I går fikk jeg en påminnelse om at jeg noen ganger ikke får svart på alle epostene jeg får. Det var en kar i en drabantby i Oslo som tidligere har spurt meg om mobilmaster i området der han bor med familien. Nå purret han meg forsiktig:

Han bor rett under noen mobilmaster på toppen av en boligblokk og har lurt på om strålingen er et helseproblem. Noen har foretatt målinger på stedet. Hva disse målingene er verd, og hvordan de skal vurderes med hensyn til helserisiko, ble dermed hovedsaken i svaret, som følger her:

Da jeg nå leste de eldste meldingene dine på ny, husket jeg saken din om mobilmaster plassert på taket på boligblokka i drabantbyen i Oslo der du bor med familien, og spørsmålet ditt om det var noe problem med dette, for antennene jo er rettet utover, og ikke nedover mot leiligheten.

I eposten fra den 3. oktober har du lagt ved et bilde at hustaket og plasseringen av mobilmastene, og av noen målinger (vedlagt også her), og du spør om hvordan jeg vurderer disse verdiene.

Her skal jeg forsøke å svare utfyllende, og utfra de opplysningene du har gitt.

Det er blitt et ganske langt og teknisk svar. Til gjengjeld er det lærerikt for den som er interessert i slikt og vil forstå så mye at han/hun selv kan vurdere målinger og ikke så lett bli tatt for nesen av målinger som virker betryggende, men egentlig slett ikke er det.

Men først et spørsmål:

Hvem er det som har laget rapporten med disse måleresultatene som du har sendt meg?

Siden jeg bare har sett en tabell og et bilde av blokka der du bor i en leilighet rett under mobilmastene, gjetter jeg på at rapporten er skrevet av et konsulentfirma som en mobiloperatør bruker. Hvorfor jeg tror det, er dels fordi det er mest vanlig, og dels framgår det av svaret under, som kort fortalt betyr:

Disse målingene er nemlig ikke verd noe som helst uten omfattende forbehold og forklaringer. De bygger på sterkt foreldede og tilslørende forutsetninger og gir et helt grunnløst inntrykk av at strålingen er svært svak og uproblematisk.

Her følger

Den Omfattende Seks-punkters Forklaringen…

…som leder fram til at vi skal vurdere hva de måleverdiene du har fått, faktisk har å fortelle:

1. Det er ganske uvanlig å oppgi slike verdier i hele W/m². Å bruke W/m² gir inntrykk av at man har funnet ørsmå verdier: De er jo bare 0,00-og-noe, og er jo bare på et par tidels prosent av grenseverdiene! Det kan jo umulig bety noe!, vil man lett tenke. I Europa bruker man vanligvis µW/m², altså mikrowatt, eller milliondels Watt, per kvadratmeter. Da virker tallene unektelig langt større: 0,008 W/m² blir til hele 8 000 µW/m².

Kanskje var bruken av hele Watt ment som en brukervennlig handling, men den fungerer som nedtoning, siden biologien reagerer på nivåer helt nede rundt noen ganske få µW/m².

2. Å angi gjennomsnittsverdier slik det er gjort her, er å føre folk bak lyset, med eller uten hensikt:

Gjennomsnittsverdier baserer seg på en forståelse av årsaker til helseskader fra elektromagnetisk stråling som er foreldet, ikke fordi den er gal, men fordi den fanger opp altfor lite av de kjente, mest relevante årsakene til biologiske påvirkninger ved menneskeskapt EMF/stråling når den er for svak til å gi oppvarmingsskader, i praksis ingen av dem:

Måling av gjennomsnittlig eksponering over tid brukes for å måle hvor mye energi som samles opp i vevet, f.eks. 6 eller 30 minutter. Ut fra dette, og noen ganske primitive forsøk for å finne hvor mye som skal til for å skape oppvarmingsskader (i hele kroppen eller evt. i vedkommende kroppsdel), har man så fastsatt faregrenser, eller terskelverdier. Siden ulike frekvenser har ulik evne til å varme opp vev, avhenger grensen av frekvensen på strålingen.

