I en studie utført for britiske helsemyndigheter for å kartlegge helserisiko fra WiFi i skoleverketⁱ, regnet en forskergruppe ut hvor mye av tida nettet var på at WiFi-senderne i PC’ene og ruterne i sju trådløse skolenettverk, var i bruk.

Når folk fra IKT-bransjen, fra Statens strålevern, NKOM eller andre autoriteter hevder overfor lærere, FAU-representanter, skoleleger og helsesøstre, foreldre, driftsstyrer, verneombud og politikere at alt er i orden fordi WiFi-strålingen jo er så svak, er det slike studier som denne de støtter seg til.

Disse studiene er ikke er verd mer enn papiret de er skrevet på. Skole- og helsestrategier basert på slike studier stikker hodet i sanden.

Jeg skal forklare deg hvorfor – i detalj, uten regnestykker eller tekniske utlegninger – og med solide forskningsreferanser i fotnotene. Ingen av alle de teknologene jeg jobbet sammen med i løpet av nesten 40 år i IKT-sektoren, forklarte meg om dette. De ante det nok ikke selv, men nå følger flere av dem interessert med og er forundret. Vi tok alle for gitt at de som bestemte standarder og grenseverdier, visste hva de drev med. Men nå vet vi bedre:

—

Forskergruppen på syv personer fant at i gjennomsnitt var WiFi-senderne i PC’ene og ruterne i de sju nettverkene de så på, bare i aktivitet mellom 0,06% og 11,67% av tida. Gjennomsnittet av disse gjennomsnittene beregnet forskerne til bare 4,79%. Senderne var altså i sving under fem prosent av tida. Når man fordeler eksponeringen elever og lærere ble utsatt for på hele tidsløpet, blir eksponeringen altså svært lav, og langt under grenseverdiene.

Forskerne beregnet også at elevene ville bli utsatt for svært lav stråling selv i en oppkonstruert, fullstendig urealistisk ekstremsituasjon: Hvis 30 laptop’er i samme klasserom kommuniserte for fullt med ruteren samtidig, og hvis ingen av elevene var lenger fra WiFi-senderne enn 0,5 meter, ville likevel ikke noen bli eksponert for mer enn 16.600 µW/m² (mikroWatt per kvadratmeter).

Selv uten å forstå hva «µW/m²» betyr, forstår vi at 16.600 µW/m² er bare litt over en tusendel av 10.000.000 µW/m². 10.000.000 µW/m² er referansenivået – også kalt grenseverdien – i gjeldende britiske og norske forskrifter, og beskriver hvor mye mikrobølget energi, her altså 10 Watt, som maksimalt skal få treffe oss per kvadratmeter. Selv i et slikt ekstremtilfelle var altså strålingen langt under kritisk grenseverdi.

Konklusjonen man må trekke av denne studien – og flere tilsvarende – er så åpenbar at man forstår den, selv om forskerne ikke skriver den selv: – WiFi i skolen må være å anse som helt trygt.

Men den konklusjonen er det ikke grunnlag for:

Måten WiFi-eksponeringen er målt på i denne undersøkelsen, er riktignok teknisk sofistikert og følger standardprosedyrer, nedlagt i retningslinjer og anbefalinger. Den er likevel så latterlig dum at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte. Du vil straks forstå at det er standard prosedyre å måle helserisikoen ved mikrobølget stråling fra WiFi og liknende slik at man er garantert at man umulig kan finne at der er noen helserisiko av betydning.

Har jeg rett – og det har jeg, så er det på høy tid å revurdere helsefaren ved bruk av WiFi på skoler, i hjemmet og på jobb. Og det er på tide å tenke over hvordan du bør forholde deg til «smarte målere» – selv om nettoperatøren forsikrer deg om at strålingen er så svak og de sender så sjelden.ⁱⁱ For de vet ikke hva de snakker om: De har ikke undersøkt premissene bak målingene. De har gjort som jeg selv og mine kolleger gjorde: tatt for gitt at de som bestemte standarder og grenseverdier, visste hva de drev med.

