I går fikk jeg en epost fra en jeg kjenner i Tyskland, en ytterst saklig og balansert mann med stor sakkunnskap innen fysikk, biologi og helse. Vi har samarbeidet litt om publisering av noen artikler om elektromagnetiske felt, helse og miljø.
Nå vil han emigrere og ber meg om hjelp:
Lieber Einar
Jeg håper du har det bra?
Deutsche Telekom satte tirsdag uventet og brått 12 000 5G-sendere i drift. I juli skal det bli mange fler og regjeringen investerer i fullstendig å dekke alle de gjenværende hvite flekker på kartet. Også her i området der jeg bor, har plutselig mange småsteder fått 5G-nett i gang.
www.heise.de/news/Deutsche-Telekom-nimmt-12-000-5G-Stationen-in-Betrieb-4786574.html
Hvordan er det hos dere i Norge? Fins det fremdeles noen hvite flekker igjen?
Jeg har lenge hatt planer om å emigrere og har jobbet intenst de siste månedene med å få solgt min bedrift. Endelig lyktes jeg med det. Nå står huset mitt for tur. Jeg ønsket å dra til øya La Palma og starte et selvbergingsprosjekt basert på permakultur. Men også der, har det vist seg, kommer 5G-installasjonene etterhvert.
For svært el-overfølsomme mennesker, som meg, blir det nå veldig trangt på denne planeten. Hvor skal vi gjøre av oss? Jeg er klar til å dra dit det måtte være nødvendig for å slippe helseplagene, så får jeg heller bygge opp tilværelsen der, uansett hvor det måtte bli.
Herzliche Grüsse,
dein Freund X.
Han må altså gi opp alt og forlate venner og familie, fordi man i Tyskland – som i Norge – holder seg med grenseverdier som er satt så høyt at folk blir syke av det. Trådløsbransjen utnytter dette til 5G-utbygging, og har selv sørget for at grenseverdiene settes så høyt:
Siden ca. 1955 har USAs forsvar og trådløsbransjen sloss for at faregrensen for elektromagnetisk stråling bør gå ved oppvarmingsgrensen – og alle skader ved svakere stråling benektes. Like lenge har USAs forsvar og trådløsbransjen sittet på dokumentasjon som framviser doble DNA-brudd og andre helseskader og -plager fra stråling under den samme oppvarmingsgrensen, og har dessuten erfart at en del folk som blir utsatt for langvarig stråling fra radarer og sendere får diffuse helseplager og en overhyppighet av alvorlige lidelser og fysiske skader på barna sine. Derfor oppsto uttrykkene «radarman’s disease» og «radioman’s disease» om det som ellers var kjent under betegnelsen «mikrobølgesyke» og andre liknende navn.
I Firstenbergs bok «Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet» (HER) kan man lese at akutte reaksjoner har vært påvist siden utforskningen av elektromagnetiske felt begynte på slutten av 1700-tallet.
Flere nordiske bøker forteller om hvordan slike ekstra følsomme må flykte fra det moderne samfunnet fordi grenseverdiene og tekniske normer ikke tar hensyn til dem (f.eks. Granlund-Lind 2002, som du finner HER). Mange kan knapt komme seg til butikken uten å måtte bruke dager på å komme til hektene igjen. Et at de mest omtalte tilfellene er Per Segerbäck, den forhenværende mobiltelefoni-ingeniøren fra Ellemtel, kommunikasjonsgiganten Ericsson sitt datterselskap, som lever isolert på en gård i skogen noen mil utenfor Stockholm. Han var en av 30 ingeniører i samme utviklingsavdeling hos Ellemtel som ble syke på den tida dataskjermer ble tatt i bruk (Popular Science, 4. mars 2010).
En ufattelig situasjon for de fleste av oss. Hvor mange er det som har det slik? Ingen vet. De som selv mener at de har helseplager fra elektromagnetiske felt, utgjør et sted rundt 5 til 10% av befolkningen, men en del undersøkelser kan tyde på at det reelle tallet er langt høyere: folk vet ofte bare ikke om hva som er årsaken til helseplagene.
Interesseorganisasjonen ICNIRP (bloggpost 21.06.2020), som får det meste av sin virksomhet finansiert av næringen, forsøker å innbille oss at slike reaksjoner skyldes innbilning og frykt. Det har den jobbet lenge med, og systematisk bygget opp sin diskreditering av det massive flertall av forskningen som påviser skadene. Slik får bransjen størst armslag.
ICNIRP er tett knyttet til ICES, en del av IEEE, den amerikanske ingeniørorganisasjonen som står bak svært mye av trådløs-standardiseringen, og som igjen er dominert av trådløsnæringen. ICNIRP arbeider via WHO, og framstår dermed som uavhengig og nøytral. Norsk strålevern bygger på ICNIRPs anbefalinger, og “forutsetter” at rådene er saklige, nøytrale, egnede og kunnskapsbaserte. Sist det ble gjort en “selvstendig” undersøkelse, var av et utvalg som ble dominert av ICNIRP-lojale (FHI-rapport 2012:3). Som utvalgets leder sa i det første møtet: – Dette skal gå greit. For vi vet jo hvor vi skal!
—
Har du et ledig fiskevær til min tyske venn – eller kanskje heller en husmannsplass inne i en skog, eller et annet sted der det ikke kan være lønnsomt å oppgradere telenettet – så send meg en epost!
Einar Flydal, den 23. juni 2020
PDF-versjon: EFlydal 20200623 Et nødrop fra Tyskland – Nå må jeg flykte
Referanser
FHI-rapport 2012:3: Alexander, Jan m.fl.: Svake høyfrekvente elektromagnetiske felt – en vurdering av helserisiko og forvaltningspraksis, FHI-rapport 2012:3, Folkehelseinstituttet, 2012, lastes ned fra http://www.fhi.no/