WiFi + amalgam = ingen god miks

S. M. J. Mortazavi er professor i medisinsk fysikk ved Forskningssenteret for vern mot ioniserende og ikke-ioniserende stråling (INIRPRC) ved Universitet i Shiraz for medisinske vitenskaper (SUMS), Iran. Han har en stor og interessant produksjon innen ulike typer stråling og såvel helsebringende som helseskadelige virkninger. Han har til og med forsket på hvordan man kan styrke cellers evne mot stråling hos astronauter, slik at de kan klare seg bedre hvis de blir utsatt for solstormer på lange reiser i rommet.

Nå har Mortazavi derimot stått for designen av et laboratorieforsøk som gjelder folk flest, også i Norge. Det viser ganske enkelt at WiFi er blitt en miljøgift å regne med – fordi selv kort eksponering fører til at amalgamplomber «lekker» kvikksølv. Funnet skriver seg inn i rekken av forskningsfunn som dokumenterer at elektromagnetiske felt fører til dette – selv ved eksponeringer godt under gjeldende grenseverdier.

Grenseverdiene viser seg altså nok en gang ikke å fylle den hensikten de har: å beskytte mot helseskader.

Resultatet ble nylig publisert (Paknahad et al 2016). Artikkelen gir både det norske og mange andre statlige strålevern «en rett høyre», mens den gir et vitenskapelig fundament til meninger jeg, og mange med meg, har sett på som litt marginale og «alternative». Paknahad, Mortazavi og resten av teamet påviste nemlig – i et laboratorieforsøk – at WiFi, altså strålingen fra et vanlig trådløst nettverk, frigjorde betydelige mengder kvikksølv fra amalgamfyllinger til spytt, mens fyllingene i kontrollgruppen – som ble skjermet mot det trådløse nettet – ikke gjorde det.

Mortazavis enkle forsøksoppsett var som vist på bildet fra artikkelen:

Paknahad 2016 WiFi&Amalgam

Et antall jeksler fikk satt inn amalgamplomber av samme tannlege på samme måte, med samme materiale og etter en mal som gjorde plombene mest mulig like. Jekslene ble lagt i kunstig spytt. En del ble oppbevart på god avstand (kontrollgruppe), og en del ble plassert 30 cm fra en helt vanlig WiFi-ruter. WiFi-ruteren ble rigget opp slik at den ble travelt opptatt av å sende og motta data.

30 centimeter er kort avstand. De færreste av oss er så nærme i 20 minutter, men det kan godt skje. For eksempel dersom vi blir stående i døra ved siden av den nye «smarte» strømmåleren og prate med naboen, eller dersom vi har det litt trangt på gutterommet.

Kan du gjette hva som skjedde? Ja, selvsagt. Konsentrasjonen av kvikksølv økte signifikant i spyttet i prøven nær ruteren, men ikke i kontrollprøven. Til tross for at forsøket – selve eksponeringen – bare varte i tyve minutter. For flere detaljer kan du sjekke artikkelen selv. Den er fritt tilgjengelig. Der finner du også en gjennomgang av resultatene fra en rekke liknende undersøkelser der man har funnet at amalgam kan «lekke» eller at kvikksølv kan frigjøres etter eksponering for elektromagnetiske felt.

Som forfatterne gjør oppmerksom på i artikkelen, rommer dette forsøket ingen muligheter for de vanlige motargumentene mot disse funnene: nocebo-effekter, at forsøkspersoner kan ha spist eller drukket mat som påvirker funnet, eller at de har vært på steder der det fins andre uheldige mekanismer.

Og så kan vi selvsagt føye til at eksponeringen fra en standard ruter ligger godt under de gjeldende grenseverdiene som forvaltes av Statens strålevern. Det viser enda en gang hvor foreldet disse grenseverdiene fra 1998 er, og hvor uegnet de er til å fylle sin hensikt: å ivareta folkehelsen.