—

Her får du først en kompaktversjon av hvordan man måler helserisiko fra Wi-Fi-sendere – hva enten senderen er i din laptop, i ruteren, i smartmåleren i sikringsskapet, i bilen, i mobilen, i nettbrettet, i baby-call’en, på jobben, hjemme eller i klasserommet.ⁱⁱⁱ Deretter skal vi se på et par av de hundene ligger begravet. Der er nemlig en hel flokk av dem:

1. Faregrensen for hvor mye mikrobølget stråling kroppen maksimalt bør ta imot, er fastsatt til oppvarming maks 1 grad Celcius på 6 minutter (1 ºC/6 min).^vi
   En WiFi-ruter som bruker 2,4 Ghz-båndet skal ikke sende med en ut-effekt over 100.000 mikroWatt (µW), målt tett på. Dersom ruteren sender i 10% av tida i seks minutter, blir ut-effekten målt som en tidel, altså som 10.000 µW i seks minutter.
2. Helserisikoen fra WiFi-sendere vurderes utfra faren for at strålingen skal gi oppvarmingsskader i kroppsvev når energien fra strålingen bremses på vei gjennom kroppen.^iv
   Vi måler altså helserisikoen ved å måle eller beregne hvor mye energi som treffer kroppen, i forhold til hvor mye vi mener skal til for å skape oppvarmingsskader. Denne energien måler vi gjerne i «µW/m²».
3. SidenWiFi-senderne ikke sender hele tida, men veksler om å ha sine «utbrudd», er det standardprosedyre at man beregner utstrålt energi fra hver sender som et gjennomsnitt over et tidsrom.^v
   Folk kan være ulikt følsomme for oppvarming. Grenseverdien for eksponering er for sikkerhets skyld satt til 1/50 av den energien som trengs til 1 ºC/6 min. Den er derfor satt til 10.000.000 µW/m². Folk i jobb antas å tåle mer oppvarming, så grenseverdien på arbeidssteder er mye høyere.
4. Man velger ut noen typiske brukssituasjoner for senderne, og forsøker å ta hensyn til alle relevante faktorer som kan påvirke eksponeringen av folk i miljøet. I tillegg oppgir man gjerne «worst case-scenarier» for å være på den sikre siden.
   F.eks. bør man ta hensyn til avstander mellom senderne og brukerne, bruksmåter, antall sendere, hvordan nettverket fordeler sendetid, hvilke frekvenser som brukes, bruksmønster over døgnet, brukernes alder, kroppsmasse og hodeskalletykkelse, dempning og refleks fra vegger.

Resten av jobben dreier seg om praktiske målinger og regnestykker. Det fins teknisk litteratur som fastlegger hvordan undersøkelsene skal gjøres, forskerne viser til den, og vi kan regne med at de gjør dette arbeidet ordentlig og ærlig, og med de beste hensikter.

Det er derimot i de biologiske forutsetningene for testprosedyrene at hundene ligger begravet:

