Metodekravene som ligger til grunn for vårt strålevern, sørger for at talløse solide funn blir kassert som “ikke gode nok”. En australsk undersøkelse av 5G viser dette tydelig.

For bak metoden som brukes når forskning vurderes, ligger et politisk verdivalg. Det er blitt en så fast del av strålevernets fagtradisjon at dette valget er vanskelig å få øye på – både innenfra og utenfra.

Det dreier seg om balansen mellom det som i forskning kalles for “type-1-feil” og type-2-feil”. Og den praksisen som har nedfelt seg når forskningen vurderes av offentlige utvalg, forklarer oss hvorfor disse utredningene ikke finner skadevirkninger, mens andre utredninger finner dem.

Type-1-feil og type-2-feil

Type-1- og type-2-feil er betegnelser fra vitenskapsteorien. Type-1-feil gjør man når man setter så begrensende krav i forskningen at man blir blind for pålitelige funn som burde vært tatt med – for eksempel om man bestemmer seg for at “som hjerteinfarkt regner vi bare med de tilfeller hvor pasienten først hadde utstrålingen i armen”.

Alle får ikke utstråling i armen før infarktet, så de tilfellene kommer dermed ikke med.

Type-2-feil gjør man når man faller i motsatt grøft, altså når man setter kravene så vide at man får med tilfeller som ikke skulle vært med: “Som hjerteinfarkt regner vi med alle tilfeller hvor pasienten føler en smerte i hjerteregionen”.

Alle som på ett eller annet tidspunkt føler en smerte i hjerteregionen, føler det ikke på grunn av hjerteinfarkt. Heller ikke vil en slik definisjon fange opp alle som får hjerteinfarkt. En slik definisjon i en undersøkelse av hjerteinfarktpasienter vil derfor fange opp for mange og samtidig for få av de man skulle fange opp. Den vil altså skape både type-2- og type-1-feil.

Type-1-feil som fagtradisjon

De strålefysikk-dominerte miljøene i Vest tar som utgangspunkt at det er greiest å gjøre type-1-feil: De bygger på en fagtradisjon som mener at uten eksakte, kvantifiserte og sammenliknbare målinger kan man ikke få sikker kunnskap. Og usikker kunnskap kan man ikke godta. Så da måler de på det de vet hvordan de skal måle: energiintensiteten, som ksn måles i Watt, gjerne som gjennomsnitt mottatt over et visst tidsrom. Da fanger de opp skader skapt av for høy energiintensitet – typisk oppvarmingsskader. For “for lav energiintensitet” kan jo ikke gi skade. Det er utenkelig.

Man går altså utfra at det fins en energiintensitetsterskel som ikke skal overskrides. Det gjelder bare å finne den.

Men siden oppvarming ikke nødvendigvis er eneste måten ikke-ioniserende stråling gjør skade på, gjør de type-1-feil: Metoden gjør dem blinde for slike andre mulige virkninger. De måler dermed ikke det som burde vært målt.

Faktisk har man kjent til slike andre måter strålingen kan gjøre skade på, siden svært langt tilbake, i alle fall siden tidlig på 1960-tallet, og med mistanker lenge før det.

Type-1-feil som bransjeforsvar

Fra å være en fagtradisjon er bruken av energiintensitet som eneste relevante målestokk blitt et nærings- og militærpolitisk verktøy: Å holde fast på energiintensitet som eneste relevante målestokk er en del av bransjens forsvar av sitt revir.

Dette formet seg i USA alt på 1950-tallet og nedfelte seg i den første retningslinjen, som kom på 1960-tallet: Hadde grensene blitt satt for strengt, ville utnyttelsen av strålingsbaserte teknologier (radio, radar, elektrisk utstyr av ulikt slag) bli hindret, evt. for dyr på grunn av behov for unødige skjermingstiltak.

