Her skulle det bli et barnerom. Men langsmed kjellerveggen der barnas etasjeseng er tenkt, går strømforsyningen til fire leiligheter. Magnetfeltet målt tett på kabelen, var på 6 600 nanoTesla (nT), og rundt 400 nT omtrent ved øverste køye. Det kostet noen tusen og noen dagsverk, men var ikke vanskelig å fikse. Her får du oppskriften.

Magnetfelt er sterke rundt slike kabler – sterkere jo mer strøm som går gjennom dem. Barnekreft (leukemi) spredte seg i takt med utbyggingen av høyspentstrekk. Derfor kom det etterhvert restriksjoner på hvor nærme man fikk bygge skoler, barnehager og boliger.

Eksponering for magnetfelt knyttes også til ALS og andre neuro-degenerative lidelser. Dette er funn som er “politisk utfordrende”, f.eks. på grunn av den tydelige sammenhengen mellom leukemi i 2-3-årsalderen og utbyggingen av strømnettet. Her kolliderer interessegruppene.

Hva er rett ambisjonsnivå?

Hvor lavt skulle vi forsøke å få magnetfeltet?

Statens stråleverns grenseverdi for magnetfelt er på 200.000 nT for folk flest, og fem ganger så høyt for arbeidslivet. Grensen ble foreslått av ICNIRP i 1998 som et utgangspunkt til man vet mer. Det gjør man nå. For en del år siden satte Statens strålevern en såkalt utredningsgrense på 400 nT. Det vil si at dersom det måles 400 nT eller høyere i nybygg og i skoler uansett alder, skal man utrede om man kan få nivået ned.

En slik utredningsgrense tolker jeg som en forsiktig innrømmelse av at grenseverdien på 200.000 nT er satt altfor høyt.

De tyske bygningsbiologene – en tverrfaglig yrkesgruppe med tverrfaglig utdanning innen ingeniørfag, biologi, miljøfag og medisin – opererer med grenser i flere trinn. Ved 20 nT eller lavere mener de at det ikke fins grunn for bekymring selv om rommet brukes til varig opphold, som f.eks. soverom. Over 100 nT fraråder de sterkt på oppholdssteder. (Siste revisjon var i 2015, Baubiologie Maes 2015).

EUROPAEM 2016-retningslinjene (Belyaev 2016) angir 100 nT som maks ønskelig gjennomsnitt, og 30 nT som føre-var-grense for spesielt ømfintlige.

Dermed hadde jeg et mål vi kunne strekke oss etter: helst ned til under 20 nT.

Hvordan skulle vi få det til?

For å få ned magnetfeltet fikk jeg følgende råd og vink fra EMF-Consult:

1. å flytte kabelen lengst mulig vekk, og
2. å pakke kabelen inn i metallfolie som reduserer feltet, og så i en metallkasse.

Det ville hjelpe å øke avstanden. Det kunne vi få til ved å flytte kabelen drøyt 20 cm opp i rommet og inn mellom bjelkelaget, som skulle ligge åpent etter ombygningen av kjelleren. 20 cm er ikke mye, men feltet faller kraftig med avstand.

Å flytte kabelen ville bli en større operasjon, for da måtte strømmen koples fra for en rekke leiligheter i strøket, kabelen måtte løsnes fra koplingsskapet, trekkes ut av huset, tres inn i nytt hull i ytterveggen og koples opp igjen. Kabelen er på ca 40 mm i diameter, og svært stiv og tung å håndtere – ekstra stiv og tung på vinteren når metallet er kaldt. Men – tenkte vi – det ville være verd prisen. Det ville i tillegg gi en penere løsning i kjelleren, ettersom kabelen i neste omgang kunne skjules helt oppe mellom takbjelkene.

Neste beslutning var å skjerme kabelen:

Man kan redusere magnetfelt ved å pakke inn kabler med en spesialfolie laget av kobolt dekket med plast. Ett lag reduserer en god del. Nok et lag reduserer litt, men mye mindre.

Legger man kabelen i en kanalkasse av metall, f.eks. galvanisert blikk, vil det også hjelpe en god del, fikk vi vite. Jo tykkere vegger i kassa, jo bedre. Kassa bør jordes for å få bort statiske ladninger som kan oppstå. Kan man ikke komme til rundt kabelen, kan man skjerme på de sider man klarer. Men da er det vanskeligere å få godt resultat.