1. Ethvert regnestykke basert på oppvarmingskriteriet, vil fortelle at strålingen er for svak og at risikoen derfor er lik null:
   WiFi-rutere og andre WiFi-sendere produseres med sendeeffekt som er for svak til å møte kriteriene for å varme opp vev, uansett hvor nærme man står, og uansett hvor mye som sendes. Det fastsettes av den tekniske standarden de må følge. Det samme gjelder WiFi som overføringsmetode, siden sendetida fordeles mellom senderne. Oppvarmingskriteriet er derfor ganske irrelevant i WiFi-sammenheng, men viktig f.eks. for å beskytte soldater mot å få forbrenninger av å stille seg inntil en sterk radarantenne eller som designkriterium for mikrobølgeovner.
2. Oppvarmingskriteriet er gått ut på dato, fordi man har funnet at de relevante skadene skjer på andre måter.
   Forskerne vet nå godt – «med inntil visshet grensende sannsynlighet» – at skader fra elektromagnetiske felt oppstår som følge av langvarig forstyrrelse av noen av cellers grunnfunksjoner: den dynamiske balansen mellom oksidanter og antioksidanter, og alle de skader som følger av dette. Forskerne strides om detaljer i forklaringen, men ikke lenger om at dette er hovedbildet.^vii
3. Forskerne vet godt – «med inntil visshet grensende sannsynlighet» – at celler i alle slags livsformer forstyrres av langt svakere strålingseksponering enn det som skal til for å få til målbar oppvarming. Forskerne strides om detaljer i forklaringen, men ikke lenger om at dette er hovedbildet.
   For å beskytte mot at cellene forstyrres, må maks-eksponeringen ned til rundt 1.000 µW/m², kanskje lavere.^viii
4. Målemetoden som brukes, gjennomsnittsmålinger av «mottatt energi» over kort tid (6 minutter), hviler på en hel drøss direkte feilaktige forutsetninger og på grove forenklinger som gjør den irrelevant,^ix blant annet ettersom…
   – man vet at svak, men langvarig eksponering kan gi biologiske virkninger. Kortvarige målinger sier lite om omfanget av langvarig eksponering fra det trådløse nettet, og heller ikke noe om samvirke med andre eksponeringer. Når vi vet at andre mekanismer enn oppvarming skaper skade, og ved svakere eksponering, vet vi at kortvarige målinger forteller oss lite eller ingenting om helserisiko.
   – samme energimengde i strålingen kan komme i mer eller mindre konsentrerte doser, og har da ganske ulik biologisk virkning. Det skulle vært reflektert både i grenseverdi og i målemetoden dersom man skal vite hvor mye biologisk virkning man risikerer ved en viss eksponering:
   Det er påvist at pulset energi (brå bølger) forstyrrer biologien langt mer enn jevne, gradvise endringer (sinuskurver). Det samme gjelder for polariserte bølger. WiFi-stråling er både pulset og polarisert.^x
   – ingen forskere vet i dag om kortvarige «utbrudd» virker sterkere eller svakere biologisk enn samme, vedvarende belastning. Dersom de virker ulikt, må man måle slik at forskjellen fanges opp.
   – forskerne vet at enkelte frekvenser har overtoner som gir resonnans i visse grunnstoffer. Det spekuleres i at det kan gi store biologiske belastninger når overtoner gir resonnans i cellevegger. F.eks. er kaliums egentone 16 Hz.^xi Hvis slike mekanismer verifiseres, må grenseverdier og målemetoder endres vesentlig. Det øker usikkerheten ved dagens metoder.
   – I det hele tatt vet man ganske lite om hvilke egenskaper ved strålingseksponeringen man bør måle for å fange opp den potensielle biologiske virkningen på best måte.^xii Legger vi til grunn at den biologiske virkningen i all hovedsak skjer gjennom forstyrrelser av cellens oksidant/antioksidant-balanse, så vet vi i det minste hva som bør være endepunktet i målingen: om det skjer økt nitrooksyd-utskillelse fra celler som fins innen sendeutstyrets rekkevidde, for da er oksidant/antioksidant-balansen truet.
5. Å beregne eksponering for typiske brukssituasjoner er komplekst og innfører stort slingringsmon og lite generaliseringsgrunnnlag i funnene. Dette blir ikke bedre av at man bruker mange desimaler i beregningene.
   – Skal man ta hensyn til egenskaper ved brukssituasjonen, må man i det minste vite hva som er relevant: Hodeskalletykkelse er et svært relevant for å måle strålingsabsorbsjon, og dermed temperaturøkning i hodet, men det er ikke så relevant for å måle cellestress.
   – Andre valg er verdivalg, og kan ikke besvares teknisk: Skal vi regne ut eksponeringen til gjennomsnittseleven, eller til de to elevene som tilfeldigvis sitter akkurat i «brennpunktet» for refleksen fra flere sendere? Og hvordan finner vi forresten disse «brennpunktene» i hvert enkelt tilfelle?

Gjennomgangen over viser at at selv om målingene av WiFi-eksponeringen i de syv typiske klassromssituasjonene kan virke objektive, verdinøytrale og udiskutable, må de oppfattes som ganske skissemessige og diskutable. Mens de førte leseren til konklusjonen «Ingen helserisiko!», burde de i stedet ført leseren til konklusjonen «Betydelig helserisiko!»

Et lite eksempel illustrerer dette: Forskerne forklarer at bak gjennomsnittsberegningene ligger det funn av eksponeringsnivåer langt over de 1.000 µW/m² som vi må under for å unngå å skape cellestress (pkt C over). Forskerne finner eksponeringer på 22.000 µW/m², men de teller dem som 220µW/m² siden den aktuelle WiFi-senderen bare er aktiv 1% av tida og strålingen skal gjennomsnittsberegnes.