Artikkelen føyer seg dermed både pent inn rekken av nye forskningsartikler som viser helseskadelige virkninger av WiFi (for en oversikt: Moskowitz 2016), og i rekken av artikler som påviser at elektromagnetiske felt – også ved andre frekvenser og med andre egenskaper – fører til at amalgam lekker. (Se Bibliografi nedenfor.) Vi snakker altså helseskader fra langtidseksponering av lavere konsentrasjoner kvikksølv, som et enkelt oppslag i Wikipedia forteller er forbundet med svakere symptomer av tretthet, irritabilitet, hukommelsessvikt, sterke drømmer, og depresjon, mens sterkere eksponering slår ut i skjelving og muskelkramper, eventuelt skader i sentralnervesystemet.

Norge innførte fra 1. januar 2008 forbud mot all bruk av kvikksølv i produkter, herunder kvikksølvamalgam som tannfyllingsmateriale. Forbudet ble innført av Miljødepartementet etter at Helsedepartementet hadde behandlet kontroversene rundt amalgamforgiftninger i mange år. (Se en liten oversikt med kilder i Wikipedia: «Amalgam».) Debatten var gammel, men fikk en ny giv på 1970-tallet i Sverige da den ble tatt opp først av lekfolk og så av forskere, og så skyllet den over grensen til Norge.

Om amalgam faktisk kunne bety noe for helsen, ble etterhvert forsket på og utredet både her og der ved norske forskningsinstitusjoner, og en god del av forskningen konstaterte at amalgam faktisk avga kvikksølv til spytt og urin, og at folk i noen tilfeller følte seg mer vel når de fikk amalgamen fjernet. Det ble rapportert at «De vanligste generelle plagene, var tretthet og utbrenthet, plager fra muskler og ledd, hodepine, svimmelhet, problemer med hukommelse og konsentrasjon, plager fra mage og tarm, angst, uro, depresjon, synsforstyrrelser og hørselsforstyrrelser.» (Bjørkman og Lygre 2006)

I materialet fra den gang har jeg så langt ikke funnet noen referanse til muligheten for at årsaken til «amalgamlekkasjene» kunne være å finne i endret elektromagnetisk miljø. Åtte av artiklene i bibliografien under er fra godt før forbudet kom. Heller ikke den nyeste artikkelen jeg fant fra den gang, angir elektromagnetiske felt som mulig årsak til «amalgamlekkasjer» (Gjerdet 2008).

Hvorfor var det slik? Kunnskap som sitter ulike steder, har ofte vanskelig for å treffe hverandre. Historien, slik den beskrives i en tidlig utredning (Statens helsetilsyn 1998), viser at Strålevernet ganske enkelt ikke har vært tilstede. Amalgamproblematikken ble håndtert utfra helt andre tema og med helt andre interessegrupper på arenaen. Sterke næringsinteresser, de syke, og forskerne som ikke kan finne sikre belegg. Man lette mindre etter årsaker enn etter opplevelser og om opplevelsene kunne knyttes til amalgamen.

Strålevernet kunne ha fanget opp tanken om at amalgam kunne ødelegges av elektromagnetiske felt. Forskningen fantes rett under nesen på forskningsinstitusjonene: Det var til og med kjent fra norske kraftverk at plombene til operatørene i dynamohallene hadde tendens til å smuldre opp. Men dette miljøet var mest opptatt av arbeidsmiljømedisinen, der det var de klassiske oppvarmingsskadene i ekstreme miljøer tett på elektriske smelteovner, transformatorer og radiosendere som fikk oppmerksomhet.

FM-senderne kom først på 1960-tallet. Det var først da at eksponeringen for mikrobølget stråling begynte å øke for folk flest. Örjan Hallberg knytter gjennom kreftstatistikk for Europa FM-senderne og deres polariseringsretning direkte til forekomsten av malignt melanom, brystkreft og kreftforekomster som helhet (Hallberg 2016).

