DSA har nå svart negativt på min andre henvendelse om å få foreta en kvalitetsrevisjon av etatens arbeid med helse- og miljørisiko fra ikke-ioniserende stråling. Denne gangen forsøker DSA å gi inntrykk av at ingen andre kan revidere etaten enn overordnet myndighet. Det er selvsagt ikke riktig.

Mitt ønske om konkrete opplysninger om når DSA sist ble revidert, har DSA ganske enkelt oversett. Derfor fortsetter brevskrivingen – nå med referanser til paragrafer. Så får vi se hva svaret blir.

Nå er det nesten 600 personer som har sluttet opp om anmodningen, og det er plass til fler. Så meld deg gjerne på!

Hele korrespondansen med DSA så langt finner sist i denne bloggposten, og mer vil nok komme. At etaten er motvillig til å la seg undersøke, er forståelig. Hvem er ikke det når andre ønsker å slippe til for å saumfare ens indre liv? Men i moderne kvalitetsarbeid er det nettopp slikt man gjør, og det må man lære seg å leve med – til vårt felles beste:

Man slipper til “kundene” for å sikre at organisasjonen leverer på kvalitet i forhold til organisasjonens mål og at leveransekvaliteten ikke fortrenges av interne interesser og ønsker, makelighet, tradisjoner, ansattes karrieremuligheter, andre påvirkeres mål, eller av rent maktmisbruk eller korrupsjon.

For alle slike avsporinger hører med til det som enhver organisasjon kan utsettes for når den ikke holdes i ørene og overvåkes av krefter utenfra. Det vet enhver som har jobbet i organisasjoner der interessentene (eiere, kunder, leverandører og mottakere og andre berørte, på engelsk: “stakeholders”), blir svake.

De klassiske eksemplene i faglitteraturen på organisasjoner med svake interessenter, er store konserner, statlige selskap og statlige byråkratier. For i de virkelig store konsernene er eierskapet ofte så finfordelt at ingen av aksjonærene eier mer enn noen usle 2-3 prosent av aksjene og klarer derfor ikke å påvirke ledelsen. I statsbedrifter er eierskapet ofte ganske passivt og fører til at bedriften i stor grad styrer seg selv (slik pensjonert BI-professor Øystein Noreng nylig viste for Equinors del i en avisartikkel). Og “eierne” av statlige byråkratier – altså folk flest og deres representanter politikerne – er så spredt og så ukyndige på etatenes fagfelt at byråkratene i praksis kan få leve sitt eget liv. De kan til og med få kontrollerende makt over sine overordnede og sine eiere, som jo gjerne er prisgitt etatens kompetanse, hva enten etaten har noe slikt eller ikke.

På strålevernområdet foreligger det flere studier som tegner det bildet at i USA har trådløsnæringen “erobret” de statlige etatene som er satt til å regulere, altså styre, næringen. Det er alvorlig, for slik styring trengs, så næringen ikke løper løpsk i forfølgelsen av sine ganske enøyde mål. De dreier seg i all sin enkelhet om indre mål av typen store bonuser til ledelsen og gode lønninger, og ytre mål som høy kortsiktig avkastning til aksjonærene, store samfunnsøkonomiske rasjonaliseringsgevinster, å innfri vår nesegruse fascinasjon for å ha “alt tilgjengelig overalt alltid”, og å hjelpe til i vår klokkertro på at trådløs kommunikasjon skal hjelpe oss over “det grønne skiftet”.

I advarslene fra forskere kloden rundt i disse dager ligger nettopp at næringen har løpt løpsk, og at trådløst ikke er noe probat middel i miljøkampen. Og det har bransjen selv begynt å forstå. Den synes å forstå at den møter så mye motstand for at den ødelegger helse og miljø, at den har det særdeles travelt med å få bygget ut så raskt som over hodet mulig. Ellers vil restriksjonene rekke å komme før utbyggingen, når politikerne forstår vilken økologiske katastrofe bransjen nå skaper – med strålevernmyndigheter som “sleeping partner”, slik jeg og stadig flere andre ser det.

Dessuten kan ikke næringen gjøre noe annet. For telekom er en type næring der det er livet om å gjøre å komme raskere i gang og vokse raskere enn alle andre, fordi “winner-takes-it-all!”, som ABBA sang. Det er en annen forklaring som trekker i samme retning: Det er ekstremt om å gjøre å rydde alle hindringer av veien for rask utbygging, det være seg AMS, 5G eller Tingenes Internett. Da er det viktig for næringen å erobre strålevernet, og tilsvarende viktig for oss alle, inklusive de ansatte i strålevernet, at det fins sterke motkrefter. Og en slik motkraft bør DSA demonstrere at etaten kan være – og at den gjør et skikkelig arbeid for å finne ut om det fins grunnlag for å være det.

Per 25.02.2019 er det 587 personer som har stilt seg bak anmodningen om virksomhetsrevisjon av DSAs arbeid på området for ikke-ioniserende strålevern.

Det norske strålevernet vil være tjent med selv å bidra til å vise at det ikke er amerikanske tilstander i Norge, men at strålevernet er basert på solid fagkunnskap og etterrettelig gjennomgang av kunnskapen om helse- og miljørisiko knyttet til elektromagnetiske felt. For det er nettopp dette som må være betydningen av DSAs slagord:

“Vi jobber for deg med åpenhet, kompetanse, profesjonalitet og synlighet.”

Jeg har derfor fornyet anmodningen om å få slippe til med en virksomhetsrevisjon, og så har jeg fornyet anmodningen om uansett å få oversendt alle de sist utførte revisjonene, for det har jeg og de andre 587 krav på utfra offentlighetsloven.

—

Slutt gjerne opp om anmodningen! Det gjør du ved å tegne deg for et lite bidrag til finansieringen. Beløpet blir innkalt etterhvert som det påløper kostnader til revisjonsarbeidet. Kontoen kontrolleres og disponeres av en pensjonert bankmann og regnskapet vil være åpent tilgjengelig.

Mener du at vi trenger en kvalitetssikring av strålevernet, er du herved utfordret! Så registrér deg her og nå med din epost-adresse og tilsagn om et bidrag når den tid kommer. Jeg foreslår kr. 200.

Epost-adresser og navn vil bli behandlet konfidensielt.

 

Einar Flydal, den 27 februar 2019

Hele korrespondansen og bloggpostene i denne serien finner du her: Bloggposter og korrespondanse EF-DSA-virksomhetsrevisjon per 27022019