Forsvar og næring har ganske enkelt aktivt fremmet risikoen for type-1-feil. Gravejournalisten Paul Brodeur siterer i boka The Zapping of America – Microwaves, Their Deadly Risk, and the Cover-Up (1977) en militær kilde på at det var bevisst kortsiktig tenkning i forsvaret som førte til dette valget. Historikeren Nicholas Steneck hevdet i 1984 (i sin bok som utgjør del 1 og 2 av boka Debatten og mikrobølgene – fra jakten på svar til bransjeforsvar (Paradigmeskifte forlag, 2022) at bakgrunnen er mer sammensatt – militære interesser i kombinasjon med rot og byråkratisk sommel, forutinntatte forskere, korttenkte politikere, m.m. Steneck viser at næringen i starten syntes av forsvaret var altfor løssluppen med helsefaren, men lot seg presse til en romsligere praksis – som den så i neste omgang utnytter og forsvarer.

Så lenge denne tankegangen får dominere, og energiintensiteten ikke er høy nok til å skape vevsskader, kan dermed teknologiutviklingen storme videre og ta i bruk nye systemer og frekvenser som ingen har testet for biologiske skadevirkninger. Fordi disse nye systemene er for svake til å skape oppvarmingsskader.

Så får man i etterkant – om rapportene om skadevirkninger kommer – heller ta en lang og tung fagdebatt om disse skadevirkningene virkelig kan påvises sikkert nok, og hva de eventuelt kan skyldes. Det er en ujevn kamp, for hvis skadevirkningene kommer av noe annet enn oppvarming, kan de jo ikke påvises sikkert så lenge man bare måler dem opp mot et mål basert på oppvarmingsrisikoen, det vil si det som er dagens målestokk: eksponeringens styrke målt som gjennomsnitt over tid og flate.

Derfor finner ikke utredningene skadevirkninger

Her har vi altså nøkkelen til hvordan de utredningene som brukes til å forsvare dagens grenseverdier, ikke finner skadevirkninger i forskningen som de undersøker. Og denne skjevheten som gjør at man ikke gjør funn, er tett koplet til finansieringskilden, slik grafen under viser:

Enkelt sagt: De sorterer bort alle studier som gjør funn, men som 1) ikke har eksakte målinger av eksponeringens styrke, og/eller 2) ikke har kontroll over alle andre tenkelige faktorer, og/eller 3) ikke har en kontrollgruppe uten eksponering. For uten dette kan man ikke få noen sikker kunnskap.

De sorterer altså forskningen utfra en slags laboratoriemodell, der man kan ha kontroll på alle faktorer som kan påvirke resultatet.

Bare de studiene som da blir stående, er de som tilfredsstiller strålehygienikernes mest ortodokse tankesett. Dette tankesettet anvises av ICNIRP (ICNIRP 2002), men er så gammeldags at  den internasjonale strålevernorganisasjonen som ICNIRP en gang sprang ut fra, ICRP, har påtalt det (Steneck og Butler 2022, del 3).

ICNIRP, og denne stiftelsens avlegger i WHO, stiller dessuten krav om at et eventuell funn av skadevirkning 4) må lar seg forstå utfra “etablert kunnskap”, og/eller 5) er bitt gjentatt i uavhengige forsøk med samme resultat, og 6) er påvist på mennesker.

Dette er krav som 4) sikrer mot nye tanker, 5) normalt ikke kreves og ikke kan oppnås i biologiske forsøk, og 6) krever forsøk som er ulovlige å utføre på mennesker. Kravene utgjør en vanntett avvisningsmetode for alle funn som ikke gir oppvarmingsskader.

(For flere krav som brukes, og hvordan disse fører til avvisning av rimelig gode funn, altså til type-1-feil, se tabellen basert på Mercers studie av WHOs argumentasjon (Mercer 2016) i “den store 5G-boka” (Flydal og Nordhagen 2019, s. 399-400).)

De eneste studiene som denne fagtradisjonen dermed kan godta, er de som framviser funn som varierer systematisk med eksponeringsintensiteten og lar seg reprodusere, dvs. viser oppvarmingsskader. Og da må jo strålingen være langt kraftigere enn den er i praksis for andre enn radarreparatører og basestasjonmontører. Konklusjon: “Ingen helsefare påvist.”

Ubrukelig metode

Hvis du derimot aksepterer at du ikke vet hva ved strålingen som skaper helsevirkningen, er krav om nøyaktig dosimetri åpenbart ubrukelige.

