Er fagfolk og forvaltning til å stole på?

ApemmobilNordmenn er et tillitsfullt folkeferd. Meningsmålinger bekrefter det jevnlig. Vi har stor tillit til forskere, embetsmenn og politikere. Lokalpolitikere, til og med borettslagsledere, bruker jo at de «må stole på Statens strålevern», eller at de «kan jo ikke gå imot Statens strålevern», som argument for at det ikke trengs strengere tiltak i kommunen, i borettslaget, osv.  Det skulle tatt seg ut i land som for eksempel Frankrike!

Mye av diskusjonene rundt elektromagnetiske felt og helsevirkninger dreier seg om denne tilliten. Har vi grunn for den? Eller hviler den bare på den gamle allmuens respekt for  øvrigheten – på tilliten til at «Den Herren giver et embede, giver han også forstand»?

Vi har nok altfor lett for å å se bort fra at også de som er satt til å styre, blir offer for de samme krefter som de fleste andre. Selv om de ideelt sett skal være nøytrale, saklige og partsuavhengige og treffe kunnskapsbaserte beslutninger til beste for fellesskapet, kan deres syn på sakene bli preget av egen bakgrunn, av snevre interesser, av manglende informasjon og sakkunnskap, av fordommer, og av rammer som fratar dem handlefrihet.

Ta for eksempel forskerne: Nettstedet Retraction Watch publiserer nyheter om forskningsarbeider som trekkes tilbake. Jeg får flere meldinger derfra hver dag. Svært ofte er det på grunn av regelrett juks og bedrag. Svindel med bilder, plagiering og lange avskrifter, eller at forskere finner opp dataene selv. Noen ganger fremmes det anklager om juks fra kolleger som ikke kan begripe at deres egne funn motsies, og andre som har interesse av det, hiver seg på. (Beskyldingene om juks med datagrunnlaget i den store europeiske REFLEX-studien i 2007, som fant at både lavfrekvente og radiofrekvente elektromagnetiske felt kan skade DNA, var av dette slaget.)

Forskning er dessuten stor forretning, og noen spesialiserer seg på å lage forskningsrapporter som støtter næringslivets behov, f.eks. for «produktforsvar». En av de viktigste studiene mobilbransjen har brukt for å hevde at der ikke kunne påvises kreftøkning, har koplinger til slik «produktforsvarsforskning» (se bloggposten Norsk helsevern basert på amerikansk-dansk svindel).

Embetsmenn står også bak usannheter. Det skjer nok oftere enn vi liker å tro. Vi har lett for å tro at de er så mange i landets sentralforvaltning, men de er egentlig ganske få og skal forvalte store saksfelt og mye penger. For en del år siden jobbet jeg i Utdanningsdepartementet. Der hadde jeg en kollega som skrøt av at sentralforvaltningen var så effektiv: «Vi håndterer mange flere millioner per ansatt enn man vanligvis gjør i næringslivet!» Den gang var det visst færre ansatte i sentralforvaltningen, altså departmentene, enn i DnBs hovedkontor. Slikt fostrer overflatiskhet, så de må nøye seg med annenhånds kunnskap og sammendrag, samt å stole på autoriteter framfor å undersøke selv. Ja, faktisk har vel jeg, alene på mitt hjemmekontor med PC og bredbånd, større utredningskapasitet enn den avdelingen i Statens strålevern som håndterer ikke-ioniserende stråling. For de er knapt mer enn to, og må gå i møter, svare på brev og telefoner, dra på konferanser, og drive all verdens saksbehandling. Kanskje har jeg og mitt nettverk også like gode faglige forutsetninger. Jeg behøver heller ikke være lojal overfor noen sjefer, en forvaltning som har store inntekter fra mobiltrafikk, overfor det militære og næringslivet som kommer for å forklare hvordan de vil bli rammet av strengere strålegrenser, eller kolleger i andre land som jeg ikke ønsker å være uenig med. Jeg har ikke engang min tidligere forskning på feltet å forsvare, men kan ta inn over meg nye funn, og lese forskningartikler i tidsskrifter som folkene i departementene aldri har tid til å se på.

Hvordan embetsmenn noen ganger forsvarer sin regjerings politikk  med regelrett løgn og bedrag, har vi mange eksempler på. Som en snart antikvarisk godbit for spesielt interesserte, legger jeg ved historien om melkesubsidiene fra EU-forhandlingene i 1972, slik jeg skrev den ned sommeren 1972. Den var jeg involvert i selv som ung student, og den ødela for all framtid min barnetro på det nøytrale embetsverket i landets tjeneste: UD hadde jo bevisst ført landets ledelse og Stortinget bak lyset ved å svindle med resultatet fra medlemsskapsforhandlingene, slik at det skulle se ut som om Norge i alle fall hadde fått ett eneste unntak for norsk landbruk. – Unntak var et minimumskrav fra et samlet Storting. Her finner du den historien – in extenso: EF-StridenOmMelkesubsidiene

Seinere støtte jeg jo på både Loran C-saken, der forsvarsledelsen førte politikerne bak lyset, og så IEA-forhandlingene, der Norge av internpolitiske grunner fikk en «særavtale» som skulle gi inntrykk av at vi ikke ble medlem, mens ambassadør Sommerfelt erklærte under signeringen at «Norway shall become a very active non-member».

Politikerne blir lett embetsverkets nikkedukker og nyttige idioter i slike spill. Det ser jeg de også blir i forbindelse med elektromagnetiske felt og helsevirkninger. Det er jo nettopp det de er, lokalpolitikerne og borettslagslederne når de «stoler på Statens strålevern», eller føler at de «kan jo ikke gå imot Statens strålevern», i stedet for å forby WiFi i barnehagene, samme hva det ansvarlige forvaltningsorganet måtte mene om saken.  Dessuten er politi kerne uopplyste. For de kjenner ikke til at – joda, de kan faktisk godt sette strengere grenser, for sine bygg, for et område, for barnehager og skoler. For det er slik at dagens strålegrenser kun er et anbefalt kriterium for å sikre mot skader fra akutt oppvarming fra elektromagnetiske felt, ikke for å sikre mot andre skadeveier. Og så er det Statens stråleverns vurdering at disse andre skadeveiene ikke er tilstrekkelig påvist til at vi behøver å ta hensyn til dem, men dette er altså Statens stråleverns vurdering, og hverken er den vurderingen et pålegg man må være enig i, eller innebærer noe fritak for andre aktører fra å sette seg inn i om der fins andre skadeveier av betydning å bry seg om. Det står enhver fritt. Ja, strålevernforskriften pålegger en faktisk å holde strålingen så lav som praktisk mulig, og ansvaret for å avpasse strålingen etter hva som kan gi skade, er lagt på aktørene selv.

Svarteper er det nok politikerne, FAU, skolesjefen og næringslivet – men fremfor alt brukerne selv og helsevesenet som kommer til å sitte igjen med. – Dersom det synet vinner fram at der er noen helseskader å finne, da.

 

Einar Flydal, 11. mai 2016