I dagens bloggpost følger jeg opp gårsdagens nødrop fra kvinnen jeg kaller K.:
Har slike enkelthistorier noen reell verdi for den som søker sikker og vitenskapelig basert kunnskap om el-overfølsomhet?
Ja, både andre enkelthistorier og en ny studie av forskeren Dariusz Leszczynski viser at de kan være langt mer verdifulle enn de haugene av forskning som ligger til grunn når Strålevernet (DSA) påstår at noen slik overfølsomhet ikke kan påvises.
Som du ser på grafen, ga historien om K. et lite løft i tilsagnene om økonomiske bidrag så vi kan få anket Halden-dommen.
Kan du hjelpe til med å spre denne kunnskapen? Den kan være viktig for mange.
I går (bloggpost 07.07.2021) skrev jeg altså om “K.” som har fått diagnosene epilepsi, PNES og Tourettes syndrom. De diagnosene har hun fått for symptomer som hun selv mener klart skyldes AMS-måleren og ingenting annet. Jeg er ingen lege og har ikke mulighet for å kontrollere om K. har rett. Jeg kan derimot vurdere rimeligheten i det hun forteller, og jeg kan lese forskning, kan lese om diagnosene og kan litt om forskningsmetode. Mine kommentarer er derfor generelle:
Diagnosene epilepsi, PNES og Tourettes syndrom plasserer årsakene i en blanding av genetisk arv og miljø, samt i kluss i signaleringen i nervesystemet. Vektfordelingen mellom de ulike årsakene vil nødvendigvis ofte være uklar. Hvis legene ikke finner en svulst som presser på, og heller ikke finner noen psykiske belastninger som pasienten bør unngå, så kommer helsevesenet neppe så mye lenger, men vil gi medisiner som skal hindre signaleringsklusset og dempe symptomene, og gi hjelp til å unngå psykiske utfordringer som kan utløse anfall.
Men kan symptomene til K. komme fra AMS-måleren? Jeg kan ikke bevise det, og har aldri truffet K. Men K. har selv faktisk ganske gode holdepunkter for å mene det hun gjør:
Jeg viste i går til forskning som viser at epileptiske anfall og spasmer faktisk kan utløses – svært systematisk – av elektromagnetiske pulser fra mikrobølgesendere. At uro, konsentrasjonssvikt og ADHD-symptomer kan knyttes til skitten strøm, er funnet i flere studier (Havas 2013, Milham 2010). Likeså er det påvist mekanismer som kan forklare virkningene. Og at pasienter blir både aggressive og fortvilte og sinte (indikasjoner på Tourettes) over ikke å bli trodd av helsevesenet, når de selv ser tindrende klare årsaker til sine helseplager, kan jo enhver forstå: Det er naturlig hva enten pasienten har rett eller ikke i sin forklaring. Det styrker hennes troverdighet.
Så kanskje var disse diagnosene noe som legene grep til fordi de ikke kunne tro på pasientens forklaring, eller – hvis de trodde på den – fordi koder for symptomer som skyldes slik stråling, systematisk er fjernet fra den norske versjonen av helsekodesystemet ICD-10? (De fins i WHOs original og i flere andre skandinaviske versjoner.) Det går det ikke an å utelukke.
K. har fulgt opp med å fortelle mer om seg selv. Også det styrker hennes troverdighet, som vi skal se.
Hennes historie førte også til at Molly Greger sendte meg sin historie, som du straks skal få. Og deretter skal vi se litt på hva den blodferske artikkelen til Dariusz Leszczynski har å fortelle.
Mer fra K.
Her kommer først mer fra den anonyme K., som jeg har navnet på, men ellers ikke har noen kontakt med. I prinsippet kan kan hun være en han som driver ap med meg.
