Det fins ingen sak i Norge i dag som bør overskygge konflikten mellom Russland og Nato, der Ukraina er slagmarken og ukrainere og russere dør i tusentall – hver dag.

Risikoen for at konflikten eskalerer til en krig der Russland og Nato-land angriper hverandre direkte, er nå farlig høy. Derfor tar jeg for en gangs skyld opp noe annet enn stråling, helse og miljø på denne bloggen – i et ørlite håp om å bidra til et stemningsskifte.

Selvsagt unner jeg Ukraina og ukrainere all verdens selvstyre som eget, fritt land, men både i Ukraina og i Norge må selvstyret tilpasses det geopolitiske spillet som stormaktene driver:

Den som ser bort fra at området der Ukraina nå en gang ligger, er Russlands viktige buffersone mot vest, og at Russland handler utfra dette, har mistet et helt avgjørende perspektiv for å forstå hvorfor Russland pøser inn mannskaper og droner i denne krigen. Det samme har den som ser seg blind på geopolitikken, bare er opptatt av hvordan Putins diktatoriske styre skal knekkes, og ikke tenker på hvordan Ukrainas selvstendighet kan ivaretas best mulig –  innenfor det muliges rammer – uten å utløse en europeisk storkrig.

Jeg har reist en del rundt i Ukraina – før Krim ble gjeninntatt av Russland. Faktisk har deler av min familie røtter der. Derfor har jeg fulgt litt ekstra med, og jeg har lest meg opp både på landets nyere politiske historie og på hva strategi-analytikere i øst og vest mener om denne konflikten som nå – uansett hvordan den ble til – fylles av prestisje og handlinger som gjør det stadig vanskeligere å tone ned konflikten for å sette seg til forhandlingsbordet og forme en framtid der Ukraina kan være en nøytral buffersone som både kan aksepteres i øst og vest.

En av disse analytikerne har advart mot at krigsrisiko øker jo mer makt som samles på få hender. Jeg føyer til at det virker som om Europas politikere er preget av en slags gruppepsykose der de samme oppfatninger stadig forsterkes og handlinger utløses omtrent som når man sitter rundt et bord og driver med «ånden i glasset»:

Ingen skyver glasset bevisst i noen retning, men bare følger med, og så flytter glasset seg rundt fra den ene bokstaven til den andre og danner ord man tillegger mening.

Slik utløser den ene begrunnelsen for et angrep den neste begrunnelsen for motpartens angrep – alltid utfra hva den andre siden nettopp har gjort, og helt til det ikke fins noen vei tilbake. Da kan en enkelt forsvarsministers frykt for prestisjetap eller en annen historisk bagatell komme til å være det som sender oss inn i en storkrig.

Jeg syns gårsdagens opprop fra noen som kaller seg Antikrigs-Initiativet i det store og hele treffer spikeren på hodet, så det gjengir jeg i sin helhet.

 

Einar Flydal, den 30. mai 2026

Krigen mellom NATO og Russland i Ukraina er inne i sitt femte år. Ødeleggelsene og lidelsene for Ukraina er enorme og kostnadene for både Russland og NATO er store.

• Av Antikrigs-Initiativet

29. mai 2026

Denne krigen var planlagt og ønsket fra USA sin side, dokumentasjonen for det er overveldende. Forberedelser går langt tilbake, fra erklært NATO-ekspansjon i Bucuresti-møte 2008, og svært tydelig fra 2014 til 2022, da Ukraina ble innlemmet i NATOs våpensystemer og ble med i NATO-øvelser. I Trump sin andre presidentperiode er utgiftene til denne krigen i stor grad overlatt til Europa, men USA og UK bidrar fortsatt med avgjørende satellittstøtte og etterretning for de ukrainske angrepene dypt inne på russisk område. De europeiske militærinvesteringene er i stor grad innkjøp av våpen og tjenester fra USA, så også slik er USA fortsatt dypt involvert i denne krigen.

