Her er en julenøtt nr. 2 for deg som vil ha litt «food for thought» nå i romjula: Den følger opp julenøtt nr. 1 – den ukrainske forskningsartikkelen (bloggpost 25.12.2023) som viser at selv små forstyrrelser av ionebalansen i celler kan gi betydelige helsevirkninger.

Dagens nøtt er fra Frankrike, fra en el-overfølsom fransk ingeniør som arbeider for PRIARTEM, Frankrikes største opplysningsorganisasjon om virkningene av elektromagnetiske teknologier på helse og miljø. Endelig fikk jeg satt meg ned og oversatt redegjørelsen hans:

– Den digitale pulsingen er hovedproblemet, skrev han til meg i september. Og han ga en vitenskapelig, fysisk forklaring på hvorfor det er slik. Den er interessant og konsekvensrik. Den er ikke bare forståelig for fysikere, radioingeniører, elektrikere og biologer, men også for mange amatører.

Forklaringen fra den franske ingeniøren viser at det meste av de eksperimentelle bevisene som legges fram av strålevernet og forskere, og som ikke finner skader, ikke har noen faglig verdi i forbindelse med digital radiokommunikasjon. Den viser også at vi som er opptatt av helse- og miljøskadene, må justere argumentasjonen vesentlig og ikke bare være opptatt av radiosignalenes styrke.

Forklaringen har konsekvenser for å forstå helse- og miljøvirkningene både for 5G, AMS-målere, WiFi, Tingenes Internett og vanlige strømforsyninger, og derfor også for hvilke krav som må stilles til forskningen – om funnene de gjør skal telle som gyldig belegg.

Det styrker forklaringen at den passer som hånd i hanske med forklaringene om «Brillouin-forløpere» som gis av cellefysiologen Susan Pockett i Stråletåka –  Helse- og miljøforurensningen fra mikrobølgene (2020) og av Arthur Firstenberg om Brillouin-forløpere og “fasearrangerte antenne-rekker” som problemet med 5G (bloggpost 26.02.2018). Dessuten stemmer forklaringen fullt og helt med hvordan virkningen av ferritt-baserte filtre for «skitten strøm» er forklart i Smartmålerne, skitten strøm, pulser og helsa (2021). Og omvendt: Disse forklaringene styrkes av den franske ingeniøren.

Julenøtt 2 blir dermed å komme seg gjennom ingeniørens forklaring, og så tenke over følgende:

• Hvilke konsekvenser bør miljø- og helseorganisasjonene trekke av denne forklaringen?
• Og hva betyr denne forklaringen for hvordan myndighetene bør arbeide med strålevernet?

Her er det litt å tygge på, også for alle som er mest opptatt av måling av strålingsnivåer og grenseverdier. Blant annet må det bety at den utredningen som FHI for tida arbeider med er ubrukelig alt før den er lagt fram, siden den utfra arbeidsinstruksen ikke tar hensyn til denne kunnskapen og gjør seg selv blind for virkninger fra digital pulsing. (Se tidligere kritikk i bloggpostene 17.11.2023 og 14.06.2023 og 28.01.2023.)

Her får du min oversettelse til norsk av teksten fra den franske ingeniøren, med en del utfyllinger [dels i klammeparentes som Oversetters anmerkning (o.a.)] som er nødvendige for å gjøre om kompakte franske formuleringer til forståelig norsk. Foranledningen for den redegjørelsen jeg fikk, var et lite spørsmål jeg hadde stilt om hvordan PRIARTEM tolket en redegjørelse fra Frankrikes store utredningsinstitutt ANSES – Frankrikes direktorat for mat, miljø og arbeidshelse og sikkerhet. PRIARTEM hadde vært i møter med ANSES, og svarene de fikk er ikke minst interessante.

