Skjermdumpen fra iFinnmark forteller om døde fugl som faller fra himmelen. I teksten får vi vite at Mattilsynet har konstatert at årsaken er en ny variant fugleinfluensa som sprer seg lynraskt, og at i følge Norsk institutt for naturforskning sprer denne epidemien i fuglenes verden seg også i Skottland og på Shetland. Dermed er saken løst for dem: Forklaringen passer med det som har skjedd.

Så har jeg også fått meldinger fra folk som er redde for at fugledøden skyldes radarer i området, 5G-satellitter og 5G-utbygging for øvrig. For fugler har jo falt ned før i forbindelse med innføring av nye radiobølgede systemer, slik Firstenberg beskriver i boka «Den usynlige regnbuen – historien om elektrisiteten og livet» (mer om den HER), og slikt er rapportert bl.a. fra Nederland og England i forbindelse med nye 5G-master. Så også denne årsaken – ny bruk av mikrobølger – kan virke åpenbar. Og forklaringen passer med det som har skjedd.

Hva er rett svar? Eller er det spørsmålet feil?

Noe av det som gjør biologi- og medisinfaget vanskelig, er at det fins så mange miljøfaktorer som påvirker livet, og at prosessene inne i selv hver minste celle er så kompliserte og at virkningene av ulike miljøfaktorer kan påvirke hverandre.

Bildene som fagfolkene lager av de prosessene som foregår i «et biologisk system», blir alltid grove forenklinger. At man påviser en faktor som kan forklare en virkning, f. eks. en ny virusvariant, utelukker derfor sjelden at også en annen faktor kan spille inn. Da fester vi oss gjerne ved den forklaringen vi selv vet mest om, eller selv har størst tillit til – nettopp fordi vi vet mest om den – eller fordi den har et slags autoritetens stempel som korrekt og akseptert. Den behøver likevel ikke være en fyllestgjørende forklaring, men kanskje til og med være en avsporing eller bare vise oss en flik av bildet som gjør oss blinde for nye miljøfaktorer som dukker opp.

Det kan f.eks. til og med være at den nye virusvarianten som dukker opp, kan være skapt av en annen faktor, eller at «det biologiske systemet» (fuglen, i vårt tilfelle) blir et lettere mål for virusangrep på grunn av en annen faktor enn viruset.

Vi må derfor tenke litt gjennom problemstillingen for å finne svar på spørsmålet ovenfor om hva som er årsak til de fallende fuglene i Vardø og andre steder. Jeg skal være mer konkret, men fortsatt på spekulasjonsstadiet:

La oss anta at et nytt virus angriper 40% av all frisk fugl, bare for å ta et tall. Og la oss si at 5% av disse friske fuglene dør av at kroppen ikke tåler belastningen som viruset skaper. Prøvene påviser at de er døde av viruset.

For de fuglene som – av en eller annen grunn – har svekket immunforsvar, vil antakelig prosentandelen som blir syke være høyere, la oss si 80%. Og av disse vil en større andel stryke med, la oss si 10%. Igjen påviser prøvene at fuglene er døde av viruset, men også at de har svekket immunforsvar. Da er det lett å gå ut fra at det var virusangrepet som svekket immunforsvaret, noe som i vårt eksempel er å rette årsakspila feil vei.

Det går altså – fortsatt i vårt eksempel – dårligere med den delen av fuglebestanden  som har svekket immunforsvar når viruset sprer seg, og viruset sprer seg raskere blant fuglene dersom de, eller en del av dem, har fått svekket sitt immunforsvar. Men for dem som undersøker, kan det se ut som om det er viruset som svekker immunforsvaret, med mindre man undersøker immunforsvaret hos bestanden av friske fugler, før de blir angrepet av viruset.

Immunforsvaret kan svekkes på flere måter, f.eks. fordi de sulter fordi de ikke finner mat i havet, på grunn av monokultur, eller på grunn av kjemiske miljøgifter som tar livet av insekter. Observasjonene som Firstenberg forteller om, og som gjelder fugler, hester, mennesker og andre skapninger, er i tid klart koplet til forandringer i en faktor som få regner med – omgivelsenes elektromagnetiske felt: reaksjonene kommer rett etter at den nye kilden er satt i drift.

Noe ved biologien later til å ha blitt ekstra belastet når disse forandringene i det elektromagnetiske miljøet inntraff, og ble etterfulgt av overdødelighet og andre forstyrrelser – som at hester aborterte, eller «kastet føllet» som det heter, at brevduer plutselig ikke lenger fant veien hjem, at bier ble flyktet eller døde, at flere mennesker døde rett etter at nye radiokommunikasjonssystemer ble satt i drift. Det gjaldt lokale (mobilsystemet i en by) så vel som globale (nye langbølgenettverk, FM-radiosendere, og radar- og satellittsystemer).

Slikt høres helt sprøtt ut, det er jeg enig i. Så lenge vi ikke forstår hvordan det elektromagnetiske miljøet kan føre til slikt, virker dette som fri fantasi, eller som sammenkopling av helt uavhengige fenomener som må ha andre forklaringer eller bare være oppspinn. Særlig der som man tar som utgangspunkt at radiobølget stråling bare kan skade ved oppvarming, slik Strålevernet (DSA) legger til grunn, for det er den altfor svak til.

Straks man har en forklaring på hvordan selv langt svakere radiobølget stråling kan belaste biologien, virker det derimot helt naturlig. Like naturlig som at det var de svakeste og mest utsatte som ble «vippet over kanten» av den store pandemien som rammet folk nylig, og som fortsatt rammer noen.

I vitenskapens verden er det slik at når man ikke har andre forklaringer, er det den man har som gjelder – inntil den påvises å være feil eller det kommer en annen som viser seg å passe bedre. Slike som ikke kan forklare det som skjer, forkastes. Ingen teori er «rett». Den er bare bedre enn andre som avbildning av virkeligheten. Og da er det den som er best, altså har best forklaringsevne, som gjelder.

Så oppvarmingsteorien kan forkastes, mens virusforklaringen sikkert er god, men ikke nødvendigvis den beste:

Forskningsartikkelen av Panagopoulos m.fl. som jeg omtalte her om dagen (bloggpost 28.5.2022), dokumenterer særdeles godt, og i form av en omfattende litteraturgjennomgang og matematisk-fysiske bevis, at mikrobølget kommunikasjon kan føre til oksidativt stress (i cellene), som i neste omgang kan gi akutte helseplager (og andre plager og alvorlige lidelser på lengre sikt), blant annet dårligere immunforsvar, hjertetrøbbel, akutte helseplager, dårligere nattesøvn, skadet DNA og i neste omgang kreft. Altså et stort register. Alle medisinere vet nå at oksidativt stress kan føre til nærmest hva som helst av slike lidelser, til og med økt sannsynlighet for Alzheimers og andre nevrodegenerative lidelser.

Artikkelen forklarer – i detalj og med fysiske beregninger – hvordan menneskeskapte lavfrekvente polariserte elektriske og magnetiske felt kan forstyrre cellenes funksjoner selv ved ganske lave intensiteter, og gi en rekke virkninger, der svekket immunforsvar inngår. Det forklares hvorfor langt sterkere felt i naturen ikke påvirker. Forklaringen holder som forklaring på en lang rekke forskningsrapporter der man har funnet et skademønster, bl.a. døde fugler som faller ned, uten at man finner noen åpenbare dødsårsaker annet enn stress, og derfor ikke har forstått hvorfor fuglene døde – fordi man ikke forsto hva de ble stresset av. Denne miljøstressoren er ny, og derfor er den bedre egnet til å forklare nye og plutselige fenomener, enn forklaringer som trekker på miljøstressorer som har vært der en stund, f.eks. monokultur og plantevernmidler.

En litt «teknisk» kortversjon av forklaringen er denne:

All menneskeskapt radiokommunikasjon baserer seg på lavfrekvente pulser, og i nyere former (WiFi, 4G, 5G, Bluetooth..). Amplitudene («bølgene») er både høye og brå, og kommer både regelmessig og mer tilfeldig fra slike radiosystemer. Pulsene kommer fra senderne som samordnede positive og negative ladninger, og «trekker» gjennom sine magnetiske ladninger i de ørsmå kanalene i cellevegger slik at de åpner seg i utide. Det fører til at cellenes regulering av oksidanter og antioksidanter svikter, og derfra oppstår cellestress, eller oksidativt stress, som når det blir vedvarende altså kan framkalle bl.a. svekket immunforsvar. En av virkningene kan altså være at viruset får lettere arbeidsforhold.

En teori som også tar med endringer i det elektromagnetiske miljøet vil altså være mer komplett enn en som bare tar med virus. Og teorien lar seg teste når man vet hva man skal lete etter. Så vil det vise seg om teorien ble bedre eller ikke – altså om den får større forklaringskraft – av en slik utvidelse. Artikkelen til Panagopoulos m. fl. tyder på at bedre blir den så absolutt, og at testingen alt er gjort på en rekke uavhengige måter og av uavhengige forskere.

Det gjenstår dermed bare å sjekke om teorien også kan passe der fuglene er funnet. Og det er ikke trivielt, for da oppstår det nok et problem: Selv om en slik teori kan passe noen steder, vil den ikke innebære at alle fugler som faller døde ned, både er syke av virus og av elektromagnetiske felt: I noen tilfeller kan det være mer av det ene eller det andre, eller bare en av delene. I praksis vil man aldri få endelige svar, og debatten om årsaker vil kunne vare inn i evigheten.

Man må derfor handle utfra en føre-var-tankegang: Hvor godt miljø ønsker vi? Når vi vet at menneskeskapte elektromagnetiske felt skaper oksidativt stress, hvor mye ønsker vi da å beskytte oss mot skadevirkningene?

Det går uansett en grense der vi ødelegger naturens biologiske systemer. Den grenser ser det ut til at vi overskrider – og at de som setter kursen, vet, eller burde vite, bedre. Den nye boka – Debatten om mikrobølgene – fra jakt etter svar til bransjeforsvar –  som om et par uker sendes ut til dem som har forhåndsbestilt den, gjør det temmelig klart.

 

Einar Flydal, den 1. juni 2022