– Helseskade fra mobilmaster? For noe tull!

– Folk som hevder at mobilmaster kan skape helseproblemer, er noen tullinger! Dessuten skremmer de folk unødig.

Inntil ganske nylig, og gjennom nær 40 år i bransjen, trodde jeg det var slik. I alle fall at mastene ikke kan skade mer enn mobiltelefonene. For strålingen som når fram, er jo så uendelig mye svakere. Men nå har jeg lest meg litt mer opp på både teori og praksis, og da finner jeg at mastenes uskyld er sterkt overdrevet. Det stemmer som vi skal se med moderne biologisk teori og passer dessuten med funnene som forskerne gjør, f.eks. da mobilmastene ble slått av på en boligblokk i Okinawa. Den britiske biologen Andrew Goldsworthy utfyller den forklaringen vi alt kjenner fra f.eks. cellemedisineren Martin Pall (se samtale med Martin Pall) i det følgende, og Goldsworthy går faktisk lenger: Mastene kan godt være verst.

Goldsworthy hevder altså at den svakere strålingen fra mobilmaster kan være like farlig eller vel så farlig som den langt kraftigere strålingen fra mobiltelefoner. Her får du vite hvordan i all verden det kan ha seg, og du får svar på den naturlige innvendingen: Hvorfor er vi så ikke syke alle sammen?

Men først litt bakgrunn

Det var særlig forsvaret og bruken av radar og radiokommunikasjon på 1950-tallet som forsynte oss med den forståelsen som ligger til grunn for dagens offentlige strålevern mot ikke-ioniserende stråling: «Det er strålingens evne til å varme opp vev som er farlig.» Det var det de var opptatt av den gangen: Faren for forbrenninger gjennom rask oppvarming av vev. En moderne langtrekkende militær radar av det kraftige slaget viser faren i praksis: Måker som kommer i veien, sier bare «poff!» og er brent opp. Men ikke-ioniserende stråling kan ikke varme opp vev med mindre strålingstrykket er svært stort (minst 50 ganger dagens strålegrense for mobiltelefoni), og det avtar raskt med avstanden. Altså må mobiltelefoni være ufarlig når oppvarming legges til grunn. Strålingen fra mobiltelefonen som du holder de juridisk viktige 2,5 cm fra hodet (nettbrett: 20 cm), kan riktignok gi deg doser rett oppunder strålegrensene, men er altså fortsatt per definisjon ufarlig. Mobilmaster vil alltid gi langt svakere stråling – så lenge du ikke står ganske nær dem. Altså må de også være ufarlige, og ikke noe å bry seg med.

«Strålingstrykket faller raskt med avstand, så straks man er kommet litt unna en basestasjon, er strålingen fra den helt neglisjerbar – selv om det står på 24 timer i døgnet, året rundt.» Dette er den konvensjonelle lære, både fra Statens strålevern og fra andre. Derfor har det vært ganske oppsiktsvekkende – og har hatt formodningen mot seg i strålevernkretser og i næringen – når forskere har funnet at selv mobilmaster kan gi helseskader på mennesker og på natur. (Se f.eks. flere bloggposter her, her og her.) Da har det vært lett å trekke den konklusjon at noe måtte være galt med denne forskningen som ga slike «umulige resultater».

Så har diskusjonen riktignok gått om detaljer – f.eks. betydningen av reflekser fra bygninger: Akkurat som speil kan samle lys, kan bygninger med glass- og metallkledning reflektere radiobølger og skape fokuspunkter der strålingen blir sterkere. Slikt kjenner radiofysikerne og ingeniørene godt til, og de skal ta hensyn til det og kan bruke det aktivt til å skape god dekning i et område. Antakelsen har vært at selv om det kan bli fokuspunkter noen steder – omtrent som fra et brennglass – er strålingen i utgangspunktet så lav at den ikke kan overskride faregrensene selv i fokuspunktene.

