Systemsvikt i praksis: mobilmaster og Statens strålevern

Mobilselskapene monterer master for å gi oss nye og bedre kommunikasjonsmuligheter med 4G og 5G. Og det vil vi gjerne ha. De – og Statens strålevern – forteller oss at noen helserisiko fra mastene er det ikke. Etter nesten 40 år i bransjen, hvorav de fleste i interessant og meningsfylt arbeid i Telenor med gode kolleger, skulle jeg ønske at jeg kunne si at vår helse var godt ivaretatt. Men det kan jeg ikke, for systemet svikter:

Dessverre er det slik at Telenor ikke er faglig oppdatert på stråling og helse, men bare lener seg til Statens stråleverns forskrifter og strålegrenser – og til tilsvarende myndigheter i andre land. Telenor driver ingen forskning på området og har ingen som følger forskningsfronten, men har en «EMF-ansvarlig» (EMF: elektromagnetiske felt). Ingen av de andre operatørene i Norge har forskningsenheter. I Statens strålevern, som har forvaltningsansvaret i Norge og ligger under Helsedirektoratet, er der et par-tre personer på dette området, og de videreformidler bare de anbefalinger som gis av ICNIRP – den internasjonale komite for vern mot ikke-ioniserende stråling. ICNIRP er en privat tysk stiftelse som fungerer som en interesseorganisasjon for bransjen og som rådgiver for flere internasjonale organer, bl.a. WHO, men er likefullt en interesseorganisasjon. Den er faglig meget konservativ og restriktiv. (Nkom, Norsk kommunikasjonsmyndighet, tidligere Post- og Teletilsynet, har bare roller i forbindelse med det rent tekniske og fordelingsmessige hva gjelder frekvenser.)

Konkret gir dette seg uttrykk i et kraftig sviktende system som skal passe på vår helse. Det fungerer slik:

1. ICNIRP holder seg til den gamle antakelsen fra radarenes og de store radiosendernes tid om at stråleskader bare kan skyldes rask oppvarming, og at det ikke fins langtidseffekter. Og siden oppvarming ikke kan skje ved strålingstrykk under deres anbefalte grenser, kan skader følgelig per definisjon ikke skje. Det betyr at det altså ikke er noenting å passe på, så lenge oppvarmingsgrensen overholdes. Dette er basert på håpløst foreldet kunnskap i forhold til hva dagens forskere vet og har dokumentert i tusenvis av forskningsartikler: Man finner biologisk påvirkning – og skader – ved doser på tusendeler av strålegrensene. Man vet også at det fins langtidseffekter. Og man vet mye om hvilke mekanismer på cellenivå som får det til å skje, og som gir helseskader – som rammer de eksponerte mer eller mindre tilfeldig. ICNIRPs viktigste samfunnsrolle er nå å bremse denne erkjennelsen, dessverre, og det skjer først og fremst ved å avfeie all forskning som ikke støtter oppvarmingsparadigmet og ved å påvirke nasjonale myndigheter og internasjonale organer. I Norge skjer det gjennom Statens strålevern, Nkom og mobilselskapene, ved at de legger oppvarmingstankegangen til grunn for sin virksomhet.

2. ICNIRP erklærer selv at de ikke tar føre-var-hensyn i sine anbefalinger og kun vil ta hensyn til mekanismer som er ugjendrivelig bevist. Tygg på den! Det er litt av et prinsipp å ha i helsesektoren. Derfor er det også tull når Statens strålevern hevder at de har lagt inn føre-var-tilnærming i sine grenseverdier: Der er lagt inn reduksjoner i forhold til oppvarmingsgrensen, men den vet vi er foreldet, og reduksjonene er altfor små til å nå ned til noe sikkert nivå utfra hva ellers forskerne vet om hvordan skader kan oppstå. Her er det en åpenbar konflikt med grunnlovens §112, som pålegger myndigheter å ivareta føre-var-prinsippet. Føre-var-prinsippet gjelder både for sentrale og lokale myndigheter. Så lokale myndigheter har her et selvstendig ansvar å ta når de sentrale svikter. Det er bl.a. slikt vi har lokalt selvstyre til.

3. ICNIRP understreker i sine dokumenter at deres anbefalinger ikke frir noen stat eller bedrift fra ansvaret det er å foreta sine egne vurderinger og selvstendige beslutninger om hvilket nivå de finner behov for å sette grenseverdiene på, og understreker at det kan være spesielle lokale eller andre hensyn som taler for å sette grensene på andre nivåer enn der ICNIRP anbefaler. Likevel er ICNIRPs anbefalinger, med grenser, gjort til automatisk gjeldende forskrifter i Norge – på tung teknologistandardiseringsbyråkrat-engelsk uten oversettelse. Dette har skjedd ved en myndighetsoverføring som Helse- og omsorgsdepartementet i dag har problemer med å forsvare, og som ser ut til å ha foregått i konflikt med lover og spilleregler i Norge (bl.a. grunnlovens §115) fordi den har vært «gjemt bort» i en forskriftsendring. Statens strålevern er slik blitt et urettmessig underbruk av ICNIRP, og bør utfra sin faktiske funksjon betraktes som en filial i norsk sentralforvaltning til en internasjonal interesseorganisasjon.

