Den norske statens strålevern: en sak for Riksrevisjonen?

I en internasjonal appell rettet til FN, WHO og FNs medlemsstater ber 200 forskere (per 24.05.2015) om straks-tiltak mot de skadelige virkningene på mennesker og livet forøvrig fra ikke-ioniserende elektromagnetiske felt (EMF), og da særlig fra mikrobølge-basert moderne kommunikasjon, dvs. mobiltelefoni og trådløse nettverk, som WHO har satt i kreftfareklasse 2B.

Ingen norske forskere er på lista. Det passer med det bildet jeg har fått når jeg har lett etter norsk kompetanse på området: Ingen norske cellebiologer har visst spesialisert seg på dette feltet, og svært lite har vært gjort av epidemiologisk forskning. Fysikerne duger ikke, for de kan for lite biologi og trekker feilslutninger i tillit til at fysikken dekker alt de trenger. Teknologene, næringene og samfunnsviterne stoler på myndighetene og deres grenseverdier. Selv biologene og medisinerne er ganske uinformerte med mindre de har interessert seg spesielt for temaet og helst har spesialisert seg på «bioelektromagnetisme» og liknende rariteter. Fins de, har de gjemt seg godt!

Det er grenseverdiene for ikke-ioniserende stråling som skal beskytte oss. (Og at de blir fulgt.) Gjennom en rekke bloggposter har jeg beskrevet hvordan dagens grenseverdier for eksponering for elektromagnetisk stråling savner grunnlag i virkeligheten. Det forskningsmessige grunnlaget for disse bloggpostene er meget omfattende og konkluderer bunnsolid på dette ene og viktige punktet:

Grenseverdiene har ikke verdi som beskyttelse mot helseskader som skapes av dagens eksponeringsbilde. Disse helseskadene kan derimot forklares gjennom dagens biovitenskapelige kunnskap og dette underbygges av empiriske undersøkelser. Disse helseskadene har i svært mange tilfeller ikke alternative, bedre forklaringer, og EMF-forklaringene er i tillegg bekreftet i utallige kontrollerte testforsøk som holder normal vitenskapelig standard.

Strålevernmyndighetens avvisning av denne forskningen bygger på utvalgsarbeider som er fulle av feil og uetterretteligheter, og baserer seg på «Tordenskjolds soldater» – folk som går igjen fra utvalg til utvalg og bruker det ene utvalgets forutinntatte vurderinger og avvisninger av all forskning som ikke passer dem, til å begrunne det neste utvalgets konklusjoner. Utvalgsrapporten som er lagt til grunn for norsk helsepolitikk på området, Folkehelseinistitutt-rapport FHI 2013:3, er intet unntak. Hvordan disse utredningene «rigges», finner du beskrevet her, og en rekke andre steder på nettet, i forskningsartikler og i bøker som er ubehagelig lesning for oss som har jobbet lenge i IKT-bransjen, f.eks. Paul Brodeur: The Zapping of America, 1977 (SIC!).

Tilsvarende forskningsvurderingsrapporter utført for nasjonale, internasjonale eller overnasjonale organer (f.eks. Canadas Code 6-utredning, EUs SCENIHR-rapport, og den kommende WHO-rapporten) vekker da også store protester fra internasjonale fagmiljøer både på grunn av begrenset mandat, skjev sammensetning av utvalget, uheldig arbeidsmåte og lederskap, utelatelse av viktig forskning, feiltolkning av forskning de faktisk vurderer, og ukritisk bruk av forskning som ikke kvalitetsvurderes for å underbygge konklusjonen: at der ingen vitenskapelig sikre funn fins som viser at EMF under grenseverdiene gir helseskader. Disse protestene er signert av store grupper forskere som har drevet innen feltet i en årrekke, og har omfattende publisering bak seg. Den internasjonale appellen er bare ett av mange slike forsøk på å få gehør hos politikere og andre som kan overstyre den definisjonsmakten som er blitt sittende i det jeg har kalt «ICNIRP-sfæren».

Statens Strålevern skriver om fra

Statens Strålevern skriver om fra «finner ikke grunnlag for å hevde» til «fins ikke»

Når så Statens strålevern utlegger utvalgsrapportene, f.eks. SCENIHR-rapporten (se bildet) som at forskningen viser at mobiltelefoni og trådløse nettverk ikke gir helseskade, trekkes strikken enda lenger: Der er ikke hold for en slik «popularisering» i utvalgsrapportene. Det er min påstand at dette derfor er regelrett desinformasjon. Med mindre Statens strålevern kan vise hvor i rapporten en slik tolkning har et tydelig grunnlag, og at det er rimelig ikke å gjøre oppmerksom på at det faktisk er tung ekspertise som hevder at også dette er feil, er det en sak for Riksrevisjonen. For på Riksrevisjonens hjemmeside heter det:

«Riksrevisjonen skal bidra til at fellesskapets midler og verdier blir brukt og forvaltet slik Stortinget har bestemt. Dette gjør vi gjennom revisjon, kontroll og veiledning.
Visjon:
Bedre offentlig ressursbruk»

Vi må anta at Stortingets overordnede bestemmelse er at folkehelsa skal beskyttes og at Grunnlovens § 112 (føre-var-prinsippet) skal følges. Det er da ikke vanskelig å tenke seg bedre offentlig ressursbruk i en etat lagt under Helsedepartementet: F.eks. kunne man informere om hva rapporten faktisk sier, og om den sterke kritikken fra fagfolk, og om hvordan folk kan beskytte seg mot stråling som er svakere enn dagens grenseverdier, men som forskning viser har helseskadelige virkninger. Jeg har derfor sendt et brev til Statens strålevern der jeg etterlyser en forklaring på etatens «informasjon» om SCENIHR-rapporten.

Kanskje etaten gjør om på nettsiden? Eller kanskje det kan påvirke hvordan WHO-rapporten omtales når den snart kommer?

Kanskje kan også Riksrevisjonens interesse for etatens informasjonsvirksomhet kan vekkes? F.eks. kunne Riksrevisjonen komme til å foreslå at ansvaret ble flyttet over til Miljødepartementet, slik det er gjort i flere andre land: For EMF fra basestasjoner og trådløse nettverk og andre permanente kilder angriper celler generelt, ikke bare menneskeceller. Derfor trengs det en myndighet som ser helhetlig på sakene og håndhever ALARA-prinsippet (at stråling skal være «As Low As Reasonably Achievable» – så lavt man med rimelighet kan oppnå, altså et slags svakt føre-var-prinsipp) i stedet for å la ALARA-prinsippet ligge og sove i strålevernlovgivningen.

Vent i spenning! Og hent gjerne fram Dagens Næringslivs «DN Magasinet» for 23. mai 2015 («Jus på prærien», en liten personalsak i UD som ble til en elefant). Der ser man hvor galt det kan gå når en etat kjører seg fast i sine interne perspektiver og særinteresser. Vi får håpe det ikke skjer i denne saken…

Einar Flydal, 24. mai 2015

Her finner du PDF-versjon av denne bloggposten:
EFlydal-Norsk-strålevern-Riksrevisjonen-24mai2015

PS. Jeg skylder å legge til at en av de norske forskerne som har publisert mest om EMF og helsevirkninger, er ansatt i Statens strålevern: forsker og biolog Lars Kleboe. Men forskningen hans får vi kanskje komme tilbake til.

One thought on “Den norske statens strålevern: en sak for Riksrevisjonen?

Kommentarer er stengt.