“Der oppe står mastene som tar livet av biene!” sier André Ribiére.
Vi er på pensjonisttur – kona og jeg – på vei gjennom en kjent fjellkløft i Provence, Gorges de Verdon. Så stanser jeg momentant ved et lite hus som nærmest henger ned i kløfta: “Miel” – “Honning” – står det på skiltene foran porten. Innenfor rusler en kar i 70-åra omkring. Det er André Ribiere, pensjonist med fortid som sauebonde. Nå hjelper han dattera med biene. Han er både villig til å slå av en prat og til å selge oss et par halvkilosglass – et med honning fra bier som har beitet på mange slags blomster, et annet med lavendelhonning.
Joda, jeg har en baktanke med å stoppe nettopp her for å slå av en prat: I 2007 begynte det. Birøktere i Europa, USA og Canada rapporterte om plutselige, store tap. I USA og Canada forsvant 50 til 90% fra kubene hos mange røktere. I Europa – særlig i Tyskland, Sveits, Østerrike, Norditalia, Spania og Polen – kom liknende rapporter. Det var lett å forstå at det var alvorlig. På kloden har vi rundt 200 000 arter blomstrende planter. Hele 85% av dem pollineres av bier. Er biene i krise, angår det også menneskene. I Kina driver man alt med håndpollinering av epletrær. Spekulasjonene begynte. Hva kunne det komme av? Smittsomme sykdommer? Til og med i enslige New Zealand var det store tap. Da var det neppe luftbåren smitte. Plantevernmidler? For ensidig jordbruk? Forskningsrapportene begynte å komme, og påviste diverse virus, bakterier og middangrep. Men hvorfor ble biene angrepet nå, etter at de har klart seg på kloden i hundretusener av år? Dårligere immunforsvar? Hvorfor?
Honning fra Verdon-kløftene til salgs!
– Vi har hørt at det dør en del bier for tida? spør jeg. – Åja, det er ganske enkelt krise, svarer monsieur Ribiére. – I forfjor var været ugunstig, mye regn, og kaldt under blomstringen. Men verst er at de siste årene er det mange som ganske enkelt er blitt borte. Noen ganger kan en sverm fra en kube gå løs på en annen. Men det er ikke det som har skjedd, for da finner vi døde bier ved kuben, og selve kuben er gjerne plyndret. Nei, biene blir borte. Og andre insekter er det jo også blitt mye mindre av de siste årene, det kan jo alle vi gamlingene merke.
– Hva kan være årsaken? spør jeg videre, – Vi har hørt at det kan skyldes sprøytemidler? – Jo, det kan vel hende, svarer Ribiere, men det er det ikke her. Nærmeste landsby er seks kilometer unna. Bier drar aldri mer enn tre. Og her bruker vi ikke slikt. Nei, jeg tror heller på bølgene fra der oppe, sier han og peker først sydover, så mot nord: – Der oppe på platået driver de militærøvelser med eget skytefelt. Nåtildags sikter de ikke lenger som før. Alt er med radar og mikrobølger. Og der på nordsiden har de fått opp radiofyr for flyplassen i Nice. Slike bølger reiser så langt det måtte være.
– Dessuten har vi jo mobilene. Masta med basestasjonene står borte i landsbyen, og dekker hele kløfta her, selv om det er skral dekning. Jeg må jo lene meg ut av stuevinduet for å få ringt. Men ringer mobilen borte fra handvogna mi når jeg står borte ved kubene, så skal jeg love deg at biene reagerer: Da stikker de. Dette liker de ikke, det er helt klart.
Mr. Ribiére har dessverre mer rett enn han aner. Etter nesten 40 år i telekom og data har jeg omsider brukt litt av pensjonisttida til å grave meg ned i dette stoffet. Det fins nå en hel rekke forskningsrapporter – fra bl.a. Tyskland, Frankrike, Hellas og India – som med all tydelighet viser at elektromagnetisk stråling fra mobiler og andre sendere gjør stor skade på biene: Bier bruker sine innebygde kompass og jordas elektromagnetiske felt til å orientere seg og til å fortelle hverandre hvor den gode nektaren er. Orienteringsevnen “overdøves” av strålingen. Biene sender ut alarmsignaler når mobiltelefoner ved kubene er på. DNA, proteiner og nervetråder skades. Komplisert kjemi i cellene forstyrres. Når det skjer, går det ut over både læringsevnen og forplantningsevnen både hos bier og andre insekter: Eksperimenter gjort ved Universitetet i Athen over mer enn et tiår viser at stråling fra GSM 900 og 1800 redusererer insektenes reproduksjon med oppimot 60 %. Så det var ikke helt uten grunn jeg stoppet for å høre en vanlig birøkters syn på sakene.
– Men hva kan vel jeg gøre med slikt? sier mr. Ribére, – Jeg er bare en liten bonde. Her gjelder det så store interesser at slike som oss kommer til kort. Jeg har bare ett enkelt ønske: At datteren min og barna skal kunne leve videre her og at biene skal klare å tilpasse seg det nye strålingsnivået. For ellers ser det ganske mørkt ut! Og det gjelder jo ikke bare biene: Vi har jo sett nedgang i alle andre insekter også. Vi trenger dem. Det er de som sørger for at vi lever.
De offentlige strålevernorganer utelukker at dagens radiokommunikasjon har noen helsemessig effekt på mennesker og dyr, men den posisjonen er egentlig tapt. Det er bare et spørsmål om hvor lenge det skal ta før de gjør noe med dette. Som da forskerne viste at tobakk var skadelig. Og amalgam. Og asbest og PVC. Bielaboratoriet i Sophia Antipolis, forskningsbyen få kilometer sør for mr. Ribiére og hans bikuber, samordner nå et svært stort, flerårig europeisk prosjekt, EPILOBEE. Det skal finne årsakene til biekatastrofen. På oppdrag fra EU-kommisjonen ser de på mulige årsaker, og har nettopp publisert sin første rapport. Men EPILOBEE-prosjektet ser bare på virus- og bakterieangrep, og gir så langt bare tall på landnivå. Det måler ikke styrken på elektromagnetiske felt ved kubene, samler heller ikke inn data om avstand til mobilmaster og andre kilder til radiofrekvent stråling.
André Ribiére må nok vente en stund til før EPILOBEE-forskerne får interesse for det han selv kan se når mobilen ringer. Men han håper det skjer – for datterens og barnebarnets skyld.
Einar Flydal, pensjonist fra IKT-bransjen
PS. Det er gått noen måneder siden denne artikkelen ble publisert i medlemsbladet «Birøkteren» (august 2014, og så i FELOs medlemsblad «Strålevett» utg. 2 2014)). Her finner du også Mobiler, bienes nyttårsaften – og definisjonsmakten. Det er faktisk utført en hel del forskning innen området bier og EMF (elektromagnetiske felt). Forskningsresultatene understreker alvoret: Vi gjør livet vanskelig for dem, og EMF er i alle fall medvirkende. Det gjør livet i neste omgang vanskeligere for oss selv. En intro og oversikt i toppklasse av biovitenskapsmannen Ulrich Warnke og med en enorm litteraturliste finner du her, men selve teksten er på tysk.