Vannkraften og trådløsbransjen som natursvin – men hva med kommunalsjefer?

Laksen kappes i to på veien gjennom kraftstasjonenes vannturbiner. Og slik har det tydeligvis alltid vært – fordi knapt noen i næringen investerer i tekniske løsninger som hindrer det.

Dagsrevyens groteske bilder lørdag 18.6. viste oss at vannkraften slett ikke bare er gullende ren og naturvennlig. Demninger gjør det vanskelig for ørret, laks og ål å komme opp elva, og på vei ned havner mange av dem i turbinene, som er rene kjøttkverner. 

Denne enkle mekanismen for reduksjon av fiskebestander har bransjen selvsagt kjent til i alle år, men tydeligvis ikke brydd seg nok om. Fisk er det nok av, og dessuten ikke strømbransjens sak å passe på – i alle fall ikke uten at det blir pålagt, har de vel tenkt. Resten av samfunnet har ikke kjent til problemet før nå.

Er situasjonen liknende for insekter og skoleelever, bare med andre og mindre kjente aktører?

Alle vet nå at insektene skades, dør eller trekker vekk fra miljøgifter vi bruker i dagens samfunn, og fra monokulturer. Plantevernmidler og kantslått har fått oppmerksomhet og tiltak blir truffet. For vi vet alle at hvis insektene forsvinner, går resten av næringskjeden samme vei – en del planter og fugler, og de som er avhengige av dem.

Den nye «kjøttkverna» for insekter heter trådløs kommunikasjon. Forskningsrapporter og observasjoner har nå i lang tid kunnet fortelle at insekter skades, og at det i hovedsak skjer gjennom de samme mekanismer som hos mennesker og andre dyr. De kan «grilles» om de oppholder seg for nærme større sendere, og de får biologiske forstyrrelser i cellene selv av svakere intensiteter – også av svært svake – bare de eksponeres lenge nok. Mekanismene er kjent, mens sannsynligheten varierer for at det blir plagsomt eller alvorlig.

Det går raskt med insekter fordi de lever så raskt og kort. Små reduksjoner i f.eks. fruktbarhet eller DNA-skader slår derfor mye raskere ut. Bananfluer ble sterile i løpet av sju generasjoner i forsøkene til forskeren Dimitris Panagopoulos og hans team i Athen, der bananfluer ble utsatt for GSM-telefoni (bloggpost 20.04.2017). Med en utviklingssyklus på rundt 14 dager tar ikke sju generasjoner særlig lang tid. Det skjer nå en bratt nedgang i innsekter, også i naturområder der det eneste som er endret, er mobilmastene. Virkningene av radiokommunikasjon på insekter har vært observert siden Marconi skrudde på sine første langbølgesendere, men det er først de siste 25 år at mengden radiobølger i naturmiljøet virkelig har skutt fart.

For mennesker tilsvarer sju generasjoner ca. 210 år. Så lang tid vil det altså ta å få bekreftet at også mennesker får tilsvarende virkninger som bananfluer. (Utfra rene næringsinteresser er det derfor smart når bransje-organene IEEE og ICNIRP avviser forskning som ikke er utført på mennesker.) Vi må altså handle utfra forskning på fluer, mus og rotter, om vi vil komme konsekvensene i forkjøpet. Derfor er det lurt å holde seg til forskningen på bananfluer og andre små dyr – og se om mekanismene og virkningene er overførbare.

Våre myndigheter bruker retningslinjer for strålevern som forskerne som ble engasjert av USAs forsvar, syntes virket fornuftige. Det var på midten av 1950-tallet. De regnet da – under den kalde krigen – ikke med annet enn oppvarmingsskader som tilstrekkelig alvorlige. Nå vet man bedre, men de gamle retningslinjene forsvares.

Historien om hvordan det hele gikk til og hva forskningen viser i dag av skadevirkninger ved svært langt svakere stråling, og ved ganske andre mekanismer enn oppvarming, finner du i den nye boka av forskerne Steneck og Butler: «Debatten om mikrobølgene – fra jakten på svar til bransjeforsvar», som jeg har hatt en finger med i spillet i. (Paradigmeskifte forlag, 2022). Du kan kjøpe den hos alle bokhandlere i landet. Se forlagets omtale HER.