For grunnfrekvenser i området 2 GHz (som er en vanlig grunnfrekvens for dagens mobiltelefoni) er anbefalt eksponeringsgrense satt til 10 000 000 µW/m² (10 Watt/m²) da er det regnet med en betydelig sikkerhetsmargin (ned fra en identifisert terskel på 500 000 000 µW/m²).

Gjennomsnittlige eksponeringsverdier over tid forutsetter altså at det er faren for oppvarmingsskader som skal undersøkes. Så kraftige gjennomsnittsverdier at det er fare for oppvarmingsskader over noen minutter, finner man bare i helt ekstreme tilfeller i nærkontakt med spesielt sterke sendere eller radarer. Slikt kan den vanlige befolkningen ganske enkelt se bort ifra i hverdagslivet.  

Å foreta gjennomsnittsberegninger er altså berettiget der det er fare for ekstreme styrker, f.eks. i visse industrier og f.eks. ved ioniserende stråling f.eks. i kreftbehandling der man skal brenne vekk svulster, men ikke når vi snakker folkehelse og hverdagssituasjoner for folk flest. Måleundersøkelser av stråling fra mobilmaster og liknende foretatt med slike metoder vil alltid frikjenne mastene, med mindre det foreligger noen alvorlige tekniske feil: De kan ikke skape målbar oppvarming eller slike akutte oppvarmingsskader som målemetoden fanger opp. Målingene gjøres bare for å berolige folk, må man derfor tro.

Det er imidlertid tradisjon i faget å bruke slike tidsgjennomsnitt av eksponeringens stryke – både av historiske grunner fra den gang den forestillingen festet seg at det bare var oppvarmingsskader som kunne gi skader (“det termiske paradigmet”), og fordi det innen toksikologien og i yrkehygienefaget (nå kalt arbeidsmedisin) lenge har vært forutsatt at det går an å fastsette en terskel for sikker dosering, dvs. at ved større doser blir man skadet, men ikke ved mindre doser.

Selv forestillingen om at man kan etablere slike terskler for miljjøgifter lever videre selv om den fikk seg noen skudd for baugen for ca. 60 år siden, da man innen kreftforskningen forsto at det for kreft ikke kan angis noen slik trygg doseringsgrense: i prinsippet kan en aldri så lav eksponering sette i gang en utvikling som ikke stanses om eksponeringen opphører. Å velge eksponeringsgrense er derfor å velge hvilket  risikonivå man vll legge seg på fra slike miljøstressorer: Skal den være null,  evt. hvor stor risiko er akseptabelt? Det er et personlig og et helsepolitisk valg.

Jakten på “sikre eksponeringsterskler” for energiintensitet fortsetter i dag likevel, dels fordi pensumet for ingeniører og fysikere – og faktisk også for miljømedisinere i Norge – ikke er oppdatert men legger gammel forståelse til grunn, og dels fordi det gamle tankesettet ikke utfordres i tilstrekkelig grad av dem som vet bedre. De som lager grenseverdier må trekke noen grenser ett eller annet sted, og de er under konstant press fra næringen, som jo ønsker slakke grenser “så lenge skader ikke er entydig og sikkert påvist”.

Mange mener at å holde fast ved oppvarmingstankegangen er rett og riktig, til tross for at det store flertall (rundt 85%) av forskningen viser at det er helt utilstrekkelig til å forklare skader som oppstår ved å vise til oppvarming. Og selvsagt skal man ikke undervurdere hvordan de fleste av oss tilpasser vår overbevisning til det som tjener vår arbeidsgiver eller er politisk mest tjenlig, f.eks. å holde seg til WHOs anbefalinger – som går ut på å anbefale de retningslinjene for strålevern og dermed grenseverdier som foreslås av ICNIRP og IEEE/ICES. Og de baserer seg på oppvarming.

Men de fleste har ikke fått med seg at de som lager disse retningslinjene har helt siden starten på 1950-tallet ansett oppvarmingstankegangen som utilstrekkelig, men som et praktisk og politisk akseptabelt kompromiss mellom de kreftene som ville ha mindre restriksjoner (særlig USAs forsvar og forsvarsindustri, strøm- og telekomnæringen),  de tradisjonsbundne fysikere som holder seg oppvarmingsparadigmet, og – på den annen side – de forskerne som påviser skader/økt helserisiko ved stråling som er for svak til å gi oppvarmingsskader, men skader gjennom andre mekanismer.