 

Einar Flydal, den 27. desember 2023

PDF-versjon, med den franske teksten: EFlydal-20231228-Julenott-2-om-digital-signalering.pdf

PS. Det er en forutsetning for artikkelen at du kjenner til uttrykket «modulering». Det betyr innkoding av informasjon i radiobølgene, slik at informasjonen kan hentes ut igjen av mottakeren. Med analoge radiobølger gjøres moduleringen i hovedsak på to måter: frekvensmodulering, som består i å endre på frekvensene (FM = frekvensmodulering), og amplitudemodulering (AM), som består i endre på bølgehøydene. Siden mottakeren kjenner bølgeformen i utgangspunktet, kan den avlese informasjonen utfra variasjonene i den strømmen som induseres i mottakerens antenne. Med digital signalering skjer informasjonsoverføringen på en helt annen måte: både i form av brå, korte men sterke enkeltpulser kanskje med millisekunders mellomrom, og samlet i «pulsskurer», som på bildet.

— O —

Vedlegg til privat epost 9.9.2023 fra ing. Pierre Duprez, PRIARTEM, Frankrike:

Jeg kan ikke uttale meg på vegne av PRIARTEM, for jeg er bare én av administratorene og beslutninger i PRIARTEM tas i fellesskap sammen med vår leder. Så jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg kan videreformidle diskusjonene våre til kollegene mine.

Jeg vil formidle til deg min kunnskap i saken. Den er basert på realvitenskap og da spesielt den delen som handler om generell fysikk, og på mine titusenvis av in vivo-erfaringer som ingeniør og el-overfølsom.

Jeg er helt enig med deg i at helseetatene i sine vurderinger ikke skjelner på ulike typer radiosignal, siden de jo kun bryr seg om energien og dosen og da bare utfra hvor [de antar eller kan finne at] terskelen for en virkning er.

Presidenten for PRIARTEM er biolog og kjemper mot denne forutinntatte ideen som hersker i helseetatene om en slik effektterskel. Det gjør hun rett i. Men jeg sier til henne at det bedraget som disse etatene driver med overfor interesseorganisasjonene er nettopp å fokusere problemet på dette temaet [altså om hvor terskelen for virkninger er]. Å få oss til å holde oss til spørsmålet om strålingens styrke eller mottatt energidose er en slags avledningsmanøver. Denne styrken de snakker om og dosens virkninger står rett nok for hovedskaden hvis vi blir utsatt for analoge, kontinuerlige bølger, som ikke inneholder pulsert signalmodulering. Men disse varierende faktorene [styrke og dose] står bare for en mindre del av den samlede skadeligheten fra pulserte digitale bølger. I løpet av hele denne tiden (flere år) har vi ikke tatt opp den viktigste skadeårsaken. Den er knyttet til de digitale bølgenes natur.

Etatene opptrer som om skadeligheten ville være den samme uansett hvilken type [elektromagnetiske] bølger vi blir utsatt for. Dette er selvsagt feil.

Disse etatene kjenner til bedraget det er når man gjør eksponeringsmålinger [bare] utfra signalstyrken. Dette bedraget tar ikke hensyn til det som er de iboende egenskapene til digitale bølger, nemlig den pulsede moduleringen, som enten er 0 eller 1, alt eller ingenting. Moduleringen skjer i sprang ved å variere energien og/eller frekvensen og/eller fasen, og da på en brå og brutal måte som gjør det lettere for mottakersiden å avlese kodingen. Ved hver endring av slike nivå oppstår det en plutselig endring i feltet. Vi vet fra de generelle fysiske vitenskapene at en plutselig variasjon av feltstyrken vil i et ikke-dielektrisk legeme skape en indusert strøm som i seg selv skaper et felt som motvirker den brå og brutale endringen i feltet. Dette kjenner vi fra historien om magneten som plutselig føres inntil en elektrisk ledningsspole (og som dermed skaper indusert strøm og en elektromotorisk kraft). Slik oppstår nye felt som igjen påvirker nærliggende ikke-dielektriske områder, osv. (dominoeffekt, kaoseffekt).

Med digitale radiobølger handler det ikke lenger bare om elektromagnetisk absorpsjon (som måles som SAR), men også, og fremfor alt, om (magnetisk) induksjon, og da ikke bare om strømmene som induseres, men også om de som oppstår som følge av at feltets energi fanges opp og motvirkes.

Disse etatene går umiddelbart over til å snakke om et annet emne når vi nærmer oss dette temaet – signalets natur. Hvorfor? Jo, fordi vi stiller spørsmålet om bruken av disse digitale bølgene er skadelige selv ved lave doser eller lav styrke. Dette er jo veggen som kan få korthuset til å rase dersom vi graver dypere ned i temaet. For pulset modulering er selve kjernen i oppbygningen av digitale radiosignaler, det som utgjør selve deres eksistens, og som innebærer at de får spesielle egenskaper som gjør at de er skadelige for alt levende. Pulsmodulasjon burde aldri vært tatt i bruk.

Fram til vår tid har man i [flere] vitenskapelige studier bestilt av myndighetene brukt analoge kontinuerlige [dvs. umodulerte] bølger til å eksponere mus. Man varierte bare styrken eller dosen og holdt rede på varigheten. For at man skulle kunne komme fram til noen gyldig konklusjon om virkningene av digitale radiobølger, måtte protokollen til disse «analoge» undersøkelsene pålagt å bruke virkelig pulsede radiobølger. Dette har vært svindelen.

En telefon som ikke overfører data har ikke pulsmodulering, men kun en bærebølge som ligner den analoge bærebølgen. Så å eksponere mus for mobiltelefoner uten kontinuerlig dataoverføring som går i løkke fra en datagenerator, for eksempel på en datamaskin, er ikke holdbart, for resultatet vil kun ta hensyn til virkningen av styrken siden vi ikke har den pulsede faktoren i spill. Dersom man i eksperimentelle studier skal kunne trekke noen slutninger som gjelder digitale bølger, må man derfor foreskrive i forsøksprotokoller at det må skje kontinuerlig dataoverføring for å få musene eksponert for den pulsede egenskapen.

Fordi de er drevet inn i et hjørne, tar etatene nå til orde for å gjøre nye vurderinger av retningslinjenes grenseverdier for energiens styrke. Det er vel og bra, men det er en avsporing, det er det samme bedraget som fortsetter. En slik revurdering må også fokusere på få inn i retningslinjene og i eksponeringsberegningene andre variable faktorer, som for eksempel datamengden som overføres. For jo mer data vi har overført, jo mer pulset er det modulerte signalet, og jo mer skadelig er den. Dette er grunnen til at WiFi, som (på grunn av adresseringssystemet, repeterende fyrtårnsignaler m.m.) pulser svært mye selv når det ikke overføres noen data fra noen fil, massakrerer hjernen til el-overfølsomme.

Om dette temaet hevdet sjefen for ANSES overfor oss: «Ved svært høye frekvenser har vi ikke lenger induserte strømmer på grunn av plutselige feltvariasjoner». Det er sant, han har rett, men det er bare halve sannheten, siden han glemmer noen parametere:

Rett nok er det faktisk slik at når frekvensene blir høye nok, «vet» den elektriske ladningen til en partikkel ikke lenger om den skal la seg skyve eller trekke til høyre eller venstre siden vekslingene [mellom trekk- og skyvkreftene fra den polariserte strålingen] skjer så raskt. Dermed får vi ikke lenger noen bevegelse av ladningen. Den elektriske ladningen har dermed en tendens til å «fryse», slik at det ikke lenger dannes noen elektrisk strøm.

Merknad: Det er nødvendig å skille mellom bråheten i feltets skiftninger (den plutselige overgangen fra ett intensitetsnivå til et annet) og hyppigheten (som beskriver hvor mange ganger denne bråheten gjentas i løpet av en tidsenhet).