Amalgamforgiftningene ble vel for alvor først et tema i norsk politikk på 1970- og 80-tallet. I perioden fram dit hadde bruken av elektriske installasjoner og utstyr i de tusen hjem og på arbeidsplassene økt enormt. Og på 1980- og 90-tallet kom datamaskinene, mobilene og mobilmastene.

Og så kom WiFi: WiFi er en teknologi som har utbredt seg med en fenomenal og stadig økende fart siden den første tekniske standarden, IEEE 802.11-protokollen, kom i 1997. Da opererte man på frekvensen 2,4 GHz og fikk en rekkevidde på ca 20 meter innendørs og 100 meter utendørs. En rekke nye versjoner har økt kapasiteten (båndbredden) ved å gå oppover i frekvens. Den nyeste protokollen som er ferdig formet, er 802.11ay. Den vil bli sluppet i 2017, operere med en frekvens på 60 GHz, og få en rekkevidde på rundt en kilometer utendørs.

På altså bare tjue år siden første protokoll er WiFi blitt verdensdominerende, og brukes til alt mulig, i forretninger, i barnehager, på alderhjem og som åpne bynett. Selv dagens telekomaktører er blitt nødt til å gjøre WiFi til en integrert del av telefonitjenesten. Alternativet ville vært at denne «frihetlige teknologien», som enhver kan rigge til, bygge ut og kople til det globale Internett, helt ville tatt over telefonitjenesten. Så bransjen forsøker heller å møte denne trusselen offensivt (Telenor 2016). Et moderne samfunn uten WiFi er blitt nærmest utenkelig.

Ikke desto mindre: Resultatene av forskningen viser – hva enten vi liker det eller ikke – at vi her står overfor en miljøgift: WiFi får amalgam til å lekke kvikksølv.

Wikipedia forteller at «amalgam for tannfyllinger er en legering av kvikksølv (ca. 50 vektprosent) og flere andre metaller; sølv, tinn og gjerne noe kopper og sink.» Selvsagt kan det derfor tenkes at WiFi ikke bare kan påvirke kvikksølv, men også andre legeringer eller metaller vi måtte ha i kroppen eller bære på oss.

Skadelig? og verifiserbart?

Er så en slik lekkasje av kvikksølv skadelig? Vel, ta en titt på symptomene over. Hvem ønsker vel dem? Det dreier seg stort sett om ganske diffuse svekkelser og ubehag som gjør hverdagen tung. Dette er symptomer som det er lett å tiltenke andre årsaker – alderdom, slitasje, vanskelig livssituasjon, anstrengende arbeid, luftforurensning, ME, osv. osv. – Og så kan det altså kanskje være plombene + WiFi…

Er studien relevant? Få av oss sitter med ruteren 30 cm fra kroppen. Men det skjer. Folk har den under senga. Eller på andre siden av veggen, rett bak hodeputa. Eller i taket på kontoret, én meter over hodet. Eller de får WiFi-signalene fra den kule lomma på overarmen, der mobilen ligger når de jogger. Avstand derfra til tennene: ca 30 cm.

Det må dessuten være en rimelig antakelse at «lekkasjen» foregår også ved lengre avstander fra kilden enn 30 cm. At den bare vil bli svakere.

Mortazavi og teamet hans designet et forsøk som både er billig og enkelt å gjenta. Det bør det for at man skal kunne hevde med sikkerhet at funnet er gyldig. Fram til det er gjort, eller noen har funnet viktige feil ved undersøkelsen, må resultatet tas for god fisk. I nye forsøk kan selvsagt også forsøke seg med lengre avstander, og se om amalgamlekkasje fortsatt kan påvises. Og man kan spekulere på – og undersøke – om skadevirkninger faller jevnt med avstand, eller kanskje ikke gjør det.