Vil du bare ha en rask oppsummering av kunnskapsstatus i dag, skrevet av tre toksikologer som kjenner feltet, kan du ta for deg R.N. Kostoff, m.fl.: Negative helsevirkninger av 5G mobilnettverksteknologi under reelle forhold, fra Toxicology Letters 323 (2020) 35–40, i norsk oversettelse. Det er en viktig og tydelig forskningsartikkel som forklarer og dokumenterer dagens kunnskapsstatus på feltet, og – ikke minst viktig – forklarer hvorfor en del forskningsrapporter som trekkes fram som motbevis, ikke finner skadevirkninger: De tester ikke på pulset stråling, eller de beregner bare sjansene for oppvarmingsskader. Jeg tror ingen norske forskere vil påta seg å påvise at Kostoff & co prater tull. (Lastes ned HER.)

Fra insekter til elever: Hva skal vi så si om kommunebyråkrater som syns det er greit med mobilbasestasjoner på skolens tak?

Temaet er aktuelt akkurat nå ved Eide ungdomsskole i en sak som omtales i Romsdals budstikke nå om dagen (1.6. og 20.6., betalingsmur): Verneombud og tillitsvalgte står på kunnskapens side og står fast på at basestasjonen på skoletaket må flyttes, mens kommunens folk lytter til bransjen – NKOM og ICE, som mener det ikke fins noen strålefare fordi strålingen er så svak. Det er jo en opplagt rett vurdering så lenge man bare forholder seg til farevurderinger som utelukkende ser på risiko for oppvarmingsskader

Det fins en del historier internasjonalt om skoler som får økt hyppighet av helseplager og kreft blant barn og lærere av slikt.  (Se f.eks. Balmoris beretning i Firstenbergs bok «Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet» (HER).) Og det fins rapporter om hvordan helseplager forsvinner når mastene på taket fjernes (bloggpost 13.03.2015). De passer godt med kunnskapen om mekanismene, både de som aktiviseres av radiobølgenes ekstra lavfrekvente pulsing (se omtale av Panagopoulos-artikkelen om dette i bloggpost 28.05.2022), og de som skapes av «skitten strøm» fra strømforsyningen til basestasjonene, og som kan finnes igjen som kreftopphopning, f.eks. på en skole (se Milham, Samuel: Dirty Electricity – Electrification and the Diseases of Civilization, iUniverse, 2012).

Kommunens folk bare videreformidler NKOMs og mobilfirmaets påstander om at helsevirkningene er mikroskopiske. Har de ikke plikt til å tenke selv, og må de bare bøye av? Ellers i Europa og USA går lokale skolemyndigheter og andre for tida i retten med slike saker. Langsomt får de større gehør, til tross for presset fra næringen og fra sentrale myndigheter som ikke vet bedre – eller velger å ikke vite bedre:

NKOM har ikke mandat til å foreta helsevurderinger, men konstaterer bare at strålingen er langt svakere enn grenseverdiene som det statlige strålevernet (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) legger til grunn. De grenseverdiene er basert på 1950-tallets foreldede kunnskap og politisk-militære behov i USA under den kalde krigen, og fastsatt utfra tankegangen «Hvor mye skal til før vi med absolutt sikkerhet kan påvise at strålingen har gitt oppvarmingsskader?» ICE sin kommunikasjonssjef Sebastian Storvik, som visste bedre den gang han var journalist og intervjuet meg for Digi.no, bruker samme referanser og viser til myndighetene: – Basestasjonen utgjør ingen helserisiko. Telekommarkedet er strengt regulert og vi følger alle retningslinjer satt av myndighetene.

Ved å lytte til slike stemmer, inngår lokale myndigheter i et meget tvilsomt forbund – i strid med sentralt lovverk som skal beskytte elevene, og i strid med internasjonal fagkompetanse som stadig skriver resolusjoner mot helseskadelig eksponering, og i strid med vedtak der Europaparlamentet innstendig ber om rask reduksjon av eksponeringen av befolkningen i medlemslandene.

Jeg tok en samtale med en jussprofessor for noen år siden for å få vite hva kommuner rår over av midler når sentrale myndigheter gir ukyndige råd på dette feltet. Det er faktisk ganske mye. Du finner svaret i bloggpost 20.08.2016.

Kommunen burde kanskje lese seg opp litt og stole på egne vurderinger. Faglig grundige kilder å bygge dem på er det nok av, f.eks. her på bloggen. Hvor ble det forresten av føre-var-prinsippet?

 

Einar Flydal, den 21. juni 2022

PDF-versjon: EFlydal-20220621-Vannkraften-og-tradlosbransjen-som-natursvin-–-men-hva-med-kommunalsjefer.pdf