ICNIRP er i hardt vær. Denne stiftelsen – The International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection – bygget seg opp midt på 1990-tallet og ble raskt WHOs hoffleverandør av tanker og retningslinjer om grenseverdier som skaffer maksimalt albuerom for trådløsnæringen. 

ICNIRP angripes fra mange kanter for å anbefale uforsvarlige grenseverdier. For eksempel leverte den danske miljøadvokaten Christian F Jensen nylig inn en 95 siders klage pluss vedlegg til den danske Sosialstyrelsen over at ICNIRPs retningslinjer legges til grunn i dansk helsevesen. (Se https://bit.ly/3kT5Bv9)

En ny Internasjonal Kommisjon følger opp og har levert en flengende kritikk av grunnlaget for ICNIRPs retningslinjer. Kritikken går dypere enn noen jeg hittil har sett.

I høst ble det opprettet en slags konkurrent til ICNIRP. Den heter The International Commission on the Biological Effects of Electromagnetic Fields, forkortet ICBE-EMF, og består av forskere av øverste skuff innen helse og stråling.

Det er bare å ønske lykke til. ICNIRP hadde i sin tid god støtte fra mobilbransjen til å arbeide seg inn hos WHO, som på 1990-tallet manglet kompetanse og kapital. Det kunne mannen som opprettet ICNIRP, Michael Repachioli, hjelpe til med. Internasjonale kommisjoner og autoriteter er noe som skapes og bygges opp utfra enkeltpersoners initiativ. De må passe i sin tid, og de må skaffe seg innpass.

ICBE-EMF skal vel få det litt tøffere med nettverket inn mot de sterke samfunnskreftene. Men tida arbeider for de tungtveiende argumentene ICBE-EMF har kommet med:

En artikkel fra ICBE-EMF kom på slutten av fjoråret (ICBE-EMF 2022). Den ligger på toppen av forskningsverdenens rankinglister. Artikkelen gjennomgår det faglige grunnlaget bak de retningslinjene for strålevern som ICNIRP og FCC holder seg med, og sabler det ganske enkelt fullstendig ned.

(FCC er et direktorat i USAs føderale forvaltning som nærmest svarer til NKOM i Norge, men som også fastsetter retningslinjer for stråling for trådløs kommunikasjon. FCC er svært nær knyttet til næringen følger retningslinjer utviklet av IEEE/ICES, og som ICNIRP nærmest kopierer og sender videre ut i verden via sin egen lille “filial” i WHO. Mer om denne leveransekjeden finner du i den store 5G-boka (Flydal og Nordhagen (red.) 2019), som du finner HER.)

Et referat av hele artikkelen fra ICBE-EMF skal jeg spare leserne for. Artikkelen er lang og detaljert og gjennomgår en stor mengde forskningsstudier: referanselista er på 230 titler. Men her får du først sammendraget, og deretter noen detaljer og tanker om hva dette innebærer.

Tradisjonen tro for forskningsartikler, skrives sammendraget som ett sammenhengende avsnitt:

SAMMENDRAG

På slutten av 1990-tallet vedtok FCC og ICNIRP eksponeringsgrenser for radiofrekvent stråling (RFS) for å beskytte befolkningen og arbeidere mot negative virkninger av RFS. Disse grensene var basert på resultater fra atferdsstudier utført på 1980-tallet som omfattet 40–60 minutters eksponering av 5 aper og 8 rotter, og deretter at man tok i bruk noen vilkårlige sikkerhetsfaktorer på toppen av en det som så ut til å være en absorpsjonshastighet med en spesifikk terskel [for skadevirkning] på 4 W/kg (SAR [specific absorbtion rate]). Grensene ble også basert på to hovedantakelser: Eventuelle biologiske virkninger skyldtes for høy oppvarming av vev. og ingen virkninger ville oppstå lavere enn den antatte SAR-terskelen. Og i tillegg [baserte man seg på] tolv antakelser som ikke ble spesifisert av verken FCC eller ICNIRP. I denne artikkelen viser vi hvordan de siste 25 årenes omfattende forskning på RFS viser at forutsetningene som ligger til grunn for FCCs og ICNIRPs eksponeringsgrenser er ugyldige og fortsetter å utgjøre skade på folkehelsen. Skadelige virkninger som er observert ved eksponeringer lavere enn den antatte SAR-terskelverdien omfatter å føre til – uten oppvarming – reaktive oksygenarter, DNA-skader, kardiomyopati [skader på hjertemuskelen], karsinogenisitet [kreftfremkallende virkning], sædskade og nevrologiske virkninger, og omfatter også el-overfølsomhet. Dessuten har også flerfoldige studier på mennesker funnet statistisk signifikante forbindelser mellom RFS-eksponering og økt risiko for kreft i hjernen og i skjoldkjertelen. Likevel, og til tross for bevismaterialet som er gjennomgått i denne artikkelen, stadfestet FCC og ICNIRP i 2020 de samme grensene som ble etablert på 1990-tallet. Følgelig beskytter disse eksponeringsgrensene, som er basert på feilaktige antakelser, arbeidere, barn, overfølsomme individer eller befolkningen generelt mot verken kortvarige eller langvarige RFS-eksponeringer. Derfor er det et presserende behov for eksponeringsgrenser som beskytter mennesker og miljø. Disse grensene må være basert på vitenskapelige belegg snarere enn på antakelser som er på villspor, spesielt gitt den økende eksponeringen verden over av mennesker og miljø for RFS, som også omfatter nye former for stråling fra 5G-telekommunikasjon, som det ikke finnes noen brukbare studier av med tanke på helsevirkninger.

