Den vitenskapelige diskusjonen om helse og den moderne hverdagens EMF – elektromagnetiske felt fra elektriske apparater og radiosendere, er egentlig for lengst over. Konklusjonen er klar: EMF påvirker helsen, og gjør det – med skadelige virkninger på livet i alle former. Resten er detaljer. Så enkelt er det, og skal ikke utdypes videre i denne teksten.ⁱ

Den debatten som likefullt pågår – og som noen tror fortsatt dreier seg om hva vitenskapen vet, er en politisk interessekamp om hvilket overordnede bilde som skal legges til grunn for samfunnets styring av helse- og miljøvernet mot ikke-ioniserende stråling. Denne krangelen føres i stor grad ved at man i ulike slags komiteer som skal legge grunnlag for stråle- og helsepolitikk, slår forskningsfunn i bordet for å overbevise andre om sitt syn – de forskningsrapportene som viser helseskader mot de som ikke viser det.ⁱⁱ Og så forsøker de som slåss på status-quo-laget å vinne over de som vil ha en politikk i samsvar med moderne funn, ved å forsøke å påvise at det er noe feil ved undersøkelsene deresⁱⁱⁱ, eller ved rått stemmeflertall. Uansett hvor mange ganger helseskadelige virkninger påvises.

Det denne «debatten» dreier seg om, er noe annet enn hva som er sant eller galt, for det er avklart mer enn tilstrekkelig selv når vi holder oss til empiriske vitenskapers strenge gyldighetskriterier.^iv I stedet dreier det seg om:

1. Skal samfunnet holde fast ved forestillingen om at EMF ikke kan skade så lenge strålingen ikke er så sterk at den skaper akutt oppvarming, dvs. langt sterkere enn vi utsettes for idag?

Denne forestillingen baserer seg på et politisk valg om å holde seg til «varmeparadigmet», gjort i en standardiseringskomité^v og på minimalistiske grenseverdier fastsatt på dette grunnlaget og begrunnet med utvalgt forskning fra før 1996^vi. Velger man dette synet, kan samfunnsmaskineriet gå videre. Da vet vi hva vi har å forholde oss til, og kan bruke det utbygde samfunnsapparatet til å håndtere det: Bare de som er i ekstremsituasjoner (omfavner basestasjoner, tukler med mikrobølgeovner, osv.) kan skades i henhold til denne forestillingen, og de som eventuelt mener de skades, skades nødvendigvis av noe annet, og får heller leve med det. Hverdagen vår kan fortsette uforstyrret, og utviklingen kan gå videre som før.

Denne forestillingen er den naturlige posisjon for de normalt konservative, og – ikke minst – for dem som ikke vet bedre og ikke bryr seg med å sette seg inn i sakene, og dermed deltar i god tro og beste mening og med sin faglige etikk i behold.

Denne forestillingen er også det naturlige valg for alle dem som i sin utdanning lærte at skader fra ikke-ioniserende stråling er fysisk umulig bortsett fra som oppvarmingsskader, med lærebøker som bygde på denne forestillingen. Det gjelder fortsatt dagens fysikere og praktiserende medisinere, og dagens fysikk- og medisinstudenter.

Dette er også den forståelige, men uverdige posisjonen til dem som bøyer av taktiske grunner, slik vi kan lese ut av de mange legeerklæringene der leger forsøker gjennom finurlige omskrivinger å hjelpe sine åpenbart el-overfølsomme pasienter uten å motsi et helsesystem som ikke tillater «el-overfølsomhet» som diagnose.^vii For holder de seg ikke på linja, men bruker en diagnose for et fenomen et utvalg har konkludert ikke eksisterer^viii, risikerer de å bli forfulgt av Statens strålevern for kjetteri, til tross for at det fins en rekke studier som har konkludert med at lidelsen er reell og biologisk identifiserbar.^ix Det fins også diagnostisk metodeverktøy for identifisering.^x

Eller

2. Skal samfunnet legge vitenskapsfunnene til grunn for helsepolitikken, dvs. at EMF-nivået må bringes ned til et nivå som ikke er biologisk aktivt?

