Hva med automatiske vannmålere? Er de også et helse- og miljøproblem?

Jeg har fått en del spørsmål om nettopp dette: Kommuner og borettslag plasserer ut automatiske vannmålere. De rapporterer om forbruk med kortere eller lengre mellomrom. Men dessuten sender de korte signaler til hverandre for å fortelle hverandre at de er tilstede og at det trådløse nettverket dem i mellom fungerer.

Er disse vannmålerne et helse- og miljøproblem? Hva vet vi egentlig om dette? Her får du i det minste en del av svaret – både i tekniske vendinger og mer enkelt forklart.

Den tekniske forklaringen

En av de typene vannmåler med radiosender som installeres rundt i kommuner, er fra Kamstrup. Her finner du produsentens brosjyre: Kamstrup Multicall 21-brosjyre

Hos EMF-Consult AS finner du en omtale av vannmålere på siden for spørsmål og svar. Der står det blant annet:

«De nye automatiske vannmålerne som nå rulles ut (Smart water meters) benytter forskjellig teknologi. Noen vannmålere kommunisere via radiosignaler til AMS som viderefører måledata. Andre vannmålerne er i hovedsak satt opp satt opp med en enveis kommunikasjon for avlesning fra mobile enheter (biler som kjører rundt og samler inn måledata). Radiosenderen i vannmålerne er batteridrevet og skal vare i 16 år. De er derfor satt opp til å sende relativt svake signaler med en rekkevidde på maks 2-300 m. For å spare på batteriet, men samtidig sende ofte nok til at signalet kan plukkes opp av en forbipasserende bil, sender målerne ut signaler hvert 16 sekund. Signalene har en utgangseffekt på 10 mW og frekvens 868 MHz. Teoretisk effekttetthet ved 10mW sendereffekt gir 796 µW/m2 ved 1 meter fra vannmåleren.« (min uthevelse)

Hva betyr dette egentlig?

En innsender spør meg så hva det som står med fetskrift i teksten over egentlig betyr, og om slike signaler kan være et helseproblem som her påføres befolkningen ganske unødig. Mitt svar er JA, og under forklarer jeg hvorfor. Det tekniske først:

  1. «målerne sender ut signaler hvert 16 sekund.»
    Til sammenlikning sender en Aidon AMS-måler for strøm et signal hvert 0,6 sekund. Hvert slikt signal er en brå puls, og det kan biologiske systemer, altså celler, etc., reagere på.
  2. «Signalene har en utgangseffekt på 10 mW og frekvens 868 MHz.»
    Det første angir sendestyrken målt tett på. Frekvensen er omtrent den samme som for AMS-målere, et frekvensområde der det er «fritt fram» for målere, WiFi og annet som ikke er underkastet lisenssøknader for hver enkelt installasjon.
  3. «Teoretisk effekttetthet ved 10mW sendereffekt gir 796 µW/m2 ved 1 meter fra vannmåleren.»
    Dette er tall som du kan sammenlikne med tabell 3 i EUROPAEM-standarden, som du kan laste ned (gratis) fra min blogg. Den anbefaler mellom 1 og 10 µW/m2 i oppholdsrom/soveplass for radiosendere som riktignok har langt hyppigere pulsfrekvenser. Tallene er ikke direkte overførbare. For å vite mer, må man analysere pulsene i detalj. Styrken halveres hver gang du dobler avstanden. (fra 1 til 2, fra 2 til 4, fra 4 til 8 meter, osv.)

Men er det et helse- og miljøproblem?

Hvor mye betyr egentlig signalets styrke for helse og miljø? Jo, det betyr en del, men grenseverdiene til DSA er satt utfra oppvarmingsevnen, og da er signalstyrken forsvinnende liten og uvesentlig. DSA vil derfor si at signalet er fullstendig ufarlig. Og det kunne vært rett, hadde det ikke vært for at det forutsetter at radiosignalet er analogt (jevne bølger) og ikke overfører noen informasjon – altså er uten pulsing. Men slik er det ikke:

DSA underslår/underkjenner at pulsing fra mikrobølger har en selvstendig biologisk virkning, og at denne kan være vesentlig og skape helseproblemer – akutt eller på sikt, nærmest uansett hvor svake de er. Les fra s. 99 i boka Smartmålerne, jussen og helsa som du kan laste ned (gratis) fra min blogg.

