Har Strålevernet gjort seg kjent med sitt eget grunnlagsdokument?

Både i NAV-saken og i andre saker har vi sett at norske myndigheter har valgt å se bort fra sine grunnlagsdokumenter – tilsynelatende i den hensikt å skape «realiteter på bakken» som avviker fra deres samfunnsoppdrag.

Slik kan etater føre en politikk og avgi uttalelser som ganske enkelt er i strid med de grunnlagsdokumenter som gjelder for den samme etatens arbeid. Vi som har arbeidet en tid med å analysere det vitenskapelige grunnlaget for norsk strålevern, ser eksempler på dette, for eksempel i utsagn av typen «Elektromagnetisk stråling under våre grenseverdier kan ikke gi helseskader», «Strålingen fra smartmålere kan ikke gi helseskader» og «Det er ikke påvist helseskader fra 5G».

Slike uttalelser, som ansatte ved Direktoratet for Strålevern og Atomsikkerhet (DSA) avgir på vegne av etaten, er klare eksempler som vi kan tro og håpe bygger på manglende lesning av etatens referansedokumenter. Eller er de uttrykk for en strategi? Vi har boret litt i dette gapet …

Etatens representanter uttaler seg på omtrent samme måte i alle saker når det er spørsmål om skadevirkninger fra elektromagnetiske felt (EMF). Blant mange uttalelser som er avgitt både i skrift og tale, gjengir vi bare to:

DSAs Lars Klæboe uttalte i Dagsrevyen den 28. mai 2019 i forbindelse med mulige helseskader fra mikrobølgesenderne i de nye AMS-målerne for strøm («smartmålere»):

«Dette med Watt og frekvenser, som dette strengt tatt er, det har vi hatt i 70-80 år. … Det er utenkelig at dette kan gi alvorlig helseskade.»

I DSAs nettartikkel om 5G fra 2. september 2019 (Figur 1) heter det i overskriften «Ingen grunn til bekymring». I teksten heter det blant annet:

Den samlede forskningen viser at strålingen fra trådløs teknologi ikke er helsefarlig, så lenge nivåene er under de anbefalte grenseverdiene.»

DSA ingen grunn til bekymring

Figur 1: Påstander fra DSA i konflikt med eget arbeidsgrunnlag
fra DSAs nettsider, 2. sept. 2019

Slike uttalelser fra DSA er rene blåkopier av næringens reklamebrosjyrer og av budskapene fra et lite nettverk av forskere og utredere som konsekvent forsvarer at ingen skadevirkninger kan påvises (Eliassen 2019), til sterke protester fra forskere innen strålebiologi og -medisin verden rundt. Slike uttalelser legitimerer utplasseringen av «smartmålere» i alle norske hjem og de storstilte 5G-planene. Det er også slike kategoriske påstander fra DSA som Helsedirektoratet viste til da etaten ga norske leger forbud mot å skrive ut attester på at mennesker blir syke av «smartmålere» de har fått installert (Helsedirektoratet 2018).

DSAs uttalelser står i sterk kontrast til innholdet i det mest sentrale grunnlagsdokumentet for DSAs forvaltning innen såkalt ikke-ioniserende stråling. Det er et dokument fra den tyske ikke-transparente, selvrekrutterende og bransjenære stiftelsen ICNIRP (International Commission of Non-Ionizing Radiation Protection): ICNIRP Guidelines For Limiting Exposure To Time‐Varying Electric, Magnetic And Electromagnetic Fields (Up To 300 GHz) (ICNIRP 1998). Dette dokumentet, som ikke er oversatt til norsk, har i strålevernforskriften (§6) status som veiledende for hva som er god praksis når det ikke fins nasjonale retningslinjer som sier noe annet. Det fins det ikke. De norske «anbefalte grenseverdiene» (altså ikke grenseverdier, men anbefaling om maksimal eksponering), defineres gjennom en tabell i dette ICNIRP-dokumentet (samme kilde, Tabell 7). Dokumentets betydning for norsk strålevernforvaltning kan derfor neppe overdrives.