De er f.eks. ukjente med at stiftelsen ICNIRP presiserer i sin policy- og metode-erklæring fra 2002 at ICNIRP selv bare gir retningslinjer og forslag til grenser utfra oppvarming, men at det godt kan tenkes andre skadevirkninger – som andre eventuelt må fastsette eksponeringsgrenser for. Når WHO, FHI og andre så undersøker om det kan påvises slike skadevirkninger, domineres utvalgene som skal gjøre jobben, alltid av folk som sverger til å påvise eksponeringsterskler utfra det samme oppvarmingsdogmet. Dermed finner de selvsagt ikke noen fare.

Målinger som sier seg fornøyd med å måle oppvarmingspotensialet over tid, er derfor klart utilstrekkelige, slik målingene du har fått, ettersom de ikke er egnet til å fange opp det som det meste av forskningen finner av skader ved svakere eksponering.

3. Enda en grunn til at det er å føre folk bak lyset å angi slike  gjennomsnittsverdier over tid, er at i moderne digitale radiobølger er strålingen preget av kraftige, brå og svært sterke men korte pulser eller “utbrudd” (vi snakker millisekunders varighet), fulgt av relativt store pauser eller svært svake signaler innimellom. Gjennomsnittseksponeringen over tid blir dermed svært svak, mens pulsene er brå og svært sterke. At slike pulser gir skadelige biologiske virkninger, er uomtvistet i faget. Det ble påvist bl.a. i den store REFLEX-undersøkelsen finansiert av EU for rundt 20 år siden, gjennom parallelle forsøk ved flere av Europas fremste universiteter og laboratorier. Forsøk på å finne feil eller juks ved disse undersøkelsene er blitt klart tilbakevist, faktisk ved dom.

Se bildet, som illustrerer poenget: Pulsene er svært brå og sterke, mens gjennomsnittet (Avg.) er svært mye lavere enn toppene (Peak).

(Gjennomsnittet vil f.eks. i forbindelse med strålingen fra AMS-målere ligge enda langt lavere enn denne illustrasjonen viser.)

PAPR – Peak to Peak Average Ratio – altså gjennomsnittet av avstanden opp til toppene – er derfor et vel så interessant mål (også kalt “CREST-faktor”), selv om det ikke er så enkelt å forbinde helt konkret til spesifikke biologiske mekanismer eller til bestemt helserisiko at man kan fastsette en bestemt skadeterskel.

Bruk av gjennomsnittsverdier vil også på grunn av at digital kommunikasjon er så preget av korte sterke pulser og store pauser alltid gi inntrykk av at strålingen er svært svak, og det er den jo også med tanke på potensialet for oppvarmingsskader fra langsom oppvarming av vev. Men denne bråheten reagerer altså biologien på.

4. Elektromagnetisk stråling kan variere på svært mange måter og gi ulike utslag. Her er en del fysiske og biologiske faktorer som gir utslag på helsevirkninger i laboratorieforsøk: frekvens, intensitet, polarisering, modulering, statiske og alternerende magnetfelt i bakgrunnen, eksponeringens varighet, konsentrasjonen av oksygen og radikale oksidant-arter (ROS), genotyper og individuelt varierende følsomhet.

Dette er viktige faktorer som virker selv når strålingen er for svak til å skape oppvarming, men de samspiller på så komplekse vis at ingen kan fastsette noen klare toleranseterskler. Derimot kan man se at flere av dem har stor biologisk påvirkning og kan skade. Det gjelder ikke minst polarisering og koherens, som er typisk for all menneskeskapt elektromagnetisk stråling. Polarisert og koherent stråling samordner kreftene i strålingen slik at virkningen blir langt kraftigere på biologien enn fra naturens oftest kaotiske spredningsmønstre. Skadevirkninger påvises selv ved svært svake intensiteter. (Forstyrring av cellers kalsiumkanaler er et eksempel. Endringer av tettheten i kollagen er et annet.)