En slik beregningsmåte bærer aldeles galt avsted når årsaksmodellen er skiftet ut fra oppvarming til cellestress: WiFi-«utbrudd» som gir korte øyeblikk med eksponering på 22.000 µW/m² er nok til å få de spenningsstyrte kalsiumkanalene i gang med å slippe inn kalsium i cellene – det går fram av forsøk.^xiii Hvis eksponeringen stadig gjentar seg, og det gjør den jo i et klasserom, et hjem eller en arbeidsplass – er det fornuftig å regne med at den kan utløse cellestress, med de konsekvenser det åpner for, og i tillegg «trene opp» nervenes synapser til å reagere, dvs. skape det som kalles «el-overfølsomhet».^xiv Ved 220µW/m², en hundredel svakere eksponering, er risikoen opplagt mye lavere.

Eksemplet viser altså at den vanlige beregningsmåten for å vurdere WiFi-signalenes biologiske virkninger er hårreisende irrelevant, misvisende og fordummende når man legger dagens kunnskap til grunn: Beregningsmåten «frikjenner» en eksponering med en verdi som er minst 22 ganger høyere enn en rekke fagfolk mener den burde være, og i tillegg kommer eksponeringen i støt, er pulset, periodisk og polarisert. Som nevnt er den da desto mer biologisk skadelig. Hvor mye vi kan redusere – eller bør øke – antatt helserisiko fordi senderen bare er aktiv 1% av tida, er det ingen som i dag kan si. Grunnlaget for å redusere til 1% ved gjennomsnitts­beregning er i alle fall ikke tilstede hvis det er helserisiko vi er opptatt av.

Forskerne av den aktuelle studien uttaler seg da heller ikke om helsefaren. Det passer de seg nøye for. Det eneste de sier noe om, er hvilke tall de får når de måler slik standarden tilsier, og hvordan disse tallene står seg i forhold til gjeldende (oppvarmingsbaserte) grenseverdier. Dette snevre perspektivet gjenspeiler seg i litteraturhenvisningene deres: Den eneste litteraturen de refererer til, er tekniske test- og beregningsprosedyrer, og retningslinjen med de gjeldende grenseverdiene.

Forskerne overlater dermed til dem som normalt aldri ville finne på å granske premissene – langt mindre ha forutsetninger for å gjøre det, å trekke konklusjonen om helserisikonivå. Her ligger det nok ikke skumle hensikter bak. De oppfattet det vel bare ikke som sitt bord, det var vel utenfor deres horisont, og det var nok heller ikke deres mandat.

At konklusjonen blir som den blir som på Statens stråleverns nettsider – Ingen helsefare! Ingen grunn til noen betenkeligheter! – blir da mer forståelig, men hverken mindre alvorlig eller mer akseptabelt. (Se bilde.)

—

WiFi – trådløse datanettverk – er en ganske fersk teknologi. Den første tekniske standarden som ble spredt i stort omfang, IEE 802.11, kom først i 1997, altså ganske samtidig med at mobiltelefonene for alvor spredte seg. Det er bare 20 år siden, dvs. knapt mer tid enn det kan ta å utvikle f.eks. hjernekreft. Derfor kunne heller ikke mikrobølget stråling, som både WiFi og mobiler bruker, klassifiseres av WHO som «2B, mulig kreftskapende» før i 2011. Avgjørelsen var basert på statistikk som påviste sammenheng mellom eksponering og hjernekreft.^xv

Forskerne trengte altså ganske mange år før de kunne legge fram gode nok empiriske undersøkelser for å overbevise den sterkt tilbakeholdne forsamlingen som avgjorde saken: WHO hiver seg ikke på motebølger eller lar seg styre av overtro, men skal ha svært sikre holdepunkter, nærmest bevis på at risikoen er reell. I mellomtida var de mikrobølge-baserte mobilsystemene og trådløse nettverk blitt spredt overalt. Sterke næringsinteresser og betydelige statsinntekter var også vokst fram, og fastlåste posisjoner av samme type som dr. Semmelweis sto overfor i sin tid i Wien – folk som vil holde fast på gamle forestillinger og sin autoritetstro – uansett hvor mye bevisene hoper seg opp.^xvi