Norge har gått vekk fra sin politikk siden 1940-tallet med å ikke sende våpen til krigførende parter, til å bli et av de ivrigste landene i Europa til å sende penger og våpen til Ukraina. Det er ikke småpenger vi snakker om, den norske støtten er nå på 275 milliarder norske kroner. Fra april i år er Norge med i samarbeidsprosjektet «Build Ukraine» for å utvikle produksjonen av mellomdistansedroner til Ukraina. Norge deltar også med aktiv støtte til å produsere droner i Ukraina gjennom samarbeid med det korrupte Fire Point. At riksrevisjonen ikke syns det er et stort problem at milliarder av norsk støtte til Ukraina forsvinner i korrupsjon, er alvorlig nok, men ikke det alvorligste.

Det alvorligste er at droneproduksjonen, som Norge gir sin støtte til, benyttes til angrep på sivile mål langt inne på det russiske territoriet, bl.a. Moskva. Disse angrepene er avhengig av satellitt- og etterretningsstøtte fra NATO, og Norge har ikke uttrykt noen innvendinger mot dette.

Anført av Støre, Stoltenberg og Bart Eide, og med Peter Frølich, Ine Eriksen Søreide og Guri Melby som entusiastisk heiagjeng, har de fått med seg alle politiske partier på Stortinget til dette dypt problematiske og hasardiøse spillet.

Her må det minnes om at det under den kalde krigen ville vært helt utenkelig å angripe Russland på deres eget territorium. Det skjedde hverken under Sovjets invasjon i Ungarn (1956) eller Tsjekkoslovakia (1968). Russland er i dag en like viktig atommakt som Sovjet var den gang.

Angrep på det russiske territoriet er en rød linje som den europeiske politisk ledelsen, inklusiv den norske, ikke ser ut til å forstå. De har allerede krysset denne linjen med «Operasjon Edderkoppspinn», et angrep på en russisk flybase med strategiske bombefly 1. juni 2025, og angrepet på Putins residens i Valdai 29. desember 2025, selv om det sistnevnte fra ukrainsk side ble hevdet å være en «falsk» russisk operasjon. Krigen endrer nå karakter, fra en stedfortrederkrig i Ukraina, til direkte krig mot Russland på russiske territorier.

På russisk side øker presset mot president Putin om å reagere på disse angrepene, ved få en endelig slutt på denne krigen, ikke ved å gi opp, men å eskalere. Kostnadene for Russland er store, og fra russisk side gjøres det nå klart at droneproduksjon i Europa, som brukes til disse angrepene dypt inne i Russland anses som legitime mål for russiske angrep, dvs. at mål i Europa vil bli angrepet.  I april ble det offentligjort en liste over slike aktuelle bombemål. Dette betyr at Russland er villig til å gjøre det som USA/NATO/Europa gjør nå, nemlig å bringe krigen til områder utenfor Ukraina.

Karaganov, en russisk statsviter, foreslår atomvåpen mot Europa, men det vil mest sannsynlig være en Orishnik eller den langtrekkende RS-28 Sarmat, og han er ikke lenger alene om å mene dette. Uansett, et missil mot Norge (eller et annet sted i Europa) er dessverre ikke utenkelig. Norsk (og europeisk) politisk ledelse ser ikke ut til å skjønne at de spiller russisk rulett.

Vi har sagt det fra krigens første dag: Norge må avvise EUs uforsonlige linje ovenfor Russland, representert med Kaja Kallas og som helhjertet støttes av hjemlige politikere som Ine Eriksen Søreide, Peter Frølich og Guri Melby.

Norske myndigheter må bryte med dette, innse at dere må snakke med motparten, åpne dialog, vende tilbake til diplomati, og innse at alle parter har sikkerhetsinteresser. Alle konflikter vil til slutt ende med en diplomatisk løsning, og nå er det kun snakk om hvor enorme ødeleggelsene skal bli før vi kommer dit. Minsk 1 og 2 og Istanbul-avtalen kunne ha forhindret all denne elendigheten.  Det er fortsatt mulig å unngå full krig mellom Russland og Europa, men nå spiller dere et uhyrlig farlig spill med det norske folk som innsats.

Arbeidsutvalget i Antikrigs-Initiativet:
Nikolai Østgaard, Terje Alnes, Morten Reme, Espen Øyulvstad, Svein Ballo og Hilde Johannessen