FHI fikk i fjor et kartleggingsoppdrag fra DSA – Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og Sosial- og helsedepartementet: FHI skal nok en gang utrede om det om det kan påvises helseskader fra stråling som er svakere enn de grenseverdiene som DSA anbefaler at man skal holde seg til.

Prosjektet er forsinket. Timeplanen er nå at det skal rapportere kort over nyttår, etter at det i høst skal avholdes en konferanse om funnene for “stakeholdere”. Hvem som defineres som “stakeholdere” (altså “interessenter”), er uklart. En vanlig definisjon er alle som har interesser i saken. Jeg fikk tidlig uformell beskjed om at jeg skulle bli invitert, men har siden ikke hørt noe. Kanskje skyldes det at jeg sammen med tre andre forskere har tillatt meg å kritisere prosjektet for at svaret er forutbestemt: Det bruker målemetoder og kilder som gjør prosjektet blindt slik at det ikke kan gjøre positive funn.

Litt tilfeldig så jeg nylig at det er enda en forbausende side ved dette prosjektet som man kanskje heller ikke ønsker fokus på: At det avgrenses til en del av frekvensspekteret der det fins spesielt lite forskning.

La meg ta de sentrale poengene, først de som vi alt har trukket fram før, og så de nye jeg plutselig ble klar over her om dagen:

1. Jakten på energiintensitetsterskler gjør blind

Det som vi fire forskere påpekte i vår korrespondanse (gjengitt i bloggposter 14.06.2023 og 28.01.2023), var først og fremst at prosjektet i henhold til protokollen som definerer arbeidsmåten, ensidig begrenser seg til forskning der det foreligger klare mål på  hvilken styrke og varighet og art eksponeringen har i det materialet som er undersøkt – kort sagt klar og solid dosimetri. Dette innebærer i seg selv at man jakter på energiintensitetsterskler, altså et grensepunkt der mer stråling gir skade, mens mindre ikke gjør det.

En slik tankegang er vanlig i toksikologien, men den er like fullt foreldet, og av flere grunner:

Det er etter lang kamp for lengst akseptert at det f.eks. ikke fins noen sikker grense for hvor stor konsentrasjon av kjemikaliedamp fra PVC-produksjon som skal til før den begynner å gi risiko for kreft, og som man altså kan utpeke til en trygg grense. Slik er det også med radiobølger: Det fins ingen sikker eksponeringsterskel annet enn naturens bakgrunnsstråling. Jakter man på konsekvente grenser som kan påvises ved å identifisere en tydelig terskel for energiintensitet som gir skade om den overskrides, og det gjør man, finner man den først når det skjer akutt oppvarmingsskade. Og det gjør det ikke så lenge vi snakker om forbrukere og forbrukerelektronikk, rutere, radarer, mobilmaster og slikt.

De egenskapene ved radiobølger som i vesentlig grad påvirker skadebildet, er mange: blant annet  frekvens, intensitet, polarisering, modulering, statiske og alternerende magnetfelt i bakgrunnen, eksponeringens varighet, konsentrasjonen av oksygen og radikale oksidant-arter (ROS), genotyper og individuelt varierende følsomhet. Å lete etter klare og konsekvente energiintensitetsterskler sikrer derfor at man ikke finner noen klart påviste skadevirkninger:

Det kan f.eks. være pulstakten, hvor raskt pulsingen øker i styrke, hvor lenge den varer, eller alle mulige kombinasjoner av alle de nevnte faktorene. Snart har en av disse faktorene sterkest betydning, snart en annen, og snart er det samspillet som later til å bety mest. Det er heller ikke sikkert at det er noen enkelt faktorenes styrke som betyr mest for utfallet. Det fins uendelig mange kombinasjonsmuligheter, og det er derfor ikke mulig å kartlegge påvirkningen med eksperimenter eller med strenge krav til påvisning av enkeltfaktorers betydning. Heller ikke kan man derfor gi presise årsaksforklaringer.

Sorterer man bort de funnene der det ikke foreligger gode og entydige målinger av energiintensitet – dvs. god dosimetri, kaster man altså barnet ut med badevannet:

Man finner dermed ikke noen konsekvente mønstre, og konkluderer nødvendigvis med at det “ikke kan påvises noen klare sammenhenger” så lenge strålingen ikke er sterk nok til å gi oppvarmingsskader – selv om sammenhengene er åpenbare straks man tar andre briller på og senker strengheten i metodekravene.

2. Forskningsgjennomganger gjør enda blindere

Prosjektet til FHI skal basere seg på forskningsgjennomganger, altså forskeres oppsummeringer av forskning, og ikke på primærstudier.

Dermed stables den ene feilen oppå den forrige:  Man lager en forskningsgjennomgang som bare baserer seg på  forskningsgjennomganger som bare godtar studier som har gjort positive funn ved bruk av klar og sikker dosimetri.

Det eneste man da vil finne, er bekreftelser på at noen sikre funn av skadevirkninger eller noen årsakssammenhenger ikke kan påvises. Man vil garantert ikke gjøre sikre skadefunn annet enn fra akutt oppvarming, og da bare fra eksperimentelle situasjoner.

Selv tydelige sammenhenger mellom eksponering for EMF og skadevirkninger i de enkelte studiene vil bli forkastet.

Slike undersøkelser fyller derfor bare én hensikt: Å få bekreftet at de anbefalte grenseverdiene er “sikre og trygge”, og at alt derfor kan forbli ved det gamle, slik at DSA og helsevesenet og bransjen får den legitimitet de trenger og ikke behøver å forandre kurs. Uansett hvilke gode og hederlige hensikter forskerne i prosjektet måtte ha, driver de i realiteten ren “legitimeringsforskning”.

3. Men så var det den nye pussigheten…

Nylig leste jeg det referatet fra det nyeste møtet i Nasjonalt samarbeidsforum for elektromagnetiske felt og helse, et forum for samordning av forvaltningen ledet av Strålevernet (DSA). På dette møtet (1.6.2023) deltok bare DSA, Hdir og de tre mest sentrale prosjektmedlemmene ved FHI. Referatet forteller at protokollen er fulgt ved utvalg av de artiklene som skal analyseres.

Jeg kan dermed slutte at vår kritikk altså gjelder fortsatt.

Men så tittet jeg på det forrige referatet, som nå var blitt gammelt (18.10.2022). Der sto det noe som jeg ikke hadde bitt meg merke i før: “Oppdateringen skal dekke frekvensområdet fra 10 MHz – 300 GHz”

FHI skal altså bare undersøke om det er påvist skadevirkninger fra eksponering for stråling fra en høyst begrenset del av frekvensspekteret, nemlig radiofrekvensene:

Oppdraget begrenser seg altså til frekvensområdet fra 10 MHz (vist som 10⁶ i figuren under, dvs. der høyfrekvente radiobølger begynner) og opp til 300 GHz (altså mellom 10¹⁰ og 10¹¹), som er der mikrobølger slutter. Det er omtrent derfra såkalt “ioniserende” stråling starter, dvs. de frekvensene som håndteres av de delene av strålehygiene-faget som driver med radiologi, røntgen, atomkraft og den slags.

Oppdraget er altså å hoppe bukk over alle lave og ekstremt lave frekvenser (LF og ELF). At oppdraget er avgrenset slik, trenger en forklaring. Jeg kan tenke meg flere mulige, her kalt a., b., og c. – selvsagt som ren spekulasjon:

a. DSA og Sosial- og helsedepartementet mener at de lavere frekvensene ikke er noe problem,
b. DSA og Sosial- og helsedepartementet mener at de lavere frekvensene er et problem, og
c. DSA og Sosial- og helsedepartementet er i tvil og vil sikre seg ryggdekning.

Vi får se på dem én for én:

a. DSA og Sosial- og helsedepartementet mener at de lavere frekvensene – som gjerne forbindes med elektrisitetsnettet og høyspentledninger – ikke er noe problem, og derfor ikke behøver å adressere det.

Dette er en hypotese jeg tror har mye for seg:

Om helserisiko fra frekvensområdet 0 til 10 MHz fikk daværende Statens strålevern gjort en undersøkelse som endte i en NoU (NOU 20:1995). Utredningen endte kort sagt med at man refererte til mye forskning som viste skadelig påvirkning fra slike frekvenser (LF og ELF), men konkluderte med at “funnene er for usikre”. (Det var jo ikke så rart, siden man brukte dosimetri slik det ligger an til i den undersøkelsen som nå gjøres av FHI. Men at det var noe problem, tenkte nok ikke folkene som hadde kontroll med prosjektet den gangen. Nå bør de vite bedre.)

WHOs kreftforskningsinstitutt IARC har erklært slike frekvenser for å være i fareklasse 2B, altså med mulighet for å skape kreft hos mennesker.

Om DSA og Sosial- og helsedepartementet mener at dette er en feilklassifisering og slik eksponering ikke trengs undersøkes fordi den er uskadelig, er DSA og Sosial- og helsedepartementet i brudd med WHOs IARC og trenger faglig påfyll.

—

Men også den stikk motsatte antakelsen kan kanskje ha noe for seg:

b. DSA og Sosial- og helsedepartementet mener at de lavere frekvensene er et problem, og vil helst unngå å ta dem opp.

Dersom man er i konspi-hjørnet, er dette en fristende forklaring. For det er jo i de lavere frekvensene at det virkelig foreligger mye forskning som påviser klare biologiske virkninger selv ved ganske svak eksponering: 10 Hz påvirker visse faser av søvnen, 4, 6, 8, 10, 12 og 28 kHz påvirker kollagenets tetthet, andre bestemte lave frekvenser påfører forsøksmus diabetes på enkelt vis, osv.

Det kan derfor være fint å slippe å undersøke denne delen av frekvensspekteret.

Problemet er at slike frekvenser også alltid lar seg gjenfinne innbakt i mikrobølgene, altså i de langt høyere frekvensene. For disse og all verdens andre LF og ELF oppstår nødvendigvis når man vil overføre informasjon over radiobølger. Dette er udiskutabelt og lett forståelig for enhver radioingeniør straks han/hun blir satt på tanken. (Å lage slike lavere frekvenser er en del av signalmodulering, som er innkodingen av informasjon på toppen av en grunnfrekvens.) Både lavere og høyere frekvenser oppstår dessuten som harmoniske over- og under-toner, akkurat som i musikk (bloggpost 24.06.2023). og de kan gi biologiske virkninger selv om de er svært svake. Men dette har oppdragsgiverne kanskje oversett?

“Konspi-spørsmålet” blir da: Kan FHI ha fått et oppdrag der man ikke skal se på modulerte radiosignaler, men altså bare på slike som ikke inneholder slike lave frekvenser som gir biologisk virkning – slik at man ikke skal finne noe? Med et slikt oppdrag ville man jo langt på vei sikret seg mot at det ble gjort skadefunn! For forskningserfaringen er at når radiosignalet ikke moduleres slik at det inneholder ekstra lavfrekvente signaler, oppstår det langt mindre helsevirkninger: Ekstra lave frekvenser har godt påvist biologisk påvirkning. Også dette bør DSA kjenne godt til.

Men “Nei, en slik strategi ville være for utspekulert!”, vil jeg helst tenke. Noe slikt tror jeg ganske enkelt ikke DSA og SHD har tenkt ut da oppdraget ble formulert. Antakelig har de bare tenkt på grunnfrekvenser, og ikke tenkt over at med grunnfrekvensene følger det i praksis alltid lave og ekstra lave frekvenser (og noen høyere) med på kjøpet. Og dessuten ville nok oppdragsgiverne begrense oppdraget, både av hensyn til pengene og tida.

—

Da tror jeg heller på hypotese c:

c. DSA og Sosial- og helsedepartementet er i tvil og vil sikre seg ryggdekning i form av en utredning.

Mikrobølger med høyere frekvenser og innover i millimeterområdet fra (over ca. 30 GHz) nå tas i bruk i stadig større utstrekning. Hva disse høye frekvensene brukes til, kan du se av den tabellen som du finner HER. Du vil blant annet finne bilradarer og ulike militære formål og dessuten deler av mobilnett og langtrekkende WiFi. En moderne bil er som et slagskip: Det strutter av radarer som sender ut radiobølger (radar), lysbølger (lidar) og lydbølger (som kanskje burde hete “sadar”?).

Innen mikrobølgeområdet opp til noen få GHz er det etter hvert forsket mye, og den langt største delen av publiserte forsknings rapporter (75 – 95%) gjør tydelige funn som kan være skadelige.

Erfaringene med 5G og AMS-målere er da også at en rekke mennesker blir dårlige i situasjoner som reelt sett er blindtester.

Slike funn er sterke indikasjoner på at DSAs grenseverdier ikke verner. Dette burde gjøre Hdir og HOD meget usikre. Om de faktisk ønsker en balansert kunnskapsgjennomgang, er det et stort framskritt i forhold til den bastante avvisningen som har preget dem hittil. Så har det jo også lekket ut at en del av møtene i Samarbeidsforumet har vært preget av sterk uenighet.

DSA har, som ansvarlig etat, derfor behov for en kunnskapsgjennomgang som har en aura av vitenskapelighet, men samtidig avviser de langt fleste forskningsfunnene som “ikke gode nok”. De må vise at konklusjonen fortsatt den samme: at “ingen skade kan påvises å ha noen årsakssammenheng med slik eksponering”. For slik har man behov for å tenke for at den politikken man har bestemt seg for å føre, og den kunnskapen  som forskningen leverer, skal stemme over ens.

Valg av en forskningsmetode som ikke gir funn og avgrensning av frekvensområdet kan utnyttes til å vise nettopp dette. For å bruke strålehygienens tradisjonelle og utbredte undersøkelsesmetodikk kan vanskelig overprøves av Hdir og HOD, og passer godt for fagkompetansen ved FHI på nettopp dette feltet.

Dermed har vi jo landet nær “konspi-alternativet”, likevel.

Er dette å rette urimelig mistanke mot en offentlig etat? Etter min mening er svaret NEI. Man trenger ikke en gang mistenke de aktuelle etatene for å være skurker eller handle uetisk, for det er gammel kunnskap at man lett former sitt perspektiv etter oppdragsgiveren og ikke biter den hånda som gir en mat. (Slik er vi, jo, de fleste av oss – med unntak for studenter og pensjonister, som vanligvis ikke plages av slike lojaliteter.) Om man rekrutteres inn til DSA, FHI eller Hdir fordi man har de “rette” oppfatningene og den “rette” kunnskapsmangelen som passer med politikken, eller får det av å sosialiseres inn, er sikkert hipp som happ. “Født sånn” eller “blitt sånn” går ut på ett, for resultatet blir det samme.

De høyeste frekvensområdene oppover mot 300 GHz er det forsket svært lite på, men det er forsket nok til at man ser tydelige skadepotensialer helt uten målbar oppvarming. Og det ser ut til at de skjer selv uten at man teller med de ekstremt lave frekvensene som i praksis vil følge med på kjøpet. Jeg har f.eks. omtalt slike funn i bloggpost 18.01.2019. Men med den forskningsprotokollen som FHI arbeider med, kommer man nok til å avvise slike studier: Man finner sikkert ut at dosimetrien ikke er presis nok, at det mangler årsaksforklaringer, at studiene er for få, at de ikke er utført på mennesker, eller noe annet som gjør at de ikke bør tillegges noen vekt.

Konklusjonen

Konklusjonen på denne lille øvelsen synes dermed å bli:

Oppdragsgivernes motiv for å avgrenset prosjektet til bare å dekke radiofrekvensområdet kjenner vi ikke. Det kan være trygghet på at det er nok kunnskap om skadevirkninger fra lavere frekvenser, eller det motsatte: manglende kunnskap om skadevirkninger fra lavere frekvenser når de bakes inn i radiobølgene. Men det kan også være tvil om de frekvenser som nå i stadig større grad tas i bruk, og – uansett hvilke av de tre alternativene – dessuten et legitimeringsbehov.

Uansett motiv styrker avgrensningen og metodikken sannsynligheten for at 1) konklusjonen er gitt på forhånd, og at 2) konklusjonen vil bli nettopp det som oppdragsgiver ønsker: “ingen fare påvist” og legitimitet for fortsatt utbygging av trådløst, og at 3) det skjer ved at forskningsrapporten tegner et bilde av kunnskapsstatus som er stikk i strid med kunnskapsstatus slik den er definert av WHOs IARC og framgår av det store flertall av forskningsfunnene.

Over nyttår en gang får vi vite svaret. Det er fint for folkehelsen og naturen om mine bastante spådommer blir gjort til skamme. Da skal jeg med den største glede trekke alt tilbake og forsøke å sette meg inn i hvordan jeg kunne ta så kraftig feil…

 

Einar Flydal, den 17. november 2023

PDF-versjon: EFlydal-20231117Hvorfor-skal-FHI-ikke-undersoke-de-frekvensomradene-man-vet-er-skadelige.pdf

Referanser

NOU 1995:20: Elektromagnetiske felt og heise. Forslag til en forvaltningsstrategi og Elektromagnetiske felt og helse, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1995-20/id140410/

Vurdering av de siste fem års forskning 1995 – 2000, rapport 1.6.2000 til Stortinget fra Helse- og omsorgsdepartementet (råtten lenke: http://www.odin.dep.no/hd/norsk/publ/rapporter/03005%201-220010/index-dok000-b-n-a.html)
(For en nyere oversikt med liknende konklusjon: Blaasaas KG, Tynes T. Nettfrekvente elektromagnetiske felt og helseeffekter. Nor J Epidemiol 2004; 14 (2): 177-186, https://www.ntnu.no/ojs/index.php/norepid/article/download/241/219/0)

Jan Alexander m.fl.: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, 2012, lastes ned fra https://www.fhi.no/publ/2012/svake-hoyfrekvente-elektromagnetisk/