Men kunnskap er en forgjengelig vare. Nå er det ikke lenger radioingeniørene og de tradisjonelle fysikerne som sitter med den skarpeste forståelsen av hvordan elektromagnetiske felt påvirker våre livsprosesser. Det er cellebiologene og cellemedisinerne. De siste 50 årene har deres detaljforståelse av livets mest komplekse mekanismer lagt på seg i utrolig tempo. Prof. em. Martin Pall, som holdt foredrag om dette i høst på LItteraturhuset (her på YouTube), er bare én av dem. En annen er Andrew Goldsworthy, en britisk biolog som er kjent for å være en av disse fagfolkene som klarer å gjøre vanskelige tema forståelige og klarer å fri seg fra tilvante forestillinger. Han har jobbet mer enn en mannsalder med planters «elektrofysiologi», altså om elektriske felt og deres betydning i plantelivet, og han er blitt en av de skarpeste kritikere av dagens stråleregime. Som pensjonert har han fortsatt som aktiv kritiker og popularisator. (Og selvsagt avvises han av strålevernerne, siden slik svak stråling som han advarer mot, per definisjon ikke kan ha biologiske virkninger: De skaper jo ikke rask oppvarming av vev.)

En av Goldsworthys mange artikler går rett på vårt tema: «Why mobile phone masts can be more dangerous than the phones». Legg merke til ordvalget: valget av «can» er viktig. Den mest betydningslike oversettelsen til norsk er antakelig «Hvordan det kan være slik at telefonmastene kan være farligere enn telefonene». Han påstår at det er mulig og forklarer hvorfor, ikke at det faktisk er slik i alle tilfeller. Det ville være minst like uvitenskapelig og fordummende som å hevde at man vet at det ikke er slik i noen.

Jeg kan ikke gjøre Goldsworthy rangen stridig som skribent og fagmann. Derfor har jeg valgt å oversette artikkelen hans i sin helhet. Selv om Goldsworthy er en god popularisator, er det tross alt akademisk engelsk fagspråk, noe jeg har øvelse i. Noen ganske få tilføyelser fra min side er satt i [klammeparentes].

I de miljøene jeg har jobbet i innen telekom og IT siden 1983 har jeg aldri hatt en eneste kollega som fulgte med på slik kunnskap som dette – mens vi med begeistring bygget ut framtidas infrastruktur. I en liten forskningsrapport fra Telenor R&D om Telekom og miljø som daværende miljøsjef Ellen Birgitte Strømø og jeg fikk bestilt i år 2000, tok riktignok ingeniør Rolf Nilsen opp strålefare i noen avsnitt og refererte til undersøkelser som var blitt gjort. Men det var fullt og helt den gamle skolens syn som hersket: «uten varme, ingen skade», og han var vel sistemann som hadde drevet med slikt. Strålingsproblematikken er noe myndighetene tar seg av. Selskapene lener seg til dem og er komfortable med deres strålegrenser.

Hvis du ikke er cellebiolog, vil du nok streve med litt av teksten. Det gjør ikke noe. Selv om jeg ikke skjønner kjemien og biologien her i alle detaljer, forstår jeg poenget. Artikkelen er fra 2008, men både forsknings- og teknologiutviklingen siden den gang ser ut til å bekrefte at budskapet hans og forklaringene bare blir mer, ikke mindre, riktige og aktuelle: Her er det mange sinnrike mekanismer som forstyrres, og mobilmastene kan gjøre det i vel så stor grad som mobilene. Det betyr ikke at alle blir syke, men at sykeligheten vil øke – på kort eller lengre sikt.

Herfra overtar Goldsworthy selv.