Så temaet kan utvides og gjøres bortimot uendelig komplisert, om man ønsker, for så å hevde at funnene ikke er sikre nok til å trekke konklusjoner. Da gjelder det å holde fast ved det helt enkle: Sammenhengen mellom EMF-eksponering og amalgamlekkasje er påvist, ikke bare av Mortazavi et co, men av en rekke forskere, i en rekke uavhengige studier, og nå også for WiFi. Hvorfor lekkasjen skjer, er uavklart, men det bør ikke hindre handling.

Hvem bør ta affære?

Her er mange interessenter som bør – og nok vil – interessere seg for saken. De bør for eksempel snarest finansiere en gjentakelse av eksperimentet, og ta en titt på hvordan det angår dem, deres samfunnsansvar og deres aktiviteter:

Trådløsbransjen – importører, NEMKO og andre konsulenter, utviklere, bransjeorganisasjoner som Abelia, såvel som salgsledd som Lefdal og Clas Ohlson – har et selvsagt ansvar for å være orientert om skadevirkninger de kan påføre sine kunder såvel som sine ansatte. WiFi er blitt en av deres viktigste teknologiske byggeklosser.

Telenor og andre nettoperatører har klare interesser i saken: WiFi inngår i Telenors teknologistrategi , og de selger utstyr. Telenor er – etter eget utsagn – også meget interessert i å sette seg inn i mulige skadevirkninger (ref. Berit Svendsen, konserndirektør i Telenor i Stavanger Aftenblad 4. juni).

NVE og kraftselskapene, som ruller ut WiFi-sendere i «smarte» strømmålere er en annen interessentgruppe. Kraftselskapene eier målerne, og må ha et objektivt ansvar for eventuelle skadevirkninger fra det øyeblikk de er gjort oppmerksom på at det er rimelig grunn for å anta at de er reelle.

Fagforeninger og HMS-personale kan med ganske enkle midler få tatt spyttprøver på arbeidsplasser med høy WiFi-tetthet og få undersøkt amalgamlekkasjer. Finner man kvikksølv i spyttet, er det forholdsvis lett å stille opp en test for å sjekke om de har med WiFi (eller andre elektromagnetiske felt) på arbeidsplassen å gjøre.

Borettslag og sameier, der WiFi-ruterne nå står tett som kaniner på Gotland. Det hjelper lite å slå av egen trådløs-ruter når naboens står tett på din vegg eller rett over taket. Det er styrene som må finne løsninger på slikt.

Helsesektoren burde selvsagt også være på ballen. For eksempel Den Norske Tannlegeforening. Sektoren har faglige interesser i saken og et selvsagt ansvar for å følge med, selv om fagetaten, Statens strålevern, hevder at skadelige helsevirkninger ikke skjer når grenseverdiene overholdes. Disse forsteinede posisjonene jo har nettopp bidratt til at det tar så lang tid å få slik ny kunnskap inn i helsevesenet, og det har undret meg lenge at fagfolkene finner seg i slikt når forskningsrapportene så tydelig viser noe annet.

Fra «innbilt psyke» til medisinsk forankret

Forskningen har endret syn med tida – fra å se på «amalgamsykelighet» som «en innbilt psyke», til et reelt utslag av miljøforgiftning. Et lite tilbakeblikk viser en utvikling omtrent som for fibromyalgi, multippel kjemisk allergi, ME og el-overfølsomhet:

I 1998 skrev den høyt respekterte psykiateren Einar Kringlen om mulighetene for psykiatriske forklaringer i en offentlig utredning (Statens helsetilsyn 1998).

Først viser Kringlen til at flere instanser (blant annet den svenske Socialstyrelsen og WHO) har utredet temaet «amalgamsykelighet» uten å finne årsaker. Kringlen gjennomgår omfattende forskning om folks symptomer og eksponeringer, og på ryddig vis konkluderer han med at denne forskningen i hovedsak viser at man ikke finner grunnlag for å hevde at de amalgameksponerte er mer «amalgamsyke» enn andre. At folk blir «amalgamsyke» mener han derfor må forklares på andre måter, og da er det psykiatrien som gjenstår som forklaringsverktøy.

