Da mobilmastene ble slått av på en boligblokk i Okinawa…

Okinawa-blokkaI Okinawa i Japan bestemte en gårdeier seg for å si opp avtalen med teleselskapet som hadde basestasjoner på toppen av boligblokken hans. Det ga to forskere anledning til å sette i gang et ganske spesielt forskningsprosjekt om helsevirkningen av å ha mobilmaster på toppen av en bygård – og av å slukke antennene. De fant at beboerne ble klart sykere da basestasjonene ble slått på – i to etapper – og dernest klart friskere da basestasjonene ble slått av. I forlengelsen av dette går det an å leke med tanken om noen ganske tøffe helsepolitiske beslutninger!

Det japanske forskerparet gjennomførte undersøkelsen i 2009, og den er bare publisert ett sted: i et tysk tidsskrift for miljømedisin. Her finner du mitt sammendrag, og – for de spesielt tyskkyndige – hele forskningsrapporten:

– Ettersom folk ble klart friskere etter at mobilmaster på taket på boligblokka deres ble fjernet, tyder det på at mobilmastene gjorde dem sykere. Selv om strålingen de ble utsatt for, lå langt under gjeldende strålegrenser. Dette er en av konklusjonene til forskerne Tetsuharu Shinjyo og Akemi Shinjyo. Deres artikkel er nylig publisert i et tysk fagtidsskrift for miljømedisin, og løfter fram betente tema på den helsepolitiske dagsorden: Fins det skadevirkninger av mikrobølgestråling selv når strålingen er langt lavere enn myndighetenes grenseverdier? Og hvordan skal vi veie kostnader mot nytte på dette området? Dette er aktuelle tema blant spesialister og pressgrupper over hele Europa og i USA, men har knapt startet i Japan.

Artikkelen beskriver en enkeltstudie fra Okinawa, Japan, der man har kartlagt endring i helseplager blant 107 beboere i noen boligblokker med mobilbasestasjoner frittstående på taket. På bygget var det montert GSM-antenner (fra 1998), og etter 11 år også CDMA (2G)-antenner (fra 2008). Siden ble alle antenner fjernet (2009). Kartleggingen skjedde først mens basestasjonene sto montert og var i drift, og på ny noen måneder etter at de var tatt ut av drift. Det ble brukt både spørreskjema og medisinsk undersøkelse.

Forskerne samlet i januar 2009 – før alle antennene ble stengt – inn data om alle slags helseplager beboerne hadde og når de oppsto. Det skjedde både gjennom utfylling av skjema, og ved at beboerne ble undersøkt medisinsk av lege og sykepleier. Slik kunne de sortere ut hvilke helseplager som beboerne mente kom til etter 1998, da første GSM-antenne (800MHz) ble satt i drift, og etter mars 2008, da CDMA-antennene (2GHz) ble skrudd på. Og så samlet de samme type data på ny og på samme måter i november 2009, noen måneder etter at alle antennene var slått av (CDMA: februar 2009, GSM: juni 2009). Selve basestasjonene ble fjernet i august 2009. Det framgår ikke entydig klart om beboerne hadde informasjon om at undersøkelsene var knyttet til antennene. (Jeg har spurt forskerne, og oppdaterer teksten når jeg får svar.) Men forskerne skriver at de neppe hadde mistanker om at slik stråling kan skape helseplager, for temaet mobilmaster og helse var ikke på agendaen i Japan, og det foregikk heller ikke diskusjon om de offentlige strålegrensene, som er de samme som i Norge. Undersøkelsen er slik sett å betrakte som en blindtest. (Om den er dobbelt blind, framgår ikke.)

Undersøkelsen har den metodiske styrke framfor tidligere kartlegginger av helseproblemer der antenner er i drift, at den fjerner muligheten for at lavfrekvent stråling kan påvirke funnene, i og med at den både ser på endringen fra før antennene er i drift til driftsfasen, og endringene til etter at antennene ble slått av: For, skriver forskerne, lett forenklet av meg:

– Jo sterkere elektromagnetiske felt fra høyfrekventstråling folk utsettes for, jo hyppigere finner forskerne at folk plages av hodesmerter, oppmerksomhetsmangelforstyrrelser (HUTTER et al. 2006) og nedsatt oppfattelsesevne (ABDEL-RASSOUL et al. 2006). Men når man undersøker virkninger av basestasjoner, blander lavfrekvent stråling fra selve bygget seg inn i årsaksbildet. Jo mer omhyggelig undersøkelsen foretas, jo mer av dette får man med. Derfor er det om å gjøre å fjerne slike feilkilder, men det er svært vanskelig i praksis.