Einar Flydal, 14. mars 2015

Hvorfor telefonmaster kan være farligere enn telefonene

Introduksjon

Folk som bor nær mobilmaster (basestasjoner) rapporterer ofte om symptomer på el-overfølsomhet så som svimmelhet, hodepine, hudsykdommer, allergier og mange andre. Mekanismene bak disse har man bare såvidt begynt å forstå (se The Dangers of Electromagnetic Smog). Det er også økende anekdotiske belegg for at det danner seg opphopninger av krefttilfeller rundt mastene. Men vi blir jevnlig fortalt av mobiltelefoninæringen at basestasjonene er trygge fordi mikrobølgestrålingen fra dem faller raskt med avstand og er altfor lav til å skape varme av betydning. Dessverre er dette ikke sant. Det er basert på den feilaktige antakelsen at det bare er strålingens oppvarmingseffekt som kan føre til skade, og på en alvorlig feilforståelse av hvordan levende organismer bruker negativ tilbakekopling til å reagere på endringer i sitt miljø, herunder de angrep mobiltelefoner forårsaker på stoffskiftet.

Det fins hundrevis av vitenskapelige artikler i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter som påviser biologiske effekter fra ikke-ioniserende stråling, selv når strålingen er hundrevis eller tusenvis av ganger lavere enn de nivåene som fører til oppvarming av betydning (se BioInitiative). Blant disse virkningene, som altså ikke skyldes oppvarming, er der dessuten mange uavhengige og grundig gjentatte studier som viser at stråling fra mobiltelefoner kan gjøre alvorlig skade på DNA i levende celler i løpet av mindre enn 24 timer, så vi kan ikke anse slike apparater som trygge for noe annet enn kortvarig bruk.

Utfra den ekstreme følsomheten som i det minste enkelte celler har overfor mobiltelefonstråling, er det rimelig å anta at også den langt svakere strålingen som treffer folk som bor eller arbeider i nærheten av basestasjoner, vil ha ugunstige virkninger. Påstander fra mobiltelefonibransjen om at basestasjonene er trygge fordi strålingen synker raskt med avstand, er feil: Det er helt rett at strålenivået faktisk faller slik de sier, men den biologiske reaksjonen vil forbli mer eller mindre konstant uavhengig av signalstyrke innen et stort intervall. Dette er tilfelle på grunn av de ganske faste måtene som levende celler bruker ‘negativ tilbakekopling’ på for å kompensere for endringer i sitt miljø.

Negativ tilbakekopling

Negativ tilbakekopling er et svært enkelt konsept: Hvis for eksempel huset ditt er for varmt, slår du varmen ned. Dette fører ikke bare til at du får det mer behagelig, men det sparer også energi. Du kan regulere varmen manuelt, eller du kan ha en termostat som gjør det for deg ved å slå av oppvarmingen når temperaturen når en forhåndsbestemt verdi. I begge tilfeller er effekten den samme: Når temperaturen blir feil, forsøker termostaten å korrigere den ved å få varmesystemet til å svare med tiltak i motsatt retning. Dette kalles negativ tilbakekopling [feedback]. Negativ tilbakekopling er velkjent for ingeniører i elektronikkindustrien, for der brukes det på utallige områder. Et enkelt eksempel er automatisk signalkontroll, som noen radioer har. Et slikt kontrollsystem lar noe av signalet fra høyttaleren gå tilbake til forsterkerenheten, slik at hvis det er for høyt, så skrus det ned for å holde lydstyrken temmelig konstant selv når signalstyrken skifter. Som du snart vil se, er negativ tilbakekopling svært relevant for hvorfor de ulike signalstyrkene fra mobiltelefoner og deres basestasjoner kan forårsake svært like biologiske reaksjoner.

Negative tilbakekopling i levende organismer

Levende organismer har fullt opp av negative tilbakekoplingssystemer. De er avgjørende for at organismene skal fungere normalt og for deres evne til å tilpasse seg et stadig skiftende miljø. Hvis for eksempel kroppen din finner ut at den har for mye av et bestemt biokjemisk stoff, kan den skru ned eller slå av virksomheten til det enzymsystemet som produserer det stoffet. Ikke bare sørger dette for at andre systemer som er avhengige av dette kjemikaliet fungerer knirkefritt, men det hindrer også kroppen i å sløse bort ressurser på å lage stoffer den ikke trenger.