Oppvarmingsbaserte målestokker fanger ikke opp slike faktorer og virker derfor avsporende. Målingene du sendte meg har derfor også av denne grunnen liten eller ingen verdi for å vurdere helserisiko. De er typiske for slike målinger som utføres av miljøer med faglige skylapper, som ikke har greie på biologisk forskning på feltet, eller som ser seg tjent med, eller er blitt instruert til, ikke å ta hensyn til resultatene fra slik forskning.

I Norge benytter NKOM, DSA, teleselskapene og deres konsulenter slike målinger. De setter dermed sin lit til det lille kontoret i WHO Généve som har ansvar for “ikke-ioniserende” strålevern, og som utøver det ved å arbeide som om ICNIRPs retningslinjer for oppvarmingsterskler er tilstrekkelig for nasjonale grenseverdier.

De som “følger WHO” ser dermed samtidig bort fra at WHOs kreftforskningsinstitutt, IARC, har slått fast – i flere omganger og etter omfattende vurderinger og kompromisser med næringslivets folk som strittet imot – at elektromagnetiske felt selv langt svakere enn disse grenseverdiene er mulig årsak til kreft. Det skulle jo vært umulig om ICNIRPs anbefalinger var tilstrekkelig til å beskytte mot skadevirkninger. 

5. Den som har laget målerapporten du sendte meg bilde fra, har valgt det strengeste kravet i metodeboka si, og det er bra, men av liten betydning:

I tabellen du har sendt meg fra målerapporten, er det oppgitt en grenseverdi på 3,5 W/m² som sammenlikningsgrunnlag for målingene hjemme hos deg:

Det følger av ICNIRPs retningslinjer fra 1998 (i tabell 7) at man da har tatt som utgangspunkt en grunnfrekvens på rundt 700 MHz. Dette er “dekningsfrekvensen” for 5G, altså den som skal brukes for å rekke langt og gi stor flatedekning, mens høyere frekvenser skal dekke mer lokalt.

I praksis er 700 MHz den laveste aktuelle grunnfrekvensen for sivil telekom nå om dagen. Det er positivt at denne frekvensen er brukt som referanse, siden den gir en strengere grenseverdi enn for 2 GHz, som er vanlig å bruke og gir en eksponeringsgrense på 10 W/m², altså 10 000 000 µW/m².

Hadde målerapporten valgt 10 000 000 µW/m² som referanse, ville målingene hos deg altså sett enda mer uskyldige ut.

Men fortsatt gjelder altså at slike gjennomsnittsmålinger over tid ikke er relevante for å vurdere helserisiko når strålingen uansett ikke gir oppvarmingsskader, men skader gjennom andre mekanismer.

6. I radiokommunikasjon er det alltid en rekke andre frekvenser til stede. De oppstår som en del av den såkalte “moduleringen”. “Modulering” betegner at grunnfrekvensen modifiseres for å legge inn informasjon – både teknisk informasjon som trengs til mobilsystemet, og den informasjonen som skal overføres (tale, musikk, tekst, bilder, osv.). I praksis er moderne kommunikasjon full av andre mer eller mindre uforutsigbare frekvenser, mens grunnfrekvensen knapt er til å finne igjen.

Siden disse andre frekvensene ofte er ekstremt lave (ELF), og siden det er godt kjent at slike lave frekvenser har biologiske virkninger – både skadelige og andre, er grenseverdier som er fastsatt utfra grunnfrekvenser alene, alltid og med nødvendighet utilstrekkelige.

Og i realiteten er der enda vanskeligere, og derfor må man trekke på erfaring for å supplere der teoretiske beregninger og modeller kommer til kort:

Det er bare unntaksvis mulig å knytte bestemte frekvenser til bestemte biologiske virkninger. For at eksponeringsmålinger skal kunne vurderes, må man derfor supplere med kunnskap om hvordan de aktuelle kommunikasjonssystemene modulerer sine signaler, slik at man vet noe om hvor “offensive” nettopp disse kommunikasjonssystemene er overfor biologien.

Dette kan man ikke regne seg til. Fysikernes verden kommer raskt til kort. Man kan forstå en del ved å se på frekvenser og PAPR og slikt, men virkeligheten er for kompleks. Man må derfor supplere med å hente inn erfaringer som folk har fra hvor plagsomme de ulike mobilsystemer virker på dem.