For da har du jo ikke ett enkelt kriterium å måle ut fra. Du vet jo ikke hva du skal bruke som målestokk for eksponeringen: eksponeringsstyrke? Pulsfrekvens? Pulsenes bråhet eller varighet? Eller deres retning eller hvilke kombinasjoner de har? Mulighetene er ganske enkelt uendelige. Man må starte i en annen ende og se etter grove sammenhenger før man finner ut hva ved strålingen man skal måle.

Metoden som brukes til strålevernets litteraturgjennomganger produserer altså type-1-feil. For eksempel kasseres de studiene som bare sammenlikner situasjoner MED mot UTEN mikrobølger i nærmiljøet. (Vi kan f.eks. tenke oss et nabolag nær en mobilmast, med offentlig WiFi og med AMS-målere opp mot et nabolag uten noen slike sendere.) I en slik situasjon foregår det null oppvarming.

At det er en sammenheng, kan hvem som helst se ut av slike målinger som de som ligger bak denne figuren. Her måles avstand og symptomer, ikke styrke. En rekke andre mekanismer kan kanskje forklare hvorfor vi får det mønsteret som figuren viser, og kanskje styrken har noe å si, men i alle fall ikke oppvarming. For andre målinger viser at virkninger finner man ganske så uavhengig av styrken på eksponeringen (Lai og Levitt 2022).

Litteraturgjennomganger uten verdi

Litteraturgjennomganger som lages av forskere som krever nøyaktig dosimetri, blir derfor ganske uinteressante: De har svært liten verdi dersom de stiller krav om klare, konsise måledata for eksponeringsverdier (dosimetri). Slike litteraturgjennomganger har først og fremst verdi som hvitvaskingsmiddel. 

Og her kommer vi omsider til den australske litteraturgjennomgangen…

Den australske litteraturgjennomgangen om 5G og frekvenser over 6GHz

En australsk litteraturgjennomgang av forskning på helsevirkninger ved eksponering for millimeterbølger (Karipidis et al 2022) ble nylig lagt fram. Den tar altså for seg artikler om helsevirkninger fra de nye og høyere frekvensene som skal tas i bruk til 5G og 6G: frekvenser over 6GHz.

Problemstillingen var altså: Hva vet vi om dem og hvor skadelige de kan være? Den fant ikke noen helseskadelige virkninger.

Litteraturgjennomgangen, med en hovedforfatter som tilhører dem som fortsatt forsvarer det termiske paradigmet, altså ingen virkninger bortsett fra ved oppvarming, fant for det første at det var svært få studier gjort av virkninger ved frekvenser over 6GHz, og at de få studiene som var gjort, ikke kom til samme resultater og dermed var for svake til at man kunne trekke konklusjoner fra dem.

“Australias store telekomselskap, Telstra, har grepet artikkelen til Karimandlis begjærlig, og bruker den for å fortelle at 5G er trygt. Det kommer sikkert også andre mobilselskaper til å gjøre – selv om denne litteraturgjennomgangen ser ut til å være det som på godt norsk heter et makkverk:

Etter noen måneder kom det en kritisk kommentar fra noen forskere. Den levner ikke litteraturgjennomgangen mye ære. Fra denne kan vi høste noen poeng som vi kan bruke til å vurdere verdien av den analysen som FHI for tida gjør. Og så kan vi håpe på at FHI unngår disse generelle svakhetene i sin litteraturgjennomgang.

Jeg har ikke oversatt den australske kritiske kommentaren, men nevner noen hovedpunkter i kritikken her:

1. Gjennomgangen er overfladisk og foretatt av bare et mindre utvalg av de foreliggende og relevante forskningsrapportene.
2. Forskning er blitt avvist på grunn av sprikende resultater, i stedet for at man har forsøkt å forstå om det kan være en felles forklaring som gjør at resultatene spriker.
3. Sprikende forklaringer er blitt ansett som inkosistens, og dermed et problem, i stedet som et resultat av påvirkning.
4. En rekke studier er blitt urettmessig klassifisert som av for dårlig kvalitet. (Dette skjer f.eks. typisk dersom dosimetrien ikke anses som god nok.)
5. Det er ikke vurdert om studiene kan ha slagside, f.eks. være påvirket av finansieringskilden, noe vi vet er ganske avgjørende for resultatet, slik vi så i grafen over.
6. Bare noen få livsformer er representert i studiene. Det mangler planter, krypdyr, fugler, husdyr og insekter.