—

For oss andre er tida for lengst inne til å snu seg om, stikke fingeren i jorda, og undersøke hva det er vi står overfor når livets mest grunnleggende prosesser berøres. Du kan selv google «cellestress», så får du en første idé om den floraen av virkninger som følger av slikt.^xvii

Hvordan kan jeg være så skråsikker? Jo, fordi forskerne nå har «teppelagt» hele den følgende kjeden med forskningsrapporter:^xviii

elektromagnetiske felt (og andre miljøgifter) –> cellestress –> ulike «multisystemlidelser»

Alle leddene er nå rimelig godt belagt av forskning, og det til og med med eksperimentelle data.^xix Og årsakskjeden er rimelig godt belagt med forklaringsmodeller der elektromagnetiske felt figurerer som én blant mange miljøstressorer,^xx men med sin egen mekanisme som er påvist gjennom eksperimenter.^xxi Den som hevder at disse forskningsfunnene ikke er solide nok til å tas hensyn til, står ikke til troende, og har et forklaringsproblem.

Det tyske ECOLOG-instituttet gjorde så langt tilbake som i 2003 en meget streng og systematisk vurdering av hvor sikre de forskningsresultatene om elektromagnetiske felt og helseskader da var.^xxii Deres vurderinger om biologisk påvirkning fra mikrobølget eksponering ser du i tabellen (min oppsummering). Alt gjelderved eksponeringsnivåer som er for svake til å skape varmevirkninger.

Siden den gang er indikasjonene kun blitt sterkere, ikke svakere. Kanskje det kan være bryet verd å spørre kommunelegen / bedriftslegen / fastlegen / HMS-ombudet om han/hun vil anbefale WiFi i dine og dine barns omgivelser dersom det dette tabellen viser, er forskningsstatus?

ECOLOG-instituttets vurderinger av forskningsstatus per 2003:

leukemi, lymfekreft og andre kreftformer	indikasjoner
forstyrrelser av immunssystem	indikasjoner
påvirkning på forplantning	indikasjoner
gentoksiske virkninger (DNA-skader)	konsistente indikasjoner
ømfindtlighetsreaksjoner/ubehag	tydelige indikasjoner
el-overfølsomhet	p.t. ikke mulig å vurdere hvordan sammenhengen er med eksponeringsnivå
påvirkning av nervesystemet (inkl. hjernen)	konsistente indikasjoner
forstyrrelse av kalsium-balansen	indikasjoner
påvirkning av hormonsystem, herunder stresshormoner	sikkert påvist
aktivering av varmesjokkproteiner (stressreaksjon fra celler)	konsistente indikasjoner
økt celledelingshastighet	sterke indikasjoner

Så skulle vi gjerne visst mer i detalj hvilken risiko vi løper. For alt har jo en risiko, og er den lav nok, er det ingen grunn til å bry seg. Men det er ikke så enkelt. De som kommer nærmest, er nok de epidemiologiske undersøkelsene, altså sykdomsstatistikken, og de er alltid ganske grove og har sine feilkilder. Anslag som f.eks. 2- til 8-dobling av faren for hjernesvulst ved langvarig mobilbruk sier oss ikke så mye om WiFi og helse. Så vi må leve med at risikoen for mye av dette er sterkt avhengig av mye annet, og derfor vanskelig å fastlegge. Og så må vi veie den usikkerheten, som vi fram til nå ganske sikkert har undervurdert kraftig, mot nytten – ikke bare for mennesker, men også for dyr, fugler og insekter. De er laget av celler, de også.

—

Dagens grenserverdier er fra 1998 og kommer fra ICNIRP, og ICNIRPs veiledninger er automatisk norsk forskrift. ICNIRP er en privat, selveid stiftelse som har gjort seg til rådgivende organ for ILO og WHO. Det er viktig å være oppmerksom på at ICNIRP uttrykkelig har frasagt seg ethvert ansvar for sine retningslinjer, og tydelig skriver at ethvert land og enhver arbeidsgiver selv må se på hva nyere forskning sier om hva som nå er kunnskapen om hva som skaper helsefare, og så legge sine grenseverdier deretter.^xxiii

Mange land tar en mer forskningsbasert og føre-var-basert tilnærming til saken og tar konsekvensen av at ICNIRPs grenseverdier er så mangelfulle. Nå fastsetter de strengere grenser selv, slik Europaparlamentet gjentatte ganger har oppfordret om. Stadig flere land og domstoler setter foten ned mot oppvarmingstøvet, og innfører forbud mot WiFi i barnehager, grunnskoler, biblioteker og i offentlige rom.^xxiv

I Norge har vi så langt ikke gjort noe slikt, for Strålevernet hevder – slik ICNIRP også fortsatt gjør, men etterhvert med åpenbart ubehag – at funnene av økt helserisiko ikke er sikre nok til at de bør hensyntas.

