For 45 år siden: EU-medlemskap hindret av Magnus Lagabøters landslov

Historien om oversettelsessvindelen om melkesubsidiene er en historie om hvordan embetsverket noen ganger misbruker egen makt og spiller på lure formuleringer, mens politikere og folk flest blendes av gammel tiltro til øvrigheta, og av at de selv ikke går dypt nok ned i detaljene. For Djevelen skjuler seg nettopp der – i detaljene…

img_0847

«Melkefilologene» 45 år etter, nå i januar 2017: fra venstre Svein-Erik Søland, Halvor Kjellberg, Svein Erling Lorås, Svein Østerud og Einar Flydal. Her med noen av avisenes karikaturtegninger fra «kampen om melkesubsidiene» i 1972.

Folkeavstemningen i 1972 om norsk medlemskap i Det europeiske fellesmarkedet – dagens EU – endte med 53,5% NEI- mot 46,5% JA-stemmer. Det sto altså om bare 1,75%. Landbruksnæringen var massivt imot medlemskap. Produksjonsstøtte ble brukt i landbruket til å opprettholde bosettingen i landet, og det var i strid med Romatraktaten, EUs «grunnlov». Stortinget hadde derfor satt varige unntak for landbruket som klar betingelse for medlemskap.

Men hva skjedde? Bryssel ga ikke ved dørene, så hele medlemskapsavtalen holdt på å gå i vasken. Men så fikset UD en egen paragraf om norsk melk. I den gjorde UD en feiloversettelse som skulle lure både landbruksministeren, Stortinget og folket til å tro at man likevel hadde fått til et unntak – i det minste for melkeproduksjonen. Feilen ble oppdaget nesten tilfeldig av en middelalderforsker på grunn av en formulering han kjente fra Magnus Lagabøters landslov. Saken tok av i avisene i januar 1972. Melkesubsidiene ble en av valgkampens største og mest omtalte saker – og en av flere som flyttet avstemningsresultatet i hele prosenter. Det var de fem «melkefilologene» – som VG kalte oss – som drev saken framover, og det var både utrolig morsomt og lærerikt.

Du finner hele melkesubsidiesaken HER i en beskrivelse fra sommeren 1972.

Einar Flydal, 29. januar 2017