På FELO-konferansen i Oslo sist uke holdt den verdenskjente kreftforsker Lennart Hardell fra Universitetssykehuset i Örebro et meget vektig foredrag om EMF som miljøgift. Hardell demonstrerte tydelig og klart at trådløs radiokommunikasjon fra mobiler tilfredsstiller alle rimelige kriterier for å regnes som en miljøgift.

Med andre ord førte Hardell bevis for at det ikke fins rimelig grunnlag for tvil om den saken. De som mener noe annet – altså at noen slik giftvirkning ikke er påvist – har et problem: Noen tilfredsstillende bevisførsel for et slikt syn foreligger ikke. Bare taushet og forsiktig antydninger om tvil om Hardells forskningsresultater.

Hardells foredrag hadde tre deler, og du kan se det hele på YouTube. Her vil jeg bare ta for meg den delen som inneholder bevisførselen*, og som er den delen som er vanskeligst å få oversikt over på grunn av alle detaljene. Det er også den delen av foredraget som forskningsmessig sett er viktigst.

Det var et stille foredrag, men tungt i innhold. Hardell tar ikke for store ord i sin munn. Han ser ned på sin PC mens han snakker, men ordene er veloverveide og vektige. Alt er saklig og presist. Det sløses ikke med ytre effekter og store overskrifter, selv om han gir uttrykk for at han er dypt fortvilet over at stater og etater og bedrifter kan tillate seg – eller være ubetenksomme nok til – å spre en slik miljøgift.

Utgangspunktet til Hardell var selvsagt at det pågår en strid i internasjonale organer om klassifikasjonen av radiofrekvent stråling som kreftfremkallende bør opprettholdes. IARC, WHOs kreftforskningsenhet, vedtok i 2011 etter en omfattende gjennomgang av kunnskapsstatus, å klassifisere all radiofrekvent stråling som kreftfremkallende i fareklasse 2B, som betyr «mulig kreftfremkallende». Utslagsgivende var forskningen både til Lennart Hardell og hans team, og forskningen til flere andre forskere.

Hardell og en del andre arbeider for en strengere klassifisering, mens næringen og noen andre forskere arbeider for en mildere klassifisering. Forøvrig kan nevnes at ekstra lavfrekvente elektriske felt (ELF), f.eks. fra husholdningsstrøm og høyspentledninger og elektriske maskiner, også har 2B-klassifisering, og det fins både forskning som mener at klassifiseringen er for svak og at den er får sterk.

I foredraget gikk Hardell gjennom forskningen utfra de såkalte Hill-kriteriene, som er «gullstandarden» på feltet: en slags sjekkliste for å undersøke om en mistenkt miljøgift faktisk kan regnes som nettopp det, eller om det er mulig at den slett ikke er noen miljøgift, fordi mistanken ikke er godt nok begrunnet.

Hardell viste punkt for punkt at forskningsfunnene tilfredsstiller Hill-kriterienes krav. Han viste det ved å legge fram statistikk for visse typer hjernesvulster som hos noen utvikler seg på hørselsnerven på den siden de bruker mobilen. Statistikken knytter på den ene måten etter den andre svulstene til eksponeringen for elektromagnetisk stråling fra bruken av mobiler og trådløse fasttelefoner. Og det skjer ved eksponeringer som er for svake til at skaden kan oppstå fra oppvarming.

Konklusjonen mener han derfor saklig sett er enkel og grei å trekke, selv om den er vanskelig politisk og vil falle mange tungt for brystet og motsi det de ønsker å tro på:

Konklusjonen er at radiofrekvent stråling fra moderne trådløse kommunikasjonssystemer er å regne som en sikkert påvist miljøgift. Dermed bør den også klassifiseres strengere i IARCs klassifikasjonssystem.

Detaljene i Hardells gjennomgang får du servert av Hardell selv i videoen, så de er det ingen grunn til å gjenta her. Jeg vil bare nevne at ett av Hill-kriteriene dreier seg om hvorvidt det fins noen rimelig årsaksforklaring på den observerte sammenhengen:

Hardell viste kort at joda, en rimelig årsaksforklaring fins. Den årsaksforklaringen han trakk fram, er nær beslektet med den årsaksforklaringen som jeg har omtalt en rekke ganger som dagens standardmodell for hvordan miljøgifter kan produsere et overskudd av oksidanter i hver enkelt celle. Resultatet blir da gjerne at det framkalles inflammasjon og dernest åpnes det for en hel vifte av ulike symptomer og lidelser, blant annet kreft. Elektromagnetiske felt virker nettopp slik – hva enten det måtte skje via kalsiumkanalene i celleveggene eller på andre måter. Så enkelt er det, enten vi vil innse det eller ei.