I dette grunnlagsdokumentet er de anbefalte strålegrensene beregnet slik at man med god margin skal unngå såkalte «oppvarmingskader» i kroppsvev. Grensen settes til 1 grad Celcius økning i løpet av 6 minutter, og angis som gjennomsnittlig energi tilført over en flate på én kvadratmeter. På dette grunnlaget hevder DSA at stråling som er svakere enn de anbefalte grensene ikke kan gi skader, altså at det ikke kan oppstå såkalte «ikke-termiske» skadevirkninger. En slik påstand står i sterk kontrast til hva som faktisk står i dette grunnlagsdokumentet. Her står det klart og tydelig at forskningslitteraturen påviser skadevirkninger i stort mon fra «ikke-termiske virkninger», altså virkninger som er for svake til å skyldes oppvarmning og som DSA hevder ikke eksisterer. Det står videre at de påviste sammenhengene mellom eksponering og virkning ikke følger de enkle og stigende dose-respons-sammenhengene man er vant til innen toksikologien, og det heter videre at funnene ikke er sikre nok til at ICNIRP vil legge dem til grunn for sine retningslinjer. ICNIRP gir altså retningslinjer uten noen føre-var-margin i denne sammenheng, og overlater dette til dem som eventuelt vil basere seg på deres dokument, f.eks. DSA.

Budskapet er ekstra tydelig i et par avsnitt om virkninger man har påvist av AM – amplitudemodulering – en teknologi som all trådløs digital kommunikasjon bruker (Figur 2). Disse to avsnittene er egnet både til å belyse hvordan ICNIRP avgrenser retningslinjene til det mest absurde, og hvordan DSA omgår sitt arbeidsgrunnlag uten at DSA synes å ha forstått hva ICNIRPs innsnevring av retningslinjenes gyldighetsområde innebærer for strålevernets relevans.

klipp fra ICNIRP 1998

Figur 2: Grunnlaget for ICNIRPs retningslinjer (ICNIRP 1998)

Oversatt til norsk [av oss] med kanselli-stilen noenlunde bevart,

lyder de to avsnittene:

«Å tolke de mangeartede biologiske virkninger fra amplitudemodulerte elektromagnetiske felt, gjøres enda mer komplisert av observasjoner av at det åpenbart fins «vinduer» for virkninger, såvel langs intensitets- som frekvensdimensjonene. Det finnes ingen aksepterte modeller som gir brukbare forklaringer på disse fenomenene og de utfordrer den tradisjonelle forestillingen om et monotont forhold mellom feltets styrke og hvor stor den biologiske virkningen er.

Alt i alt er litteraturen om ikke-termiske virkninger av AM EMF [amplitudemodulerte elektromagnetiske felt] så kompleks, gyldigheten av de rapporterte virkningene så svakt akseptert, og betydningen som virkningene har på menneskers helse så usikker at denne mengden informasjon ikke kan legges til grunn for å fastsette grenser for menneskers eksponering for disse feltene.»

Omskrevet til dagligtale betyr teksten følgende:

– For å lage retningslinjer for beregning av grenseverdier trenger vi at skadevirkningen vokser i takt med dosen. Men det er påvist at virkninger ved ulike frekvenser og styrker danner sammenhenger som gir alle slags kurver. Disse funnene vil vi derfor ikke bruke som grunnlag for å lage grenseverdier. Og siden det ennå ikke er generell enighet om hvordan disse virkningene kan oppstå, og fordi vi syns at funnene ikke er sikkert nok påvist, ser vi like godt bort fra dem. Vi begrenser oss derfor til å gi grenseverdier for noe som er enkelt og helt sikkert, nemlig oppvarmingsskader.

