Et nrk.no-intervju med univ.lektor i fysikk Arnt Inge Vistnes (nrk.no, 14.11.2017) etterlater et feilaktig inntrykk av hva som er kunnskapsstatus mht helserisiko ved eksponering for elektromagnetisk stråling av den type man får fra AMS / smartmålere:

Vistnes gjøres til sannhetsvitne for at strålingen fra de nye “smartmålerne” ikke kan være helsefarlig. Den påstanden gis det ikke dekning for.

Intervjuet er en kommentar til saken der noen i Finnmark nekter å la nettselskapet skifte ut måleren. Nettselskapet har truet med at strømmen stenges (“Truer med å kutte strømmen hos kunder som nekter å installere ny måler”, nrk.no, 12.11.2017).

Begrunnelsen til aksjonistene er blant annet økt helserisiko fra smartmålernes trådløse kommunikasjon, mens myndighetene hevder at det er det ikke, for strålingen er jo så svak, og langt under grenseverdiene. En del folk rapporterer likefullt at de får helseplager av strømmålerne som plasseres ut (se historier).

Arnt Inge Vistnes har vært i fremst rekke med å advare mot å tro at dagens grenseverdier – som tilsier at smartmålere ikke utgjør noen helserisiko – bygger på et solid fundament. Han kaller dem «en første gjetning» (Vistnes 1999). Det har vært befriende at en fagmann har kommet med en slik kritikk mot dagens strålegrenser. Når han derimot forteller at han har forsket på det han trodde var egen overfølsomhet og funnet at overfølsomheten ikke var reell, lar journalistene ham bruke den svakeste formen for vitenskapelig bevisførsel – at han ikke finner noen sammenheng – og dessuten blir funnet hans forvrengt.

For Vistnes har selvsagt ikke funnet at overfølsomheten ikke var reell. Han har derimot ikke funnet om den var reell. Og det er noe ganske annet. Den kan fortsatt være det selv om han ennå ikke har kunnet påvise det: Leter man etter sorte svaner mange ganger uten å finne noen, kan man ikke derav slutte at de ikke fins, bare at man ikke har funnet om de fins.

Hvorfor Vistnes ikke har funnet ut av dette, kan ha mange grunner. For eksempel at miljøstressorer har høye samspillseffekter: de påvirker hverandres virkninger og det er gjerne samlet belastning som teller. Man skal gjerne over en viss terskel før den samlede belastningen slår ut. Slikt er ikke lett å lage eksperimenter på i et laboratorium, der man gjerne prøver ut én og én faktor om gangen. Flere forskningsartikler har i det siste tatt opp nettopp dette problemet: at de laboratorietestingene som er foretatt for å finne om folk reagerer på eksponering for elektromagnetiske felt, lider av store mangler som trekker ned sjansen for å gjøre positive funn (f.eks. Panagopoulos et al 2015).

Den anerkjente norske psykiateren Einar Kringlen brukte samme type svak bevisførsel – og han tok feil på alle vesentlige punkter – da han skrev en viktig utredning for det norske Helsetilsynet. Det var i 1998, og utredningen gjalt hva problemene med amalgamfyllinger kunne komme av (Statens helsetilsyn 1998):

Først viser Kringlen til at flere instanser (blant annet den svenske Socialstyrelsen og WHO) har utredet temaet «amalgamsykelighet» uten å finne årsaker. Kringlen gjennomgår omfattende forskning om folks symptomer og eksponeringer, og på ryddig vis konkluderer han med at denne forskningen i hovedsak viser at man ikke finner grunnlag for å hevde at de amalgameksponerte er mer «amalgamsyke» enn andre. At folk blir «amalgamsyke» mener han derfor må forklares på andre måter, og da er det psykiatrien som gjenstår som forklaringsverktøy.

Deretter gir Kringlen en rekke eksempler på det han åpenbart mener kan forklares som epidemiske lidelser med psykisk årsak. Her henviser han til det han oppfatter som «motelidelser»: «gulfkrigsyndromet«, fibromyalgi, og el-overfølsomhet. (For mer utførlig omtale, se bloggpost 28.07.2016.)

