En kar i Volda har klaget sitt nettselskap, Mørenett, inn for RME, Reguleringsmyndigheten for energi. Klagen gjelder at Mørenett innkrever et urimelig “straffegebyr” fordi han har fritak fra AMS.

Mannen har regnet på saken og funnet ut at selskapet beregner gebyret altfor høyt: Det skal jo kun dekke relevante og reelle kostnader og dersom Mørenetts gebyr er berettiget, har Mørenett ifølge beregningene tapt hele 124 875 000 kroner per år siden AMS-innføringen kom i gang. Det har neppe skjedd. Med andre ord: gebyret er beregnet for høyt …

Klagen kan du lese, og så kan du jo vurdere om ditt nettselskap har satt gebyret så lavt at det faktisk bare avspeiler selskapets kostnader, slik det skal gjøre. Eller er det kanskje slik at fritaksgebyrene er blitt en ekstra inntektskilde i tillegg til effektiviseringsgevinsten fra AMS?

I så fall burde kanskje også du sende RME en liten klage? Brevet fra Volda kan du jo kopiere og tilpasse utfra kostnadsoppstillingen du får fra ditt nettselskap. Den er det bare å be om, for den har du krav på å få.

Brevet finner du HER. (Det er anonymisert fordi mannen er redd for å få for mange telefoner fra folk som er like sinte over gebyret som han selv er.)

Ikke mye nettselskapene kan ta betalt for

Fra før er det gjennom klager til NVE/RME og svarene derfra blitt klart at det er ganske snevre rammer for hva nettselskapene kan ta betalt for av “ekstraomkostninger” de får med kunder som har fritak fra radiokommunikasjonsdelen av AMS-systemet. Advokaten vi har engasjert i aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten! har summert det opp HER. Den forteller at RME har stadfestet en rekke punkter som NVE har gitt uttrykk for tidligere, men da i så snirklete formuleringer at nettselskapene kan ha hatt tungt for å få det med seg og derfor ikke har tatt inn over seg. Min oppsummering finner du her:

• Nettselskapene er ikke pålagt å skifte ut måler hos kunder som har fritak fra AMS.
• Nettselskapene er ikke pålagt å sende ut folk for å lese av strømmen hos kunder som ikke har AMS-måler.
• Det er så langt ingen ting i veien for at nettselskapene fortsetter med at kunder uten AMS innrapporterer på nettet eller på SMS som før.
• Nettselskapene har selvsagt ikke adgang til å kreve gebyr for avlesning på stedet hos kunden med mindre de faktisk drar ut til kunden for å lese av.
• Nettselskapet har ikke adgang til å ta betalt for aktiviteter som ikke er nødvendige for driften. Gebyrer må være kostnadsbaserte og gebyrer for særskilte tjenester må begrenses til reelle tjenester.
• Selv om gebyrene skal være like for alle kunder i nettselskapets område, skal gebyret tilsvare reelle kostnader. For eksempel både kan og bør nettselskapet redusere gebyrene når flere målere er plassert på samme adresse eller sted og leses av på samme tur.

Til tross for at dette er blitt slått fast, nekter nettselskapene å betale tilbake gebyrer som er innkrevd helt uten at de har hatt folk ute for å lese av. Det er ganske enkelt grov maktmisbruk som de så langt slipper unna med fordi beløpene er så små at nesten ingen orker å forfølge kravet om tilbakebetaling. Det koster for mye og er for lite å vinne.

Interessant juss på trappene

Hva skjer videre? Det kommer en ny forskrift. I den vil det antakelig bli innført et gebyr på rundt 1800 NOK per år for dem som ikke har AMS-måler (altså med radiokommunikasjon). Gebyrets størrelse er blitt satt ved at NVE har sett på snittet av hva nettselskapene beregner seg – altså ikke utfra hvilke kostnader de faktisk har – for slikt kan ikke NVE regne på, og det er dessuten svært vanskelig når det gjelder såkalte “nettverksøkonomier” (mer om dette nedenfor).

Dersom kostnadsgrunnlaget er for høyt, slik vi har hevdet lenge, og som mannen i Volda viser, vil altså gebyret i forskriften også bli satt for høyt. Det betyr at det kan bestrides. Den saken kan derfor bli juridisk interessant. Og det kan den også bli fordi bevisene for at slik pulsing som AMS-målerne sender ut, er biologisk skadelig, nå er klarere og flere enn noen gang før – selv om strålingen bare er aldeles latterlig svak målt etter de metoder Strålevernet benytter seg av. Dette betyr at vi blir bedt om å betale et ekstra gebyr fordi NVE og nettselskapene ellers vil påføre oss en økt helserisiko, altså nettopp det som er grunnlaget for fritaket. Hvor rimelig kan nå det være at man skal betale ekstra for ikke å påføres – og påføre omgivelsene – en miljøgift?