I tillegg til dette finner kritikerne en rekke feil som i beste fall kan betegnes som slurvefeil.

Jeg siterer bare konklusjonen (i min oversettelse) i kritikken av denne studien. Den kan være god å ha ettersom vi må vente oss at flere enn det australske telekomselskapet Telstra, f.eks. NKOM og DSA, vil bruke den som argument for at det er helt greit å ta i bruk millimeterbølger til 5G og 6G:

“Etter vår mening gir Karipidis-gjennomgangen utilstrekkelig bevis for sikkerheten, som brukes av industrien [3] som begrunnelse for den planlagte fortettingen og allestedsnærværende bruken av radiofrekvenser >6 GHz som en del av 5G-utrullingen. Vi er imidlertid enige med Karipidis i at fremtidige eksperimentelle studier «bør forbedre det eksperimentelle designet» og i at «epidemiologisk forskning bør fortsette å overvåke langsiktige helsevirkninger i befolkningen knyttet til trådløs telekommunikasjon».
Karipidis-gjennomgangen synes å sette likhetstegn mellom risikostyring og at man må finne sikkert bevis på skade. Når skade blir et offentlig anliggende, er tidspunktet alt for sent [for risikostyring], gitt størrelsen på befolkningen som blir eksponert uten formelt samtykke. Vi anser at risikoer for mennesker og miljø som er identifisert i tidligere epidemiologiske studier [13], samt ukjente risikoer som ennå ikke er identifisert, fortjener bruk av en føre-var-tilnærming. Vi finner Karipidis-gjennomgangen både utilstrekkelig og ufullstendig, og at den sender feil budskap angående sikkerhetsvurdering og folkehelse.”

Karpidis-analysen inneholder altså vesentlige type-1-feil. Ja, det kan se ut som om den ganske enkelt har basert seg på å gjøre en rekke slike – bevisst eller gjennom uomtenksomme metodevalg som er en del av bransjens revirforsvar.

 

Einar Flydal, den 20. desember 2022

PDF-versjon: EFlydal-20221220-En-australsk-hvitvasking-av-5G-og-litt-forskningsteori.pdf

Referanser

Brodeur Paul. The Zapping of America – Microwaves, Their Deadly Risk, and the Cover-Up (1977)

Flydal E & Nordhagen E (red.). «5G og vår trådløse virkelighet», Z-forlag, 2019, kan bestilles HER

ICNIRP.  Allmenn tilnærming til vern mot ikke-ioniserende stråling, 2002, norsk oversettelse, med eller uten mine kommentarer, finner du HER.

Karipidis K, Mate R, Urban D, Tinker R, Wood A. 5G mobile networks and health-a state-of-the-science review of the research  into low-level RF fields above 6 GHz. J Expo Sci Environ Epidemiol. 2021;31:585–605.

Lai H & Levitt B B (2022): Intensitet, eksponeringsvarighet og modulering: rollene de spiller for de biologiske virkningene av radiofrekvent stråling og i retningslinjer for eksponering, https://einarflydal.com/?smd_process_download=1&download_id=75829
oversettelse til norsk av:
Henry Lai & B. Blake Levitt (2022) The roles of intensity, exposure duration, and modulation on the biological effects of radiofrequency radiation and exposure guidelines, Electromagnetic Biology and Medicine, 41:2, 230-255, DOI: 10.1080/15368378.2022.2065683

Mercer, David, 2016. «The WHO EMF Project: Legitimating the Imaginary of Global Harmonization of EMF Safety
Standards», Engaging Science, Technology, and Society 2 (2016), 88-105 DOI:10.17351/ests2016.41

Santini, R. et al. 2003. Survey study of people living in the vicinity of cellular phone base stations. Electromagnetic Biology and Medicine 22:41-49.

Steneck Nicholas & Butler Tom. Debatten og mikrobølgene – fra jakten på svar til bransjeforsvar, Paradigmeskifte forlag, 2022, (bestilles i bokhandelen)

Weller S, May M, McCredden J, Leach V, Phung D and Belyaev I. Comment on “5G mobile networks and health-a state-of-the-science review of the research into low-level RF fields above 6 GHz” by Karipidis et al., åpen, https://www.nature.com/articles/s41370-022-00497-8