Som kjent er begge de to første, gulfkrigsyndromet og fibromyalgi, nå godt forklart som inflammasjons- og energitapslidelser skapt av ulike miljøstressorer. Det gjelder nå også for el-overfølsomhet: Mulighetene til å få helsen skadet av elektromagnetiske felt som er langt svakere enn dagens offentlige grenseverdier er nå godt kjent. Dette fins det omfattende vitenskapelig belegg for, også på cellekulturer, blåskjell, tomatplanter og trær, som vi må anta ikke kan bli syke fordi de forventer å bli det. Slik forskning er omtalt gjentatte ganger her i bloggposter.

At Kringlen og Vistnes ikke fant forklaringen, er – og var – et meget svakt argument for at mekanismen ikke eksisterer, og det viste seg at de tok feil:

At elektromagnetiske felt med styrker langt under dagens grenseverdier kan utløse inflammasjonslidelser, inngår i dag i standardmodellen for miljømedisinfaget. Den er på god vei inn i “skolemedisinen”, men ikke i  Strålevernet, for der kommer den i konflikt med dagens dogmer om at slik påvirkning ikke kan skje. Slik forfaller Strålevernet til å bli offer og “nyttig idiot” i den intense maktkampen og lobbyvirksomheten fra næringen som pågår på dette feltet. Slik blir også den norske helsepolitikken – og dermed NVEs krav til “smartmålerne” – sittende fast i det gamle paradigmets hengemyr.

Dagens grenseverdier ble foreslått som referanseverdier – altså et slags utgangspunkt – i 1998 av en privat stiftelse (ICNIRP) opprettet med sterke bånd til trådløsnæringen. De er utformet for å hindre oppvarmingsskader (forbrenning, koking etc) fra radiobølger, som var det mest påtrengende akutte behovet den gangen. Det var i sin tid et stort framskritt, etter alle skadene man så, bl.a. i forsvaret og i radarindustrien. (Brodeur 2007). Disse grenseverdiene tar derimot ikke hensyn til andre skadeveier som virker ved svakere eksponeringsnivåer. De måler bare oppvarmingspotensialet. Av slike andre skadeveier som virker uavhengig av varme, fins det en lang rekke (Horsevad 2015).

De offentlige grenseverdiene måler gjennomsnitt over tid og flate og er dessuten knyttet til radiobølgenes grunnfrekvens. Dermed er de heller ikke utformet slik at de tar hensyn til ganske nye egenskaper ved moderne radioteknologi – som man ikke kan fange opp med en slik målemetode:

For det første er disse grenseverdiene blinde for digital pulsing med sterk “crestfaktor” (også kjent som PAPR/”peak-to-avarage-power-ratio”), som betyr at korte, meget brå og sterke pulser med lange pauser imellom (“lang” betyr her millisekunder) kan tilføre kraftige energistøt som perforerer cellevegger, åpner kalsiumkanaler etc. Fordi støtene er så korte og pausene så lange mellom støtene, er oppvarmingen – som er det som måles av dagens grenseverdier – ganske neglisjerbar. Når man ser på denne strålingen med den gamle målestokkens briller på, framstår den derfor som meget “svak” – og kan “umulig” være helseskadelig…

For det andre er disse grenseverdiene blinde for en flora av andre frekvenser som dannes i moderne mikrobølget digital trådløs kommunikasjon, både “overtoner” og “undertoner” (partialtoner), og lave frekvenser som dannes av pulstoppene etter et mer eller mindre systematisk mønster. F.eks. har GSM en fast kraftig puls på 217Hz, mens pulsingen fra WiFi og 3G har mange mer tilfeldige elementer. Slik dannes det meget lave frekvenser som man vet godt kan gi sterk biologisk påvirkning, f.eks. ved å skape resonans som vrir kollagen-molekyler i kroppen, og derigjennom blant annet fører til økt aktivitet i nervebaner (Sönning 2013).

Jeg skulle derfor gjerne visst hvordan Vistnes satte opp sine eksponeringsforsøk. Forsøkte han med digital pulsing med høy crestfaktor eller med “gammeldagse” analoge radiobølger? Brukte han en frekvensgenerator med rene frekvenser og som ga jevn signalstyrke, eller sørget han for en varierende flora av lave frekvenser i tillegg til de mikrobølgede, slik at eksponeringen ble en realistisk avbildning av hva folk utsettes for når de hevder de reagerer, og som tidligere undersøkelser har vist at enhver celle er vare for (? Og sørget han for at andre faktorer fra livsmiljøet var tilstede, slik at det kunne oppstå samspillseffekter, eller rendyrket han en laboratoriesituasjon etter tradisjonell eksperimentell metode – men på bekostning av realismen?

