I fransk juridisk tradisjon følger man gammel romersk rett. Det innebærer blant annet at man starter med prinsipper, ikke med praksis, og at dommen bruker setninger som kan strekke seg over flere sider. De lange formuleringene alene gjør en dom fra Nanterre i Frankrike til interessant lesning for oss med latinlinja fra gymnaset. Men det er helt andre sider ved dommen som gjør den til aktuell lesning for mange nordmenn:

Denne dommen om stråling fra mobilmaster er den rake motsetning til dommen som nylig ble avsagt i Norge i Ulvøyasaken, der en radarspesialist gikk til sak mot Telenor for å få fjernet en basestasjon med flere antenner som peker rett mot huset hans 26 meter unna.

I den franske saken gikk to familier til sak mot mobilselskapet Bouygues Telecom fordi de ville ha fjernet en basestasjon med flere antenner som de mente representerte en helserisiko for dem. Og de vant fram til tross for at

• Avstanden mast – boliger var lengre enn i Ulvøyasaken.
• Strålingstrykket i boligene var, slik som i Ulvøyasaken, under de gjeldende strålegrensene, men lavere enn i Ulvøyasaken.

Den franske dommeren framhevet forskningen bak The BioInitiative Report som av høykvalitet, og omtalte det vitenskapelige fundamentet for dagens strålegrenser (det samme som i Norge) som meget svakt fundert, og at strålegrensene åpenbart er satt for høyt.

Det vitenskapelige fundamentet bak de franske strålegrensene er det samme som i Norge, og strålegrensene er de samme. I Frankrike har man dog forsøk i gang med grenser på 1/1000 av dagens, og en forskningsutredninger og politiske vedtak på at de bør ned.

I Ulvøyasaken stolte dommeren mest på myndighetens representant og den anklagedes sakkyndige, en biolog uten medisinsk kompetanse som har gjort en statistisk undersøkelse som ikke fant noen fare ved mobilbruk, og som vitnet for mobilselskapet. Dommeren stolte minst på radarspesialisten og hans fagekspert som har 800-1.000 fagartikler bak seg fra de siste 40 år.

I den franske saken ble bevisbyrden lagt på det saksøkte telekomselskapet: Det er dette selskapet som stadig har utvidet sine antenner og hengt stadig flere sendere med sterkere signaler og høyere frekvenser på sine master – riktignok ved statlige pålegg om dekning. Derfor måtte mobilselskapet bevise at det ikke er helserisiko forbundet med dette. Det var altså ikke saksøker som måtte bevise at det er helserisiko slik som i den norske saken.

Saksøkeren i den franske saken hevdet med henvisning til The BioInitiative Report at det foreligger en rekke vitenskapelige rapporter som påviser helsefare, og at disse er blitt publisert etter at de gjeldende eksponeringsgrensene ble fastsatt, og at disse grensene nå er foreldet. Dommeren mente at det dermed var teleselskapet som må godtgjøre at så ikke er tilfelle.

I Ulvøyasaken var dommerens vurdering motsatt: Statens stråleverns ansatte, som vitnet for Telenor, hevdet at The BioInitiative Report ikke var vederheftig, og vant fram. Bevisbyrden ble derfor liggende hos saksøker, samtidig som hans ekspert var frakjent autoritet. En umulig situasjon.

Den franske dommen finner du oversatt HER. Oversettelsen er betalt av skipsreder Einar Rasmussen. Han har åpenbart interesser i slikt, og har i flere år sponset Folkets strålevern. Folketsstrålevern har lagt dommen ut på sitt nettsted. (De gule understrekningene bør overses. De har noen laget i den norske originalen.)

Den franske saken var en ankesak: teleselskapet anket etter tap i første rettsinstans, men tapte altså også anken.

I Ulvøya-saken tapte saksøker og måtte bære begge parters saksomkostninger. Det blir fort en million. Han anket ikke. Det kan man forstå, for hvem har råd til å risikere nok en million i tilfelle et nytt tap? Men gunstig for den juridiske helsetilstanden i Norge var det vel neppe.