Biologisk tilbakekopling og ikke-termisk stråling

Hvordan forholder så denne formen for biologisk tilbakekopling seg til mobiltelefoner og mastene deres? For å si det enkelt er det slik at ettersom i det minste enkelte levende celler er ekstremt følsomme for svak ikke-ioniserende stråling (se BioInitiative), er problemet ikke hvorfor den svake strålingen fra en fjern mast gjør så mye skade, men snarere hvorfor en mobiltelefon holdt opp til øret ikke gjør svært mye større skade enn masten.

Svaret ligger i våre negative tilbakekoplingssystemer. Kroppen er godt i stand til å registrere strålingen og skaden som følger av den. Den setter så i gang en hel rekke negative tilbakekoplingstiltak for å bøte på virkningene. En av de mest ødeleggende virkningene av denne typen stråling er at man mister litt av kalsiumet som til vanlig styrker celleveggene (se Non-thermal bioelectromagnetic effects explained: Why calcium and potassium effects in the research are so important for å få en enkelt forklaring). Dette fører til økt lekkasje av stoffer gjennom celleveggene og kan skape mange endringer i stoffskiftet. Blant disse er skader på DNA, stoffer fra fordøyelsesenzymer som lekker ut gjennom lysosomene (små membran-tilknyttede kjerner i levende celler som normalt resirkulerer avfallsstoffer), apoptose (celledød), og at det skapes falske nerveimpulser på grunn av kalsiumlekkasje i hjernecellene (noe som forårsaker hyperaktivitet, svekker normale mentale funksjoner og skaper mange av de kjente symptomer på el-overfølsomhet) (se The Biological Effects of Weak Electromagnetic Fields).

Forsvarsmekanismer

[Under nevnes noen av cellenes forsvarsmekanismer.]

Kalsiumutskillelse

Inntak av frie kalsiumioner inn i levende celler er vanligvis omhyggelig regulert, og selv små endringer i konsentrasjonen av dem spiller en viktig rolle i å kontrollere mange sider ved stoffskiftet. Disse kan bli forstyrret dersom elektromagnetisk utløst membranlekkasje lar ekstra og ikke planlagte mengder av kalsium slippe inn i cellen, hva enten fra utsiden eller fra kalsiumlagre på innsiden. For å oppveie for slikt, har celler en negativ tilbakekoblingsmekanisme som pumper overskytende kalsium ut igjen, men det må skje i begrenset omfang siden det ellers ville forstyrre de små variasjonene i kalsiumnivå som normalt kontrollerer stoffskiftet. [Se samtale med Martin Pall, som har påvist at det ser ut til først og fremst å være slik – ved at kalsiumnivået i cellene blir økt – at elektromagnetiske felt skaper skader.]

Ornitindekarboksylase (ODC)

Enzymet ornitindekarboksylase blir aktivert når kalsium lekker inn i celler og av nitrogenoksid som skilles ut av skadede mitokondrier (membran-omsluttede cellekjerner som sørger for det meste av cellers energi). [Du finner mer om nitrogenoksidets rolle i Martin Palls foredrag i Litteraturhuset, nevnt over.]

At dette enzymet aktiveres, fører til at det framstilles noen kjemiske stoffer som kalles polyaminer. De hjelper til med å beskytte DNA og de andre nukleinsyrene som trengs for proteinsyntesen slik at de ikke skades. De bidrar også til å beskytte de som kommer fra fordøyelsesenzymene som lekker ut fra lysosomene.

Varmesjokk-proteiner (HSP)

Disse har nok fått feil navn, for de kan også dannes direkte som svar på elektromagnetisk stråling ved nivåer som er tusenvis av ganger lavere enn det som må til for å skape varme av betydning. Deres jobb er å binde seg til svært viktige enzymer og pakke dem inn i en slags kokong som beskytter dem mot skade. Men dette stopper også enzymene fra å virke.