Jeg stilte K. noen spørsmål om hennes situasjon for bedre å forstå om det kunne være noen sammenheng mellom hennes symptomer og AMS-måleren. Her er mitt utdrag av svaret hennes:
Jeg bor i en leilighet. Jeg har alle de tre AMS-målerne i oppgangen i min etasje i veggen inn til min leilighet, ca. to meter fra sengen. I tillegg har jeg tre AMS-målere rett over og like mange rett under.
Jeg hadde legeattest på forhånd, men likevel ble det installert måler med sender da jeg dro bort noen uker. Om senderen fjernes i min måler, hjelper ikke det stort siden det er så mange andre AMS-målere like ved. Jeg kan derfor heller ikke teste virkningen eller skjerme meg ved å slå av hovedbryteren på min måler: De andre står jo på uansett.
På grunn av korona har jeg måttet være mye i leiligheten. Jeg har vært mest i stua og på soverommet. Da fikk jeg svært mange anfall og måtte akutt til Legevakten, som vurderte innleggelse og ny EEG for å lete etter nerveskader. Jeg ble med noen til ei hytte uten strøm ute på en holme. Der ble jeg mye bedre. Det var også bedre da jeg ble lagt inn på sykehuset i Bærum og Oslo.
Nå har flyttet til mine foreldre som bor i en enebolig. Også der er det mye bedre. De har AMS-måler, men jeg holder til på et rom som er mye lengre vekk fra måleren, og i en annen etasje.
Også min bror fikk PNES (epilepsi-liknende anfall) da AMS-måleren ble installert. Da sendemodulen ble fjernet, fikk han færre anfall. Han og jeg fikk underlig nok anfallene på samme tid!!
Selvsagt skal man være skeptisk til all diagnostisering som folk foretar på seg selv. Men det er forskjell på skepsis og fordomsfull avvisning. K.s historie styrkes av det hun la til i sin nyere epost.
Også det at det fins så mange slike historier, styrker tanken om at historiene stemmer – kanskje ikke i alle, men i mange av tilfellene, og at det kanskje heller er noe i veien med kunnskapen eller undersøkelsesmetodene til dem som ikke finner ut at pasienten kan ha rett. Hver nye personlige historie vil styrke en slik mistanke.
K.s historie i gårsdagens bloggpost førte til at en helt annen person, en som jeg har hatt epostkontakt med i flere år, melde seg med sin egen historie. Den kommer her.
Molly Gregers historie
Hei, jeg har “epilepsi”. Jeg har hatt den diagnosen siden jeg var barn, men hadde bare to store anfall inntil 2006, da utbyggingen av 4G begynte.
Da begynne trilleren … Jeg fant ut – etter at jeg tok MR og ingen fant noe galt i det hele tatt, og etter diskusjoner med leger – at “epilepsi” egentlig bare er et samlebegrep på symptomer, og at anfallene mine er min reaksjonsform for el-overfølsomhet.
Anfallene satte i gang som en bombe da 4G ble bygget ut. Derfor ble jeg uføretrygdet og måtte flytte bort fra “strålingssuppa”, fra jobb og fra byen.
De med litt ømfintligere nervesystemer reagerer på stråling fra ulike kilder. Når jeg er i et kjøpesenter, et tettsted eller by, eller i hus med AMS-måler, blir det ofte veldig vanskelig …
Med 5G ble det enda verre: Etter noen brudd på grunn av fall etter besvimelser når jeg ble eksponert, kom jeg til at det eneste som jeg kan klare å endre, er meg selv og immunforsvaret mitt. Jeg brukte en kombinasjon av mineraler, ekstrakter og urtemedisin som jeg selv fant fram til (jeg er biolog). Det har fått ting på plass og har minimert anfallene.
Jeg har altså blitt “elektro-flyktning” og driver et lite bruk i Etnedal med ulike slags helsetilbud. Det gir litt inntekter fra salg, kurs og veiledning. (Se https://undli.business.site og
https://on-earth.one)
Fleip eller fakta? – Hva sier forskningen?