Jeg har nå nettopp gjort ferdig trykksatsen til cellebiologen Susan Pocketts bok “Elektrotåka – helse- og miljøforurensningen fra mikrobølgene”. Boka er så sterk i bevisførselen både av skadevirkningene og av jukset og bedraget som fører til dagens grenseverdier, at dersom jeg jobbet i bransjen, hadde jeg begynt å se meg om etter noe annet. Jeg tror den også vil stå seg i rettssalen. For det er der det kniper, sier advokaten: – Jussen er slik at bevisene må være ugjendrivelige når man skal vinne fram mot slike motkrefter. Med denne boka er vi et godt stykke nærmere.

Boka går i trykken om få dager og foreligger i salg fra 11. november, dagen for heldagsseminaret du kan komme på i Litteraturhuset i Oslo, eller se på nettet der du bor. Kanskje du vil arrangere et møte der dere følger seminaret på direkten og sender inn spørsmål?

Ren tallfiksing? Litt teori

Det er lett å forstå hva nettselskapene driver med dersom man tar utgangspunkt i litt økonomisk teori og prinsippet om “streng regulering”, som gjelder “naturlige monopoler”. Dette er ting jeg kjenner fra min jobb i mange år i telekomsektoren. Så kanskje det kan være av interesse med en aldri så liten tekst om nettverksøkonomi sånn på tampen?

“Naturlige monopoler” har vi med å gjøre når samfunnsnytten er størst når det er monopol. F.eks. er det dumt å ha konkurranse på vannforsyning, med en rekke rør inn til huset. Derfor lar samfunnet noen selskaper få ha monopol, i stedet for å stimulere til konkurranse. Til gjengjeld skal de passes godt på:

For at ikke slike monopolister skal utnytte situasjonen til å ta superprofitter, skal deres priser ut være “kostnadsbaserte”, også kalt “kost pluss”, og de skal ha leveringsplikt. Prisen skal settes som kostnader pluss et rimelig påslag (til avkastning på kapital etc.). De skal heller ikke få lov til å øke kostnadsbasen på urimelig vis, ellers blir det en metode for å ta superprofitt/øke inntjeningen, såkalt “monopolprofitt”.

Regulerende myndighet skal overvåke at aktørene opptrer slik.
Nettverksbransjer (telekom, bank, sosiale nettsteder, strømnett- og vannnettaktører, m.m.) er vanskelige å regulere pga. kostnadsstrukturen som følger med deres produksjonsmåte:

De har nesten bare faste kostnader (hva enten disse er svært store (f.eks. for Telenor, eller svært små, f.eks. for Twitter), og de har lav eller ingen marginalkost, dvs. den kostnaden som påløper dersom man produserer ett stykk til (f.eks. et “tellerskritt” til, et bankinnskudd til, en “liker” ekstra eller ett vennskap til på Facebook, eller leveranse av 1 kilowatttime strøm mer). Det betyr at det er vanskelig å vite hvordan kostnadene skal fordeles per kunde eller per produkt, siden det ikke koster noe å produsere og selge ett stykk mer, og siden kostnadene ikke øker jevnt med antall kunder, men svært sprangvis eller kanskje ikke i det hele tatt.

Aktører som driver slik produksjon kan mye lettere sjonglere med sine regnestykker enn f.eks. et sykkelverksted eller et lite bakeri eller en gullsmed. Deres kostnadsstruktur er ikke transparent per kunde eller per levert vare. Når slik bedrifter utsettes for konkurranse, vil de måtte presse prisene ned mot marginalkost, altså kostnaden ved å produsere én ekstra, som jo er null, eller tilnærmet null. Derfor er de svært sårbare for konkurranse, for ingen kan leve uten å få dekket sine kostnader. Og nettopp derfor er de altså “naturlige monopoler”: vi trenger dem jo, så de må beskyttes fra å havne i for sterk konkurranse.

Når samfunnet likevel gjør “naturlige monopoler” til konkurransebedrifter og gir dem profittinsentiver utfra den tankegang at konkurranse er smart og “greed is good”, deles de opp i en konkurransedel (tjenesten) og en monopoldel (nettverket). Slik ble NSB, Televerket, Veivesenet, Vinmonopolet, m.m. delt opp. Fordi de presses av konkurransen, forsøker selskapene å blåse opp kostnadene på monopoldelen slik de føres i regnskapet, for der er konkurransepresset null. De blåser derfor opp faste kostnader – slik at de kan få sine inntekter fra slikt som da kalles for fastavgiften / tilgangskostnaden / nettleien / klubbmedlemskapet eller liknende, og bort fra de variable delene, der marginene vil gå mot null dersom markedet fungerer godt. (Eller de kan gjøre som Facbook etc: levere gratis tjenester mot å selge reklame, kundeopplysninger, el.l., som nå er en del av forretningsmodellen til alle strømselskapene. Smartmålerne skal jo nettopp gjøre dette mulig ved å være en slags sentral for “Tingenes Internett” inne i huset.)