Deretter gir Kringlen en rekke eksempler på det han åpenbart mener kan forklares som epidemiske lidelser med psykisk årsak. Her henviser han blant mye annet han oppfatter som «motelidelser» til «gulfkrigsyndromet«, som Martin L. Pall siden har forklart biologisk som resultat av miløgifter som gir kroniske celleinflammasjoner (Pall 2007). Han henviser til fibromyalgi, som nå også forklares som resultat av kronisk celleinflammasjon, og han viser til troen på at elektromagnetiske felt kan være årsak til helselidelser:

«I Europa og USA kom datamaskinenes inntreden på 1970-80 tallet til å rettes mot billedskjermene snarere enn mot tangentbordene. Det begynte med en rapport om 4 misdannede barn til ansatte i et firma i Canada. Mødrene hadde arbeidet ved billedskjerm, og misdannelsene ble koblet sammen med at de gravide mødrene hadde vært utsatt for elektromagnetisk felt».

Det eksisterer i dag store mengder forskningsartikler som påviser at misdannelser kan skje ved eksponering for elektromagnetiske felt, og det fins et meget omfattende materiale fra «billedskjermepidemiene» i Norge, Sverige, USA og Canada. Disse sykehistoriene er det i dag – utfra dagens kunnskapsnivå om elektromagnetiske felts påvirkning på biosystemer – meningsløst å avskrive som en slags massepsykose. En del av tilfellene er utførlig dokumentert i sitater fra mer enn 400 pasienters egenbeskrivelser i (Granlund-Lind & Lind 2002).

Einar Kringlens utredning blir dermed først og fremst stående som en demonstrasjon på at psykiatrien lett lar seg misbruke til å gi forklaringen der den biologiske/fysiske forskningen ikke gjør god nok jobb, og helsevesenet godtar det, til stor skade for dem som stigmatiseres som innbilt syke.

Om amalgam konkluderer Kringlen med følgende:

«Det er ingen evidens for at amalgam i små mengder kan gi symptomer som anført av «amalgamsyke». Symptomene kan best forståes som uttrykk for psykiske lidelser, sjeldnere somatiske sykdommer, der amalgam tilskrives årsaken.»

Det synet har nok endret seg. Søker man på nettet finner man fort fram til miljømedisinere som hevder at kombinasjonen elektromagnetiske felt + amalgam er en vesentlig årsak til flere lidelser, blant annet til den sterke veksten i autisme.

Men det blir et tema som er for vidtrekkende til å forfølges her. Her rekker det å konkludere:

WiFi er nå å oppfatte som en miljøgift. Sammen med andre elektromagnetiske felt vi omgir oss med. Miljøgifter er som oftest del av en cocktail, der det er vanskelig eller umulig å identifisere hver enkelt faktors betydning. Det betyr likevel ikke at de som sprer dem er ansvarsfri.

Det neste må bli å finne fram til hva som kan gjøres med saken. Det er i alle fall en global miljøsak, kanskje en sak på størrelse med klimasaken. Som kjent gjelder det da å «tenke globalt, og handle lokalt».

 

Einar Flydal, 28.07.2016

PS.

Hjemme hos meg, og på hytta, er nå alt trådløst stengt ned, kabler installert i veggene, og «smart» strømmåler utelukket. Er man litt fingernem, gjør man det selv. For å unngå strømmåler trengs en legeattest. Denne bloggposten gir deg enda en grunn. HER finner du en søknad du kan klippe og lime fra, og to maler du kan ta med til legen din, sammen med utskrift av referansene og bibliografien under.