Dariusz Leszczynski, som du ble presentert for i bloggpost 06.07.2021, har nettopp kommet med en stor gjennomgang av forskningsartikler om el-overfølsomhet (Leszczynski 2021).
Det er på bakgrunn av slik forskning at det norske strålevernet, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), bygger sin klippetro på at de svært mange og ulike reaksjonene som forbindes med el-overfølsomhet, ikke kommer av elektromagnetiske felt, men av noe annet – eventuelt bare av angsten for ny strålingen. Altså av innbilning og angst som jeg og andre hjelper til å mane fram i svake sjeler.
Dariusz Leszczynski er en person som kritiserer i alle retninger, og som stiller svært strenge krav til bevis. Han vil ha fysiologiske fakta og målinger på bordet før han aksepterer noe som helst. Selv er han biokjemiker med stråling som spesiale, og mer enn 20 års fartstid i Finlands strålevern STUK som leder av strålelaboratoriet og som forsker. Han konkluderer likevel ganske annerledes enn DSA.
I artikkelen sin grupperer han det han har funnet i tre store databaser om temaet, og gjennomgår funnene, metodene og svakhetene. Svært kort, og derfor tilsvarende grovt og upresist, er hans konklusjoner som følger:
- Det strider mot fornuften, erfaringen og vitenskapen å hevde at el-overfølsomhet ikke fins. Vi vet at slik ekstra stor følsomhet fins ved andre, høyere frekvenser og for en rekke andre miljøfaktorer. Det vil være naturlig å vente at slik følsomhet også fins på dette området.
- All forskning på feltet – også det flertallet av den som ikke klarer å påvise noen sammenhenger – er for dårlig: Statistiske utvalgsmetoder der man gjør tilfeldige utvalg av befolkningen, er ubrukelige. Laboratoriestudiene har store svakheter. Det mangler forklaringer på mekanismer, brukbare målinger, objektive kriterier, m.m. De tester ofte også på irrelevante egenskaper, som f.eks. om forsøkspersoner kan merke om strømmen er AV eller PÅ, mens det kan være endringene som vedkommende reagerer på.
- De mest løfterike studiene er de som undersøker enkeltpersoner for nettopp det som den enkelte selv har funnet at han/hun reagerer på, og som man så har verifisert i test. Det fins tilfeller der enkeltpersoner konsekvent identifiserer at de blir eksponert – uten å ta feil. Men folk som testes slik, blir ofte for dårlige til å gjennomføre mange forsøk.
- For å føre gode nok bevis, trengs det forklaringer knyttet til biofysiske mekanismer. De påvisningene som hittil er gjort, er ikke gode nok, utfra slike beviskriterier.
Leszczynski er altså svært kritisk til metodene som er brukt. Hans kritikk rammer ikke minst de undersøkelsene som i sin tid lå til grunn for FHI-rapport 2012:3, utvalgsrapporten som legitimerer norsk helsepolitikk på området: at siden el-overfølsomhet ikke er påvist utfra slike strenge krav, kan slike reaksjoner ikke ha med el-eksponeringen å gjøre, men hører hjemme i psykiatrien. Det fins ikke grunnlag for en slik konklusjon, er Leszczynskis slutning.
Kan anekdoter tillegges noen vekt?
Kan så historier om enkeltpersoner ha noen vitenskapelig verdi og tillegges noen vekt som kunnskapskilde? Ja, er mitt svar. Såkalt anekdotisk materiale – enkelthistorier – brukes i stor grad i alle fag, selv når enkeltpersoner ikke kan undersøkes så rigid og naturvitenskapelig som Leszczynski gjerne ønsker:
Anekdotisk materiale brukes for å gi eksempler på generelle funn som alt er gjort. Motsatt brukes de til å skape forståelse som man kan bruke til å forme hypoteser, teorier og praktiske tester for å undersøke nærmere.