Pulsing og interferens er et stort helse- og miljøproblem med «Tingenes internett»

En vesentlig forklaring på at så svake pulser kan gi helsevirkninger, ligger i muligheten for at de skaper «konstruktiv interferens» med andre kilder i eller utenfor huset som skaper elektriske felt/stråling, f.eks. sparepærer, WiFi, trafoer, som de fleste har mange av. Signaler fra flere kilder bygger da opp ekstra «høye bølger» av temmelig uforutsigbare frekvenser. Ingen utstyrsleverandør er i stand til å forutsi hvilke frekvenser som kan oppstå. Visse frekvenser har helt spesifikke virkninger, som f.eks. å endre kollagenmolekylets gjennomtrengelighet eller å øke signaleringen i nervesystemet, eller å framtvinge endring i hjernens frekvensbruk. Slik tilfeldig oppstått konstruktiv interferens kan man ikke planlegge bort når det er fritt fram for alle mulige strålekilder i omgivelsene. 

Jo flere og nyere strålekilder, jo større risiko, selv om de er svake

Ønsker man å redusere helse- og miljørisikoen, bør man altså redusere antall kilder, ikke bare styrken på dem. .Jo flere kilder, jo større sannsynlighet for konstruktiv interferens.

Selve frekvensen er ikke så stor grunn til å feste seg ved. Ingen frekvenser kan sies å være uten problemer, ettersom ingen kan påstå at de har så god oversikt over biologien at de kan vite at en bestemt frekvens ikke skaper resonsans eller andre virkninger ett eller annet sted i biologien.

Pulsene er nok et større problem enn frekvensvalget: All informasjonsoverføring via trådløs radio innebærer at det skapes pulser i uforutsigelige frekvensmønstre, i tillegg til at alle systemer, som f.eks. GSM, WiFi, 4G, ulike AMS.»protokoller», osv, bruker faste pulsmønstre. Uten slike pulser fungerer de ikke.

I hovedsak er det slik at jo nyere systemene er, jo skarpere, sterkere og dermed mer bio-aktive er pulsene. Og jo flere sendere, jo større sannsynlighet for konstruktiv interferens. Det går derfor ikke an å godta at hver enkelt aktør i dette markedet kan påtvinge befolkningen nye strålekilder og melde seg ansvarsfri for mulighetene for interferens med alt det andre som er der ute. Det må også gjelde kommuner og borettslag og deres vannmålere.

Ikke smarte, men dumme løsninger

Slike tekniske løsninger er ikke smarte, men dumme. De tilfører omgivelsene en komponent som er toksisk, men i ukjent og uberegnelig omfang. Om man absolutt må bruke trådløst, kunne man f.eks. nøyd seg med at måleren «sov», helt til en forbikjørende målebil vekket den opp for avlesning av oppsamlede målerdata. Det ville fjernet pulsene helt – bortsett fra en gang eller to eller så i året når avregning skjer.

Ny bok på norsk om pulsing og faglig juks

Den nye boka om «Stråletåka» som kommer seinere i høst på Z-forlag, handler om nettopp denne store forurensningskilden – mikrobølgepulser. Boka oversettes nå på dugnad. Den blir en faglig solid, men samtidig temmelig lettlest og særdeles avslørende bok om jukset som bedrives for å holde trådløsmarkedet romslig gjennom høye grenseverdier  – i stid med forskningen. Boka er klar i første del av november.

 

Einar Flydal, den 2. september 2020

PDF-versjon: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2020/09/EFlydal-20200902-Hva-med-automatiske-vannmalere-Er-de-ogsa-et-helse-og-miljoproblem.pdf