PDF-versjon: EFlydal28072016WiFi&amalgam

 

Referanser:

Paknahad, M, Mortazavi, S. M. J., Shahidi, S, Mortazavi G. & Haghani, M: Effect of radiofrequency radiation from Wi-Fi devices on mercury release from amalgam restorations, Journal of Environmental Health Science and Engineering201614:12, DOI: 10.1186/s40201-016-0253-z, 2016, fritt tilgjengelig på http://jehse.biomedcentral.com/articles/10.1186/s40201-016-0253-z

Moskowitz, J M, Recent Research on WiFi Effects, bloggpost Wednesday, July 20, 2016, http://www.saferemr.com/2015/09/recent-research-on-wifi-effects.html

«Telenor forbedrer innendørsdekningen», pressemelding 28.6.2016, http://www.mynewsdesk.com/no/telenor/pressreleases/telenor-forbedrer-innendoersdekningen-1453134?utm_campaign=send_list&utm_medium=email&utm_source=sendgrid

Gjerdet N.R., Nytt om amalgam, Nor Tannlegeforen Tid 2008; 118: 379, http://www.tannlegetidende.no/pls/dntt/pa_dtdm.xpnd?vp_seks_id=289107&b_start=1

Björkman, L & Lygre, G B: Erfaringer fra klinisk utredning av pasienter med mistanke om bivirkninger fra tannmaterialer, Rapport fra Bivirkningsgruppen for odontologiske biomaterialer, Unifob helse/ UNIFOB AS, 2006

Statens helsetilsyn: Bruk av tannrestaureringsmaterialer i Norge, IK-2652, 1998, https://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/utredningsserien/tannrestaureringsmaterialer_Norge_ik-2652.pdf

Pall, M L: Explaining «Unexplained Illnesses – Disease Paradigm for Chronic Fatigue Syndrome, Multiple Chemical Sensitivity, Fibromyalgia, Post-Traumatic Stress Disorder, Gulf War Syndrome, and Others, 2007

Granlund-Lind, Rigmor & Lind, John: Svart på vitt, Röster och vittnesmål om elöverkänslighet. Sala 2002. 224 s. Engelsk utgave: Granlund-Lind, Rigmor & Lind, John: Black on White.Voices and Witnesses about Electrohypersensitivity. The Swedish experience. 2005. Mimers Brunn Kunskapsförlaget. 252 pp.

Hallberg, Ö: Cancer incidence vs. FM radio transmitter density, Electromagn Biol Med. 2016 Jun 29:1-5. [Epub ahead of print] DOI:10.3109/15368378.2016.1138122

Bibliografi:

Her finner du forskningsartikler som omhandler at amalgam i kombinasjon med elektromagnetiske felt «lekker» og gir helsevirkninger, etter publiseringsår (hentet fra EMF-Portal.de):

2016, Mortazavi SM, Mortazavi G, Paknahad M, Dental metal-induced innate reactivity in keratinocytes. Toxicol In Vitro 33: 180-181

2016, Mortazavi G, Haghani M, Rastegarian N, Zarei S, Mortazavi SM, Increased release of mercury from dental amalgam fillings due to maternal exposure to electromagnetic fields as a possible mechanism for the high rates of autism in the offspring: introducing a hypothesis. J Biomed Phys Eng 6 (1): 41-46

2016, Mortazavi SM, Paknahad M, Effect of magnetic resonance imaging on microleakage of amalgam restorations: an in vitro study. Dentomaxillofac Radiol 45 (1): 20150187-

2015, Mortazavi G, Mortazavi SMJ, Increased mercury release from dental amalgam restorations after exposure to electromagnetic fields as a potential hazard for hypersensitive people and pregnant women. Rev Environ Health 30 (4): 287-292

2015, Mortazavi S, Paknahad M, Mortazavi G, Effect of ionizing and non-ionizing radiation on amalgam, composite and zirconomer based restorations. J Clin Diagn Res 9 (11): ZL01-ZL02

2015, Mortazavi G, Mortazavi SM, Should pregnant women with dental amalgam fillings limit their exposure to electromagnetic fields to prevent the toxic effects of mercury in their foetuses?, Technol Health Care 23 (3): 369-371