Ikke minst har anekdotene sin styrke der årsakssammenhenger er ukjente eller komplekse. Da kan man ikke gjøre strengt kontrollerte eksperimenter – for man vet ikke hvilke faktorer som spiller inn, og kan derfor ikke variere dem systematisk, én for én.
Eksempler og anekdotisk materiale brukes da nettopp for å bygge kunnskap med beviskrav som er mindre strenge – så mye mindre strenge at undersøkelsene er praktisk gjennomførbare, og slik at man ikke havner i den grøfta der man sier at man intet vet overhodet, bare fordi man ikke har absolutt sikker kunnskap.
Fag som psykologi, medisin og sosialantropologi er fag som tar for seg høy kompleksitet. De griper ofte til enkelthistorier, eller til og med baserer seg på dem, fordi mer rigide metoder ikke er mulig, eller fører på avveie.
Det er ganske enkelt feil å hevde at disse fagenes bruk av eksempler er verdiløse, for så å vifte med en presist utført laboratorierapport som er blind for alt den ikke visste at den burde ha målt. Eksempler må bare ikke tolkes som absolutte bevis for mer enn det de gjelder for: Dersom noe er troverdig påvist å gjelde for én eneste person, så vet man at det fins. Men man vet ikke hvem andre det også gjelder for.
Ett enkelt tilfelle der en person gang på gang reagerer på AMS-målere i en dobbeltblindet test, er derfor nok til å bevise at følsomhet for slik mikrobølget stråling fins – selv om den er langt svakere enn dagens grenseverdier. Men man kan ikke av dette slutte at alle som hevder at de er el-overfølsomme, faktisk er det. Likevel blir det straks vanskeligere å avvise at ikke andre også kan være el-overfølsomme.
Og nettopp derfor blir det så vanskelig å tro på K. og Molly Greger dersom du på forhånd har bundet deg opp til dogmet om at det ikke kan være mulig: Én enkelt tue eller to vil da velte et stort lass.
Flere epilepsi-historier?
Rundt 45 000 nordmenn lider av epilepsi. Har du selv eller noen rundt deg en epilepsi-historie som tyder på at anfallene kan komme av eksponering for AMS-målere eller mikrobølget kommunikasjon fra andre strålekilder? Det kan kanskje være verd å sjekke ut. Se etter systematiske sammenhenger, og særlig etter gjentatte blindtest-situasjoner: situasjoner der du umulig kunne vite før anfallet at det fantes en slik kilde i nærheten, men oppdaget det etterpå – flere ganger.
Jeg tar gjerne i mot slike historier. De trengs for å avkle Strålevernet (DSA) sine påstander om at noe slikt er “umulig”, at det slett “ikke er påvist”, og at det ikke er “kunnskapsstatus”.
Å samle slike historier burde helsevesenet og Norges epilepsiforbund også gjøre. Men med den særnorske versjonen av ICD-10, der reaksjoner på “ikke-ioniserende stråling” er utestengt, og med forbudet leger har fått mot å rapportere at pasientene deres blir syke av eksponering for AMS-målere, forhindres kunnskapsoppbyggingen effektivt.
Også av den grunn bør du støtte opp om ankesaken. Du får vite mer og kan gjøre det HER.
Einar Flydal, den 8. juli 2021
PDF-versjon: EFlydal-20210708-Mer-om-epilepsi-og-EMF-–-og-anken-av-Halden-dommen.pdf
Referanser
Havas, Magda: Radiation from wireless technology affects the blood, the heart, and the autonomic nervous system, Rev Environ Health 2013; 28(2-3): 75–84, DOI 10.1515/reveh-2013-0004
Leszczynski, Dariusz: Review of the scientific evidence on the individual sensitivity to electromagnetic fields (EHS), Rev Environ Health 2021; aop, https://doi.org/10.1515/reveh-2021-0038
Milham, Samuel: Dirty Electricity – Electrification and the Diseases of Civilization, iUniverse, 2012