Hvis Vistnes ikke sørget for tilstrekkelig realisme i forsøkene sine, er det heller ikke rart at han ikke klarte å påvise noen overfølsomhet. Den samme svakheten preger en rekke av de forsøkene som brukes som belegg for å hevde at slik overfølsomhet bare er innbilning. Svakheten finner vi i de studiene som er utredet i det dokumentet som norsk helsepolitikk på feltet bygger på – Oftedal 2006, som ligger til grunn for konklusjonen i FHI-rapport 2012-3. Slik hviler dagens policy-dokument på området på uberettigede konklusjoner. Vistnes er derfor i dårlig selskap.

Og hvorfor i all verden har ikke Vistnes forsøkt å gjenta ett av de eksperimentene som er tydelig og grundig på metodikken og faktisk finner nær 100% treff i sine dobbeltblindtester – eksperimentet til Rea og medarbeidere (Rea & al 1991)? Det er jo så enkelt å utføre, og viser med all tydelighet det enhver el-overfølsom har erfart gjennom en rekke blindtester i praksis: at dette ikke kan bortforklares som innbilning, slik man blir fristet til når eksperimentene starter i en abstrahert virkelighet uten å kjenne til hvilke som er de relevante faktorer. Danmarks Radio laget en forenklet TV-versjon av Reas eksperiment for ikke så lenge siden i programmet “Mellem Himmel og Jord – Jeppesen og stråling”  (DR2 2016). Det skulle koste lite å få det gjentatt under strenge eksperimentelle forhold.

—

Hele argumentasjonen fra Strålevernet, NVE, nettselskapene – og nå dessverre også fra Vistnes ex cathedra – om at strålingen er svak har vist seg å hvile på feil forutsetninger – altså på grenseverdier som er skapt for å måle noe som ikke er relevant for helserisikoen ved den teknologien vi snakker om. Argumentet om at radiokommunikasjonen er så kortvarig og foregår så sjelden, er også banalt feil, fordi det ikke regner med all kommunikasjonen som foregår for å holde det trådløse nettverket i gang, uten at det overføres målerdata. For Aidon-målere skjer det slik kommunikasjon hvert 0,6 sekunder, altså i biologisk forstand kontinuerlig, selv om signalene er så korte at de tilsammen ikke en gang fyller 2,5% av døgnet (som er forskriftens maksgrense). I tillegg har det nylig vist seg at altså argumentasjonen også hviler på en feilaktig sammenlikning, og at når korrigerer for den, er det faktisk smartmålerne som har sterkere sendeeffekt enn mobilene, og slett ikke omvendt (bloggpost 16.11.2017).

Det fins slike foreldede premisser her og der i måleverktøy som er i utstrakt bruk i samfunnet. Det er ikke så oppsiktsvekkende som det kan virke som. De fins, for å ta et eksempel fra en ganske annen del av livet, både i økonomifagets verditeori og i teorien bak frihandel, og er med på å gi økonomene feilaktige forestillinger om fordelingsvirkningene av liberalisert verdenshandel: skjevhetene øker i steden for å avta, slik de skulle i følge teorien (Reinert 2007). Uansett fag gir måleverktøyene og deres bakenforliggende forklaringsmodeller folk skylapper som det tar årtier, eller generasjoner, å kvitte seg med – selv etter at de er gått ut på dato.

Det tragiske er at feil måleverktøy kan få så store følger: i forbindelse med trådløs kommunikasjon innebærer det at stråleforvaltningen og bransjen er blind for oppsiktsvekkende miljøskader på mennesker, fugler, insekter og planter som nå oppstår etterhvert som elektrotåka tetner til. Slike skader er omtalt i en rekke forskningsrapporter (se f. eks. bloggpost 21.10.2017 og mitt lille kunnskapsstatus-hefte for referanser). De avvises altfor lett av den gamle garde fordi de ikke kan forstås med den gamle målestokken. Dermed når de ikke ut i media, eller faller igjennom når folk fra den gamle garde, som Vistnes i dette tilfellet, i følge journalistene avviser at påstandene om helserisiko kan være rett.

Konsekvensene av ganske små og enkeltvis umerkelig skader og påvirkninger er meget store når de bare skjer ofte nok og med mange celler. Vi har sett at de åpner for en stor vifte av ulike varige lidelser, sykdommer og helseskader. Men å teste ut sammenhengene mellom eksponeringer og symptomer krever nok et testoppsett som er uendelig mye mer komplisert enn Vistnes har kunnet få til. Strålebiologene nøyer seg med langt mer beskjedne prosjekter og kartlegger ganske små trinn av årsakskjeden om gangen. Derfor publiserte Igor Yakymenko og medarbeidere for noen år siden der de gjennomgår nesten 100 publiserte eksperimenter som fører belegg for virkningene av “svak” eksponering langs hele kjeden fra bestråling av befruktet egg til symptomer hos ferdig utviklet individ (Yakymenko 2015).

At Arnt Inge Vistnes ikke har klart å konstatere noen klar sammenheng mellom eksponering og biologisk reaksjon i sine fysikk-eksperimenter, er derfor ikke så oppsiktsvekkende. Men det er et svært svakt argument i spørsmålet om helserisiko fra trådløse AMS-målere.

Einar Flydal, den 20. november 2017

PDF-versjon: EFlydal-20171120-Smartmålerne fysikk-eksperimenter i stråletåka

Referanser

Adlkofer, F & al: Risk Evaluation of Potential Environmental Hazards From Low Frequency Electromagnetic Field Exposure Using Sensitive in vitro Methods, (REFLEX-studiens sluttrapport), 2004, https://www.itis.ethz.ch/assets/Downloads/Papers-Reports/Reports/REFLEXFinal-Report171104.pdf

Belyaev I et al., EUROPAEM EMF Guideline 2016 for the prevention, diagnosis and treatment of EMF-related health problems and illnesses, DOI 10.1515/reveh-2016-0011, lastes ned i engelsk versjon fra https://www.degruyter.com/view/j/reveh.2016.31.issue-3/reveh-2016-0011/reveh-2016-0011.xml?rskey=BFhF0Q&result=1. For dansk versjon med vedlegg: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2017/06/europaem-emf-guideline-2016-dansk-versjon.pdf

Brodeur, Paul: The Zapping of America, 1977

FHI-rapport 2012:3: Alexander, Jan et al.: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, 2012, lastes ned fra http://www.fhi.no/

Horsevad, Kim: Kortlægning af Bioreaktivitet for Mikrobølger i nontermiske Intensiteter, Saxo, 2015, kan bestilles fra Akademika eller lastes ned her: http://helbredssikker-telekommunikation.dk/sites/default/files/Kortlaegning_af_Bioreaktivitet_ved_Mikroboelger_i_non-termiske_Intensiteter—2015.pdf

Oftedal, Gunnhild: «El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg», utredning på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avd. for teknologi, 2006

Panagopoulos, Dimitris J., Johansson, Olle, Carlo, George L.: “Real versus Simulated Mobile Phone Exposures in Experimental Studies,” BioMed Research International, vol. 2015, Article ID 607053, 8 pages, 2015.

Rea, William & al, Electromagnetic Field Sensitivity, Journal of Bioelectricity, 10 (1&2), 241-256, 1991

Reinert, Erik: How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Countries Stay Poor, Constable, London 2007

Sönning, Walter: Wetterfühligkeit‘ und Elektrosensibilität, Forschungsberichte zur Wirkung elektromagnetischer Felder, Kompetenzinitiative e. V., 2013, http://kompetenzinitiative.net/KIT/KIT/wetterfuehligkeit-elektrosensibilitaet/

Vistnes, Arnt Inge: Biologisk effekt av lavfrekvente elektromagnetiske felt, Fysisk institutt, Universitetet i Oslo, https://folk.uio.no/arntvi/ffv99.pdf, også publisert i “Fra Fysikkens Verden” nr 2 1999 (side 42-47)

Yakymenko, I., Tsybulin, O., Sidorik, E., Henshel, D., Kyrylenko, O., Kyrylenko, S., 2015. Oxidative mechanisms of biological activity of low-intensity radiofrequency radiation. Electromagn. Biol. Med. 35 (2), 186e202