Men tilbake til gebyrene for ikke å ha AMS, i praksis altså ikke å ha mikrobølgesender i den nye måleren:

Strømnettselskapene har disse fått delegert myndighet til å bestemme hvor ofte de vil lese av målerne hjemme hos dem som har fritak. Adgangen til å ta et ekstra gebyr har samtidig form av å være en trussel mot kunder for å få dem til å akseptere AMS-måler, en gave til nettselskapene fordi de får en ekstra inntektskilde, og kanskje også en utstrakt hånd til dem som blir arbeidsledige pga. automatisk avlesning, siden noen kan sysselsettes til måleravlesning som ellers skal bli helautomatisk. Men avlesning ute hos kunde er en åpenbar anakronisme, og jeg hører målermontører mener at “dette blir siste året slik avlesning skjer, for det er jo komplett meningsløst og unødig fordyrende!” Så dette er nok en overgangsordning inntil løsninger som likner mer på dem vi har hatt de siste 50 årene faller på plass igjen. (Fram til da skal det sikkert bli litt støy, for nå har noen selskaper begynt å fjerne de gamle systemene, samtidig som kundene jo skal rapportere hver måned…)

Ser man på hvordan nettselskapenes kostnadsoppstillinger har endret seg over tid, ser man at den helt dominerende kostnaden bak gebyret var kostnader knyttet til å sende folk ut. Da det ble klart at dette ikke var en plikt likevel, ser det ut til at de vred kostnadene over mot interne kostnader til drift av støttesystemer, kundeoppfølging etc., selv  om slike kostnader etter dagens forskrifter ikke kan tas ekstra betalt for. Disse kostnadene er uansett ganske fantasifull gjetting, nettopp fordi ingen klarer å fastsette slike kostnader å noen “objektiv” måte i en bedrift med nettverksøkonomisk verdiskapningsmåte. I ny forskrift blir støttesystemene lagt om og disse kostnadene skilt ut som en særtjeneste for dem som ikke har AMS. Slik blir de lettere å beregne for de kunder som ikke har AMS, og lettere rettferdiggjøres. Den nye normalen for kostnadsbildet blir altså basert på automatisk avlesning. Det kan jo bli spennende å se hvor mange kroner som da kan rettferdiggjøres per kunde når hjemmebesøkene fjernes. Det burde ikke bli mange kronene.

Tilsynelatende har nettselskapene handlet helt slik nettverksøkonomisk teori sier at de ville komme til å handle: De har sett seg tjent med å justere kostnadspunktene i gebyret ettersom det ble klart av vedtak fra NVE at de ikke kan ta betalt for hjemmebesøk de ikke foretok, for da ville det jo ikke blitt stort igjen av gebyret. Og de flytter kostnader fra konkurranseutsatt del (strømsalg) til monopoldel (nettet) ved å øke prisen for tilgang og fastavgift. Dette er helt parallelt til hva som skjedde innen telekom.

OK. Det var dagens forelesning i netterverksøkonomi. Her kommer avslutningen:

En gavepakke og en drittpakke

Å konkurranseutsette naturlige monopoler er en dristig strategi for å modernisere en bransje. Man heller fort barnet ut med badevannet, og man gir fra seg enorme verdier for en kortsiktig gevinst. Privatiseringen av landets offentlig eide kraftselskaper har gitt Kommunenorge kontanter i kassa, men har skapt monstre som jakter på hvordan de skal øke inntektene og få sugerøret inn i husholdningene til å bli tykkere. NVE hjelper dem til dette fordi deres ulike interesser i AMS-prosjektet trekker i samme retning. Det ser altså med andre ord ut til at det er ren tallfiksing de driver med for å rettferdiggjør gebyret. Og så sanksjonerer NVE det i ny forskrift ved å innføre et fast gebyr for ikke å ha AMS… uavhengig av årsak. En ren gavepakke til selskapene, kan det se ut som, og en drittpakke til dem som skal få betale for å slippe unna helse- og miljøbelastningen fra mikrobølgene.

—

“Men at de får lov til å drive på sånn av sjefene sine!”, var det en som skrev til meg for en tid siden, åpenbart en leder i næringslivet, “Jeg hadde aldri tillatt det!”

Einar Flydal, den 3. oktober 2020

PDF-versjon: EFlydal 20201003 AMS Har Mørenett tapt 125 millioner