Vi gjorde noen forsøk for å se hva som kunne være realistisk. Med både to lag koboltfolie og en kanal i galvanisert blikk ville vi antakelig få ned magnetfeltet til godt under 100 nT, målt i sengehøyde på ca. en halvmeters avstand. Kanskje bedre.

Dermed gikk vi i gang.

Kanalen tegnet jeg selv etter litt grubling: Den er laget i to deler. Den ene delen skrus opp i himlingen eller i veggen. Så skrur man opp noen øyeskruer. Når folien er på plass, kan kabelen henges opp i øyenskruene med kraftige plaststrips eller metallbånd (ikke vist på tegningen).

Når kabelen er på plass, lukker man kanalen ved å hekte på den andre delen av kanalen og låser de to delene sammen med plateskruer på undersiden inn mot veggen.

Jeg bestilte kanalen hos nærmeste blikkenslager. Den var enkel å lage og kostet bare en tusenlapp for ca 5 meter. Blikktykkelsen var 0,7 mm. Hadde jeg tenkt meg om, hadde jeg bedt om tykkere materiale. Det ville redusert magnetfeltet bedre.

Arbeidet

Jeg boret nye hull gjennom husets tykke mursteinsmurer – både ut gjennom ytterveggen og inn mot kjellerrommet der koplingsskapet står. Så måtte strømmen tas “ute i gata”, noe e-verket sørget for. Så måtte hovedkabelen koples fra sikringsskapet av elektriker, og vi kunne trekke den helt ut av bygget. Det var en tung operasjon som krevde fire personer.

 

 

Vi tredde kabelen inn igjen gjennom det nye hullet i yttermuren, bøyde den pent til og hang den opp foreløpig i øyekrokene. En slik kabel er ganske stiv og tung å forme slik at den følger kanter og hjørner pent. Men store muskler og stempling (press med stokker) gjør underverker.

Så ble det å skjære striper av en spesialmetallfolie og surre bredder på 60 cm om gangen rundt kabelen, og feste med tape og strips. Det tar sin tid, særlig i svinger. Folien fikk vi også tredd rundt kabelen helt ut gjennom veggene, slik at ikke uskjermet kabel i veggjennomføringen skulle skape magnetfelt inne.

Det er lett å skjære seg på kanten av folien, så tynne gummierte arbeidshansker er å anbefale. Folien festet vi med strips og med tape. Kabelen hang vi så opp inni metallkassa, og kassa kunne lukkes igjen ved å hekte på lokket og skru inn plateskruene.

Et spesielt hjørne krevde etterbestilling hos blikkenslageren: Jeg måtte vente til kabelen var bøyet til før jeg kunne se hvordan denne delen av kanalkassa måtte bli.

Om det er sunt å stå slik i mange timer og kle inn en strømsatt kabel? Det har jeg ganske enkelt ikke vurdert seriøst. Det burde selvsagt helst vært gjort mens kabelen var fullstendig fri for strøm. I arbeidslivet skulle antakelig HMS-folk grepet inn…

Resultatet

Jeg målte magnetfeltet underveis, og var egentlig litt skuffet over at jeg ikke fikk lavere verdier. Men da et langt strekk var skjermet, falt plutselig magnetfeltet kraftig. Resultatet da kanalen var lukket og arbeidet ferdig ble forbausende bra:

Der øverste del av etasjesenga var tenkt, var det nå blitt rundt 8 nT, altså godt under selv de strengeste grenseverdiene! Selv helt inntil kanalen var det nå bare 35 nT – mot 6 600 nT da vi startet.

Pent ble det også. Såpass pent at det godt kunne stå åpent og synlig i et rom.

Hva kostet det?

I vårt tilfelle var kostnadene omtrent slik:

• koboltfolie: 8.000 NOK
• kanal: 1.500 NOK
• to murbor: 7.500 NOK
• strips og tape: 100 NOK
• elektriker for å kople strømmen fra og til i skapet:
  1 time (har ikke fått regningen ennå)
• nettselskap, for å kople strømmen fra og til “i gata”:
  1 time (har ikke fått regningen ennå)

Jeg gjetter på at regningen vil ende rundt 20.000 NOK.

