«Leger mot AMS» – når kommer de på banen?

Her om dagen mottok jeg en lengre epost fra en lege som er fortvilet over at legene er så lite opptatt av årsakene til helseskader. Nå ser denne legen at landet ukritisk – og uten at legene griper ordet – sprer ut en teknologi som døgnet rundt og hele året – 24/7/365 – skal forsyne befolkningen med en permanent bestråling som legen er sikker på er helseskadelig. Så denne legen er en av flere som har sørget for fritak fra smartmåler i egen bolig.

Likevel vil legen være anonym. For kollegene har ikke tenkt seg om, og synspunktet er på kollisjonskurs med Helsedirektoratets. Ingen tør visst ha noen meninger om f.eks. hva de mange funnene av hjernekreft blant ungdom kan skyldes.

To bilder kommer opp på netthinnen. Det ene er fra filmen «Stalins død» – annonsert som en komedie. Latteren ble sittende fast, for situasjonskomikken inntraff hver gang medlemmene av Sovjets sentralkomité var i villrede – fordi de aldri hadde snakket sammen, og ingen turde stole på hverandre. Det andre bildet er fra Peter Longerichs bok om jødeforfølgelsene i det 3. riket («Davon haben wir nichts gewusst!», Siedler, 2006): Hans hovedforklaring på hvorfor ingen visste noe, var at ingen turde si noe. Risikoen var for høy – både for å dumme seg ut og for sanksjoner verre enn det. Folk fikk aldri satt sammen brokkene av informsjon som fantes i deres miljøer, og dermed ikke bygget opp felles kunnskap.

Det er nettopp en slik situasjon denne legen skildrer – uten sammenlikning forøvrig, og som denne legen mener legestanden bør komme seg ut av. Legene kan jo begynne med å lese seg litt opp, for dette er jo ukjent terreng. Jeg foreslår de danskspråklige EUROPAEM-retningslinjene for forebygging, diagnostisering og behandling af EMF-relaterte helseproblemer og sykdommer. De kan jo dessuten være både interessante og nyttige i jobben i en tid hvor man fortelles at diagnostisering av helseproblemer og sykdommer fra elektromagnetiske felt ikke er mulig å diagnostisere.

Nedenfor følger eposten jeg fikk – her i anonymisert versjon.

 

Einar Flydal, 30. mai 2018

 

Jeg har lyst til å dele noen tanker og refleksjoner jeg har gått med i lengre tid.

Jeg har jobbet som lege i 11-12 år og er nå i i ferd med å fullføre min andre spesialitet. Innenfor begge fagfeltene jeg har jobbet er hovedfokuset stort sett å behandle symptomer hos pasienter. Årsaken til at folk blir syke, er det veldig lite søkelys på. Det utarbeides stadig nye behandlingsmetoder, pasientstrømmen effektiviseres og det skal være evidensbasert behandling.

Spørsmålene som knapt stilles er «Hva gjør oss syke?». «Hvorfor får stadig flere hjernekreft?». «Hvorfor er så mange kronisk utmattede eller lider av en uforklarlig tilstand som ikke går over?». «Hvorfor veier forskning, hvor tall enkelt lar seg manipulere, tyngre enn pasientenes egne erfaringer?»

Jeg stusser stadig over hvor mange, også unge mennesker, som rammes av alvorlig hjernekreft. Når jeg spør kolleger hva økningen kommer av, er det få som har reflektert over dette eller som viser interesse for å finne mer ut av det. Når jeg spør om det kan ha med stråling å gjøre, sier noen at det kan det ikke være for studier har motbevist det. Andre sier at det har de ikke tenkt noe over. Stråling og skadeeffekt rundt dette er et «ikke-tema» der jeg jobber.

Når jeg søker på fagsider som «PubMed» eller «Up-to-date», finner jeg ikke studier som kan konkludere med at stråling er årsaken til konkrete sykdommer, men det antydes at det muligens er en sammenheng. Så lenge «tung forskning» ikke kan gi tydeligere svar på årsakssammenheng, vinner økonomiske argumenter og behovet for komfortable løsninger debatten. Folk flest orker ikke forholde seg til sannheter som krever en vilje og egeninnsats til endring. Det er lettere å ikke forholde seg til det enn å endre «etablert komfort». Også for oss leger.

Jeg har selv vært i kontakt med strømleverandørene da de ville installere ny måler i mitt hjem. Jeg sa jeg ikke ville ha den fordi jeg er overbevist om at den er helseskadelig. Jeg fortalte at jeg jobber som lege og er opptatt av helsefremmende arbeid. Måleren strider i mot mine arbeidsverdier. Jeg fikk til svar at da må jeg ha legeerklæring. Jeg fortalte at vi er to leger under samme tak og vi vil ikke ha den. Hvor mye mer dokumentasjon trenger dere? Damen jeg pratet med sa det visste hun ikke. Hun slettet timen for innstallering og jeg har foreløpig ikke hørt noe.

Det som fortviler meg mest i denne saken, er at veldig mange mennesker og dyr kommer til å bli helsemessig rammet og vi vet ikke langtidseffekten av det, og allikevel velger de fleste å holde øynene lukket. Det hele kommer til å bli presset så langt at vi en dag blir tvunget til oppvåkning. Er det da for sent? Symptombildene og plagene folk melder inn i dag er bare starten på noe som kommer til å progrediere i rasende fart. Hvor mye skade må til før «folket» våkner? Legene som blir «nektet», eller som selv nekter å skrive erklæringer, er de som skal behandle pasientene etter at de er påført skader fra strålingen. Er ikke det et paradoks?

Hvorfor er det så lett å få folk til å tro på «smarte løsninger» og «quick fix», men så uendelig mer vanskelig å få folk til å bli bevisst hvilke helseskadelige velferdsordninger vi mennesker tar i bruk? Og hvorfor skjønner vi ikke hvor selvdestruktivt vi rammer oss selv og våre etterkommere? Hvordan få folk til å våkne uten å spille på frykt, men godt nok dokumentert kunnskap? Hvorfor blir ikke de hørt, de som har kjent symptomene på kroppen?

Jeg ønsker egentlig med dette å vise at vi er helsepersonell som bryr oss og som bekymrer oss. Det at de fleste av oss velger å være anonyme, gjør at vi heller ikke vet hvor mange som er engasjert i saken. Hvordan kan vi stå sammen og frem uten at det rammer oss som arbeidstakere? Vi må handle, vi må våkne og vi må tørre å si ifra. Så la oss starte leteaksjonen og finne hver og èn av oss før det er for sent.

N.N. 26.5.2018