Slike vurderinger utfra erfaring er f.eks. gjort i EUROPAEM-retningslinjene, som er utarbeidet av et panel av tung miljømedisinsk ekspertise, og bygger på en rekke tidligere vurderinger av hvor eksponeringsgrenser bør settes. Du kan laste ned EUROPAEM-retningslinjene fra min blogg i dansk versjon: https://einarflydal.com/?sdm_process_download=1&download_id=31907.

Og nå nærmer vi oss ….

Som du for lengst har skjønt av dette omstendelige svaret, går det ikke an å slutte noe fornuftig om helserisiko direkte utfra de målingene du oppgir.

Men det går likevel an å trekke noe ut av dem, særlig hvis man vet hvilke kommunikasjonssystemer som er målt. Men vel så gjerne skulle vi hatt verdier som ser på hva som er “spissverdiene”, altså hvor høye (dvs. kraftige) de høyeste pulsene er, eventuelt et gjennomsnitt av pulsene i stedet for et gjennomsnitt av eksponeringen over tid.

Slike mål er “Max Peak” eller “Peak Hold”, og selv ganske enkle måleapparater registrerer slike verdier. De målingene du har fått oppgitt, ligger naturligvis svært mye lavere enn spissverdiene: De er jo gjennomsnittet av all eksponering over det målte tidsrommet, medregnet alle pausene.

EUROPAEM-retningslinjene foreslår maksimale spissverdier i tabell 3. Så la oss late som om også målingene i rapporten du har fått er spissverdier, og ikke tidsgjennomsnitt, og så sammenholde målingene gjort hjemme hos dere med EUROPAEM-retningslinjenes tabell 3. Vi kan gjøre en slik grov sammenlikning selv om vi vet at sammenlikningen halter, og selv om vi ikke vet hvilke basestasjoner som står på taket hos dere. Vi kan anta at det i alle fall dreier seg om 4G, og antakelig også 3G og 5G.

EUROPAEM-retningslinjenes tabell 3 ble laget i 2016 eller før og har ikke fått med seg 5G. Vi kan regne med at 5G har noe høyere PAPR (eller “CREST-faktor”) og derfor er mer biologisk offensiv enn noen av de oppførte kommunikasjonsformene. Vi kan også regne med at siden 5G opererer med “stråleforming”, som betyr at 5G-antennene sender ut strålingen i mange tynne lober samtidig og uavhengig av hverandre, vil lobene (altså de mest intense delene av feltene) være smalere og med mindre spredning i andre retninger, men kanskje noe sterkere. Det vil også være flere av dem samtidig, på bildet under illustrert med noen få.

Vi kan altså ikke gå ut fra at 5G vil gi mindre stråling, men heller ikke at det nødvendigvis må bli mer, selv om det godt kan hende. Men vi kan gå ut fra at pulsingen blir mer offensiv siden nyere modulering gjennomgående er mer biologisk offensiv enn gamle moduleringsformer. Vi kan også anta at det økte samlede kommunikasjonsvolumet øker mulighetene for konstruktiv interferens, altså at bølgene fra flere samtidige “kanaler” forsterker hverandre og dermed blir sterkere.

Målingene som er gjort hos dere, bruker som nevnt 3,5 W/m² som referanse, som vi fant er ICNIRPs (oppvarmingsbaserte) retningsgivende verdi for grenseverdier ved en grunnfrekvens på 700 MHz. Utfra dette er det naturlig å sammenholde eksponeringen hos dere med EUROPAEMs anbefalinger for GSM, som ligger noenlunde i samme frekvensområde. Men utfra pulsingen og moduleringen i 5G er det naturlig å bruke de strengeste verdiene i EUROPAEM-retningslinjenes tabell 3, som er for 2,5G (GPRS), WiFi og DAB+, altså systemer med mer moderne modulering og pulsing. Siden det neppe er akkumulert energi i vevet som teller mest, men virkningene av pulsingen og andre kjennetegn, er det rimelig å velge tabellens anbefalinger for 2,5G (GPRS), WiFi og DAB+ som referanse.

