Statens strålevern gir ganske enkelt villedende og helseskadelige råd, og mangler faglig grunnlag for slike påstander som i overskriften. Folkene der henger seg på det lille nettverket av “Tordenskjolds soldater” som stadig forfekter foreldet kunnskap fra de faglige skyttergravene som ble bygget opp på 1950-tallet, og nå opprettholder status quo. 

Dette er pinlig dårlig og skadelig helseforvaltning og lett å gjennomskue. Flere spør meg derfor hva de skal tro når myndighetene stiller seg bak slike påstander, og her får du mitt svar.

Problemet er altså at kommuneleger, FAU-representanter og privatpersoner som spør Strålevernet om råd, stadig får omtrent dette svaret:

– Strålingen fra WiFi, altså trådløse lokalnett (før kalt WLAN), er svært svak. Strålingen fra WiFi er mye svakere enn den strålingen man får fra mobilmaster, som jo allerede er langt under grenseverdiene. Den ligger faktisk på hundretusendeler av grenseverdien som er satt. Den er derfor ingenting å bry seg med. Skulle man først bekymre seg, burde det være over mobiltelefonene og mobilmastene , og ikke over lokalnettene på skolen, på arbeidsplassen og hjemme.

Tankegangen bak dette svaret bygger på følgende forutsetninger, som ganske enkelt er feilaktige og er tatt opp i en rekke av mine bloggposter og den faglitteraturen som er referert til der. Her får du derfor bare kompaktversjonen, med noen henvisninger helt til sist:

1. “Grenseverdiene gir effektiv beskyttelse mot helserisiko.”
   • Feil. Grenseverdiene og målestokken de baserer seg på er bare laget for å beskytte mot akutte varmeskader. Andre slags skadevirkninger er påvist gang på gang i et utall forskningsrapporter ved eksponering langt under grenseverdiene.
     Statens strålevern bruker også disse grenseverdiene som om de er relevante for skader som oppstår over lang tid, noe det absolutt ikke fins grunnlag for. Slike skader – som altså oppstår over lang tid, er også påvist gang på gang – fra eksponering langt under grenseverdiene.
2. “Målingene av strålingen fra WiFi er gjort på rimelige måter, og gir et godt inntrykk av strålenivået man utsettes for i praksis.”
   • Feil. De få målingene som er gjort, er forbausende dårlige. De gir ikke et reelt bilde, men forutsetter for eksempel at ingen befinner seg rett ved sendere. Realiteten er at man oftest har hendene rett på WiFi-antenna, og kroppen (hals, kjønnsorganer, nyrer, osv.) i kort avstand.
3. “Grenseverdiene bygger på relevante målemetoder for å få grep om helserisikoen.”
   • Feil. Målemetoden  går ut på å måle gjennomsnittlig oppvarming og energiabsorbsjon, normalt uttrykt som µW/m2 og SAR. Men risikoen for oppvarming er komplett uvesentlig (med mulig unntak for mobiltelefoner holdt tett til hodet). SAR-målet gir en grovt beregning på absorbert stråling, og gir svært lite informasjon om risikoen for biologisk virkning, selv om man finner skader i form av kreft der det måles høye SAR-verdier. Ingen av disse målemetodene fanger opp alle de biologiske virkningene man nå kjenner til fra moderne radiosignalering.
     Disse virkningene er knyttet til at slik signalering nå er både frekvens- og amplitude-modulert, multiplekset, og digital: Styrken på pulser kan være opptil 100 ganger sterkere enn de målte gjennomsnittsverdiene. Frekvensen på pulsene kan gi resonans og brudd i DNA og andre molekyler, riste løs svake deler av komplekse molekyler, interferere med (forstyrre) annen signalering som kroppen er avhengig av, og endre gjennomtrengelighet til cellevegger, blod-hjerne-barrieren etc. Noen av disse virkningene er tilnærmet uavhengig av styrken på pulsene: det holder at de er svært svake.
     Disse virkningene spiller sammen og er svært komplekse. De er ikke endelig forstått, men kan være forklaring på at man nå lenge har sett at slik signalering har vesentlige biologiske virkninger, og at de er sterkere enn fra tidligere former for menneskeskapt EMF.
4. “Eksponeringsvirkningen fra mobiler og master “overdøver” virkningen fra WiFi”
   • Feil. Strålingen er ulik, og bygget opp ulikt alt etter mobilgenerasjon og WiFi-generasjon. De biologiske virkningene er med all sannsynlighet også ulike. De er heller ikke bare avhengige av styrken på pulsene, så de synker ikke nødvendigvis med svakere signaler.

Påstanden fra Strålevernet – at det ikke er grunn for å fjerne WiFi fordi den er ubetydelig i forhold til disse andre kildene – har derfor ikke grunnlag i virkelighetens verden, men bare i den som blir skapt når troen på grenseverdiene er sterk nok.

Hvordan kan det ha seg at Statens strålevern likevel påstår det de gjør? Svaret er åpenbart: Etaten holder seg til den linja som er bestemt – “det termiske paradigmet”, og som etaten selv har vært med på å bestemme og forsvare så lenge at det er for vanskelig å snu. Derfor ender den også med å ha ansatte som tror på dette, og kanskje til og med forsvarer det utfra egen overbevisning. For det vet enhver psykolog, at overbevisning det er noe man lett får utfra det miljøet man befinner seg i.

Etatens kapasitet til å gå løs på alternativet – å senke grenseverdiene til noe som er biologisk mindre skadelig, den kapasiteten mangler helt sikkert også i etaten. Slik forledes også overordnet myndighet, Helsedepartementet og Helsedirektoratet, til å forsvare noe de ikke har satt seg så godt inn i at de kan overprøve sin fagetat. Mer om dette siste finner du også i tidligere bloggposter, for eksempel i de fra 15.11.2016 og 25.11.2016.

 

Einar Flydal, 1. desember 2016

REFERANSER:

Påstand 1: Se f eks “På overraskelsesbesøk hos ICNIRP”, bloggpost 15.10. 2015. Se del 2. Der får du også referansene til ICNIRPs originaldokumenter.

Påstand 2: Se f eks “Vet du hvor latterlig dumt helserisiko fra WiFi-stråling beregnes?”, bloggpost 16.03.2016, og “Så här vilseleder Strålsäkerhetsmyndigheten om strålning i skolan”, 1.10.2016

Påstand 3: Se “Grunnforskningen som peker nese av strålevernet”, 11.11.2016, “Dansk ekspertkommentar: Strålevernets målerapport skjuler at der er blitt mer skadelig eksponering i Kristiansand – og i Norge generelt”, 14.09.2016

Påstand 4: Argumentet følger av kritikken av Påstand 1 – 3.