Et leksikon skal være et sted der vi kan søke pålitelig og aktuell kunnskap.

Men miljøer som ikke skal stivne i tillit til seg selv, må stadig utfordres så de holder seg oppdaterte. Det gjelder også Store medisinske leksikon, eller Norsk medisinsk leksikon som det før het. 

I SMLs beskrivelse av ‘el-overfølsomhet’ har det sviktet helt. Derfor får du – og SML – en langt mer oppdatert kunnskapsgjennomgang her.

Bakgrunn

Norsk medisinsk leksikon er en del av nettbaserte Store norske leksikon (SNL.no) og har fått navnet Store medisinske leksikon (SML). Store norske leksikon er et gratis og fritt tilgjengelig oppslagsverk skrevet av fagfolk. Det er eid av de norske universitetene og flere ideelle stiftelser/organisasjoner, blant annet Fritt Ord.

Vi må derfor anta at leksikonet ikke skal være bundet opp av den til enhver tid gjeldende politikk om hva som skal få lov til å være gjeldende kunnskap. Tvert om: Det skal utfordre ved å fremme faktisk kunnskap, også når den er ubehagelig for makten, for fagtradisjoner, og for dem som trives best med konvensjonelle tanker.

Når noe er galt eller mangelfullt i SNL, er det dermed vår alles plikt å gi redaksjonen beskjed. Derfor kan man også foreslå tekstendringer. Og selvsagt er det redaktørenes plikt å få rettet artikler i pakt med etablert kunnskap på feltet.

Fra oppdagelse til handling

Noe tilfeldig ble jeg klar over artikkelen om ‘el-overfølsomhet’. Den ble opprinnelig skrevet av den nå pensjonerte spesialist i arbeidsmedisin og indremedisin Finn E. S. Levy ved Oslo Universitetssykehus. Det var dit de ble sendt, de som mente de var el-overfølsomme og skulle undersøkes. Og der var man underlagt norsk helsepolitikk, som var at noe slikt ikke kunne påvises, og ikke kunne finnes.

Å skrive en leksikonartikkel om ‘el-overfølsomhet’ må derfor ha vært en vanskelig balansegang for en som både var bundet av sin hippokratiske ed, og samtidig av sin plikt til å følge helsevesenets politikk.

Siden den gang i 2009 er artikkelen flikket på diverse ganger av andre med kanskje skiftende innsikt i temaet og kanskje i samme vanskelige situasjon. I forhold til dagens kunnskap er den ikke lenger mye tess, men direkte mangelfull og svært misvisende.

Jeg satte meg derfor til tastaturet, og etter noen dagers arbeid sendte jeg et utførlig 11-siders notat til redaksjonen. Det kan brukes som råvare for en kraftig revisjon. Notatet er rimelig á jour med dagens kunnskap, og gjør dessuten kontroversen om el-overfølsomhet forståelig for de fleste.

For å vise at påstandene i teksten er underbygget med grundig forskning, er teksten full av kildehenvisninger.

Notatet, og hvordan det medisinske leksikonet håndterer slike innspill som kommer fra ikke-medisinsk hold, kan ha interesse for langt flere enn redaksjonen. Og siden en ny leksikonartikkel uansett vil bli langt kortere og uten henvisninger, legger jeg ut den fulle versjonen her, sammen med følgeskrivet jeg sendte til redaksjonen.

Notatet går imot norsk helseforvaltnings politiske linje. Det tar for seg et felt som glitrer med sitt fravær i utdanningen av arbeids- og miljømedisinere i Norge, men som blir stadig mer aktuelt i takt med stigende eksponering av befolkning og miljø.

Brevet og notatet

Du kan lese notatet nedenfor på skjermen. Med følgeskriv er det på hele 12 A4-sider. Så kanskje er det like godt å åpne det som PDF og skrive det ut? Så du kan lese det i papirversjon i godstolen. Slik sparer du både skjermtid og strøm, selv om det går litt ut over skogen…

Redaksjonen har meldt tilbake at notatet mitt er videresendt til den aktuelle redaktøren, så får vi se hva som skjer:

Hvor bundet er leksikonet av norske helsemyndigheters bindinger til WHO, som på dette området ikke kan gi innrømmelser uten å underminere sin linje på strålevernområdet?

Og hvor bundet er leksikonet av sitt oppdrag: å sørge for opplysning i samsvar med dagens kunnskapsnivå og legenes hippokratiske ed?

 

Einar Flydal, den 20. oktober 2023

PDF-versjon av bloggposten uten notatet: EFlydal-20231020-Norsk-medisinsk-leksikon-trenger-et-kunnskapsloft-om-el-1.pdf

PS. Kort etter at denn bloggposten ble skrevet, fikk jeg svar fra redaktøren. Han konstaterer bare at WHO har slått fast at det ikke er påvist noen skadevirkninger ved lavere eksponering enn grenseverdiene. Det kan derfor virke som om han ikke har lest teksten jeg sendte, bare har overflatisk kunnskap om hvordan bevisføringen foregår, eller som om han velger å «ta ånden fangen i troens lydighet», som det heter hos Paulus – altså underordne seg WHO i stedet for å forholde seg til forskningsfunn.

Det er ikke bra for leksikonets troverdighet. Jeg får komme tilbake til dette i en ny bloggpost.

EFlydal-20230912-til-SNL-el-overfolsomhet-v.1.0

NB! Du blar i notatet med pilene i rammen nede til venstre.