Så langt sammendraget, altså. Kort sagt viser artikkelen at de antakelsene som FCC og ICNIRP har basert sine retningslinjer og grenseverdier på, falsifiseres av forskningsfunn.

De ti antakelsene som retningslinjene som FCC og ICNIRP bygger på, virket nok en gang rimelige for mange forskere, men er for lengst havnet på kunnskapshistoriens skraphaug. Ingen vil nok i dag vedkjenne seg dem når de blir klart formulert som her. Likevel bygger dagens grenseverdier på dem og faller fra hverandre om man aksepterer at de ikke holder. Og grunnen til at de ikke holder, er ganske enkelt at de for lengst og til stadighet motbevises av forskningsfunnene. Det er dette artikkelen fra ICBE-EMF viser.

Grenseverdiene er derfor feilaktige og uten noe reelt fundament. Det innebærer, for å si  det enkelt og tydelig:

På dette området av sitt virkefelt surrer DSA rundt i en fiktiv verden som etaten gjør sitt beste for å opprettholde og som de ansatte kanskje selv tror på gjennom en slags form for indre logikk som i siste instans henviser til tillit. Vi oppfordres til å ha tillit til de forskerne som er medlemmer av stiftelsen ICNIRP, og som fortsetter å bygge på disse samme antakelsene som hvem som helst som kan lese forskning, forstår ikke holder.

Nedenfor får du de ti antakelsene som legges fram i artikkelen. Uten disse, gir ikke ICNIRPs og FCCs grenseverdier mening. Å se hva antakelsene innebærer, krever at du har trengt et stykke inn i fagfeltet og bruker litt tid på å tygge på dem. Men da ser du også hvor håpløst antikverte disse antakelsene er:

• Antakelse 1) Det fins en eksponeringsterskel [for hvor mye energi som skal absorberes før skade oppstår] for hver eneste skadelige helsevirkning som forårsakes av RF-stråling. I frekvensområdet 100 kHz til 6 GHz nås denne terskelen når eksponering av hele kroppen overstiger en SAR [spesifikk absorbsjonsrate] på 4 W/kg. Enhver biologisk virkning som oppstår fra RF-strålingen når den antatte eksponeringsterskelen overskrides, kommer av at vev varmes opp.
• Antakelse 2) RF-stråling er ikke i stand til å forårsake DNA-skade på annen måte enn ved oppvarming; Det fins ingen mekanisme som kan gi DNA-skade fra RF-stråling uten ved oppvarming.
• Antakelse 3) To til syv eksponeringer for RF-stråling av opptil 1 times varighet er tilstrekkelig til å utelukke at RF-eksponering kan ha uønskede virkninger, uansett hvor lenge eksponeringen varer. Det gjelder også kronisk eksponering.
• Antakelse 4) Ved eksponering for RF-stråling vil det ikke oppstå noen andre virkninger i tillegg om man samtidig eksponeres for andre miljøstressorer.
• Antakelse 5) Helsevirkninger er kun avhengig av den gjennomsnittlige SAR-verdien – altså absorbsjonsraten – over tid. Modulasjon av bærebølgen, frekvens eller pulsing har ingen innvirkning bortsett fra når de påvirker SAR [dvs. oppvarmingen].
• Antakelse 6) De mange menneskelige studiene som finner forbindelser mellom eksponering for RF-stråling fra mobiltelefoner og økning i risiko for hjernesvulst er feil på grunn av skjevheter i de publiserte case-kontrollstudiene, og fordi hyppigheten av kreft i hjernen har holdt seg stabil siden bruk av trådløse kommunikasjonsenheter ble utbredt.
• Antakelse 7) Det er ingen forskjeller mellom individer, herunder barn, når det gjelder deres evne til å absorbere RF-EMF og deres mottakelighet for denne strålingen.
• Antakelse 8) Det fins ingen forskjeller mellom personer når det gjelder hvor følsomme de er for å få helsevirkninger fra RF-stråling de blir eksponert for.
• Antakelse 9) En 50 gangers sikkerhetsfaktor for eksponering av hele kroppen for RF-stråling – regnet utfra terskelen for skade – er tilstrekkelig for å beskytte befolkningen mot enhver helserisiko fra RF-stråling.
• Antakelse 10) En 10 gangers sikkerhetsfaktor for eksponering av hele kroppen for RF-stråling er tilstrekkelig for å beskytte arbeidere mot enhver helserisiko fra RF-stråling.