I denne undersøkelsen har de fått det til fordi de har data over lang tid, og data før og etter antennene ble slått på og siden av – uten at den lavfrekvente strålingen ble endret.

Strålingsmengdene fra basestasjonene nedover i byggene under basestasjonene ble kartlagt av mobiloperatørens ansatte. Det framgår at det er tvil om det er målt reelle verdier eller om de kan være for lave. Men de er neppe for høye. Normalt regnes slik stråling – også av norske myndigheter – for å være tilnærmet ikke-eksisterende og ganske ufarlige.

Hva de fant

Byggene er på 10-11-12 etasjer, med antenneanlegget på master på toppen. Strålingsverdiene viste seg ikke å avta jevnt med avstanden nedover i etasjene fra antennene, til tross for at antennene var montert for å stråle utover, ikke nedover i byggene rett under. Det kan komme av reflekser og ulike hindringer, og ble ikke søkt forklart. Verdiene som ble funnet nedover i byggene var svært langt under strålegrensene i Japan (og Norge): Verdiene var 1 til 209 mikroWatt/kvadratmeter, mens maks tillatt stråling er 10.000.000. Forskerne opplyser at målingene ble foretatt av telekomselskapets folk, som ringte til sin sentral/hovedkontor etter hver eneste måling på de 15 målepunktene på tak, nedover i etasjene og i kjellerne. Forskerne angir at kanskje andre burde ha målt for å ha en nøytral part, og at de burde ha målt også etter at senderne var avslått, hvilket de ikke gjorde. Men de antar at den valgte framgangsmåten neppe førte til for høye verdier, snarere til for lave, og at dette derfor neppe har betydning for hovedpoenget – den sterke nedgangen i helseplagene som skjedde etter at basestasjonene ble slått av.

I den første undersøkelsen, januar 2009, meldte 26 beboere om i alt 66 plager med begynnelse som de mente kom på et tidspunkt etter at GSM-antennene (800MHz) var satt i drift. Det dreier seg om et bredt spekter plager, i alt 66 observasjoner av tinnitus, tåkesyn, stive skuldre, hodesmerter, anspenthet, neseblod, ulike kreftformer, søvnløshet, svimmelhet, øyesmerter, tørre øyne, astigmatisme, hjertebank, skjelving, glaukom, hørselstap, rennende nese, mellomørebetennelse, nummenhetsfølelse, hudproblemer, angina, smertesyndromer.

26 flere beboere meldte om plager som oppsto etter at også CDMA-antennene (2GHz) var kommet i gang, og samlet antall plager gikk opp fra 66 til 158, altså en betydelig vekst. De nye lidelsene som nå kom inn på lista, er bla. trøtthet, motivasjonstap, nervøsitet, bevistthetsforstyrrelser, kortpustethet, polypper, hukommelsestap, struma, konsentrasjonsvansker, lavt og høyt stoffskifte, forstoppelse, grå stær, rødming, svette, smaksforstyrrelser, utydelig tale, ansiktslammelser.

Ved ny kartlegging i august 2009, etter at alle basestasjonene har vært slått av noen måneder (fordi byggets eier sa opp framleieforholdet til teleselskapet), viste det seg at det bare var 15 av de samme 107 beboerne som meldte noen plager overhodet. Og nå var det i alt bare 18 tilfeller av plager fordelt på 8 ulike diagnoser – mot tidligere 158 plageregistreringer fordelt på 32 diagnoser da begge senderne var i drift.

Hvordan skal dette forstås?

Om plagene hadde økt med tid på grunn av beboernes alder, og ikke på grunn av stråling, burde de ikke gått ned når basestasjonene ble slått av. Det gir grunnlag for å tro at plagene har sammenheng med basestasjonene.

Da den langt sterkere strålingen fra CDMA-senderne startet, økte plagene kraftig. Det passer med andre forskeres funn i andre prosjekter. Strålingen nedover i bygget var likefullt langt svakere enn grenseverdiene. Dersom grenseverdiene er satt rett – dvs. slik at helsevirkninger ikke kan oppstå hvis strålingen er lavere – skulle man ikke fått dette mønsteret: Man skulle hverken fått økningen eller nedgangen i helseplagene når man bodde der strålingen var så mye lavere enn grenseverdiene.