En slik innrømmelse ville snu samfunnet på hodet. Forbrukerne ville rase, staten ville miste inntekter fra mobilkonsesjoner, næringslivet og arbeidstakere ville bli rammet. Lærebøker måtte skrives om. Legene og resten av helsesektoren måtte kurses og ville få masse å ta seg av, og rettssalene ville fylles opp av erstatningskrav av en slik innrømmelse. I alle fall i en overgangsperiode. Og den er det praktisk talt ingen som ønsker. Dessuten ville ledelsen i Statens strålevern og Helsedepartementets avdeling for yrkes- og miljørelaterte skader måtte gå kanossagang for sin insistering over år om at slik helseskadelig påvirkning er umulig. Dagens elektroingeniører og IKT-forskere ville framstå som «nyttige idioter»^xi i sin tjeneste for det helseskadelige stråleregimet som har vært, og de ville føle at grunnen ble revet vekk under føttene på dem.

Et samfunn som truet med å frata oss dagens mobile informasjonssamfunn og hverdagsartikler som induksjonstopper og riskokere, Facebook og automatisk navigasjon med mikroradarer ville bringe de fleste på gyngende grunn. Det gjelder både forbrukerne, næringsliv, arbeidstakere og forvaltning. Politikere ville ganske enkelt ikke være i stand til å beslutte noe som kunne tolkes som en slik trussel, selv om det vinket innsparinger over helsebudsjettet på grunn av lavere sykelighet i det fjerne.

Dessuten eksisterer det jo ikke noen sikker nedre grense: Ulike land kloden rundt har satt ulike grenser utfra ulike biologiske kriterier som man har valgt å legge vekt på. Men livet på kloden er tilpasset en situasjon med tilnærmet 0 EMF. Hvordan et moderne samfunn skal tilpasse seg det, er det ingen som kan si. Valget av grenseverdi er således et politisk valg: Ett sted skal streken settes. Noen vil bli rammet uansett hvor den settes – så lenge vi har tenkt å beholde samfunnet slik vi kjenner det.^xii

Nye og lavere strålegrenser, som vi må ha og som vil tvinge seg fram, må hjelpes fram. Vi trenger et rammeverk som gjør dem mulig å innføre. Hva innebærer det?

• Legge vernet mot ikke-ioniserende stråling under Miljødepartementet, slik at det er praktisk mulig å komme i gang med tilpasningen til virkelighetens verden
• Gi IKT-bransjen et generelt amnesti for erstatningssaker mot bransjen, og en omstillingsperiode for å møte nye strålegrenser^xiii
• Legge vitenskapsfunnene om skadelig biologisk påvirkning til grunn for grenseverdier (f.eks. i form av de grenseverdier som ble foreslått fra Sæletun)^xiv
• Opprette forskningsprogrammer for alternative teknologier

Slik kan næringslivet få mulighet til å omstille seg, og vi kan komme igang med å redusere skadevirkningene av dagens eksponeringsnivå uten at det skal ta de tiårene med krangler i rettssaler som vi har sett i tobakk- og asbest-, thaliomide-, DDT- og liknende saker.

—

Det er politikernes ansvar å få en slik prosess til å skje før handelsdomstolene under Verdensbanken overtar gjennom den bilaterale handelsavtalemodellen som regjeringen ønsker å innføre for å beskytte utenlandsinvesteringer og fremme verdenshandel og vekst:

Jeg tør ikke tenke på hvordan en slik domstol ville behandle et erstatningskrav mot den norske stat fra Huawei og Cisco, som i dag har så godt som alle sentraler i det norske telenettet. De ville kunne hevde at de nye norske grenseverdiene reduserer deres inntekter og verdien av deres norske selskaper, og at grenseverdiene derfor må bringes opp igjen til gammelt nivå. Fjorten ekspertvitner fra næringen ville bli mobilisert, eksperter som honoreres på et marked der 3-4 rettssaker i året er tilstrekkelig til å få inn en grei årslønn. Den norske stat ville bli forsvinnende liten i dette spillet.

Det nærmer seg valg.

Einar Flydal

PDF-versjon: EFlydal-Strålediskusjonen-HvaSå-Handelsavtaler

FOTNOTER: