For mange miljøvernere og oppriktig miljøengasjerte folk i næringsliv og forvaltning er «fullelektrifisering» – mer strøm og mer trådløst – det viktigste og nødvendige skrittet for å løse klimaproblemene. For bare slik kan bruken av fossile energikilder fases ut, tenker de.

Men det er «å drive ut Fanden med Belsebub». Nå tvinger EU norske politikere og norsk forvaltning til å gjøre nettopp dette – ved å få farten opp på utbygging av vindkraftanlegg som del av «det grønne skiftet» – uten noen kunnskapsbasert konsekvensutredning. Det virker ikke særlig «grønt»…

Biologien forstyrres av de elektromagnetiske feltene vi skaper. Joda, vi mennesker, dyr og planter tåler en del forstyrrelser i våre bioelektriske systemer, men slett ikke hvilke mengder som helst. En overveldende mengde forskningsdokumentasjon har vist dette siden slutten av 1700-tallet. Den gang var menneskeskapte elektriske ladninger fortsatt et sjeldent syn og fantes bare i et og annet forskningslaboratorium. Nå er situasjonen en annen:

Opptellingene av de siste 30 års forskning viser at det aller meste av forskningen på hvordan elektrifisering og trådløst forstyrrer biologien (bloggpost 05.07.2026). Og det følger at med økende bruk øker forstyrrelsene, med et bredt spekter av økte helse- og miljøskader som uunngåelig resultat.

Når statsforvaltinger og næringsliv – med de beste intensjoner – haster i vei for å øke omstillingstakten i «det grønne skiftet» og bane vei for vindkraft og solceller og mer strøm for olje og gass, er det basert på en blanding av uvitenhet om kunnskapsstatus og selvvalgte skylapper av typen «vi vil ikke se i den retningen, for da blir alt altfor komplisert».

Det blir også bit for bit tydeligere at norsk politikk blir styrt av EU-kommisjonen gjennom en «selvbestemmelsesrett» som pålegger Storting og forvaltning at de må bestemme det EU-kommisjonen har bestemt. (For oss som husker tilbake helt til folkeavstemningene i 1972 og seinere, er dette ikke overraskende: Det var jo klart at UD og AP-ledelsen ikke kunne aksptere Nei’ene, og at hele hensikten med å skape EØS var å lage en politisk spisbar løsning som gradvis integrerte EFTA-landene i EU.)

På energipolitikkens område betyr dette stadig tettere integrasjon i EUs kraftmarked – gjennom smartmålere så vel som ACER og Energipakkene som en etter en godkjennes av Stortinget – ikke ulikt slik man spiser en kamel, bit for bit.

Og nå er turen også kommet til EU-beslutninger som skal sørge for raskt utbygging av vindkraft:

Selv trodde jeg inntil nylig at vindturbiner riktignok ser stygge ut og at de skaper problemer med «skitten strøm» i nærområdet (bloggposter 09.04.2022 og 01.03.2023), men at de ellers kanskje var greie nok. Men etter at jeg nå en stund har lest meg litt opp, er jeg blitt oppmerksom også på de andre store forurensningsproblemene de skaper. De blir knapt omtalt.

Jeg holder likevel fast ved det helt store bildet: «Fullelektrifisering» er en blindgate fordi det øker helse- og miljøskadene fra menneskeskapte elektromagnetiske felt. En bred allianse av næringsliv, miljøvernere og politikere kjører likevel på uten at noen har foretatt selv den aller minste kunnskapsgjennomgang og konsekvensutredning med utgangspunkt i dagens kunnskap på feltet. (Det som legges til grunn når skadevirkninger fra elektromagnetiske felt vurderes av EU-kommisjonen og av norsk statsforvaltning, er nemlig utredninger som bare ser på sjansene for akutte oppvarmingsskader, og bare på mennesker. De vurderer ikke selv rimelig godt dokumenterte langtidsvirkninger, f.eks. på celler og arvestoff i mennesker, dyr, trær og planter, og slett ikke virkninger klodens energisystemer og -kretsløp.)

Hva EU nå pålegger Norge på vindkraftområdet, er derfor viktig: Det er «å drive ut Fanden med Belsebub» – å erstatte et problem med et annet og kanskje verre. De beste løsningene – om de fins – ligger kanskje andre steder, og må ta hensyn til både menneskers og naturens tåleevne.

Siri Hermo skriver stadig innsiktsfulle artikler om hvordan EU nå binder opp norsk energipolitikk. Hennes artikkel, publisert 07.07.2026 på steigan.no, re-publiserer jeg derfor her.

 

Einar Flydal, den 8. juli 2026

PDF-versjon: EFlydal-20260708-EU-palegger-Norge-en-vindkraftpolitikk-som-vil-skade-helse-og-miljo.pdf 

 

Nye EU-krav som setter vindkraft over naturen, er på trappene i Norge.

Når EU-parlamentets industri- og energikomité stemmer igjennom dette med et knusende flertall (57 av 68 stemmer), så ruller de ut den juridiske dampveivalsen som vil knuse all lokal motstand mot vindkraft og monstermaster i norske dalfører.