Det bør være åpenbart for alle og enhver at å se bort fra påviste skadesammenhenger fordi mekanismen bak ikke er forstått, eller fordi funnene ikke er sikre, gir et uholdbart grunnlag for å fastsette grenseverdier – selv når de bare er «anbefalte grenseverdier». Hadde man overført denne tankegangen til kokkefaget, ville det blitt som om man sa følgende:

«Det er riktignok dokumentert massevis av retter man kan lage, men siden ikke alle er enige om hvordan smaken kommer i stand og hvor sikkert det er at kokken får det til, gir vi bare én oppskrift som vi er absolutt sikre på: ‘Du kan koke poteter ved å varme dem opp!’»

En strålevernforskrift som nøyer seg med å utelukke alle mulige skadesammenhenger som ICNIRP ikke finner tilstrekkelig godtgjort i 1998, er åpenbart en fordummende og helseskadelig forskrift, og i strid med føre-var-prinsippet, som norsk forvaltning er pålagt å legge til grunn.

Og det er nettopp slik dagens forskrift er: den tillater seg å slå fast (§ 6, 5. avsnitt) at «(d)er det ikke finnes nasjonale retningslinjer og grenseverdier innen […] elektromagnetiske felt er sist oppdatert versjon av [ICNIRP-dokumentet] veiledende for hva god praksis tilsier». Det ble da også protestert heftig mot dette synet i høringsuttalelsene forut for siste revisjon (bloggpost 10.10.2016), uten at kritikken overhodet ble tatt til følge.

Ved nærmere ettersyn viser også påstanden i ICNIRP 1998 om at «betydningen som virkningene har på menneskers helse [er] så usikker» å være ganske så feil:

– Er virkninger fra AM og FM virkelig ikke godt nok påvist?

I følge sitatet over fra ICNIRP 1998 er virkninger fra amplitudemodulasjon (AM) blant slike biologiske virkninger som ikke er godt nok påvist til å brukes som grunnlag for grenseverdier.

«Amplitudemodulasjon» betyr at informasjon som skal overføres, kodes inn i radiobølgene gjennom plutselige variasjoner av bølgehøyden (amplituden). En rekke forskningsrapporter påviser at radiobølger kan koples til skadelige biologiske virkninger – også ved ikke-termiske nivåer. Helseskader og -plager er påvist både ved eksponering for amplitudemodulasjon  (Firstenberg 2018, passim) og når innkodingen skjer ved å variere grunnfrekvensen – såkalt frekvensmodulasjon FM), blant annet som overhyppighet av malignt melanom (ondartet føflekkreft (Hallberg 2016).

I moderne digital trådløs kommunikasjon fører moduleringen til spesielt brå og svært sterke pulser i forhold til en gjerne ganske svak «grunntone» (grunnfrekvens). I hovedsak blir disse pulsene bråere og relativt sterkere for hver ny generasjon trådløs kommunikasjon. De biologiske virkningene av slik pulsing er påvist i en rekke studier (Panagopoulos 2019). De spenner over et stort register og synes å røre ved alle livsformers grunnleggende reguleringsmekanismer – fra døgnrytmer til revmatikeres værfølsomhet og fra akutte helseplager til kroniske, alvorlige lidelser av ulikt slag (f.eks. Sönning 2013, Hecht 2018, Warnke 2007).

Slike biologiske virkninger er ganske enkelt overmåte godt påvist. De ble observert alt da Marconi satte i gang sine (analoge) langbølgesendere på Isle of Wright (Firstenberg 2018). De er påvist gang på gang gjennom eksperimenter i nedgravde testlaboratorier, i undesøkelser av kreft- og andre helseskader rundt kringkastings- og mobilmaster iblant annet Sveits, Polen, Italia, Spania (ibid, passim). De er påvist gjennom forsøk på celler in vitro gjennom det store EU-prosjektet REFLEX (Adlkofer 2004). Kort sagt, at pulser gir skadevirkninger er påvist på alle de måter man kan ønske seg. Den norske strålevernforskriften slår derimot fast at dette skal man se bort fra, ved at det er nok å holde seg til ICNIRPs retningslinjer som kun baserer seg på å beskytte mot oppvarmingsskader.