Strålepolitikk for strutser, spør du meg! Kanskje man i det minste skulle iverksatt noen store helseundersøkelser, nå som det arbeides for å gjøre nettbrett med WiFi til standardutrustning i enhver barnehage og grunnskole?

Einar Flydal, 16. mars 2016

PDF-versjon: EFlydal-16032016HvordanBeregneWiFi

 

FOTNOTER:

i     Khalid M et al: Exposure to radio frequency electromagnetic fields from wireless computer networks: Duty factors of Wi-Fi devices operating in schools, Progress in Biophysics and Molecular Biology 107 (2011) 412e420

ii     Se f.eks. beskjeden jeg fikk fra nettoperatøren HafslundNett da jeg søkte om fritak fra «smart måler»: http://einarflydal.com/2016/03/08/helseskader-fra-smarte-malere-ansvarliggjor-sjefene/ HafslundNetts teknikere regner nok slik vi skal se at det normalt regnes.

iii     Alle relevante tekniske standarder og beregningsmåter er redegjort og henvist for i den omtalte artikkelen, men denne måten å fremstille dette på, er selvsagt min.

iv     Dette er i henhold til ICNIRP, 1998. Guidelines for limiting exposure to time-varying electric, magnetic, and electromagnetic fields (up to 300 GHz). Health Physics 74 (4), 494-522, som er gjeldende forskrift også i Norge.

v     Mht gjennomsnittsberegning som viser Khalid et al til at det «tillates» i ICNIRP, 1998.

vi     ICNIRP 1998.

vii     En enkel og meget lesverdig og kort framstilling av dette får du her: http://forskning.dk/traadloese-samfund-skaber-stress/

viii     En rekke forskere har foreslått denne grensen. Se Fragopoulou A et al. Scientific panel on electromagnetic field health risks: consensus points, recommendations, and rationales. Rev Environ Health. 2010 Oct-Dec;25(4):307-17.
I vedtak av 27. mai 2011 oppfordret Europaparliamentet landene om snarest å innføre dette som grenseverdi, og deretter arbeide for ytterligere reduksjon.

ix     Arnt Inge Vistnes, Fysisk institutt, Universitetet i Oslo, har påpekt at gjennomsnittsmålinger kan vise seg å gi ganske misvisende informasjon. Han skriver i Fra Fysikkens Verden 2 (199) 42-47, 26. juni 1999 om elektromagnetiske felt og kreft:
«Praktisk talt alle studier bruker den såkalte «Time Weighted Average» (TWA) som mål for eksponering, enten direkte eller indirekte (f.eks. i form av såkalt «Line Configuration»). Men så lenge vi ikke kjenner til virkningsmekanismen, er dette eksponeringsmålet kun en «første gjetning», og det kan jo komme til å vise seg i fremtiden at målet er uheldig valgt. Det er altså en reell mulighet for at vi ville finne en klarere økt risiko for kreft dersom vi brukte et bedre eksponeringsmål. Dette er rene spekulasjoner, men det er likevel en viktig usikkerhetsfaktor som ikke bør glemmes.»
I dag vet vi mer, og kan underbygge at gjennomsnittsmålinger blir sterkt misvisende eller intetsigende.

x     Panagopoulos, D et al: Polarization: A Key Difference between Man-made and Natural Electromagnetic Fields, in regard to Biological Activity, Scientific Reports, 2015, 5:14914, DOI: 10.1038/srep14914 www.nature.com/scientificreports

xi     Goldsworthy, A:The Biological Effects of Weak Electromagnetic Fields, 2007, goldsworthy_bio_weak_em_07.doc, http://www.hese-project.org/hese-uk/en/niemr/cellfeedback.php

xii     Arnt Inge Vistnes omtaler hvor lite man vet om hvilke karakteristikker som betyr mest for biologisk belasning ved å liste opp valg man ikke har grunnlag for å velge mellom:

• gjennomsnittsverdi eller spissverdi
• aritmetisk eller geometrisk gjennomsnitt, eller median
• gjennomsnitt i løpet av dagen eller akkumulert «dose» over år
• periodisk, avbrutt eller jevn, vedvarende eksponering
• om bare perioder med eksponering over et visst nivå teller
• om eksponering av noen kroppsdeler betyr mer enn eksponering av andre
• om eksponering om natta betyr mer enn eksponering om dagen
• om barn og gravide er mer sårbare enn andre

(Brune et al (eds): Radiation at Home, Outdoors, and in the workplace, 2001, Chapter 19: Electromagnetic fields at home, min oversettelse, lett forkortet) Selv om man åpenbart vet litt mer enn da dette ble skrevet, er bildet fortsatt i hovedsak det samme: Kompleksiteten er langt større enn det som fanges opp med disse enkle parametrene.

xiii     Martin L. Pall: Electromagnetic fields act via activation of voltage-gated calcium channels to produce beneficial or adverse effects, J. Cell. Mol. Med. Vol 17, No 8, 2013 pp. 958-965

xiv     Det er de seinere år rimelig godt sannsynliggjort at el-overfølsomhet er resultat av en en nevrologisk «opplæringsprosess», på noenlunde samme måte som MCS – multippel kjemisk overfølsomhet. Der er mye litteratur om dette, men jeg har liten oversikt over feltet. En samlet framstilling gis i Crumpler, Diana: Prostituting science – The Psychologisation of MCS, CFS and EHS for Political Gain, Inkling Australia, 2014.

xv     IARC classifies radiofrequency electromagnetic fields as possibly carcinogenic to humans, International Agency for Research on Cancer/WHO, Press Release No. 208, 31 May 2011

xviMer om Semmelweis: se http://einarflydal.com/2015/10/17/om-semmelweis-handvask-og-paradigmeskift-i-stralevernet/

xvii     Vil du gå grundig til verks om cellestress, kan du f.eks. ta for deg boka Pall, ML: Explaining «Unexplained Illnesses – Disease Paradigm for Chronic Fatigue Syndrome, Multiple Chemical Sensitivity, Fibromyalgia, Post-Traumatic Stress Disorder, Gulf War Syndrome, and Others, 2007. En kortere intro til cellestress-begrepet finner du her: http://einarflydal.com/2015/10/24/hva-el-overfolsomhet-egentlig-er-brikken-jeg-savnet-fant-jeg-i-pest/

xviii     Vi snakker her om biologiske virkninger av mikrobølget eksponering i sin alminnelighet. El-overfølsomhet har sine spesielle nevrologiske forklaringer som blir stadig mer forstått. Det er på sett og vis «en annen verden» enn som her har oppmerksomheten.

xix     Yakymenko, I: Oxidative mechanisms of biological activity of low-intensity radiofrequency radiation, Electromagn Biol Med, Early Online: 1–16, DOI: 10.3109/15368378.2015.1043557

xx     Diagnostik umweltausgelöster Multisystemerkrankungen aus Sicht der Klinischen Umweltmedizin, Europäische Akademie für Umweltmedizin e.V. (EUROPAEM) , 2012, http://europaem.eu

xxi     Pall ML. 2014 Microwave electromagnetic fields act by activating voltage-gated calcium channels: Why the current international safety standards do not predict biological hazard. Recent Res Devel Mol Cell Biol, 7(2014): 0-00 ISBN: 978-81-308-0000-0

xxii     Neitzke, H.-P., Osterhoff, J. & Voigt, H.: Biologische Wirkungen schwacher HF-Felder und Empfehlungen zur Begrenzung der Expositionen durch Funksendeanlagen, ECOLOG-Institut, 2003

xxiii     Se http://einarflydal.com/2015/10/15/pa-overraskelsesbesok-hos-icnirp/ , siste del, for mer detaljer og kilder om dette.

xxiv     Se f.eks. https://takebackyourpower.net/france-new-law-bans-wifi-in-daycares-restricts-wireless-infrastructure/