Egeninnsatsen kommer i tillegg. Jeg anslår den til fem-seks dagsverk, alle forberedelser og etterarbeider medregnet.

Verktøy som vi ikke hadde selv, en piggmaskin til det groveste boret, fikk vi låne gratis. (Trenger du ett 25 mm bor for stein med fatning for drill med slagbor og ett 50 mm for stein med SDH-fatning – har jeg et par å selge, kun brukt til to teglsteinsvegger!)

Det gikk med en del kroner – særlig til metallfolie og murbor. Men slik ble rommet godt innenfor alle grenseverdier for magnetfelt, og det var virkelig en opplevelse å se hvordan målingene ble redusert.

Var det verd prisen?

Om 20.000 NOK var en rimelig pris for å redusere helserisikoen vil vi aldri få noe klart svar på. Verden er for innviklet til at vi kan finne ut av det. Men skriver du til Statens strålevern og spør om det er bryet verd å gjøre noe slikt, vet jeg hva svaret er: De vil fortelle deg at det ikke er noen grunn til å bruke penger på slikt, ettersom magnetfeltet – selv rett under kabelen – var så langt under grenseverdien på 200.000 nT. Dessuten tilsier jo ikke “kunnskapsgrunnlaget” at det fins noen grunn til å senke den grenseverdien, vil du få høre.

“Kunnskapsgrunnlaget” til Statens strålevern er utarbeidet av utvalg som først og fremst ser det som sin oppgave å luke bort ethvert forskningsfunn som ikke er fullstendig sikkert. Deltakerne i utvalgene mener antakelig at de utviser samfunnsansvar på denne måten ved å hindre at det blir satt strengere grenseverdier utfra usikker kunnskap eller politiske moteretninger, noe som ville hindret nærings- og samfunnsliv fra å utvikle seg til vårt felles beste. Dessuten forhindrer de at det sløses med midler til unødige tiltak – slik de ser det.

For meg og de fleste andre er ambisjonsnivået en del hakk større.

Veien er snublende kort fra slik samfunnsansvarlige vurderinger og over i en reaksjonær praksis som først og fremst tjener til å bevare foreldede grenseverdier, mens man gjør seg blind for å ta rimelige føre-var-hensyn til forskning som bare er nesten helt sikker i sine funn. For mer en nesten sikker kan forskningsfunn om sammenhenger der ute i virkeligheten aldri bli. Derfor er det så uholdbart å se bort fra dem og i stedet feste sin lit til de studiene som ingenting fant.

 

Einar Flydal, den 2. mars 2018
Noen flere av mine bloggposter om magnetfelt finner du her: https://einarflydal.com/2017/08/31/emf-bak-avisnyhetene-1/ https://einarflydal.com/2017/01/10/noe-du-neppe-visste-om-bildekk/ https://einarflydal.com/2016/03/11/gravid-fa-laptopen-vekk-fra-kroppen/ https://einarflydal.com/2016/06/27/hvorfor-du-ikke-bor-kjope-min-induksjonstopp/

PDF-versjon av denne teksten: EFlydal-20180302-Slik fikk vi vekk magnetfeltet

Referanser

Baubiologie Maes & Institut für Baubiologie + Nachlassigkeit: Baubiologische Richtwerte für Schlafbereiche, Ergänzung zum Standard der baubiologischen Messtechnik SBM-2015, https://www.baubiologie.de/downloads/richtwerte-schlafbereiche-15.pdf

Igor Belyaev, Amy Dean, Horst Eger, Gerhard Hubmann, Reinhold Jandrisovits, Markus Kern, Michael Kundi, Hanns Moshammer, Piero Lercher, Kurt Müller, Gerd Oberfeld, Peter Ohnsorge, Peter Pelzmann, Claus Scheingraber og Roby Thill: EUROPAEM EMF-retningslinjer 2016 for forebyggelse, diagnosticering og behandling af EMF-relaterede helbredsproblemer og sygdomme, kan hentes fra https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2017/08/europaem-emf-vejledning-dansk-v3-m-bilag-27072017.pdf (originalens referanse: Rev Environ Health. 2016 Sep 1;31(3):363-97. doi: 10.1515/reveh-2016-0011)