Det styrker bevisvurderingen at denne forståelsen – selv om den ikke er komplett i alle detaljer om hvordan mekanismene fungerer – stemmer godt overens med forskningsfunnene fra andre forskere som nærmer seg problemstillingen fra andre kanter. Og det styrker Hardells syn at motstanderne – de som hevder at strålingen fra mobiler og andre former for trådløs mikrobølget kommunikasjon ikke er forbundet med helserisiko – ikke klarer å anføre noen form for bevis eller god kritikk mot dette. I stedet lar de være å omtale disse forskningsresultatene, eller hevder ganske enkelt at «det er bare en teori».

Det er en unnamanøver – den slags medierådgiver-tale som skal gi inntrykk av å være et motargument, men slett ikke er det. For i erfaringsvitenskapenes verden er selv de best påviste sammenhenger «bare en teori». Denne mediestrategien er kjent og dokumentert: «Ikke motsi, men så tvil og gi uttrykk for at det trengs mer forskning!»

Lennart Hardell har forresten erfaring med slikt: Før han forsket på kreftvirkninger av trådløs kommunikasjon forsket han på kreftvirkninger av plantevernmidlet glyfosat, som markedsføres under navnet RoundUp. Sist oktober dukket det opp et gammelt skriv fra Monsanto. Det gjalt hvordan de skulle få stoppet kjeften på Lennart Hardell gjennom å få forskere rundt på turné i Europa med «motinformasjon». I dag vet vi at det var Hardell og hans likesinnede som vant. Man diskuterer ikke lenger om glyfosat er helseskadelig, men om nytten oppveier ulempen og når avviklingsperioden skal begynne. Mer om saken finner du på Hardells blogg. Du finner også en tekst på Wikipedia om Hardell og hans forskning. Den ser ut til å ha til hensikt å så tvil – ikke for kraftig, men akkurat passe til å virke objektivt informerende.

 

Einar Flydal, den 6. desember 2017

PDF-versjon: EFlydal-06122017-Hardell mobilbruk som miljøgift tilfredsstiller Hill-kriteriene

* Når jeg bruker ordet «bevis» i en tekst som dette, er det med hensikt i litt uvitenskapelig for å gjøre teksten mer leselig: Vitenskapens krav til bevis i streng forstand er så strengt at slike bevis bare fins i vitenskaper som ikke uttaler seg om verden, men bare om seg selv og sine egne regelverk. For eksempel matematikk og geometri. I erfaringsvitenskaper snakker man i stedet om «belegg» eller «evidens» (som vel egentlig betyr at noe «springer en i øynene»). Belegg kan være svake indikasjoner eller – i motsatt ende av skalaen – så sterke at de virker ugjendrivelige. Da kaller man belegget for bevis, slik som i jussen. I erfaringsvitenskaper er ingen bevis noensinne fullgode, men kan være svært sterke. «Belegg» og «evidens» er ikke dagligtale. «Bevis» i teksten over er altså å forstå som «sterk evidens».

Referanser:

Carlberg, M. & Hardell, L. (2017). Evaluation of Mobile Phone and Cordless Phone Use and Glioma Risk Using the Bradford Hill Viewpoints from 1965 on Association or Causation. BioMed Research International, vol. 2017, Article ID 9218486, 17 pages, 2017. doi:10.1155/2017/9218486
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28401165

Hardell, L. & Carlberg, M. (2013). Using the Hill viewpoints from 1965 for evaluating strengths of evidence of the risk for brain tumors associated with use of mobile and cordless phones1). Reviews on Environmental Health, 28(2-3), pp. 97-106. Retrieved 6 Dec. 2017, doi:10.1515/reveh-2013-0006,
https://www.degruyter.com/view/j/reveh.2013.28.issue-2-3/reveh-2013-0006/reveh-2013-0006.xml