Det samme gjelder for en lang rekke andre sammenhenger mellom eksponering og helsevirkninger, der den norske strålevernforskriften ikke engang åpner for at det er nødvendig å undersøke saken nærmere: for vi har jo ICNIRP-dokumentet fra 1998 som bevis på at retningslinjer laget for kun å beskytte mot oppvarmingsskader er godt nok!

Paradokset er at nettopp dette dokumentet faktisk påpeker at det også finnes andre typer skader enn oppvarmingsskader, og at det anbefaler brukerne å være åpne for at slike andre skadevirkninger også bør tas med i vurderingen når strålegrenser skal fastsettes (ICNIRP 2002, s. 546-7). Men en slik faglig åpenhet setter altså den norske strålevernforskriften foten ned mot – i stedet for å si at strålevernet skal følge gjeldende kunnskapsstatus, og så være lydhør for hva kunnskapsstatus faktisk er.

Det er så man må tro at det ligger et ønske bak om å beskytte seg mot diskusjonen om hva som faktisk er dagens kunnskap. For forskriftens formuleringer er selvvalgte: de ble innarbeidet etter forslag fra DSA selv. Det vitner om en etat som bygger seg en bastion mot påtrengende kunnskap som motsier etatens credo, som synes å være å følge den linje som passer med de gamle forestillingene om at ikke-ioniserende stråling umulig kan skade annet enn ved varme.

Det er dette «termiske dogmet» som gir størst armslag for forsvaret, for IKT-næringen og for produksjon av forbrukergoder basert på dårlig skjermet strøm og på mikrobølget kommunikasjon. Kunnskapen om at det termiske dogmet har gått ut på dato som tilstrekkelig for strålevern, er gammel. Den var for lengst kjent tidlig på 1970-tallet, da en offentlig oppnevnt kommisjon advarte USAs president mot en utvikling der vi ville få samme helse- og forurensningsproblem fra elektromagnetisk stråling som man da hadde forstått man hadde med kjemisk forurensning.

Bildet er utvetydig og har vært det lenge, slik det framgår av f.eks. forsker-nestoren Henry Lai sin opptelling av forskningen fra 1990 til 2017 (Lai 2017, se Figur 3): En massiv overvekt av den publiserte forskningen viser skadefunn. Det samme framgår av Martin L Palls store gjennomgang av 192 litteraturstudier (i Flydal & Nordhagen (red.) 2019).

Lai 2017 Grafer Funn vs ikke-funn

Figur 3: Fordeling av forskningsresultater på ulike typer biologiske virkninger fra EMF (Lai 2018, sammenstilt i Flydal 2018)

Kan vi ha det slik? Kan vi ha tillit til en forvaltning som ikke synes å kjenne til, eller velger å overse, sine egne grunnlagsdokumenter og gå i forsvar for foreldede faglige dogmer? Spørsmålet reises ikke bare her i Norge, men kloden rundt. Politikerne har innsett at her står vi overfor en blanding av forvaltningens avmakt og uvitenhet og faglig-industrielle nettverk som strekker seg for langt inn i byråkratiet, og som systematisk toner ned helseproblemene (Wright 2017), ganske nøyaktig slik vi har sett i forbindelse med tobakk, KFK, PCB, bly, kvikksølv og andre miljøgifter (Oreskes & Conway 2010, Rampton & Stauber 2001, Michaels 2008).

Vi kan fortsatt gjerne håpe på at det bare er forvaltningens avmakt og uvitenhet som hersker hos DSA. Men konsekvensene er ikke til å leve med i en tid da DSAs påstander i neste omgang legges til grunn smartmålere, 5G-utbygging, for WiFi i skolen, og for det grønne skiftet, der IKT er en nøkkelteknologi.