Om plagene skyldtes stråling fra andre sendere, skulle ikke strålingen nedover i etasjene vært så lav, og plagene burde slett ikke ha forsvunnet når basestasjonene øverst på deres egne hus, ble slått av, men snarere på andre tidspunkt dersom der ble gjort endringer på disse andre basestasjonene som eventuelt var årsak til plagene.

Forskernes konklusjoner er at strålingen må anses som den sannsynlige årsak til de plagene som forsvant, til tross for at den registrerte strålingen var så svak i forhold til grenseverdiene. De viser til at det fins omfattende belegg for at slike plager kan oppstå selv ved strålingsstyrker langt under grenseverdiene, og de fremholder videre at uansett er dette funnet et argument for at føre-var-prinsippet, som Europakommisjonen besluttet i 2002 å legge til grunn overfor miljøproblemer, bør komme til anvendelse også i Japan. Der har temaet i følge dem ikke vært nevneverdig framme i lyset.

Jeg legger for egen regning til tre poeng som riktignok har vært fremmet av andre, men som her får ny relevans:

1. Dette funnet må bety – dersom det viser seg å gjelde flere – at å fjerne mobilmaster må være ett av de mest kostnadseffektive helseplagereduserende tiltak som er tenkelig å foreta i en by. Det er få andre tiltak som viser tilsvarende forbedringspotensiale – og det selv om antennene som fjernes, ikke er satt opp for å stråle i den retningen plagene oppstår. At det ville ha en kostnadsside i et samfunn som har gjort seg avhengig av mobiler og mikrobølger, er like klart. Så her er mange faktorer i regnestykket: bl.a. folkehelse stilt opp mot effektiv non-stop kommunikasjon, teknologiutvikling mot teknologiavvikling.

2. Dette funnet styrker nok en gang det syn at de gjeldende grenseverdiene ikke er relevante som helsebeskyttelse. De beskytter strålene og ikke mennesker. Og vi vet hvorfor: Grenseverdiene er laget med utgangspunkt i foreldet kunnskap om at varme fra absorbert stråling er eneste relevante mekanisme, og for rask oppvarming skjer ved 500.000.000 mikroWatt/m2, slik at med en solid sikkerhetsmargin passer det med en grense på 10.000.000. Men nå vet vi for lengst bedre. I den japanske boligblokken lå strålingsnivået milelangt under det som kan produsere varme, selv om telekom-folkene kanskje jukset med målingene.

3. Når helsemyndighetene – herunder Statens strålevern – viser til at mikrobølget stråling ikke lar seg observere i befolkningen i form av helseproblemer, tyder det først og fremst på at helsedataene ikke er samlet inn slik at de gjør det mulig å sjekke ut slike antakelser. Andre analyser, herunder de to japanernes, viser at trålingen gjennom norske helsedata bør skje med andre maskevidder.

Her kan det bli noen tøffe helsepolitiske og næringsstrategiske avveininger å ta. Hvem setter i gang den diskusjonen i Næringsdepartementet? Og når kommer Helsedirektoratets avdeling for Miljø- og Yrkesrelaterte sykdommer til å engasjere seg for å få utviklet biologisk relevante strålegrenser? For fra Statens strålevern får vi dem tydeligvis ikke.

Einar Flydal, 13. mars, 2015

Artikkelen, Tetsuharu Shinjyo og Akemi Shinjyo: Signifikanter Ruckgang klinischer Symptome nach Senderabbau – eine Interventionsstudie, fra det tyske miljømedisinske tidsskriftet umwelt medizin gesellschaft nr. 27, 4/2014, kan du hente her: SignifikanterRuckgangEMF. Oversettelsen fra japansk til tysk ble muliggjort ved et bidrag fra den (offentlig) registrerte foreningen «Nettverk for Risiko (knyttet til) Mobiltelefoni (i) Oberfranken e.V.», forkortet NRMO (se http://www.mobilfunk-oberfranken.de.

Tillegg 12.04.2016: Engelsk oversettelse av den tyske artikkelen fins nå HER. For korrekt oppføring av referanser bruk:

Shinjyo, T. & Shinjyo, A. (2014), Signifikanter Rückgang klinischer Symptome nach Senderabbau – eine Interventionsstudie. Umwelt-Medizin-Gesellschaft, 27(4), S. 294-301.

Engelsk oversettelse: Significant Decrease of Clinical Symptoms after Mobile Phone Base Station Removal – An Intervention Study