Dette vedtaket er en direkte videreføring av EUs REPowerEU-plan (og endringene i Fornybardirektivet, RED III).

Jussen er krystallklar:

EU har lovfestet at utbygging av fornybar energi og tilhørende kraftnett (som Statnetts 420 kV-linjer) skal presumeres å være av overstyrende allmenninteresse.

Hva betyr det i praksis?

Det betyr at i en rettssal eller i en klagebehandling, vil hensynet til biologisk mangfold, naturvern, reindrift eller lokalsamfunnets protester automatisk tape. Særnorsk naturvernlovgivning (som Naturmangfoldloven) og lokale plan- og bygningslover blir juridisk underordnet EUs overordnede markedskrav om å flytte kraften dit den trengs mest.

Når EU snakker om «raskere tillatelser» og kortere saksbehandlingstid, betyr det i realiteten å fjerne innbyggernes demokratiske rettigheter.

De innfører såkalte «Renewable acceleration areas» (akselerasjonsområder for fornybar energi).

Innenfor disse sonene blir miljøkonsekvensutredningene redusert til et minimum, og fristene for å klage blir så korte at lokale aksjonsgrupper eller kommuner ikke har en sjans til å stanse prosjektene.

Hvis saksbehandlingen tar for lang tid, slår prinsippet om «tyst samtykke» inn. Prosjektet blir godkjent automatisk fordi byråkratiet ikke saksbehandlet det raskt nok for EU.

EU-kommisjonen har allerede merket denne nettpakken som EØS-relevant. Det betyr at i det sekundet forhandlingene mellom Rådet og Parlamentet er ferdige, tikker direktivet rett inn på bordet til den norske regjeringen.

Gjennom EØS-avtalens Artikkel 3 (lojalitetsplikten) plikter Norge å lojalt innføre dette.

Forskjellen på Energipakke 4 og den nye Nettpakken:

Energipakke 4 (RED III / Fornybardirektivet) innførte prinsippet om at selve kraftproduksjonen (vindturbiner, solparker) skal presumeres å være av overstyrende allmenninteresse. Den ga klarsignal til å overstyre naturhensyn for å bygge ut selve energikildene.

Den nye Nettpakken (Grid Action Plan) tar dette prinsippet og overfører det direkte på infrastrukturen og strømnettet (transmisjonsnett, transformatorstasjoner og gigantiske motorveilinjer som 420 kV-linjene til Statnett).

Selv om Energipakke 4 ga forrang til fornybar kraft, støtte utbyggerne fortsatt på en gigantisk flaskehals:

Saksbehandlingstiden for selve strømnettet

Det hjelper ikke EU at et vindkraftområde blir godkjent raskt, dersom det tar 10 år med kommunal saksbehandling, ekspropriasjonsklager og lokale miljørettssaker for å bygge monstermastene som skal frakte strømmen ut av dalføret.

Dette nye vedtaket kutter denne siste nødbremsen.

EU lovfester nå at nettutbygging og nettforsterkning automatisk har forrang over nasjonale saksbehandlingsregler og lokale miljøkrav. Det fjerner i praksis kommunenes mulighet til å trenere prosjekter gjennom reguleringsplaner. Dette viser nøyaktig hvordan EU jobber metodisk for å tette alle smutthull:

– 2018 (Energipakke 3):

De overtok styringen av markedet og prisene via ACER.

– 2021–2024 (Energipakke 4 / RED III):

De lovfestet at fornybar kraftproduksjon overstyrer naturvern.

– Akkurat nå (Nettpakken):

De vedtar at strømnettet og infrastrukturen skal ha nøyaktig samme aggressive forrang, slik at Statnett og Tensio (Trøndelag) kan tvinge igjennom motorveiene uten at lokale verneinteresser eller kommunale saksbehandlingsregler kan forsinke prosessen.

Prinsippet ble altså etablert i Energipakke 4, men det som skjer nå er at EU ruller den samme juridiske dampveivalsen over selve sentralnettet for å sikre at energimotorveiene ut av landet blir bygget i ekspressfart.

Når Senterpartiet (og andre parti) reiser rundt på bygda og lover «lokalt eierskap», «levende bygder» og at kommunene skal beholde den endelige vetoretten mot vindkraft, så vet de utmerket godt at de lyver.

Energipakke 4 og denne nettpakken er designet for å overkjøre nettopp det kommunale vetoet.

EØS-avtalen er ikke et statisk handelssamarbeid, det er en dynamisk, overnasjonal statsmakt som stykkevis og delt spiser opp norsk suverenitet.

Jeg gjentar:

– Først tok EU kontrollen over strømprisen via Energimarkedspakke 3 og ACER i 2018.

– Nordsjøkablene ble lagt for å fôre markedet.

Med energipakke 4 kom prinsippet om overstyrende allmenninteresse der lokaldemokratiet må vike for vindturbiner.

– Og nå bruker de denne nye nettpakken til å fjerne den siste juridiske hindringen slik at Statnett og Tensio (Trøndelag) fritt kan raseer utmarka vår for å bygge energimotorveiene Brussel krever.

Jussen fra EU har gjort Stortinget til tilskuere og norske kommuner til rettsløse tilretteleggere.

Siri Hermo

–o–