4. Virkningene av mobilmaster er vanskelige å finne igjen i offentlig helsestatistikk. Men det skyldes at den ikke har opplysningene som trengs. Flere re-analyser i Norden av offentlig statistikk og andre statistiske undersøkelser støtter antakelser om at det er blitt økt sykelighet som følge av mobilmaster og mobilbruk. En svensk bok om dette, skrevet av en gammel Ericsson-ingeniør, Örjan Hallberg, kommer i disse dager. Han har brukt livet sitt etter at han og mange andre på jobben ble syke, til å dokumentere statistisk hvordan sykelighet og utbygging av mikrobølget stråling følger hverandre. Historien fra Okinawa viser det samme i miniatyr, og samsvarer med talløse andre funn og med biologisk teori.

5. Mobilselskapene argumenterer nå gjerne med at det er lurt med flere master som et avbøtende tiltak, for da vil strålingen være svakere fra mobilene ettersom de vil regulere ned sendestyrken når signalet fra masten blir sterkere. Det kan være man tror på dette i mobilselskapene, men det er et skinnargument. Saken er at det trengs nye generasjoner mobilsystemer som skal ta unna den ventede trafikkveksten, og siden disse bruker høyere frekvenser og derfor rekker kortere, må mastene stå tettere. Men de har større kapasitet, og den vil spise opp «strålingsgevinsten». Tettere master gir samtidig mer trafikk fra flere kanter, med økt risiko for «fokuspunkter» der stråling fra flere master reflekteres og samles. Høyere frekvenser er antakelig mer biologisk aktive. I tillegg viser forskningslitteraturen, f.eks. fra biologen Andrew Goldsworthy, at det antakelig ikke har noen praktisk betydning at mobilen kan sende med svakere styrke: Master kan gi samme eller større skadelige helsevirkninger enn mobiler. Så hele fordelen det skulle være med flere master, er basert på falske forhåpninger og ukyndighet. (Se – Helseskade fra mobilmaster? For noe tull!) Goldsworthy har jobbet en mannsalder med stråling og biologi, og hans vitenskapelige synspunkter har bred støtte – bare ikke i ICNIRP med følge.

Statens strålevern hevder ofte at de som advarer mot helseskader skremmer opp folk unødig. Jeg må være en av dem. De ville hatt rett dersom oppvarmingsgrensen faktisk var den som sikret oss mot helseskader. Men slik er det jo ikke. Da er det verre å ti stille enn å si ifra – eller som mobilbransjen gjør – å bygge ut raskest mulig slik at det skapes «fakta på bakken» – en situasjon som nesten er uopprettelig. Det er en form for moderne landnåm der kostnadene seinere skal tas over folkehelsebudsjettene.

Enhver som kan lese, vil selv se at norsk helsepolitikk på området bygger på et dokument som baserer seg fullt og helt på oppvarmingsgrensen og avfeier all forskning som ikke passer inn. Det står uttrykkelig i det dokumentet som bransjen og myndigheter markedsfører som dokumentasjon, Folkehelseinstituttets rapport 2012:3. Konklusjonene – og norsk helsepolitikk – ville blitt ganske andre hvis den premissen ble endret. Dette korthuset faller nå sammen – i Norge og i andre land, og strammere lover og forskrifter kommer i tur og orden. Statens strålevern og mobilselskapene burde bruke kreftene på å finne nye løsninger i stedet for å presse igjennom de gamle. Lokale myndigheter bør ha is i magen. Og bindingene til ICNRIP bør løsnes slik at vi kan få en strålevernmyndighet som verner helse og natur, og ikke strålene. Kanskje burde Miljødirektoratet overtatt og luftet ut i lokalene?

Einar Flydal, 14.03.2015

PS. Her om dagen flagget forresten et av strålevernernes gamle trumfkort ut og gikk over til den andre siden – forskeren Alexander Lerchl. Han var mobilbransjens gullgutt og strålefrykternes «Prügelknabe». Nå har han revidert gamle eksperimenter og kommet til den konklusjon at han tok feil da han forkynte for all verden at det ikke kan påvises helseskader fra stråling under strålegrensen. Nå advarer han i stedet mot varmegrensen og påviser i en ny forskningsrapport at stråleskader er påvist ved nivåer på tusendeler av strålegrensen. (http://www.microwavenews.com/news-center/rf-animal-cancer-promotion)

2 thoughts on “Systemsvikt i praksis: mobilmaster og Statens strålevern

Kommentarer er stengt.