“Den 5. januar 2018 fikk alle i boligblokken jeg bor i, koblet opp smartmålere. Jeg var hjemme da de skrudde på de nye målerne og jeg opplevde akutt hodepine, brenning i huden, svie i øynene, sus i hodet, irritasjon i hud og humør, og uro i hele kroppen.”
Dette skriver en ung kvinne. Hun vil være anonym, men vil gjerne at hennes historie skal bli kjent. Hennes og andres opplevelser finner du HER. Send gjerne inn din egen (HER).
Hennes opplevelser er i tråd med den kunnskapsstatus forskningen gir oss, men som Statens strålevern har valgt å se bort fra:
Målerne stråler svakere enn gjeldende strålegrenser. Strålegrensene forvaltes av et underbemannet Statens strålevern uten fagkompetanse, og er fastsatt rent politisk, ikke ut fra kunnskap om hva som skal til for å skape skadelige helsevirkninger:
Strålevernet i Norge og resten av Norden er enige om å følge samme grenseverdier, og om å følge WHOs anbefalinger. Hvem som har gitt dem det mandatet, og hva de eventuelt forsto om sin beslutning, vet jeg ikke.
Strålevernene i Norden tolker dette mandatet slik at det betyr å trosse advarslene fra WHOs kreftinstitutt IARC, og i stedet følge anbefalingene fra WHOs lille kontor “The International EMF Project”. Dette kontoret er ledet av en antennespesialist – ikke en medisiner. Det fungerer i dag som en lobbyorganisasjon for trådløsbransjen ved å forsvare det syn at skader bare synes å oppstå hvis strålingen er kraftig nok til å skape akutt oppvarming. Det er selvsagt ICNIRPs 1998-retningslinjer som er grunnlaget. De revideres nå i 2018, men vi vet alt nå at de nye kommer ikke til å bli vesentlig annerledes. Det gir – og skal fortsette å gi – bransjen et enormt armslag, i strid med det aller meste av forskningsfunn.
Figuren under viser hvor grovt dette spillet om helsen er: Genetikeren Henry Lai har laget en oversikt over alt han har funnet av fagfellevurderte, engelskspråklige forskningsartikler fra 1990 til i dag innen to områder – skader på arvestoff (DNA) og oksidasjonsskader (forhøyet oksidantproduksjon og inflammasjon) (Lai 2017):
Røde tall og søyler viser prosentandelen av studiene som fant skadevirkninger av eksponeringen, blå tall og søyler viser prosentandelen av studiene som ikke fant skader. Studiene er delt opp på skader fra radiofrekvent stråling (RFR) , som er høyfrekvent, og fra lavfrekvente felt (ELF EMF), som i praksis betyr høyspent og lavspent elektriske systemer, så som ledninger, varmekabler, elektromotorer o.l. Tallenes tale er ganske så klar: De langt fleste forskningsartiklene finner skadevirkninger. Vi snakker selvsagt om skadevirkninger etter eksponering som er svakere enn gjeldende grenseverdier i Norge og de fleste land med tradisjon for å følge USA. For det er derfra kampen for romslige grenseverdier først og fremst har foregått, og det er rustnings- og IKT-industrien der som først og fremst hadde mye å tjene på slike grenser. Er du i tvil om en slik beskrivelse kan stemme, så les (Brodeur 1977) og (Maisch 2010).
Selv om mest ikke alltid betyr best, burde dette bildet vekke krav om at behovet for strengere grenseverdier skal drøftes av uavhengige fagfolk før WHO trekker sine konklusjoner. Det skjer ikke i dag. WHO akter ikke å legge to pinner i kors for å få motforestillinger og faglig bredde inn i sine vurderinger. Tvert om skal de med vitende og vilje sørge for at ingen motforestillinger skal få forstyrre de for lengst fossile forestillingene at ingen skade oppstår uten oppvarming. Dette framgår særdeles klart av Lennart Hardells beskrivelse av sitt møte der for noen måneder siden (Hardell 2017). Hardell er en av verdens fremste forskere på sammenhengen mellom kreft og mobilbruk.
WHO velger således å gå imot det aller meste av det som er publisert av forskning om skadevirkninger fra mikrobølget stråling. Statens strålevern dilter etter, i mangel av egen kompetanse og i lojalitet til politiske vedtak på nordisk basis. Så viser NVE til Statens strålevern, og nettselskapene setter ut “smartmålere” med NVEs velsignelse – målere som ikke ville vært tillatt dersom grenseverdiene tok hensyn til de røde søylene i grafen over.
I de såkalte “ekspertutvalgene” som Strålevernet lener seg til, blir all forskning som hører hjemme i disse røde søylene utelatt systematisk gjennom ulike silingsprosesser. Hvis du vil se en forskningsrapport som omtaler hvordan det gjøres, kan du f.eks. så på Sarah J. Starkeys gjennomgang (Starkey 2016) av rapporten fra AGNIR, den britiske stående komiteen for vurdering av forskning på ikke-ioniserende stråling. Eller du kan ta fram “motmeldingen” (Glomsrød & Solheim 2012) som ble laget sist man i Norge foretok en forskningsevaluering etter oppdrag for Helsedepartementet. Det skjedde ved hjelp av en nesten like ensidig arbeidsgruppe som de vi finner i AGNIR og i WHOs “The International EMF Project”.
Derfor blir folk syke med “akutt hodepine, brenning i huden, svie i øynene, sus i hodet, irritasjon i hud og humør, og uro i hele kroppen“. Så enkelt er det.
Einar Flydal, den 10. januar 2017
Referanser:
Brodeur, Paul: The Zapping of America. N.Y., 1977
Glomsrød, Solveig og Solheim, Ida: Helsevirkninger av elektromagnetiske felt, 2012 (lastes ned fra fra http://www.felo.no eller HER)
Hardell, Lennart: World Health Organization, radiofrequency radiation and health – a hard nut to crack (Review), INTERNATIONAL JOURNAL OF ONCOLOGY 51: 405-413, 2017, 2017, DOI: 10.3892/ijo.2017.4046
Lai, Henry: Percent Comparison Showing Effect vs No Effect in Comet Assay and Oxidative Effects Studies (RFR and ELF-EMF), BioInitiative Report Research Summaries Update, November 2017, Chapter 6, Genotoxic Effects, http://www.bioinitiative.org/research-summaries/
Maisch, Don: The Procrustean Approach, Setting Exposure Standards for Telecommunications Frequency Electromagnetic Radiation, PhD-avhandling, Univ. of Wollongong, 2010, http://www.emfacts.com/the-procrustean-approach/
Starkey SJ. : Inaccurate official assessment of radiofrequency safety by the Advisory Group on Non-ionising Radiation, Rev Environ Health 2016; 31(4): 493–503, DOI 10.1515/reveh-2016-0060