Analysene foreligger. Journalister og politikere må ta tak i denne kunnskapen.

 

Else Nordhagen og Einar Flydal, den 17. februar 2020

PDF-versjon: ENordhagen & EFlydal 20200217 Har Strålevernet gjort seg kjent med sitt eget grunnlagsdokument v2

 

Referanser

Adlkofer, Franz & al: Risk Evaluation of Potential Environmental Hazards From Low Frequency Electromagnetic Field Exposure Using Sensitive in vitro Methods, Final report REFLEX Study, 31 May 2004

Carson, Rachel: Den tause våren, Tiden, 1963

Eliassen, Ingeborg: Strålevernet baserer seg på omstridt forskergruppe, Stavanger Aftenblad, 28.01.2019, https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/m6oaEg/Stralevernet-baserer-seg-pa-omstridt-forskergruppe

Firstenberg, Arthur: «Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet», Z-forlag, 2018 (Kan bestilles HER eller i bokhandelen.)

Flydal, Einar og Nordhagen, Else (red.): «5G og vår trådløse virkelighet – høyt spill med helse og miljø», Z-forlag 2019. (Kan bestilles HER eller i bokhandelen.)

Flydal, Einar: Elektromagnetisk stråling – gambler vi med våre barns helse?, 52 sider, i Briseid, Ole (red.): Kritiske blikk på skolen, Z-forlag, 2018

Hallberg Ö. Cancer incidence vs. FM radio transmitter density. Electromagn Biol Med. 2016;35(4):343-7. doi: 10.3109/15368378.2016.1138122. Epub 2016 Jun 29, https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/27355094

Hecht, Karl: Die Wirkung der 10-Hz-Pulsation der elektromagnetischen Strahlungen von WLAN auf den Menschen, brennpunkt Ausgabe Mai 2018, Diagnose:funk

Helsedirektoratet: Legeattest og automatiske straummålarar, Helsedirektoratet 14.03.2018, https://www.helsedirektoratet.no/nyheter/legeattest-og-automatiske-straummalarar, sist besøkt 11.02.2020

ICNIRP Guidelines for limiting exposure to time-varying electric, magnetic and electromagnetic fields (up to 300 GHz), Health Physics 74(4):494-522; 1998

ICNIRP Statement – General approach to protection against nono-ionizing radiation protection, Health Physics 82(4):540-548; 2002

Lai, Henry: Henry Lai’s Research Summaries, ni dokumenter lagt ut på http://www.bioinitiative.org/research-summaries/, desember 2017

Michaels, David: Doubt is Their Product: How Industry’s Assault on Science Threatens Your Health, Oxford, 2008

Oreskes, Naomi & Conway, Erik M.: Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming, N.Y. 2010

Panagopoulos, Dimitris. (2019). Comparing DNA Damage Induced by Mobile Telephony and Other Types of Man-Made Electromagnetic Fields. Mutation Research/Reviews in Mutation Research. 781. 10.1016/j.mrrev.2019.03.003

Rampton, Sheldon & Stauber, John: Trust us, we’re experts!, Putnam, 2001

Sönning, Walter: ‘Wetterfühligkeit‘ und Elektrosensibilität, Forschungsberichte zur Wirkung elektromagnetischer Felder, Kompetenzinitiative e. V., 2013

Warnke, Ulrich: Bees, Birds And Mankind, Destroying Nature by ‘Electrosmog’, Kempten, 1st edition November 2007, ISBN: 978-3-00-023124-7, http://www.competence-initiative.net

Wright, Nicola: «Downplaying Radiation Risk», som er kapittel 24 i Walker, Martin J. (ed.): Corporate ties that bind – An Examination of Corporate Manipulation and Vested Interests in Public Health, Skyhorse Publishing, N.Y., 2017