Noen likheter og forskjeller mellom retningslinjene fra ICNIRP og EUROPAEM

På samme vis som ICNIRP, angir EUROPAEM-retningslinjene bare anbefalinger til eksponeringsgrenser – ICNIRP utfra oppvarming med en slik sikkerhetsmargin som er vanlig i toksikologien: Du finner fram til en terskel som regnes som uomtvistelig, og så legger du inn en sikkerhetsmargin som reduserer dosen til 1/50 for befolkningen generelt.

EUROPAEM-retningslinjene gir anbefalinger utfra skadepåvisninger som de mener er gode nok til at de bør tas hensyn til utfra en føre-var-linje, og med en ekstra sikkerhetsmargin (ned til 1/10) for el-overfølsomme.

ICNIRPs anbefalinger er basert på uomtvistelige skader funnet ved meget primitive dyreforsøk og utfra teoretiske fysiske beregninger som forutsetter at det ikke fins modulering i signalet: Det tas ikke hensyn til at det også inngår ekstremt lave frekvenser i all reell radiokommunikasjon.

EUROPAEM-retningslinjene er erfaringsbaserte, så der inngår det at det tas hensyn til hvordan signalene er og virker i virkeligheten, selv om man ikke kan gi forklaringer på hvorfor det er slik.

Endelig kommer vi til sammenlikningen:

Nå har jeg forklart nok til at du både kan forstå i detalj hva slike måledata som du har fått, er verd, og at du kan forstå hvordan vi kan bruke Tabell 3 opp mot målingene du har fått, selv om vi skjønner at sammenlikningen vil halte kraftig og må brukes med forsiktighet. Så nå gjør vi det:

Vi må anta at målingene hos dere ville vært langt høyere dersom man hadde brukt “Max Peak”/”Peak Hold” (eller sett på CREST-faktoren (PAPR)) som grunnlag for vurderingen. Men de tallene fins ikke i målingen dere har fått, så vi bruker de vi har…

Tabell 3 fra EUROPAEM-retningslinjene angir følgende anbefalinger for 2,5G (GPRS), WiFi og DAB+:

Maks eksponering om dagen (over tid): 10 µW/m²
Maks eksponering om natten (over tid): 1 µW/m²
Maks eksponering for el-overfølsomme: 0,1 µW/m²

Målingene hjemme hos dere viser (µW/m²):

Soverom: 8 100 µW/m²
Barnerom: 5 300 µW/m²
Bad: 7 100 µW/m²
Kjøkken: 22 800 µW/m²
Stue ved sofa: 5 700 µW/m²
Stue ved spisebord: 3 300 µW/m²
Terasse: 5 000 µW/m²

4. andre tiltak, som å holde seg i god form, spise sunt, etc. 

Det fins skjermingsmaling, -tapet, -metallnett, -tekstiler. (Se f.eks. EMF-consult.no) De er svært effektive, men om de kan bringe eksponeringen ned i nærheten av EUROPAEM-verdier tviler jeg på. De fjerner heller ikke magnetfelt (som ikke er målt). Hvor langt ned man vil forsøke å komme, er både et spørsmål om risikovurderinger, et praktisk og økonomisk spørsmål, og stiller en også overfor mange andre vanskelige valg.

En måling av Maks Peak kan være nyttig for å få en pekepinn på hvor høy eksponeringen er, målt slik at den kan sammenliknes med EUROPAEMs anbefalinger. Da vil det også være lettere å se om det overhodet er mulig å gjøre noen rimelig effektive skjermingstiltak på stedet. En profesjonell innen skjerming kan gi vesentlig bedre råd om dette enn det jeg kan.

Den langsiktige løsningen er selvsagt på et annet nivå: Den ligger i borettslaget, med et styre som har påtatt seg et stort ansvar for konsekvensene for sine beboere. Borettslaget kan si opp avtalen med teleselskapene, men må kanskje gå rettens vei for å få det til. Ansvaret ligger også hos myndighetene, som fører en uansvarlig og kunnskapsløs strålevernpolitikk. – Men dette er et annet og langt lerret å bleke.

 

Med vennlig hilsen