Begrensninger ved tilbakekopling

Kortsiktige begrensninger

Alle disse negative tilbakekoblingsmekanismene utløses av strålingsskader eller av selve strålingen, og der kan finnes andre mekanismer som vi fortsatt ikke kjenner til. Deres felles rolle er å forsøke å begrense skaden, men de kan ikke bøte fullstendig på den uten å forstyrre cellens normale funksjoner. Derfor vil de være programmert slik at de først setter i gang når skaden nærmer seg nivåer som organismen ikke tåler. Denne egenskapen vil føre til at beskading og merkbare symptomer kan få holde på nær opptil de nivåene der skadebegrensningsmekanismene setter inn. Dette vil gjelde uavhengig av strålingsintensitet innen et stort intervall. Det innebærer videre at alle slags skadelige virkninger og observerbare symptomer, som f.eks. hodepine og svimmelhet, kan være like uttalte hva enten de kommer fra master langt avgårde eller mobiltelefoner like i nærheten, i alle fall på kort sikt.

Langsiktige begrensninger

Forsvarsmekanismene mot ikke-ioniserende stråling har nesten helt sikkert utviklet seg over utallige millioner av år for å beskytte levende organismer fra svak naturlig stråling, slik som den langbølgede strålingen fra tordenvær som vi iblant oppfatter som «knitring» i radioapparatene våre. Men disse mekanismene er ‘formet’ bare for å bli brukt en sjelden gang iblant ettersom de forstyrrer det normale stoffskiftet og tapper for store kroppslige ressurser og energi. Disse ressursene må nødvendigvis komme et sted fra. Noe kan hentes fra vår fysiske energi, og da får det oss til å føle oss slitne. Noe energi kan hentes fra vårt immunsystem, noe som gjør oss mindre motstandsdyktig mot sykdom og kreft. Det fins ingen skjulte reserver. Innen disse rammene omfordeler kroppene våre ressursene kontinuerlig for å bruke dem som best råd er. For eksempel styres de om dagen til fysisk aktivitet, mens de om natta penses over til reparasjonsprosesser og til immunsystemet. Dag- og nattbestråling fra mobilmaster (som jo står på hele tida) vil derfor sannsynligvis påvirke både dag- og nattbruken, og gi kroppen liten eller ingen sjanse til å hente seg inn. På lang sikt vil dette sannsynligvis føre til kronisk tretthet, alvorlig immunitetssvikt som igjen fører til økt risiko for kreft, og mange av de andre symptomene som ofte rapporteres av folk som bor nær basestasjoner for mobiltelefoni. Der er også et økende antall anekdotiske rapporter om at den kontinuerlige strålingen fra DECT-telefonbasestasjoner [dvs, hovedenheten til trådløse fasttelefoner] og WiFi-rutere [rutere til trådløse lokalnett / WLAN] kan ha lignende virkninger, så også disse bør vurderes som potensielt usikre. Vi bør kanskje regne den økende bruken av trådløse DECT-baserte baby-calls i samme gruppen: Selv om det til dags dato ikke fins faste bevis for skadevirkninger fra dem, vil disse enhetene bestråle babyen kontinuerlig fra kort avstand, mens barnet trolig er for lite til å rapportere om symptomer. Om barnet bruker lang tid på å sovne på grunn av hjernehyperaktivitet, kan det være et tidlig varsel om mulige langtidsskader som kanskje ikke bli klart før senere i livet. Selv bare en påslått mobiltelefon i nærheten har vist seg å forstyrre normale søvnrytmer hos voksne.