Er du godt inne i debatten om stråling og helse, eller har du lest deg opp på den populærfaglige litteraturen eller forskningen du finner HER, har du nok nikket gjenkjennende til alle de ti antakelsene, og skjønner hvordan de svikter. Det skal jo heller ikke mer til enn å akseptere tanken om at RFS – radiofrekvent stråling – kan virke på ganske andre måter enn ved hjelp av oppvarming så ser man jo at alle disse antakelsene blir komplett meningsløse som grunnlag for et effektivt strålevern. Og slike andre måter har man kjent godt til i alle fall siden 1960-tallet.

—

Jeg tenker noen ganger at DSA forfekter disse foreldede tankene fordi det er politisk nødvendig, og at de ansatte enten er for ukyndige eller så lydige at de aksepterer å ta rollen som forsvarere av så helseskadelige dogmer. Andre ganger tenker jeg at de faktisk tror på dem selv, kanskje fordi de aldri ble utfordret eller gjort tydelige under utdannelsen eller i fagmiljøet.

Hva enten det er slik eller så, betyr den kunnskapen som den nyetablerte internasjonale kommisjonen ICBE-EMF har summert opp i et særdeles ryddig format, at sentrale beslutninger for helsevesenet og for miljøvernet fattes på sviktende grunnlag.

Opprydding trengs

Det trengs en opprydding, her som i andre land som “følger ICNIRP”. Man burde starte med å sette seg godt inn i ICNIRPs retningslinjer og følge dem. For “å følge ICNIRP”, slik norsk forvaltning har forpliktet seg til i Strålevernforskriften, betyr faktisk i følge ICNIRPs egne retningslinjer (ICNIRP 2002) å sette strengere grenseverdier når forskningen tilsier at ICNIRPs vurderingskriterier og anbefalte “retningsgivende verdier” utfra oppvarmingskriteriet (SAR), ikke strekker til for å forklare forskningens funn. Og det gjør de jo åpenbart ikke.

ICBE-EMF viser at det er på høy tid. Vi vet det godt nok nå. Både miljø- og helseinteressene burde forlange en utlufting.

 

Einar Flydal, den 2. februar 2023

PDF-versjon: EFlydal-20230202-En-torpedo-under-ICNIRP-skuta-fra-ICBE-EMF.pdf

PS. Vil du vite mer om hvordan strålevernet for mikrobølger ble utformet i vår del av verden? Det er bare én bok på noe nordisk språk som gir en grundig historisk gjennomgang av hvordan det foregikk. Det er Steneck Nicholas & Butler Tom. Debatten og mikrobølgene – fra jakten på svar til bransjeforsvar, Paradigmeskifte forlag, 2022, (bestilles i bokhandelen).

Bokas to første deler kan leses nesten som en krim og er full av overraskelser. Den siste delen gir en oppdatering av kunnskapen per i dag, og demonstrerer hvordan ICNIRP og de andre “museumsvokterne” forsvarer seg mot den.

Referanser

International Commission on the Biological Effects of Electromagnetic Fields (ICBE-EMF). Scientific evidence invalidates health assumptions underlying the FCC and ICNIRP exposure limit determinations for radiofrequency radiation: implications for 5G. Environ Health 21, 92 (2022). https://doi.org/10.1186/s12940-022-00900-9

ICNIRP.  Allmenn tilnærming til vern mot ikke-ioniserende stråling, 2002, norsk oversettelse. Kan lastes ned gratis, med eller uten mine kommentarer, fra https://einarflydal.com/utredninger-boker-m-m-a-laste-ned-bestille/.