2014, Mortazavi SM, Neghab M, Anoosheh SM, Bahaeddini N, Mortazavi G, Neghab P, Rajaeifard A, High-field MRI and mercury release from dental amalgam fillings. Int J Occup Environ Med 5 (2): 101-105

2014, Yilmaz S. The safety of high-field MRI?, Int J Occup Environ Med 5 (2): 63-64

2011, Buchner K, Eger H, Veränderung klinisch bedeutsamer Neurotransmitter unter dem Einfluss modulierter hochfrequenter Felder – Eine Langzeiterhebung unter lebensnahen Bedingungen. Umwelt – Medizin – Gesellschaft 24 (1): 44-57

2011, De Luca C, Raskovic D, Pacifico V, Thai JC, Korkina L, The search for reliable biomarkers of disease in multiple chemical sensitivity and other environmental intolerances. Int J Environ Res Public Health 8 (7): 2770-2797

2010, Roedig JJ, Shah J, Elayi CS, Miller CS, Interference of cardiac pacemaker and implantable cardioverter-defibrillator activity during electronic dental device use. J Am Dent Assoc 141 (5): 521-526

2009, Shahidi SH, Bronoosh P, Alavi AA, Zamiri B, Sadeghi AR, Bagheri MH, Javadpour S, Effect of magnetic resonance imaging on microleakage of amalgam restorations: an in vitro study. Dentomaxillofac Radiol 38 (7): 470-474

2008, Rivas B, Botta PM, Varela P, Martin B, Fondado A, Rivas J, In vitro electrical impedance spectroscopy of human dentine: The effect of restorative materials. Bioelectromagnetics 29 (3): 163-168

2008, Mortazavi SM, Daiee E, Yazdi A, Khiabani K, Kavousi A, Vazirinejad R, Behnejad B, Ghasemi M, Mood MB, Mercury release from dental amalgam restorations after magnetic resonance imaging and following mobile phone use. Pak J Biol Sci 11 (8): 1142-1146

2002, Hillert L, Berglind N, Arnetz BB, Bellander T, Prevalence of self-reported hypersensitivity to electric or magnetic fields in a population-based questionnaire survey. Scand J Work Environ Health 28 (1): 33-41

2002, Roberts HW, The effect of electrical dental equipment on a vagus nerve stimulator’s function. J Am Dent Assoc 133 (12): 1657-1664

2002, Granlund-Lind R, Lans M, Rennerfelt J, [Computers and amalgam are the most common causes of hypersensitivity to electricity according to the sufferers’ reports]. Lakartidningen 99 (7): 682-683

1998, Berglund A, Bergdahl J, Hansson Mild K, Influence of low frequency magnetic fields on the intra-oral release of mercury vapor from amalgam restorations. Eur J Oral Sci 106 (2) 1: 671-674

1989, Ortendahl TW, Holland RI, Rockert HO, Studies in oral galvanism: mercury and copper levels in urine, blood and saliva in submerged electrically cutting divers. J Oral Rehabil 16 (6): 559-573

1988, Ortendahl TW, Hogstedt P, Odelius H, Noren JG, Effects of magnetic fields from underwater electrical cutting on in vitro corrosion of dental amalgam. Undersea Biomed Res 15 (6): 443-455

1988, Ortendahl TW, Hogstedt P, Magnetic field effects on dental amalgam in divers welding and cutting electrically underwater. Undersea Biomed Res 15 (6): 429-441

1983, New PF, Rosen BR, Brady TJ, Buonanno FS, Kistler JP, Burt CT, Hinshaw WS, Newhouse JH, Pohost GM, Taveras JM, Potential hazards and artifacts of ferromagnetic and nonferromagnetic surgical and dental materials and devices in nuclear magnetic resonance imaging. Radiology 147 (1): 139-148

One thought on “WiFi + amalgam = ingen god miks

Kommentarer er stengt.