Siden det ved høye frekvenser ikke lenger blir indusert en elektrisk strøm [i mottakeren og som kan brukes til å overføre informasjonen], må i stedet [informasjonen overføres ved at] de plutselige endringene av feltet gjentas med høy hyppighet [slik at det induseres like hyppige motsvarende felt hos mottakeren]. Moduleringen foregår dermed med den samme brutale bråheten i pulsene, men ved at det dannes lave frekvenser [som er lave nok til at de danner en varierende strøm]. Ettersom forutsetningene for å skape lave frekvenser dermed er tilstede, får vi derfor rikelig med anledninger til å utsettes for induserte strømmer. (Og i tillegg til disse induserte strømmene har vi de som skapes som følge av de brå «pulsutbruddene» («burst» på engelsk) som også er der.)

I tillegg kommer at når vi har å gjøre med digitale bølger, er den pulsede moduleringen sjelden strengt alternerende [dvs. den skifter sjelden mellom like positive og negative ladninger] og fasene har ikke like stor intensitet, noe som bidrar ytterligere til at det induseres strømmer.

Som allerede nevnt, har vi også et annet indusert fenomen, nemlig at de ladede partiklene blir fanget opp (som følger av de generelle lover for fysiske vitenskaper), og hindret blir også våre ioner som inngår i våre biokjemiske prosesser, men blir fanget opp av disse voldsomme endringene av de elektriske feltene.

Lederen for ANSES hevdet overfor oss: «Vi kan ikke snakke om skadelighet dersom homeostase [kroppens biologiske mekanisme for å bringe den tilbake i balanse] gjenoppretter situasjonen.» Ja, det er sant nok, men hvor er beviset for at brutaliteten i pulset modulering ikke overbelaster homeostasen? Faktisk er det jo slik at for at homeostasen skal spille sin rolle fullt ut og gjenopprette de rette konsentrasjoner i møte med angrep utenfra, og altså gjenopprette helsen, må biokjemiske (elektrokjemiske) balanser være så frie at de kan justeres, særlig når det gjelder deres konsentrasjoner. Men når ionene er fanget opp, står de ikke til disposisjon for å gjenopprette balansen.

Jeg ba om hjelp fra en svært kvalifisert pensjonist fra de fysiske vitenskapene om bølger (en på særdeles høyt faglig nivå). Det er en som er mer eller mindre angrende. Han ga oss et innføringskurs om pulset modulering for å lære opp mine kolleger, og de forsto hans forklaringer. Jeg kan ikke gi kursmaterialet videre til deg for det er hans eiendom, og han ber meg vanligvis ikke gi hans materiell videre.

Han bekrefter at den pulsede egenskapen kan stanse opp biologiske reaksjoner, noe som noen ganger krever en latenstid for å tilbakestilles. (Se studie av Martin L. Pall om spenningsstyrte kalsiumkanaler [VGCCer]) eller om hørselscellene i øret (klikkelyder, osv.).)

Dette skaper muligheter for inflammasjoner, oksidasjon som følger av [overproduksjon av] frie radikaler, etc.

Jeg har visst om dette i mer enn fem år, men vanskeligheten er at interesseorganisasjonene har i for lang tid spilt med i helseetatenes og ICNIRPs spill. De synes at det er vanskelig å innrømme at de er blitt villedet og har kommet på villspor. Dette paradigmeskiftet i forståelsen av strålingens virkemåte viser at de til dels har kjempet feil kamp ved å konsentrere seg om å kreve lavere grenseverdier for energiintensiteten, for eksempel på 0,6 V/m [ca. 1000 µW/m2], i og med at problemet også lå et helt annet sted. Deres stolthet gjør at de vanskelig kan innrømme det overfor medlemmene, men heller skjuler det faktum at de ikke er så store eksperter, og det hindrer dem i å gjøre framskritt. Men bevisene er der og ting begynner å endre seg.

Etter avsløringer og under press fra virkeligheten, og under press fra organisasjonene og fra sin egen etikkavdeling, erkjente lederen av ANSES nylig at i studieprotokollene må det kreves at eksponeringene av mus må være nærmere den virkeligheten mennesker utsettes for. Med denne setningen innrømmet han at bølgens skiftende natur/form, spesielt den digitale pulsingen, har betydning for den samlede skadeligheten.

–o–