Hvorfor vi ikke rammes alle sammen

Dette kommer av naturlig biologisk variasjon og er ganske normalt. For eksempel dør ikke alle som røyker av kreft; røyking bare øker risikoen. Likeledes vil ikke alle bli likt påvirket av ikke-ioniserende stråling. Det kan tenkes mange grunner til dette: Noen mennesker har kanskje høyere kalsiumnivåer i blodet, noe som vil bidra til å stabilisere cellemembranene deres. Andre kan ha mer effektive naturlige forsvarsmekanismer eller mekanismer som setter inn på litt andre nivåer. Andre igjen kan ha fått svekket sine forsvarssystemer, hva enten ved sykdom eller langvarig elektromagnetisk eksponering. Mange fler kan godt være påvirket, men har regnet plagene som del av det moderne livets allmenne stress, og har ennå ikke oppdaget forbindelsen mellom sine symptomer og at de nå nesten bestandig og overalt er utsatt for elektromagnetisk stråling.

Selv om du er en av de heldige som ikke lider av noen åpenbare kortsiktige skadevirkninger fra elektromagnetisk stråling, er det ingen grunn til å slå seg til ro med det. Du har ingen garanti for at du ikke vil bli utsatt for virkninger på lang sikt, eller at den tilsynelatende manglende påvirkningen vil fortsette etterhvert som de allmenne eksponeringsnivåene for elektromagnetisk stråling stiger og kroppen blir eldre og stadig mindre i stand til å henge med.

Hva kan vi gjøre med dette?

Svært få mennesker ønsker å gi slipp på sine mobiltelefoner, men hvis du har en, så er det best for din egen sikkerhets skyld å holde samtalene korte og forholdsvis sjeldne, slik at kroppen din har en sjanse til å komme seg i mellomtiden. Og bruk SMS (som bare tar sekunder å sende) heller enn samtaler, og unngå å laste ned unødig fra Internett [trådløst bredbånd]. Valget er ditt, men ha tanke også for dem som bor i nærheten av basestasjonene. Noen av dem kan være hardere rammet av den kontinuerlige strålingen fra dem, men har ikke noe valg. Dine mobilsamtaler bidrar til deres problemer, så legger du bånd på deg, hjelper du dem også.

Etterskrift

For tida blokkerer lovgivningen i mange land (formodentlig på anmodning fra mobiloperatørene) for helsemessig begrunnede innvendinger mot plassering av basestasjoner, og myndighetene har blitt rådet til ikke å anerkjenne problemet som reelt. Jeg håper at denne artikkelen kan hjelpe et lite stykke på vei til at man anerkjenner problemet, for det er sårt tiltrengt. Problemet er langt mer alvorlig enn noen tidligere hadde forestilt seg.

Jeg tviler ikke på at mobiltelefonibransjen vil forsøke å avfeie denne artikkelen som bare ren teori. Ja, den er teoretisk, men jeg har basert den på kjente og godt etablerte fakta, og den stemmer langt bedre med disse fakta enn bransjens egne påstander om at de eneste mulige biologiske effekter av denne typen stråling skyldes oppvarming og at strålingen fra basestasjonene derfor er trygg. I lys av disse observasjonene tror jeg at tiden nå kan ha kommet for en høyst tiltrengt og uavhengig revurdering av situasjonen basert på ny og grundig epidemiologisk, biokjemisk og medisinsk forskning om effekter av kronisk bestråling på mennesker. I mellomtiden ville det være lurt å oppfordre til midlertidig stans i all ytterligere utbygging av disse trådløse «tjenestene», inntil resultatene av denne forskningen blir tilgjengelige og tryggere former for mobil trådløs kommunikasjon er blitt utviklet.

Andrew Goldsworthy, BSc PhD er pensjonert æresforeleser i biologi ved Imperial College London.

Goldsworthys artikkel er oversatt av Einar Flydal 14.03.2015. Originalartikkelen finner du på http://www.hese-project.org/hese-uk/en/niemr/cellfeedback.php

Flere artikler av Andrew Goldsworthy finner du på http://www.hese-project.org/hese-uk/en/heseuk/profile.php?id=ag