøre kompromisser for å bevare husfreden. På ledningen til min stålampe er der en dimmer som ligger på gulvet. Jeg bruker den fortsatt, men skjermet den med litt metalltape (f.eks. fra Kjell & co eller Biltema). Det ser ut til å funke bra.

Typebetegnelser og pris:

Skjermet fleksibel ledning 3 x 0,75 mm²  – hvit, pris ca 40 NOK/meter

2-polet ledningsbryter, skjermet – Hvit, pris ca 120 NOK/stk

Et enkelt og billigere alternativ – hvis det er tilstrekkelig å slå av lyset når du er i nærheten av lampa – er å skifte til et støpsel med to-polig bryter. Da kan du i det minste lett “legge hele ledningen død” uten å trekke kontakten ut av veggen. Hos Clas Ohlson får du et slikt støpsel for 39,90. (Artikkel nr 36-1047) Men med denne løsningen slår du også av lyset. Hos Kjell og Co får du en LED-batterilampe som varer i mange timer på samme AA-batterier (99 NOK hos Kjell & Co på nettet, eller 199 i butikken deres på nærmeste storsenter. (Artikkel nr. 64167)

Hvis du ikke har jordet vegguttak:

Dersom du ikke har jordet vegguttak, fins det likevel råd: Du kan velge Claes Ohlson- og Kjell & Co-alternativene nevnt ovenfor. Eller du kan holde deg på avstand: elektriske felt blir svakere med avstand. Det kan være du må et par meter bort før det er helt borte. Det er jo en grei nok løsning for en stålampe som står i en krok langt fra der du oppholder deg.

Hvis det ikke hjelper:

Hvis du gjør det som står her, og det ikke hjelper, må du lete etter årsaken andre steder. Da trenger du andre råd enn dem jeg kan gi deg her, og antakelig en EMF-kartlegging for å komme på sporet. Liste over firma som gjør slikt, finner du på FELOs nettsider. Se felo.no.

Jeg har ingen økonomiske interesser knyttet til omtaler av produkter eller leverandører i teksten.

EF, 25.04.2017